Sámegillii
In English
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
 Hans Hansen som delegat på landsmøte i Norske Samers Riksforbund, Kåfjord 1986. |
Hans Hansen (1916-1994) fra Gåradak i Porsanger var småbruker og fisker. Gjennom fornorskingstida var han en av de fremste i Porsanger
som holdt oppe samisk identitet, språk og kultur. Han var aktiv i samisk organisasjonsarbeid og kjent for sine mange avisinnlegg undertegna "Med
samehilsen Hans Hansen". Hanna H. Hansen er frilansjournalist og fotograf med base i Gåradak i Porsanger. I 1986-87 intervjuet hun blant annet Hans Hansen om skolegangen han hadde hatt i Porsanger. |
Lenge før jeg begynte på skolen visste jeg
at vi ikke var så gode og kloke
som dem i trøye, frakk og sko.
Faren min fulgte meg til skolen første dagen.
Vi gikk etter landeveien de fem kilometerne.
Jeg var koftekledd.
De fleste var det den gangen.
Vi fikk bibelhistorie og katekisme med oss hjem – på norsk.
Lensmannen og skatteoppkreveren hadde jeg hørt snakke norsk.
Mer visste jeg ikke om det norske språk
før jeg begynte på skolen.
Læreren vår kunne samisk og finsk.
Han hadde lært på skolen i Lakselv.
Da han gikk hadde de dobbeltspråklige lærebøker.
Samisk og norsk.
Han snakka samisk med oss både ute og inne,
men måtte lære oss å lese på norsk.
| Kolvik skole 1929. Fremste rekke fra venstre: Kristine Persen, g. Angell, Åse Bye, g. Berntsen, Ragnhild Persen, g. Nordvang, Ragnhild Johannesen, g. Skogen. Bakre rekke fra venstre: Ole Einar Eliassen, Johan Martin Olsen, Johan Andreas Dalen, Anna Sofie Sivertsen, Josef Ananias Eriksen, Serine Mikkelsen, g. Johansen, Marius Henriksen, Ingebrigt Andersen, Anna Marie Andersen, Osvald Olsen, Reidar Karlsen, Hjalmar Mathisen. Lærerinne frk. Gamst helt bakerst. (Foto: Åsta Thomassen. Utlånt av Ragnhild Skogen. Kilde: Porsanger bygdebok 2) |
Vi lærte niogtyve bokstaver fra det norske alfabetet.
Å sette bokstavene sammen til ord var vanskelig.
Vi lærte tall.
Fire og fem, sa læreren.
Vanskelig å skjønne hva det betydde.
Læreren forklarte at det var njeallje og vihtta.
Da skjønte vi.
Vi skrev med griffel på steintavler.
Spøtta på tavla og viska vekk med koftearmen.
Men visste ikke hva vi skrev.
Leste mange bøker – norske bøker i geografi og naturfag.
Skjønte hva læreren spurte om, men kunne ikke svare.
Kunne ikke snakke og forklare.
Noen barn skjønte ingenting.
De fikk straff.
Måtte stå hele timen.
Jeg var heldig.
Læreren brukte samisk for å forklare meg.
Kanskje han så at jeg hadde talenter for å lære,
selv om jeg ikke kunne språket.
Toognitti uker har jeg gått på skolen.
I seksogførti av de ukene forsto jeg ikke mye av hva læreren sa.
Videre skolegang var for noen få.
Noen kom på landbruksskolen, noen på folkehøgskole.
| Fra Porsanger
(Foto: Hanna H. Hansen) |
Vi andre fortsatte å leve som vi hadde gjort.
Det vi hadde med oss fra skolen var mindreverdighetsfølelsen.
Overalt i samfunnslivet ble det snakket norsk.
For oss var det vanskelig.
Vi klarte ikke å uttrykke oss.
Samtidig skulle vi adlyde øvrigheta som snakka til oss på norsk.
Når vi ikke klarte mer
begynte de å snakke om at vi måtte være saklig og behersket.
Det var ikke så lett å skjønne hva de mente med det.
Etter hvert skjønte jeg at de forlangte av oss det de sjøl mangla:
saklighet og beherskelse.
Da følte jeg meg ikke mindreverdig lenger.
De kan ha fine stillinger, vinkler eller stjerner.
Det gjør ingen forskjell for meg.
Jeg snakker til mennesker, ikke til stillinger eller stjerner.
| Hans Hansen bøter garn.
(Foto: Arvid Petterson /Porsanger bygdebok) |
Søringene er ikke de verste.
De verste er blant våre egne.
Mange kom hit fra andre steder.
Her kunne de skjule at de var samer.
Den utveien fantes for de som kunne litt norsk.
På den måten kom de seg til bedre stillinger.
Jeg har aldri prøvd å skjule meg.
Har ikke hatt forstand til det.
Den som skjærer av sine røtter vokser ikke mer.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1