Om å møte Porsanger

Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Anders Ole Hauglid:

Om å møte Porsanger

Anders Ole Hauglid.
(Foto: Foto utlånt av Anders Ole Hauglid)

Anders Ole Hauglid er født i Ringsaker i Hedmark i 1940. Han har lærerutdanning fra Hamar lærerskole og han arbeida som lærer i Porsanger 1964–68 og Nordreisa 1968–72.
I 1975 tok han hovedfag i historie ved Universitetet i Tromsø, og han har gjort en stor innsats for å ta vare på og gjøre kjent nordnorsk historie, bl.a. gjennom Nord-Troms historielag og Nord-Troms museum. Han har bl.a. skrevet Balsfjord bygdebok og vært medforfatter av flere bøker om krigshistoria. Denne artikkelen er skrevet i 1984 og blei trykt i heftet Ruovttubálgá rái – På hjemveger, som blei laga i forbindelse med en turne av kunstnere og forfattere i Porsanger i 1985. Anders Ole Hauglid arbeida som førstekonservator på museet Maihaugen på Lillehammer fra 1987 til han blei pensjonist fra 2011.

Mitt første møte med Porsangers krystallklare høsthimmel en augustsøndag for 20 år siden ga meg en lys- og landskapsopplevelse jeg aldri vil glemme. Kanskje var det den lyse, gråkvite dolomitten og den brede fjorden som gjorde opplevelsen ekstra sterk.

Femten år seinere da jeg kom tilbake til min «ungdoms forelskelse» lå den dypblå fjorden der tyllet inn i blygrå skodde med en irrgrønn vegetasjon og trollbant meg.

Lyset og de sterke skiftningene i naturen har gitt meg opplevelser som for alltid vil knytte meg til disse egne. Det er som å oppleve skapelsen og saligheten om og om igjen.

Kanskje derfor var det best å forbli bortreist slik at jeg for hver gang kunne komme tilbake og oppleve dette: mennesket som et lite vesen i en overveldende natur.

På den måten kan en holde ungdomsforelskelsen vedlike selv om årene går.

Joda, dette kan nok virke svulstig og svulmende på den lokale befolkning som har sitt daglige utkomme her. Deres opplevelser vil være en annen.

Min opplevelse er søringens, slik jeg som lærer kom utenfra for å gjøre min første jobb i skolestua for 20 år siden.

Stedet het Lakselv og klassen 8 B; 32 elever som nå skulle inn i de to siste år av den nyinnførte 9-årige skole.

Forunderlige Finnmark – det var en opplevelse av å være kommet til utlandet: «Alle kan norsk. Ingen behøver å snakke finsk eller samisk», var beskjeden vi fikk.

Jeg ble umiddelbart en lydig sersjant som tok den norske plikten alvorlig. Her trengtes verken samisk eller finsk! – Inntil Internatstyreren gjorde meg oppmerksom på at samisk og finsk var deres morsmål og at Internatet var deres annet hjem. I dag 20 år senere kan man gremmes.

Den gangen hadde den norske skolen liten eller ingen plass for lokalkunnskap og annen kulturforståelse enn det datidens lærebøker sa var den rette lære. Dessuten – hva visste en nyutdannet lærer fra Østlandet om Porsanger og Finnmark?!

Lakselv skole på skogplanting, ca. 1910.
(Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens bildesamling)

For meg ble dette møtet med Finnmark et møte med det ukjente Norge! «Ja, i dag er det 20 år siden tyskerne svidde av dette stedet», sa butikkeieren og kaffeverten mens han skjenket oss måpende søringer en kopp kaffe. Som nyuteksaminerte lærere var vi kvalifisert til å undervise i norsk skole, men helt uten form for lokalkunnskap enn si kulturforståelse for det miljø og det område våre elever kom fra.

Dette ble etterhvert et tankekors – men også en sterk inspirasjon til å finne ut mer om Porsanger, Finnmark og det nordlige Norge. Det ble en søken etter kunnskap og forståelse av hva som hadde skjedd opp gjennom tidene. Det var her historikeren i meg ble født:

I Porsanger hvor den tyske krigsmakt hadde etterlagt seg rester etter militære anlegg som gjør området til kanskje Norges største Krigsminnesmerke og friluftsmuseum. For meg ble dette Spenningens Land. Historikeren og forskeren begynte en søken tilbake – til krigen og krigsødeleggelsene, brannhøsten 1944, gjenreisinga etterpå – så lenger tilbake, til mellomkrigstida, 1800 – 1700 – 1600 – 1500 – middelalderen – Ottar – Komsa – ! Finnmark ble temaet som etter hvert fylte alle hyller og skap.

Det var da jeg møtte dem, alle sammen mine tidligere kolleger – sørfra – embedsmenn – og røvere? Sendt nordover til Finnmark som oppdragere og misjonærer – eller de var rett og slett på turistferd Nord i tåkeheimen.

Det ble ikke lett å trenge gjennom, bak det eksotiske og storslåtte for å finne fram til det ekte og uforfalskede.

Det ble en søken etter sannhet som på mange måter ble et møte mellom fortida og nåtida. Mønstret som tegnet seg var hele tiden det samme: Utkantsamfunnets underkastelsesrolle ovenfor Storsamfunnet – økonomisk, administrativt, sosialt og kulturelt.

Og mot dette flerhodede norske troll hadde en annen kulturgruppe – den samiske – klart å vedlikeholde en egen kulturforståelse – selvom tyskerne omgjorde Finnmark til en

festning som de etterpå etterlot som en rykende ruin. Mesteparten av den materielle kulturarven ble derved brent og ødelagt.

Deretter kom det norske storsamfunnets gjenreisningsadministrasjon og gjennomførte en «likhet for alle» – politikk som truet med å fjerne alle ulikheter. Deretter kom Husbanken og alle de andre statsinstitusjonene med den samme politikken.

Det etnisk mangeartede Finnmark med både samiske, norske og finske kulturtradisjoner skulle få et ytre fellespreg som ga små rom for lokale særtrekk. Det norske byråkratiet hadde for alvor begynt å legge Finnmark for sine føtter. Finsk og samisk kulturforståelse ble en søndags- og fest-bunad, mens norsk ble offisielt hverdags-mål. Den 9-årige skolen med svært mange «virkemiddel»-lærere sørfra ville lett kunne ha blitt middelet om ikke noen hadde protestert.

Klasse 8b ved Lakselv skole, høsten 1964. / Leavnnja skuvlla 8b-luohkká, 1964 čavčča. Bak f.v./ Maŋimuš ráiddus g.b.: Emil Pettersen, Magne Persen, Geir Olsen, Viggo Isaksen, Steinar Hansen, Hjalmar Persen, Tor Edvin Greiner, Tore Isaksen, Birger Johansen, Jan Johansen, Kåre Kurt Johansen, Asbjørn Mikkelsen, Torleif Berg, Jonny Nygård. Andre rekke f.v. / Nubbi ráiddus g.b.: Frøydis Nilsen, Astrid Johnsen, Inger Anne Johansen, Sofie Andersen, Laila Persen, Anders Ole Hauglid, Gerd Holst, Annie Sivertsen, Aina Johansen, Torill Pedersen. Foran f.v. / Ovddabealde g.b.: Airin Andersen, Elbjørg Aronsen, Synnøve Sandvik, Åshild Strømstad.
(Foto utlånt av Anders Ole Hauglid)

De 20 årene som har gått siden mitt første møte med Porsanger, har vært en mer eller mindre sammenhengende protest ikke bare her, men overalt hvor utkanten har følt seg truet.

I Finnmark og Porsanger har dette ført til at skolen i dag er en annen enn det den var da den nye skoleordningen ble innført. – Også på dette området ligger Porsanger langt fremme som de var det i de årene mitt liv ble gitt en avgjørende form i den etterkrigssmeltedigelen Lakselvsletta i bunnen av Porsangerfjorden var, er og sikkert også enda vil bli for mange.

Den gangen skulle alle og alt gjennom den samme omforminga som Den norske sentralskolen var. I dag har lokalsamfunnene langs fjorden kjempet fram sine egne skolebygg og sin sterkere lokalpregede undervisningsform.

Ikke minst har de samiske organisasjonene på riksplan vært med på å kjempe fram en skole hvor rammene ikke lenger er så norske. Det etniske mangfoldet er på tur inn igjen –, ikke bare i skolen, men også i samfunnet forøvrig. Det er en utfordring til oss alle. Mestrer vi den utfordringen vil våre liv og vår tilværelse kunne tilføres vesentlige og nye kvaliteter. Vi vil kunne få sterkere lokalsamfunn med større særpreg som totalt sett vil gi et rikere samfunn. Det er det vi trenger nå. Lokalsamfunn med sterkere solidaritetsfølelse og tilknytning som viser evne og vilje til å stole på seg sjøl. For å få det til trenger vi økonomisk stimulering av de skapende krefter som finnes hos ungdommen og ikke flere stimuleringstiltak for å få folk fra Sentrum til å bli noen år lengre i Utkanten før de igjen flytter.

Anders Ole Hauglid og hans kolleger ved Lakselv skole 1964. / Anders Ole Hauglid ja su bargoskihpárat Leavnnja skuvllas 1964.
Bak f.v. / Maŋimuš ráiddus g.b.: Reidun Mathisen, Åshild Simensen f. Skallebø, Lilly Amundsen, Per Markussen, Hedly Mikalsen, Leif Ukkelberg, Rolv Eggan, Per Berntzen, Anders Ole Hauglid, Kjell Robert Johansen. Foran f.v. / Ovddabealde g.b.: Karen Tora Dolven, Erna Pettersen, Karl Askheim, Oliver Skallebø, Gudmund Eriksen, Anne Marie Olsen, Ragnhild Åstorp, Synnøve Beldo, Gerd Bjerkeng.

(Foto utlånt av Anders Ole Hauglid)

Vi må utvikle ungdommens evner til fantasi – nye ideer tuftet på lokalkunnskap, og vilje og muligheter til å skape.

Det er der utfordringene og mulighetene ligger og som denne utstillingen er ett eksempel på!

Så får vi på hver vår måte sloss for den drømmen vi en gang hadde, og som vi alltid vil søke tilbake til for å gjenoppleve – skapelsen – i all evighet!

Der ligger freden – og historien – og venter på våre handlinger – nå!

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5