Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Inge Andersen på lærerrommet på Samisk videregående skole og reindriftsskole, 2005.
|
Noen elever ved reindriftsskolen har seinere kommet tilbake som lærere. En av dem er Inge Andersen, og ingen har vært knytta til reindriftsskolen i så mange år som han. Han var elev ved det første kullet, 1968/69, og fra 1983 har han det aller meste av tida vært lærer ved skolen. Inge er født i 1947 og oppvokst i Kanstadfjord på Hinnøya. Statens reinforsøk hadde fra etableringa på Lødingen i 1954 nært samarbeid med Kanstadfjord reinbeitedistrikt, som Inges familie tilhørte, så han er ikke bare oppvokst med reindrift, men også med reinforskning. Seinere har han arbeida i reinforskninga i et tiår, på Lødingen og på Svalbard. Da han begynte som lærer hadde han ikke annen utdanning enn reindriftsskolen og vinterlandbruksskolen, men seinere har han tatt utmarksteknikerutdanning og pedagogikk. |
– Vi som gikk på reindriftsskolen det første året kom fra alle reindriftsområder i landet. Til sammen hadde vi derfor erfaring fra reindrift under svært forskjellige forhold, og noe av det mest lærerike var når vi elever prata med hverandre om hvordan drifta var på hjemplassene våre.
De fleste av oss hadde et ansvar for reindrifta hjemme og vi måtte ta hensyn til denne og ta fri fra skolen i de mest arbeidskrevende periodene. Da skolen starta på høsten skulle vi starte med en tur til Finnmark. Men turen måtte vente til vi var ferdige med okseslaktinga, som hos oss foregikk i slutten av august. Det var veldig interessant for oss å få oppleve reindrift under andre forhold enn vi var vant til. Vi var f.eks. forferda over at man i Finnmark slakta okser så seint som i slutten av september. Etter vår oppfatning var det da så langt inn mot brunsttida at kjøttet ikke var godt.
I mange fag hadde vi hagebruksskolens faste lærere og undervisninga blei deretter. I plantelære lærte vi mest om kål og gulrøtter, korn og gjødsling. Derimot husker jeg at Loyd Villmo tok oss et kort kurs om reinens beiteplanter. I bygningslære gikk det på driftsbygninger i landbruket, det var heller ikke så aktuelt for reindrifta. I tekniske fag hadde vi en gammel landbruksfaglærer sørfra, men vi skrudde på en gammel skuter, og det var i alle fall aktuelt for oss. I økonomi var det også mest landbruksregnskap, som var ganske forskjellig fra det som var aktuelt i reindrifta. Også her måtte Loyd Villmo inn som gjestelærer, slik at vi fikk litt reindriftsøkonomi.
Det var ikke så mye samisk innhold i skolen det året, men vi hadde et komprimert kurs om samisk kultur og historie. Den som hadde det kurset var faktisk en tysker – Klaus Peter Nickel. Vi lærte jo da også noe om samisk språk, men noe direkte samisk språkopplæring hadde vi ikke.
 | Reindrifts- og hagebruksskolen på Borkenes med utsikt over Kvæfjorden
(Foto: Peer Gaup) |
De største problema var inne på skolen, både i forhold til elevene ved gartnerskolen og til skolens ledelse. Gartnerskolen hadde et annet skoleår enn oss, de starta i januar. Så da vi starta på høsten hadde gartnerelevene allerede vært der et halvt år og regna seg som veteraner. Noen hadde til og med vært der 1 ½ år. På den andre sida var vi stort sett eldre og mer modne enn dem. Vi hadde jo alle arbeida i reindrifta og de fleste av oss hadde et større ansvar der enn reindriftsungdom normalt har i dag.
Det blei bedre etter jul, da det neste kullet med gartnerelever kom. Da var det vi som var veteraner og tok oss av nykomlingene. Vi arrangerte felles elevkvelder og dro på fest i lag. Rektor kom vi ikke så godt ut av det med, vi følte ikke at gartnerskolen ønska reindriftsskolen velkommen. Vi oppfatta det slik at både rektor og folk i skolens styre hadde fordommer mot samer.
På andre sida var vi nok ikke alltid de enkleste å ha med å gjøre, det må vi innrømme i ettertid. Ut på vinteren ville skolen utvise en av oss. Da pakka alle elevene sammen for å reise hjem. Så sterkt var samholdet blant elevene. Den skandalen tok ikke rektor sjansen på, og den utviste fikk en ny sjanse. Det samme skjedde igjen kort tid før skolen var slutt på våren. Det ville blitt en skikkelig fiasko, tenk om alle elevene hadde slutta tre uker før skoleslutt. Det første året var helt avgjørende for skolens framtid, og man var livredde for at det ikke skulle bli en suksess. Det visste vi, og det ga oss som elever ei viss makt. Noe av det viktigste vi lærte det året var samhold.
Vi hadde et veldig godt forhold til Paul Fjellheim, som var reindriftslærer det første året. Mange av oss kjente jo han fra før og han hadde også reist rundt og handplukka elever og fått oss til å søke. Når det var konflikter, følte vi at han var på vår side. Han hadde visst en del strev med å forsvare oss overfor rektor og de andre lærerne på skolen.
På internatet skulle det være ro etter klokka 23, og lærerne gikk inspeksjon. Men det hendte jo at vi gikk på besøk til hverandre seinere enn det, og da hadde vi utvikla et spesielt signal. Når noen banka på døra på en spesiell måte, slapp vi dem inn. Ellers lot vi som vi sov. Men Paul hadde kontor i samme gangen som romma våre og satt ofte der utover natta og jobba. Så han lærte seg signalet vårt og en kveld brukte han det da vi satt alle sammen samla på et rom. Da blei vi lange i maska, og han fikk seg en god latter.
Det var ikke lov å ha jenter på rommet, så sant det da ikke var familien som var på besøk. Men det var jo ikke alltid at vi respekterte det. Så en gang jeg kom ut fra rommet mitt sammen med ei jente, blei vi observert av rektor og Paul Fjellheim. Nå skulle rektor riktig ta meg, men Paul fikk stoppa han med å si: – Nei, det der er jo søskenbarnet hans. Da kunne ikke rektor si noe, for han kjente ikke familien min, men det visste han at Paul gjorde. Paul visste jo godt at denne jenta ikke var noen slektning av meg, men han hadde ikke sans for det strenge reglementet.
Bare en av oss elevene kunne danse – Anders Eira fra Karasjok. Så når vi gikk på fest på bygda var det helst han som fikk kontakt med jentene. Det syntes han var for galt, så han arrangerte dansekurs for oss på skolen. Og seinere var vi alle sammen og svinga oss på golvet på lokalet «Fram».
Det blei jo skrevet to rapporter om reindriftsskolen og miljøet her det første året. Jeg oppfatta det som et slags bestillingsverk fra skolens side, men jeg er ikke helt sikker på akkurat hvordan det skjedde. Men jeg husker godt at Johan Albert Kalstad var her. Han var jo den gang på vår alder og trivdes godt blant elevene. Han var med oss i ei uke eller to, både på skolen og ute på fest. Men jeg trur ikke alt han skreiv var helt rett.
Den andre rapporten, av Lina Homme, inneholdt i alle fall en feil. Det står at elevene kom i opprør etter at en elev ugrunna blei mistenkt for promillekjøring. Det var nemlig jeg som var den mistenkte og saka var at jeg måtte hente en annen elev som hadde fått for mye å drikke. Da jeg bukserte han inn i bilen, kunne det nok for utenforstående virke som jeg også hadde drukket. Så jeg sier ikke noe på at noen kontakta politiet for sikkerhets skyld. Verken jeg eller andre oppfatta det som noen spesiell trakassering av oss.
Så blei jeg hanka inn av Øystein Ballari, leder for reindriftsskolen, som i mellomtida var flytta til Kautokeino. Han ville ha meg til lærer, og det endte med at jeg begynte der i 1983. Siden har jeg vært ansatt der, bare avbrutt av permisjoner for å ta utmarksteknikerutdanning og pedagogikk så jeg kunne bli godkjent som lærer. Og ei tid hadde jeg permisjon for å arbeide på reindriftskontoret for Troms.
 |  |
| Når reinen er slakta, tar man vare på innvollene for å lære om de forskjellige delene av fordøyelseskanalen. På bildet er lærer Thorbjørn Larsen og elevene Anne Sire Båhl og Inga Karita Buljo.
(Foto: SVSRS) |
Å lage blodpølse er også en del av reindriftsutdanninga.
Daniel Oskal?, Inga Karita Buljo, May Britt Bongo, Mathis A.Oskal, Nina Marie Kuhmunen?
(Foto: SVSRS) |
Så lenge reindriftsskolen var en sjølstendig skole, lå den under Landbruksdepartementet. Skolen holdt til under samme tak som Samisk videregående skole (SVS), som lå under Utdanningsdepartementet. I 1982 starta så SVS opp med grunnkurs i reindrift og landbruksfag. Dette kurset hadde jo mange av de samme faga som reindriftsskolen og derfor i stor grad de samme lærerne. Men noen av oss var ansatt på reindriftsskolen og andre på den videregående skolen. Ved sida av daværende avdelingsleder Øystein Ballari var jeg den eneste læreren som var ansatt på reindriftsskolen. Hans Nilsen, som begynte året før meg, og Thorbjørn Larsen, som begynte samtidig med meg, underviste begge i reindrifts- og landbruksfag på begge linjer. Men de var ansatt av den videregående skolen. Begge blei for øvrig overført til reindriftsskolen etter noen år. Når vi som jobba sammen var ansatt av forskjellige skoler, og til og med under forskjellige departementer, måtte det bli problemer. Vi var også underlagt forskjellige lover. Bl.a. hadde departementa forskjellige lønns- og arbeidsvilkår.
Vi hadde eget pauserom, som vi brukte sammen med reindriftselevene. Så vi reindriftslærerne var nesten aldri på pauserommet til lærerne ved videregående skole. Det var ei rekke gnisninger mellom skolene, som samtidig hadde felles rektor. Til slutt skar det seg slik at vi fra 1986 fikk være egen skole med egen rektor og egen kontorassistent. Men det varte ikke lenge. Det var nok bare et taktisk trekk for å få fred mens de planla full sammenslåing.
Noen år midt på 1980-tallet hadde vi fantastisk aktive elever. De pressa veldig på for bedre forhold for skolen og for å få en sjølstendig reindriftsskole. De brukte alle midler de kunne komme på. Toppen var vel at de ringte til Slottet og ba om audiens hos Kongen. Og det mest fantastiske var at de klarte å få innvilga audiens. Og to elever dro til Oslo, men dessverre blei flyet forsinka. Så da de kom til Slottet var tida for audiensene over, og der var det ikke bønn. Så de måtte nøye seg med et møte med landbruksministeren.
I 1988 blei reindriftsskolen overført til Utdanningsdepartementet og slått sammen med den videregående skolen. Dersom vi da hadde fått en av de tidligere rektorene som felles rektor for den sammenslåtte skolen, kunne det nok ha blitt større problemer. Men heldigvis for oss, kom det en ny rektor. Han kom helt utafra og hadde ikke vært part i de kranglene vi hadde hatt. Samtidig hadde han tilknytning til reindrifta og var opptatt av utvikling av reindriftsutdanninga. I starten kom vi godt ut av sammenslåinga, det første året fikk vi beholde en hel administrativ stilling, fordi det var mye å gjøre med utviklinga fra ettårig til treårig reindriftsutdanning. Seinere blei denne redusert mer og mer og i dag er det vel ikke mer enn en felles 20 % hovedlærerstilling for reindrift og duodji.
 |
Reindriftsskolen er viktig for å holde oppe kunnskapen om temming og kjøring med rein. Eleven er May Britt Bongo.
(Foto: SVSRS) |
Omlag 1990 utvikla skolen et tilbud med reindrift og duodji som studieretningsfag på allmennfag. Da hadde mange av allmennfagelevene som valgte reindrift sjøl reindriftsbakgrunn. I noen fag fikk vi da VK1-elever fra allmennfag og reindrift i lag. Det var artig. Allmennfagelevene var gjerne sterkere i gruppearbeid og formulering, mens reindriftselevene ofte hadde mer av praktiske reindriftskunnskaper. Slik kunne de dra nytte av hverandre. Dessverre gikk man bort fra denne ordninga og over til å undervise disse klassene hver for seg. Da mista allmennfagelevene tilgangen på den kompetansen som særlig litt eldre reindriftselever hadde. Men så forsvant hele denne ordninga med Reform 94.
Før reformen hadde vi utvikla ei treårig reindriftsutdanning. Eldre elever med praktisk reindriftserfaring kunne komme direkte inn på andre året. Men da departementet bestemte at alle måtte starte med grunnkurs naturbruk, da forsvant de eldre søkerne. Da fikk vi en del år med veldig dårlig søkning. Vi har hatt grunnkurs hvert år, men en del år har det vært bare enten videregående kurs 1 (VK1) eller VK2. Etter at fagbrevs- og lærlingeordninga for reindrift kom i gang, har søkninga tatt seg veldig opp, så vi har vært nødt til å kjøre to grunnkursklasser to år på rad, og dette året (2004/05) har vi for første gang to VK1-klasser.
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2