Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
 Henrik Kvandahl sammen med Nils Stinnerbom og Martin Jonassen, Røros 1925. |
Henrik Nilsen ble født i 1865, i Kvanndalen ved Bjerkvik i daværende Ankenes kommune (nå Narvik). Seinere tok han etternavnet Kvandahl etter heimbygda. Han var en av få samer som fikk lærerutdanning sist på 1800-tallet. Han var lærer flere steder i Nord-Norge, men lengst i Ballangen i Ofoten. Henrik Kvandahl var i mange år en forkjemper for samisk språk og kultur og han dreiv i mange år på egen hånd forskning på samisk historie. Mest kjent er han for trebindsverket Samenes historie.
Denne artikkelen er redigert av Ingolf Kvandahl og Svein Lund, og bygd på Henrik Kvandahls sjølbiografiske notater og avisartikler og bøker som han skreiv. De sjølbiografiske notatene er ikke ferdig gjennomarbeida, og ofte usammenhengende. Vi har derfor noen steder satt inn forklarende tillegg i hakeparentes. |
Henrik Nilsens foreldre var Nils Larsen og Elin Mikkelsen. Faren var rydningsmann i Kvanndalen. Han kom fra en reindriftsfamilie og hadde ved folketellinga 1875 38 rein, 1 hest, 7 kyr og 10 sauer. Her vokste Henrik opp og var med på alt arbeide på gården. I tillegg til gårdsarbeid fikk han prøve seg både som reingjeter og fisker før han utdanna seg til lærer. Sjøl om han tidlig ønska å ta utdanning, var hindringene så store at han ikke var ferdig utdanna lærer før det året han fylte 31 år.
Jeg hadde lyst til å lese. Men pengene manglet, så hvordan skulle jeg få tak i dem? Mine evner til å lære noe, syntes jeg selv var skral. Andre barn hadde bedre evner enn jeg, syntes jo jeg selv. Likevel ville jeg være i første rekke blant de flinkeste. Da jeg var konfirmert sa en eldre aktverdig mand: «Du må ikke legge bøker på hyllen, men lese i dem.» Lærer M. Nordmann sa: «du må ikke begynne på tobakken, men kjøpe heller bøker for de tobakspengene». Nu er jeg gammel, ennå føler jeg takknemlighet for de gode ærverdige mænds råd. Endelig fikk jeg litt penger og kjøpte da noen bøker.
Det var lang vei til skolen, men verken vei eller føre hindret meg. Heller ikke mors forbud [mot å gå videre på skole]. Hos læreren fikk jeg noen bøker. Dem bevarte jeg som guld. Jeg hadde fått bøker, men tid til å lese det var det lite av. For det var arbeide på gården og farte etter reinen. Bøkene fikk jeg bære med meg i barmen. Jeg fikk tid [å lese] når vi pustet og tok pause. Natten var oftest min lesetid.»
I Tromsø fikk han være lærer i samisk for seminarbestyrer Qvigstad to timer i uka. For det fikk han 50 øre pr. time. Slik fikk han bøker og skrivemateriale. Han forteller at han hadde mat, men klesvask var det dårlig med, for det hadde han ikke råd til.
Til alt hell og stor glede fikk jeg lærerpost i Laksefjord[1], skoleåret 1892–93. Jeg kunne nå betale min gjeld i Tromsø. Da var jeg glad som fuglen. Jeg var konstituert lærer i småskolen 1893–1894 i Ankenes, Herjangen, Bjerkvik og Hartvikvands kretser.[2]»
I august 1894 forsøkte han seg på opptaksprøva til seminaret på Levanger, men strøyk i muntlig regning. Derimot kom han inn på seminaret på Elverum, hvor han tok lærereksamen i 1896.
Fornorskingstiltaka, som på denne tida var i full gang i Finnmark og Nord-Troms, og som Kvandahl sjøl hadde erfaring med fra si tid som lærer i Lebesby, hadde ennå ikke i samme grad nådd Tysfjord. Kvandahl var på denne tida ennå påvirka av den gjeldende skolepolitikken og ønska at undervisninga skulle gå på norsk. 19.12.1896 skiver han et brev til biskopen i Hålogaland:
Ærede biskop.
Jeg er lærer i Tysfjorden, blant annet i Hellemoen. Der læser alle børnene finsk (samisk). Finnene der staar langt tilbage i tiden. Jeg vil antage at der findes ikke saa mørkt hul i Skandinavien. Jeg er selv fin. Jeg har forsøkt at faa dem til at læse norsk. Jeg vil herved høre hvad Biskopen mener med hensyn til norsk i skolen. Jeg vil nødes til at søge mig fra Hellemoen hvis der fremdeles skal læses finsk. Kjære staa mig bi i arbeidet for finnernes oplysning.
H. Kvandahl, Kjøpsvik
Vi kjenner ikke til noe svarbrev fra biskopen, men daværende biskop Peter Wilhelm Kreydahl Bøckmann, var kjent som en forsvarer av samisk i skolen. Han har nok ikke gitt medhold til Kvandahl. Dette kan ha vært medvirkende til at han slutta i Tysfjord, men det vet vi ikke noe sikkert om.
I 1898 gifta han seg med Eline Johnsen fra Kalvås i Ballangen. Han arbeida deretter som lærer i Lyngen. Mens han var der skriver han et brev til skoledirektøren1 og klager over at elevene ikke forstår undervisninga på norsk, og ber om at man må få lov til å ha undervisninga i religion på elevenes morsmå[3]. Dette tyder på at han nå har begynt å skifte syn på undervisningsspråket.
I 1902 fikk han lærerjobb i Ballangen, og bosatte seg på en del av svigerfamilien sin eiendom. Her var han lærer i skolekretsene Djupdalås, Elvenes og Stokkedal. Han fikk Evenes kommune[4] til å bygge egen skole i Kalvås. Den blei innvigd høsten 1918, og her var Henrik Kvandahl da lærer til han gikk av i 1928.
Kvandahl interesserte seg for utvikling av jord- og skogbruk og forteller i sine memoarer:
Deltok med stipendiet i landbrukskursus i Bodø i 1909 og 1912. I 1910 begynte jeg med skogplanting. ... I 1912 hadde jeg lærerstipendium til Stockholm og Kristiania, for å lære om skogplanting og «moderne jordbruk».
 |
Henrik Kvandahl med familien. Fra venstre: Anna Myrvoll, Jonette, Eline, Maren, Olav, John, Henrik, Einar. (Foto: Tromsø museum) |
I 1922 inviterte Ofoten samelag den sørsamiske lederen Daniel Mortensson, som ledd i arbeidet med å bygge ut samisk organisering. Mortensson var redaktør for den norskspråklige sameavisa Waren Sardne, som blei utgitt i perioden 1910–13 og 1922–27. I første nummer i 1922 omtaler Mortensson Kvandahl og fra da blei Kvandahl fast skribent i avisa, der han til sammen skreiv over 100 innlegg.
Etter at Daniel Mortensson døde i 1924 overtok hans sønn Lars Danielsen som redaktør, og sommeren 1925 dro Henrik Kvandahl sammen med Danielsen til Finnmark. De besøkte flere av de samiske lederne i Porsanger, Tana og Nesseby. Slik blei de kjent med Per Fokstads skoleplan, og denne blei i sin helhet trykt i Waren Sardne. Ofoten samelag ga da støtte til planen og diskuterte muligheten for et nytt samisk landsmøte, men det blei det ikke noe av. Aktiviteten dabba av og det ser ikke ut til å ha vært aktivitet i laget etter 1925.
Ved stortingsvalget i 1927 satsa Kvandahl heller på Arbeiderpartiet og blei nominert på 6. plass. Han blei vararepresentant til Stortinget, men det ser ikke ut til at han noen gang møtte der.
Leselysten hadde jeg ikke tapt. I 1922 kastet jeg meg over studiet av samefolkets historie. Jeg tok først til å lese i A. Helland[6], «Finnmarken», «Tromsø og Nordlands Amt» og Schnitlers dokumentar[7] samlet av Wiklund og Qvigstad.
I 1922 fikk jeg det første stipendiet av Det Akademiske Kolligium, for å samle folkeminner. Disse stipender hadde jeg til 1927, i alt 1650 kr.
I 1924 var jeg i Vefsen og fant samme forhold som i Salangen og Tysfjorden.
Her besøkte jeg Thomas og Elsa Renberg og holdt foredrag i Grane.
Snakket om å lage ei Samefolkets valgliste til Stortingsvalget og fikk noen medhold av samene der. Det ble der satt i stand samefolkets egen stortingsliste.
Jeg reiste derfra til Trondhjem. Jeg var i Statsarkivet i Trondhjem og studerte der en stund. Her besøkte jeg også Nils Stinnerbom, Meråker. Jeg besøkte også Daniel Mortensson, Røros. Etter en tid der måtte jeg forlate Trondhjem. Jonette, min eldste datter døde.
Jeg var også i Riksarkivet i Oslo. I 1925 fikk jeg stipendium av Nansenfondet, for å studere samefolkets historie. I 1928 fikk jeg atter stipendium på 400 kr. og var atter i Oslo på studietur i Riksarkivet. Samme år besøkte jeg Martin Jonassen[8].
I 1929 hadde jeg atter stipendium 400 kr. og reiste atter engang til Oslo i Riksarkivet. Den gang besøkte jeg Marie Bendiksen Anstensen, Tønset. Derfra reiste jeg til Fjellheim, hvor jeg ble over samestevnet.
Jeg er den første forsker av fødte ofotinger. Den første her, som har hatt vitenskapelige stipendier. Den første historieskriver her.
Hans forsking på det samiske folk tok etterhvert all hans tid. Så til jul 1928 sluttet han sin lærergjerning og begynte å forske på heltid.
Den første historieboka ga han ut mens han ennå arbeida som lærer. Den var på 160 sider og hadde tittelen Samefolks historie. Samlet og utarbeidet av Henr. Kvandahl. Det neste bindet, som må regnes som hans hovedverk, Samenes historie 2. Samlet fra mange kilder med forfatterens anmerkninger, som kom i 1932, var på over 400 sider, og inkluderte også mye av stoffet i første bind. Samenes historie 3, på knappe 200 sider, kom først i 1947, etter at manuset hadde vært ferdig i mer enn et tiår.
Historikeren Henry Minde har skrevet ei grundig vurdering av Samenes historie.[9] Han gir stor ære til Kvandahl, som den første som forsøkte å samle samenes historie. På den andre sida peker han på at verkets vitenskapelige verdi blei kraftig redusert ved at det var nettopp «samlet fra mange kilder med forfatterens anmerkninger», og med uklart skille mellom hva som er opplysninger fra kilder og hva som er forfatterens vurderinger.
Henrik Kvandahl skreiv flere brev til både kongen og kronprinsen der han orienterte om arbeidet sitt for samene og med samisk historie. I et av breva skriver han «Hans Kongelige Høihet. Med stor ærefrykt og underdanighet og med stor undseelse bare nogle ord fra samefolkets forkjemper». I et almanakknotat forteller han at 10. juni 1937 var han sammen med Martin Jonassen i audiens hos kronprins Olav.
 |
Dette utdraget av innholdslista til Samenes historie 3 viser tydelig hvordan bøkene er «Samlet og utarbeidet etter en mangfoldighet av kildeskrifter med forfatterens anmerkninger». |
Han drøfta også flere andre teorier om opprinnelsen til samer og andre folkegrupper, blant annet teorien om at samene var en av Israels tapte stammer. Han hevda at folket som i vikingtida blei kalt bjarmer, i virkeligheten var samer, en teori som har vært tatt opp igjen mye seinere.
Et problem for Kvandahl i hans forsøk på forsking med samisk utgangspunkt, var at de aller fleste kilder var skrevet av folk prega av den tidas rasetenking. Når vi ser hvordan også Henrik Kvandahl var prega av denne, forstår vi kanskje bedre hvor dominerende denne tankegangen var i si tid. I Waren Sardne nr. 3-1925 har han et innlegg under tittelen Betraktning om rasehygiene, som starter slik: «Der er i den senere tid opdaget at raseblandingen er ikke ønskelig på grunn av vanskelige følger. Der påpekes tydelige skavanker av den raseblanding som foregår i Amerika. Jeg er ikke kompetent til å uttale mig om den sak, og må anta, at den påstand er riktig.»
Albin Dalberg [11] skriver i en artikkel i 1975 at Henrik var alene om sine påstander, og at bøkene hans vakte forargelse. Som forklaring på hvorfor også mange med samisk bakgrunn tok avstand fra Kvaldahl skriver han: «Det hadde lenge vært plagsomt å tilhøre den samiske minoritet. De som hadde kommet seg ut av minoriteten, ville nødig tilbake til den undertrykte og foraktede folkegruppe.»
Kvandahl arbeida også med lokalhistorie for Ofoten. Sjøl skreiv han: Jeg har også samlet en mengde stoff for Ofotens Historie og skrevet derom et manuskript på 270 store arksider, som er fordret til Ofotens Historiske lag.
Men Ofoten historielag satte ikke særlig pris på manuskriptet, men omtalte det i hånende ordelag. Boka blei aldri trykt, og manuskriptet har kommet bort, så vi kjenner det bare av omtale. Manuskriptet Ofotens historie hadde blant annet et utsagn om, at kristendommen kom til Nord-Norge før den kom til Sør-Norge. Dette var i strid med den offisielle oppfatning, at Norge blei kristnet av Olav den Hellige. Seinere har det kommet fram mer om historiske forbindelser som gjør teorien sannsynlig.
Kvandahl var omstridt i Norge, men synes å ha fått større anerkjennelse i Sverige. På den såkalte «Lappriksdagen» i Arvidsjaur 03.–08.10.1937 var det samlet samer fra Nordkalotten. Her blei han hyllet av alle deltakerne, med tre ganger tre hurra for samenes forskerhøvding.
 |
Henrik Kvandahl (t.v.) på «Lappriksdagen» i Arvidsjaur 03.– 08.10.1937
Henrik Kvandahl (g.b.) (Foto utlånt av Ingolf Kvandahl) |
Henrik Kvandahl hadde ingen formell utdanning utover datidas lærerskole, og historieskriftene hans har utvilsomt sine mangler som vitenskapelige verk. Dersom datidas lærde historikere og lappologer hadde ønska å samarbeide, kan man kanskje tenke seg at de kunne hjulpet han å forbedre bøkene. Men de lærde ville ikke nedlate seg til å samarbeide med en sjøllært same. Tvert om avviste de han totalt, slik som Just Knud Qvigstad, som skreiv «Deres bok «Samefolkets historie» ... viser efter min mening at De manglet de historiske kundskaper og den kritik som fordres av den som skal utforske samenes historie.»
Kvandahl var djupt religiøs og regna seg som læstadianer, men var ikke anerkjent innafor det læstadianske miljøet. Sjøl skreiv han at læstadianerne hadde bannlyst han, slik paven bannlyste kjetterne. Han leste mye i Bibelen og etterlot seg et handskrevet manus på omlag 250 sider med tittelen Min vurdering av Bibelen.
Eline og Henrik fikk 14 barn. Men tuberkulosen herjet og mange døde som små. Bare fire av barna førte slekta videre. De hadde alle lært samisk i barndommen, men som voksne brukte de språket lite. Flere av dem gifta seg med norske og norsk blei hjemmespråket. En av dem fikk klar melding fra kona om at i deres hjem skulle det ikke høres noe samisk.
 |
Det siste kjente bilde av Henrik Kvandahl, da tre av hans barnebarn blei døpt vinteren 1950. Henrik Kvandahl er nr. 2 fra høyre, hans sønn Nikolai helt til høgre. Den lille gutten lengst til venstre foran er Ingolf Kvandahl. Bak han hans tante Selma. (Foto utlånt av Ingolf Kvandahl) |
Blant hans etterkommere har det vært forskjellige holdninger til det samiske og til Henrik Kvandahl sitt arbeid. Noen har ønska å trekke arbeidet hans fram i lyset og føre det videre, mens andre heller vil dysse det ned og glømme den samiske fortida. I neste artikkel møter vi den av etterkommerne som mest har ivra for å ære og fortsette arbeidet til sin bestefar.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]