Samiske læreplaner sett fra departementet

Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Hanna Marit Jahr:

Samiske læreplaner sett fra departementet

Fortalt til Svein Lund

Hanna Marit Jahr, Oslo 2010
(Foto: Svein Lund)

Hanna Marit Jahr har i hele sitt liv bodd i Oslo-området og lenger sør, men i to lange perioder har hun hatt mye å gjøre med samiske skolespørsmål, ikke minst i forbindelse med de samiske læreplanene for grunnskolen.

Hun er født 1939 og oppvokst i Lillestrøm og Fet i Akershus. Hun gikk gymnas på Lillestrøm, lærerskolen på Hamar og tok grunnfag i norsk og historie ved Universitetet i Oslo.

Hun har arbeidet som lærer i grunnskolen i Fet og Skedsmo, vært rektor ved en ungdomsskole i Asker, pedagogisk konsulent og seinere skolesjef i Rygge i Østfold. I tida 1975–83 var hun medlem av grunnskolerådet. 1985–91 var hun Skoledirektør i Østfold, med unntak av en periode i 1988–89 som statssekretær i Kultur- og vitenskapsdepartementet.

Hun var ansatt i Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) fra 1991, først som avdelingsdirektør i grunnskoleavdelingen, seinere ekspedisjonssjef. I perioden 2002–06 var hun utdanningsråd ved EU-delegasjonen i Brussel. Seinere var hun sekretariatsleder for arbeidet med ny formålsparagraf for grunnskolen og barnehagene og prosjektleder for arbeidet med Stortingsmelding 11 om lærerutdanningen. Fra 2009 er hun pensjonist, men har likevel tatt på seg å delta i følgegruppe for lærerutdanningsreformen.

– I min første jobb som lærer fulgte jeg en klasse gjennom småskolen. I tredje klasse, det må ha vært i 1963/64, husker jeg vi hadde samene som tema i heimstadlære. Vi laga da en «samelandsby» i sandkassa med lavvoer osv. Jeg leste for elevene fra Laila[1] og samtidig var det tekst i Egners lesebok[2] som vi leste. Så mye annet stoff var det ikke å finne på den tida, og jeg hadde ennå ikke sjøl vært i noe samisk område.

Grunnskolerådet og Samisk utdanningsråd

Jeg var medlem av Grunnskolerådet fra 1976 til 1983. I 1976 blei Samisk utdanningsråd (SUR) oppretta. Og jeg fikk gleden av å representere Grunnskolerådet på Samisk utdanningsråds første møte. Det blei samtidig mitt første møte med Finnmark. Etterpå har det blitt mange turer nordover. Høsten 1976 var jeg der sammen med Grunnskolerådets leder Torleif Vaksvik og direktør Vidar Guldal. Vi fikk ikke bare med oss møte med SUR, men også kunstutstilling av Iver Jåks i Alta, og jeg kjøpte en kniv av knivmakeren Johan Rist, den har jeg ennå.

Jeg fant arbeidet med samiske spørsmål svært interessant og så det store behovet for å gjøre noe på dette feltet. Behandlinga av samene i skolen er virkelig lite å sole seg i for den norske staten. Det var mye ugjort. Det viktigste spørsmålet da var jo å få opp flere læremidler på samisk. Jeg opplevde det slik at vi i Grunnskolerådet møtte SUR med stor velvilje og forståelse for det arbeidet som måtte gjøres. Jeg kan ikke huske noen konflikter på den tida.

Før jeg gikk ut av Grunnskolerådet i 1983, hadde vi så vidt begynt arbeidet med den nye læreplanen, som skulle komme som midlertidig utgave i 1985 og seinere mer varig utgave i 1987. Jeg kan ikke huske at det samiske blei tatt opp i startfasen, det må ha kommet etter mi tid. Før den endelige planen var ferdig, kom det jo egne samiske læreplaner i noen fag.

Til departementet

– Så kom det en periode da jeg ikke hadde så mye med samiske spørsmål å gjøre, men som skoledirektør møtte jeg jo de andre skoledirektørene, og særlig husker jeg Randi Nordback Madsen som var skoledirektør i Finnmark.

I 1991 begynte jeg i departementet, og da Randi Norback Madsen gikk av som skoledirektør, kom hun til departementet og fikk da spesielt ansvar for de samiske sakene. Det var veldig nyttig og viktig for oss å få en til Grunnskoleavdelingen som kunne dette feltet godt. Vi hadde også Sverre O. Johansen fra Tana som medarbeider.

Da jeg kom til departementet, var Gudmund Hernes statsråd. Han var veldig aktiv og hadde mange planer for hvordan han ville endre hele utdanningssystemet fra grunnskolen til høyere utdanning.

Før han kunne gå i gang med grunnskolen, måtte vi få et stortingsvedtak på obligatorisk skolestart for 6-åringer. Det var delte meninger på Stortinget, men forslaget oppnådde etter hvert flertall. I mellomtida starta han parallelt med generell læreplan og med videregående opplæring.

Når det gjaldt videregående opplæring, var mye allerede klart i og med at det forelå ei utredning som allerede hadde vært på høring (Blegenutvalget[3]).

Den generelle læreplanen var i stor grad Hernes sitt verk, hans språk er lett gjenkjennelig. Han var alltid tydelig på hva han ville, derfor var det ganske greit å arbeide som byråkrat under han, vi visste hva vi hadde å holde oss til. Men han ville alltid høre våre synspunkt i form av motforestillinger så vel som tilslutning.

Edel Hætta Eriksen var en av dem som tok imot Hanna Marit Jahr da hun kom til Kautokeino i 1997 for å presentere de samiske læreplanene. Edel Hætta Eriksen var den første direktøren for Samisk utdanningsråd, og har også som pensjonist bidratt til samisk skoleutvikling. Her er hun fotografert på en skolekonferanse i Kautokeino i 2006.
(Foto: Svein Lund)

En eller to læreplaner?

Da vi begynte arbeidet med læreplanene for grunnskolen, var Gudmund Hernes helt klar på at det skulle være en felles læreplan for alle elever i grunnskolen, også for de samiske elevene. Det var da ikke så lett for en byråkrat å gå imot det.

Men etter at samene hadde hatt sin egen læreplan i flere fag siden 1987, fant de seg ikke umiddelbart i det, særlig protesterte Sametinget. Ole Henrik Magga, daværende president i Sametinget, møtte i departementet for å diskutere dette med statsråden og fremme sine synspunkter. Jeg var også til stede på dette møtet. Det blei ikke et godt møte. Gudmund Hernes var lite innstilt på å lytte til sametingspresidentens synspunkt. Jeg har snakka med Magga om dette etterpå. Jeg hadde vanskelig for å forstå hvordan to så dyktige menn kunne gå slik rett i strupen på hverandre. Hernes var nok litt arrogant i det møtet, det må være lov til å si, men ettersom vi jobba med det, så vel også han noen andre sider ved saka.

Vi hadde mange diskusjoner i departementet, vi var opptatt av at vi måtte sikre samiske elever det kunnskapsgrunnlaget som andre hadde, så de ikke skulle stille dårligere enn de norskspråklige ved opptak til videregående opplæring, høgskoler og universiteter. Etter hvert så jeg at dette godt lot seg kombinere med at samiske elever hadde en egen læreplan som tok utgangspunkt i samisk språk og kultur, men som også ivaretok viktige sider ved planen vi utarbeidet for de andre elevene i grunnskolen. Jeg diskuterte også dette med finske og svenske kolleger, ingen av dem kunne tenke seg egne samiske læreplaner.

Mot slutten av 1995 kom det så til skifte av statsråd, og da Reidar Sandal kom inn, hadde han et annet syn enn Hernes på samiske læreplaner. Da kom arbeidet med disse planene raskt i gang, men vi begynte å få dårlig tid. Jeg kom da til å bruke tid på dette arbeidet og samarbeidet med SUR. En annen sentral person var Elin Reite, som også var sentral i arbeidet med den nasjonale læreplanen. Hun var i lange perioder i Kautokeino og jobba nært med Ellen Inga O. Hætta i SUR. Også sametingspresidenten selv tok aktivt del i arbeidet. Det var KUF som fastsatte læreplanen den gangen, først med den nye opplæringsloven blei styringa overlatt til Sametinget. Men i virkeligheten var det SUR som fikk ansvaret for å utarbeide læreplanen, sjøl om vi hadde en del samtaler underveis. Vi var alle ganske stolte da dokumentet forelå.

Det var en stor dag da Sandal og jeg kom til Kautokeino for å presentere den samiske læreplanen. Vi fikk kjøre med Ole Henrik Magga fra Alta, og på vegen fortalte han sin egen skolehistorie, fra han begynte på skolen uten å forstå norsk. Da vi kom fram satt allerede Ellen Inga [4], Edel [5] og flere i sine kofter og venta på oss.

Så kom rabalderet

– Men så begynte rabalderet. Det blei jo både protester og skolestreik og til og med alternativ skole. Problemet var at da læreplanen blei laga og vedtatt, var det ennå ikke bestemt hvor læreplanen skulle gjelde. Da vi skulle avgjøre det, endte vi med forvaltningsområdet for samisk språk. Vi hadde egentlig ikke noe annet å bruke, hva annet skulle vi gjort?

De samiske læreplanene var en slik seier for SUR og Sametinget at nå gjaldt det å sikre denne. De var derfor svært lite lystne på å redusere virkeområdet til planene. Jeg syns det er vanskelig å si i ettertid hva annet vi kunne gjort.

Tid for evaluering

Nå har jo de samiske læreplanene vært i drift i over et tiår. Sjøl om planene er endra etter Kunnskapsløftet, har forholdet mellom nasjonal og samisk plan holdt seg. Det burde nå være mulig å ta opp kontroversielle spørsmål, for eksempel om man i noen av læreplanene gikk for langt i å reindyrke det samiske. Det burde også f.eks. Samisk høgskole være interessert i. Jeg lurer også på om man har fulgt opp og forska på hvordan går det med elevene som har gått etter den samiske læreplanen. Hvor er disse elevene i dag? Jeg er gleder meg over at jentene, slik som i landet for øvrig, klarer seg bra, men er bekymra over at samiske gutter i liten grad tar utdanning.

Fra utdanningsråd til sameting

Jeg må si at departementet hadde virkelig nytte av Samisk utdanningsråd. Jeg husker debattene om SUR skulle være under Sametinget. Kan ikke huske at det var motstand i KUF mot dette, det var jo nokså naturlig, men i ettertid kan man spørre seg om kontakten mellom det skolefaglige samiske miljøet og departementet kan ha blitt svekka av det.


[1] Romanen Laila var skrevet av samiskprofessor Jens Andreas Friis (1821–1896) og kom først ut i 1881 med tittelen Fra Finmarken – skildringer. Handlinga er lagt til Finnmarksvidda og møte mellom reindriftssamer og nordmenn. Boka har bidratt sterkt til å gi flere generasjoner av nordmenn deres inntrykk av samisk kultur. Boka har flere ganger vært filma og også satt opp som teater.
[2] Thorbjørn Egner (1912-1990) ga ut en serie på 16 lesebøker for folkeskolen. Dette var det mest brukte leseverket fra 1950- til 1970-tallet. Egner var ellers kjent som billedkunstner, barnebokforfatter og forteller.
[3] Blegen-utvalget, leda av Kari Blegen, blei oppnevnt i 1989 og ga innstillinga Veien videre til studie og yrkeskompetanse for alle, NOU 1991:4. Denne la grunnlaget for Reform 94 i videregående skole. (red.)
[4] Ellen Inga O. Hætta, direktør i Samisk utdanningsråd / Sametingets opplæringsavdeling 1994-2000.
[5] Edel Hætta Eriksen, direktør i Samisk utdanningsråd 1976-1989. Se hennes fortelling i Samisk skolehistorie 1


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5