Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
 Hanna Marit Jahr, Oslo 2010
|
Hanna Marit Jahr har i hele sitt liv bodd i Oslo-området og lenger sør, men i to lange perioder har hun hatt mye å gjøre med samiske skolespørsmål, ikke minst i forbindelse med de samiske læreplanene for grunnskolen. Hun er født 1939 og oppvokst i Lillestrøm og Fet i Akershus. Hun gikk gymnas på Lillestrøm, lærerskolen på Hamar og tok grunnfag i norsk og historie ved Universitetet i Oslo. Hun har arbeidet som lærer i grunnskolen i Fet og Skedsmo, vært rektor ved en ungdomsskole i Asker, pedagogisk konsulent og seinere skolesjef i Rygge i Østfold. I tida 1975–83 var hun medlem av grunnskolerådet. 1985–91 var hun Skoledirektør i Østfold, med unntak av en periode i 1988–89 som statssekretær i Kultur- og vitenskapsdepartementet. Hun var ansatt i Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) fra 1991, først som avdelingsdirektør i grunnskoleavdelingen, seinere ekspedisjonssjef. I perioden 2002–06 var hun utdanningsråd ved EU-delegasjonen i Brussel. Seinere var hun sekretariatsleder for arbeidet med ny formålsparagraf for grunnskolen og barnehagene og prosjektleder for arbeidet med Stortingsmelding 11 om lærerutdanningen. Fra 2009 er hun pensjonist, men har likevel tatt på seg å delta i følgegruppe for lærerutdanningsreformen. |
– I min første jobb som lærer fulgte jeg en klasse gjennom småskolen. I tredje klasse, det må ha vært i 1963/64, husker jeg vi hadde samene som tema i heimstadlære. Vi laga da en «samelandsby» i sandkassa med lavvoer osv. Jeg leste for elevene fra Laila[1] og samtidig var det tekst i Egners lesebok[2] som vi leste. Så mye annet stoff var det ikke å finne på den tida, og jeg hadde ennå ikke sjøl vært i noe samisk område.
Jeg fant arbeidet med samiske spørsmål svært interessant og så det store behovet for å gjøre noe på dette feltet. Behandlinga av samene i skolen er virkelig lite å sole seg i for den norske staten. Det var mye ugjort. Det viktigste spørsmålet da var jo å få opp flere læremidler på samisk. Jeg opplevde det slik at vi i Grunnskolerådet møtte SUR med stor velvilje og forståelse for det arbeidet som måtte gjøres. Jeg kan ikke huske noen konflikter på den tida.
Før jeg gikk ut av Grunnskolerådet i 1983, hadde vi så vidt begynt arbeidet med den nye læreplanen, som skulle komme som midlertidig utgave i 1985 og seinere mer varig utgave i 1987. Jeg kan ikke huske at det samiske blei tatt opp i startfasen, det må ha kommet etter mi tid. Før den endelige planen var ferdig, kom det jo egne samiske læreplaner i noen fag.
– Så kom det en periode da jeg ikke hadde så mye med samiske spørsmål å gjøre, men som skoledirektør møtte jeg jo de andre skoledirektørene, og særlig husker jeg Randi Nordback Madsen som var skoledirektør i Finnmark.
I 1991 begynte jeg i departementet, og da Randi Norback Madsen gikk av som skoledirektør, kom hun til departementet og fikk da spesielt ansvar for de samiske sakene. Det var veldig nyttig og viktig for oss å få en til Grunnskoleavdelingen som kunne dette feltet godt. Vi hadde også Sverre O. Johansen fra Tana som medarbeider.
Da jeg kom til departementet, var Gudmund Hernes statsråd. Han var veldig aktiv og hadde mange planer for hvordan han ville endre hele utdanningssystemet fra grunnskolen til høyere utdanning.
Før han kunne gå i gang med grunnskolen, måtte vi få et stortingsvedtak på obligatorisk skolestart for 6-åringer. Det var delte meninger på Stortinget, men forslaget oppnådde etter hvert flertall. I mellomtida starta han parallelt med generell læreplan og med videregående opplæring.
Når det gjaldt videregående opplæring, var mye allerede klart i og med at det forelå ei utredning som allerede hadde vært på høring (Blegenutvalget[3]).
Den generelle læreplanen var i stor grad Hernes sitt verk, hans språk er lett gjenkjennelig. Han var alltid tydelig på hva han ville, derfor var det ganske greit å arbeide som byråkrat under han, vi visste hva vi hadde å holde oss til. Men han ville alltid høre våre synspunkt i form av motforestillinger så vel som tilslutning.
 |
Edel Hætta Eriksen var en av dem som tok imot Hanna Marit Jahr da hun kom til Kautokeino i 1997 for å presentere de samiske læreplanene. Edel Hætta Eriksen var den første direktøren for Samisk utdanningsråd, og har også som pensjonist bidratt til samisk skoleutvikling. Her er hun fotografert på en skolekonferanse i Kautokeino i 2006. (Foto: Svein Lund) |
Da vi begynte arbeidet med læreplanene for grunnskolen, var Gudmund Hernes helt klar på at det skulle være en felles læreplan for alle elever i grunnskolen, også for de samiske elevene. Det var da ikke så lett for en byråkrat å gå imot det.
Men etter at samene hadde hatt sin egen læreplan i flere fag siden 1987, fant de seg ikke umiddelbart i det, særlig protesterte Sametinget. Ole Henrik Magga, daværende president i Sametinget, møtte i departementet for å diskutere dette med statsråden og fremme sine synspunkter. Jeg var også til stede på dette møtet. Det blei ikke et godt møte. Gudmund Hernes var lite innstilt på å lytte til sametingspresidentens synspunkt. Jeg har snakka med Magga om dette etterpå. Jeg hadde vanskelig for å forstå hvordan to så dyktige menn kunne gå slik rett i strupen på hverandre. Hernes var nok litt arrogant i det møtet, det må være lov til å si, men ettersom vi jobba med det, så vel også han noen andre sider ved saka.
Vi hadde mange diskusjoner i departementet, vi var opptatt av at vi måtte sikre samiske elever det kunnskapsgrunnlaget som andre hadde, så de ikke skulle stille dårligere enn de norskspråklige ved opptak til videregående opplæring, høgskoler og universiteter. Etter hvert så jeg at dette godt lot seg kombinere med at samiske elever hadde en egen læreplan som tok utgangspunkt i samisk språk og kultur, men som også ivaretok viktige sider ved planen vi utarbeidet for de andre elevene i grunnskolen. Jeg diskuterte også dette med finske og svenske kolleger, ingen av dem kunne tenke seg egne samiske læreplaner.
Mot slutten av 1995 kom det så til skifte av statsråd, og da Reidar Sandal kom inn, hadde han et annet syn enn Hernes på samiske læreplaner. Da kom arbeidet med disse planene raskt i gang, men vi begynte å få dårlig tid. Jeg kom da til å bruke tid på dette arbeidet og samarbeidet med SUR. En annen sentral person var Elin Reite, som også var sentral i arbeidet med den nasjonale læreplanen. Hun var i lange perioder i Kautokeino og jobba nært med Ellen Inga O. Hætta i SUR. Også sametingspresidenten selv tok aktivt del i arbeidet. Det var KUF som fastsatte læreplanen den gangen, først med den nye opplæringsloven blei styringa overlatt til Sametinget. Men i virkeligheten var det SUR som fikk ansvaret for å utarbeide læreplanen, sjøl om vi hadde en del samtaler underveis. Vi var alle ganske stolte da dokumentet forelå.
Det var en stor dag da Sandal og jeg kom til Kautokeino for å presentere den samiske læreplanen. Vi fikk kjøre med Ole Henrik Magga fra Alta, og på vegen fortalte han sin egen skolehistorie, fra han begynte på skolen uten å forstå norsk. Da vi kom fram satt allerede Ellen Inga [4], Edel [5] og flere i sine kofter og venta på oss.
De samiske læreplanene var en slik seier for SUR og Sametinget at nå gjaldt det å sikre denne. De var derfor svært lite lystne på å redusere virkeområdet til planene. Jeg syns det er vanskelig å si i ettertid hva annet vi kunne gjort.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5
[2]
[3]
[4]
[5]