Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

Ragnhild Sandøy og Svein Lund:

Hammerfest – by med mange «komagtupper» i skolehistoria

Rein i hage

Rein i hagen. Hammerfest 1979
(Foto: Svein Lund)

Hammerfest er i våre dager sjelden forbundet med noe samisk, med unntak av reinen som spiser blomster midt i byen, trass i forsøk på å gjerde den ute. Da vi begynte å grave i skolearkivene for området som nå er Hammerfest kommune skjedde det som ofte skjer når man graver i historia i nord; det dukka opp mange «komagtupper»[1]

«I gamle tider beboet af Finner»

I 1727 sendte sognepresten i Hammerfest en rapport til kongen i København.[2] Der skriver han: «HAMMERFÆST paa QVALØEN Et ældgammelt Væhr, i gamle tiider beboet af Finner, da alle Nordmænd boede uden paa vestre-siide Sørøen; efter at de store væhr med sine Kirker der ude bleve ruinerede, som siges, skeede det ved Ryssernes vold, ere Nordmændene kommen inden paa Øen at boe; saa og i Hammerfæst.»

I 1789 fikk fiskeværet Hammerfest bystatus. Hit flytta folk fra mange kanter og av mange nasjonaliteter. I 1900 oppgir folketellinga at av 2365 innbyggere var 124 kvæner og bare 18 «lapper». Trolig har langt flere av innbyggerne i byen hatt samisk bakgrunn, men det var likevel et klart skille mellom sjølve byen og området rundt, det såkalte Hammerfest landsogn. Der var samtidig 486 av 1088 registrerte som «lapper», bare 17 som kvener.

Hammerfest landsogn omfatta opprinnelig store deler av øyene Sørøya og Seiland, hele Kvaløya og et område på fastlandet. I 1869 blei Kvalsund skilt ut som egen kommune.[3] I 1920 blei kommunen igjen delt. Hammerfest blei da avgrensa til sjølve byen, mens distriktet rundt blei Sørøysund kommune. I 1992 blei så Sørøysund igjen slått inn under Hammerfest kommune. Et forsøk på å inkludere Kvalsund blei oppgitt på grunn av motstand blant befolkninga i Kvalsund.

Fra 1950-tallet har mange med samisk bakgrunn flytta inn til byen og særlig til «Fjorden», Rypefjord, som fra før hadde samisk bosetting. I Hammerfest kalte man folk fra Rypefjord for «fjordafinna».

Skoler for «nordmannsbarn» og «samebarn»

Thomas von Westen besøkte Hammerfest på sin første misjonsreise i 1716, da satte han i gang misjon og skole for Sørøysundområdet.

Ei tid skulle én lærer ha ansvaret for hele Hammerfest landsogn, men dette blei for mye og skolekretsen blei delt. I 1745 blei Ole Isachsen ansatt som skolemester for det ytre sogn. Det blei da skilt mellom undervisning for «nordmannsungdom» og «sameungdom». I starten blei disse gruppene undervist på hvert sitt språk, men tildels av samme lærer.

Utover 1700-tallet blei det mer vanlig at også sameungdom blei undervist på norsk. At resultata kunne være varierende, går fram av dette utdraget av Sørøysund lokalhistorie: «Prost Falch og sogneprest Nold syntes at av sameungdommen kunne noen sine saker bra, men at nordmannsungdommen var forsømt i undervisningen: «Av sameungdommen er endel vel underviste. De fleste av guttene blandt dem forstår norsk og kan selvom med vanskelig uttale fremføre katekismens ord - og det de har lært utenat. Utover det kan de ikke forklare det de har lest. Av pikene blant sameungdommen forstår praktisk talt ingen det norske språk, men alle kan lese opp katekismens ord utenat.»»[4]

I 1753 blei det første skolehuset bygd i Hammerfest. For samebarna var det omgangsskolelærer. I 1778 var Anders Mathisen aleine om opplæring for samebarn. To år etterpå var det en omgangsskolelærer for de norske og to for de samiske elevene. På slutten av 1700-talet var skoletida 16 uker for nordmannsbarn og 10 for samebarn – «på de steder hvor omgangsskolen rakk over», noe som tyder på at en del barn ikke fikk undervisning i det hele tatt.

I 1774 kom det en forordning om at samebarna skulle «legges om i norsk-dansk språkutvikling». Likevel blei inndelinga i egne skolekretser for norske og samiske barn beholdt, i 1818 var det fremdeles to omgangsskolelærere for samer, en for nordmenn.

Thomas von Westen besøkte Hammerfest i 1716. Dette maleriet av han henger i Hammerfest kirke.
(Utskjæring, maleri og foto: Eva og Knut Arnesen)

Samiske lærere

I hvilken grad var omgangsskolelærerne samer? Her gir kildene bare delvis informasjon. Kvalsund bygdebok omtaler Anders Mathisen som «en ungdom av sjøsameslekt» og forteller at han fikk lærerarbeidet av sin bror Mathis. Noe seinere var det en lærer ved navn Mathis Andersen, trolig sønn av førstnevnte. To av lærerne på 1800-tallet hadde klare samiske navn; Peder og Henrik Nilsen Magga. Også andre navn tyder på sjøsamisk bakgrunn, f.eks. Bård Samuelsen og Clemet Andersen. Sistnevnte er omtalt som seminarist, altså lærerskoleutdanna, noe som ennå ikke var vanlig. Dette tyder på at en ganske stor del av lærerne i daværende Hammerfest sogn på 1700- og 1800-talet var samer fra området.

Den ene læreren hadde da Seiland og noe av Kvaløya og fastlandet i Vargsundet, mens den andre hadde Sørøya og deler av Kvaløya. På Sørøya var inndelinga av kretsen slik: «Ramnes–Gåshopsanden–Fella 4 uker, så 6 uker Langstrand–Skippernes–Sandøybotn, i Akkarfjord Sørøy 2 uker.» Området til de to omgangsskolelærerne var delt i tilsammen 9 kretser, av dem var i 1845: «3 skolekretser i sognets ytre del rent norsk, 3 blandet norsk og samisk og 3 rent samisk».

I 1832 bodde det i prestegjeldet[5] 466 norske, 1011 sjøsamer og 118 finske (kvenske). I 1875 var det i Hammerfest landsogn 154 barn, derav 40 omtalt som ukyndige i norsk. I noen skolekretser var det samiske barn som ikke fikk opplæring, da det mangla samisktalende lærer. Blant de samiske barn som fikk undervisning, hadde noen fått denne på samisk, andre hadde fått muntlig undervisning i norsk av lærere som kunne samisk.

Presten kunne ikke samisk, og under konfirmasjonen i 1888 måtte kirkesangeren tolke mellom presten og samiske og kvenske konfirmanter.

Skoleutbygging

Til 1861 hadde Hammerfest landsogn bare omgangsskole, for dem som ikke bodde nær nok til Hammerfest. Da blei de første skolene bygd, begge på Seiland – på Komagnes og Skreifjordeidet. Sørøysund lokalhistorie forteller om situasjonen i 1872:
«– Det var bygget skolehus på Langstrand og samme høst 20. november kunne en lese slik annonse fra prost Smitt: En lærerpost ledig i Hammerfest Landsogn. Årlig skoletid minst 28 høyst 36 uker. Tillagt posten 5 kretser med 33 ukers skoletid. Lønnen 2 sp.d. 6 sk.[6] pr. skoleuke og 1 sp.d. 42 sk. i kostholdsgodtgjøring. Læreren skulle bo på Langstrand hvor det også var lærerbolig i skolestuen – et rom og kjøkken. Det var gode uthus og til lærerstillingen hørte jordvei som kunne fø 2 kyr og 12–16 sauer. Søker måtte være duelig seminarist og kyndig i samisk.»

Også ved annonsering etter omgangsskolelærer i 1876 blei det krevd full kyndighet i samisk. Etter hvert blei flere og flere omgangsskolekretser forsynt med egne skolebygg, flere med internat. Det blei bygd skole i Sandøybotn i 1884 og Mefjord i 1898. Skolen i Mefjord var den første i distriktet som hadde kateter og pulter.

Likevel var det ennå ikke helt slutt på omgangsskolen. I 1904 var Fredrik Selkvist felles omgangsskolelærer for elever i Hammerfest og Hasvik herreder. Men ikke lenge etter det var begge kommunene dekt av skolebygg for alle elever.

Hammerfest og Finnefondet

Da Stortinget i 1851 gjorde vedtak om å gå inn for opplæring av samer i norsk, blei det samtidig oppretta et fond for å støtte opp om denne opplæringa. Dette fikk navnet Finnefondet, men blei etter hvert også utvida til å gjelde fornorsking av kvener.[7] Fondet blei i 1921 omdøpt til Særbidragene for landsfolkeskolen i Finnmark, og eksisterte under dette navnet fram til 1950-tallet.

Store deler av Finnefondets arkiv er bevart i Statsarkivet i Tromsø, bl.a. mange søknader fra lærere om lønnstillegg fra fondet. Her har vi funnet en god del dokumenter fra Hammerfest og de forteller mye om språk- og skolesituasjonen i tida 1873–1929. Ut fra disse dokumentene ser man og at fornorskinga gikk kraftig fram i Hammerfest i siste del av denne perioden.

Fra 1880-tallet og fram til omlag 1915 er det i Hammerfest landsogn to lærere som går igjen på søknadene til Finnefondet; Anton Kvalsvik[8], som hadde skolekretsene lengst nord på Sørøya, og Eilert Olsen, som skolte lenger sør på Sørøya og på Seiland/Vinna.

Anton Kvalsvik var sunnmøring og var lærer på Sørøya fra 1881 til 1919. Her er bevart en rekke brev der han søker om lønnstillegg av Finnefondet. Kvalsvik oppga at i kretsene Sandøybotn og Langstrand var barnas språk blanda lappisk og norsk, mens barna i Mefjord snakka norsk. Søknaden hans fra 1903 forteller mye om språkforhold og om lærerens arbeid for fornorsking:
«Undertegnede, lærer i blandet sprogdistrikt inden Hammerfest landsogn på Sørø, andrager herved høfligst om at maatte tilstaas af «finnefondet» det sedvanlige ordinære lønstillæg for 1902/03.
14 lappiske børn er i antydede tid blevne veiledede i tilegnelsen af det norske sprog. Bestræbelsene i saa henseende har i det væsentligste dreiet sig om følgende:
(1) Ved undervisningen iblant at indskyde kortere oversettelser paa lappisk af hvad der vanskelig eller ikke opfattedes paa norsk.
(2) Ved efter omstendighederne at tage flere eller færre timer eller leilighedsvise stunder med det særskilte formaal at lære norsk. Herunder øvedes børnene i at oversette fra norsk til lappisk eller fra lappisk til norsk, idet der paasaaes, at udtale og stavning udførtes riktig.
(3) Ved bedst mulig at tilholde børnene udenfor skoletiden at bruge det norske sprog under sin samtale med hverandre.
(4) Ved leilighedsvis at paaminde de lappiske forældre om nødvendigheden af at bistaa skolen med fornorskningen.
Undervisningen forøvrig har foregaaet i det norske sprog. Alle børn læser kun norsk saavel i sine lærebøger som under læseøvelserne paa skolen. De fleste lappiske børn har ved sin konfirmation kunnet udtrykke nogenlunde forstaaelig ogsaa skriftlig paa norsk.
Medfjord paa Sørø den 4de mai 1903
Ærbødigst
Anth. Kvalsvig"

Som vedlegg til søknaden følger oversikt over elevenes karakterer i norsk. Karakterene varierer fra 1,5 til 2,5.[9]

Sammen med søknaden lå skolestyrets brev til skoledirektøren, der «Skolestyret tillader sig paa det bedste at anbefale Hr Lærer Kvalsvig til at erholde det ansøgte Lønstillæg af Finnefondet.»

Familien OlsenFamilien Kvalsvik
Eilert Olsen med familie, Skreifjordeidet, ca. 1910
(Utlånt av Hammerfest historielag)
Anton Kvalsvik med tre av sine søsken. F.v. Gerhard, Anton, Berte og ?.
(Utlånt av Richard Stien)
Anton Kvalsviks søknad om lønnstillegg av Finnefondet 1908-09
(Kilde: Statsarkivet i Tromsø)

«En seig vedhængen i det lappiske sprog»

I 1902 oppgir Eilert Olsen i sin søknad til Finnefondet å ha 37 «lappiske børn». Han underviste i kretsene Fella og Gåshopen på Sørøya og Skreifjord på Seiland. Det virker som der da bare var samisktalende barn. Olsen skriver: «Befolkningen er lappisktalende, men gaar dog stadig fremad i kjendskab til det norske sprog.» Her er norskferdighetene tydelig mer varierende enn lenger nord på Sørøya, noen elever har 1,5 eller 2, men flere av elevene får karakter fra 4 ned til 5,5, de forsto altså svært lite norsk.

Eilert Olsen var lærer i Sørøysund i minst 35 år, og i mange av disse åra skreiv han som vedlegg til sin søknad til Finnefondet også en innberetning om fornorskingsarbeidet. Dette skreiv han i 1902:
«Indberetning om fornorskningsarbeidet i Fælla, Skreifjord og Gaashopens kredse. Ved fornorskningsarbeidet har indstruksen saa meget som mulig været fulgt, i det det norske sprog har været lagt til grund for undervisningen, og det lappiske sprog (det findes fortiden ingen kvænske børn i de mig underlagde kredse) kun været benyttet som hjælpemiddel, og dette kun, naar det til skade for forstaaelsen ikke har været muligt at undgaa.

I religion gjengiver alle børn sine lekser paa norsk, men i dette fag maa det særlig til de yngre og mindre fremskredne børn benyttes lappisk ved gjennemgaaelsen av lekserne. Til de ældre og mere fremskredne børn benytes derimod udelukkende norsk.»

I søknadene og innberetningene fra Eilert Olsen skildrer han språksituasjonen og foreldrenes holdninger til fornorskinga. Disse har tydelig vært noe varierende, og derav følger at læreren har hatt skiftende syn på hvor raskt fornorskinga vil gå. I søknaden av 1904 skreiv han at «den gamle modstand mot at lære norsk kan siges at være ophørt».
For noen må man ennå bruke samisk som hjelpespråk: «Det er nybegyndere og «sinker» hvortil det lappiske språg mulig da behøves.»
Videre skildrer han språksituasjonen slik: «Befolkningen er lappisktalende, og det sprog smaabørn oplæres i er lappisk, men befolkningen er nu saa hjemme i det norske sprog og benytter det saa meget i hjemmene, at børnene ved sin optagelse i skolen ikke er ukjendt med dette sprog.

Den opvoksende slegt, især den mandlige, er ganske godt hjemme i det norske sprog, og kan benytte dette meget godt i tale. Den kvindelige, der ogsaa kan behandle det norske sprog ganske godt, ynder (forekommer det mig) at pludre det bløde, lappiske sprog med børnene.

Saa vidt jeg har kunnet erfare, fører den opvoksende slegt sin brevveksling i det norske sprog.

I 1909 skreiv Olsen i innberetninga: «Børnenes erfaringskreds er saare liden saa det, paa samme tid, som de lærer de norske uttryk for gjenstande og handlinger er vanskeligt at give dem en klar forestilling om selve gjenstandene og handlingerne.»

Han skildra da språksituasjonen slik: «Befolkningen er lappisktalende, idet lappisk benyttes som meddelelsesmiddel i hjemmene, og smaabørnene oplæres først i at meddele sig paa dette sprog. Dessuten ser det ut til, at det er indtrådt en slags sløvhet i tilegnelsen av norsk. Forhaabentlig er dette noget forbigaaende. Den opvoksende slegt især den mandlige, der ferdes mere borte fra hjemmene, har god færdighet i bruk av norsk.
En viss nationalfølelse, samt det lappiske sprogs bløthed og bløte klang, der egner det til barnesprog, er formentlig aarsak til, at smaabørnene først oplæres i dette sprog.»

I 1914 heter det i Olsens søknad: «Det bemerkes at befolkningen er lappisktalende og smaabarnene oplæres først til at meddeles sig i det lappiske sprog. Enkelte hjem viser dessuten en seig vedhængen i det lappiske sprog og fører som en slags kamp for dette.»

Tross at Olsen i 1915 hadde arbeida trofast for fornorskinga i 35 år, hadde han altså ikke klart å endre språkbruken i hjemmene. I si årlige innberetning har han funnet ei ny gruppe å skylde på for at fornorskinga ennå ikke har seira: «Folket er, uagtet godt hjemme i det norske språg, lappisktalende og smaabarnene oplæres først til at meddele sig paa lappisk. Det er særlig de gamle kvinder, under hvis tilsyn smaabarnene er, mens de yngre færdes ute baade paa sø og land, – der oplærer smaabarnene i det lappiske sprog.»

1915 var siste året disse skolekretsene eksisterte. Året etter blei de erstatta med internatet på Kårhamn, og fra da begynner språkskiftet for alvor.

Andre kretser i Sørøysundet er ikke like godt dokumentert, trolig fordi det der i mange år bare var midlertidig ansatte lærere, som ikke oppfylte krava til utdanning og ansiennitet for finnefondstillegg. Men fra 1907 har vi en søknad fra Karl Leiros. Han hadde kretsene Vinna, Rypefjord og Storvik. Han har skrevet en egen «Indberetning om skolens arbeide for fornorskningen i Vinna krets»: «Undervisningen er foregaaet i det norske sprog. Af finsk (lappisk)[10] benyttes af og til enkelte ord for at lette barna i forstaaelsen af de tilsvarende norske.

Lære- og læsebøger er paa norsk, indtagen i religion, hvor der af endel finnebørn benyttes bøger med begge sprog. Dog blir den finske tekst mindre benyttet af barna. De gjengir sine lekser paa norsk og øves i norsk mundtlig og skriftlig, først ved lette ord og senere ved (sammenhængende) sætninger. Og barna gjør bra fremskridt i sproget, ligesom de finske barn er ihærdige for at lære sine lekser.

Flere af de finske barn gaar nordmandsklædte, da befolkningen af sig selv (af egen drift) lidt efter lidt klær sig om.

Befolkningen benytter finsk i hjemmet og lærer barna først finsk, men den har ingensomhelst uvilje mod skolen eller det norske sproget; den ønsker gjerne, at deres barn lærer bedst muligt norsk efter fleres udtale.

Vinna, 5/3-07 Karl Leiros, lærer.»

Vinna

Vinna skole
(Foto: Stine Muriås Jacobsen / Ulf Jacobsens fotosamling)

Mefjord

Mefjord skole 1913
(Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling)

Internatskolene – tiltak for velferd – og fornorsking

Fra 1902 fikk Finnmark egen skoledirektør. Den første var Bernt Thomassen, som bosatte seg i Hammerfest. Thomassen sørga for store forbedringer av skoleholdet med utbygging av statsinternat og tilskudd til kommunale internat.

I Hammerfest var det kommunale internater på Langstrand, i Sandøybotn og Mefjord. Her måtte foreldrene holde barna med alt, mens en pedell eller ei internatbestyrerinne skulle koke middag av maten ungene hadde med, se etter at ungene fikk seg mat, holde skolen og internatrommene reine og legge i ovnene.

Ved statsinternatene fikk barna derimot mat, sengeklær og tildels klær for dem som trengte det. Med lang skoleveg og mye hardt vær syntes foreldrene ofte at det var best med internatskoler. Skolevegen var da ellers opptråkka stier over berg og dal, over fjell og hei, langs fjord og fjære, eller på sjøen, med store avstander og skarpe havstykker, og forsvarlig skoleskyss mangla ofte.

Foreldre i flere bygdelag aksjonerte for å få ordna skoleforhold. 02.01.1914 skreiv Sarach M. Olsen i Bårdfjord på Seiland til biskopen og ba om hjelp. Han viste til at det hadde vært bevilgninger til skolehold i Bårdfjord fra 1896 til 1911, men lærer E. Olsen hadde ikke vist seg. Det var heller ingen skoleskyssordning. Derimot var foreldrene ilagt mulkt for forsømmelse. I november 1914 skreiv Lorentz Jakobsen og Johan Møllmann til skoledirektøren og forklarte at når de holdt barna tilbake fra skolen, var det ikke fordi de motsatte seg skole, men fordi det ikke var forsvarlig å samle barn i det dårlige skolehuset. I svaret til skoledirektøren innrømte skolestyrets formann, handelsmann T. Holm i Gåshopen, at skolehuset ikke var «hensiktsmessig» og helt etter loven, men «disse trodsige mænd må få sin straf», de begår oppvigleri som berettiger mulkt og fengsel.

Pavel Andersen
Pavel Anderssens søknad om finnefondsbidrag 1915. Dette var siste året Vinna og Storvik skolekretser eksisterte. Året etter var de avløst av internatet i Kårhamn.
(Kilde: Statsarkivet i Tromsø)
Kårhamn skole med elever og lærer Pavel Andersen, ca 1925
(Foto: Ulf Jacobsens fotosamling)

Statsinternatet i Kårhamn

Lydolf Lind Meløy skriver i Internatliv i Finnmark: «Kring hundreårsskiftet var det skole[11] på fleire stader langs sundet: Bårdfjord, Gåshopen, Skreifjord, Fella, Vinna, Mefjord, Langstrand og Kårhamn. Alt i 1901 vart det reist spørsmål om internat frå Gåshopen krins, men fart i arbeidet kom det først etter 1911 då Hammerfest herads skolestyre søkte om internat for Sørøysundområdet. I 1913 vart tomt til internatet vald i Klemetsbukt nær Kårhamn. ... Kårhamn internat stod ferdig til bruk 1. januar 1916.»

Den første internatstyreren var Eilert Olsen, som hadde vært lærer i flere kretser i Sørøysundet siden 1881. Da Olsen slutta i Kårhamn i 1920 blei Pavel Anderssen tilsatt som internatstyrer. Der var han til tvangsevakueringa i november 1944.

Kårhamn internat var statsinternat. I 1928 kom det ennå et statsinternat i Sørøysund, Fjordtun internat i Rypefjord. Med to statsinternat der barna fikk fritt opphold med full kost, ga det en norm for hele kommunen slik at barna ved de kommunale internata i Sandøybotn, Mefjorden og på Langstrand etter hvert fikk de samme vilkåra.

I Kårhamn var Kristine Isaksen og etter henne Oline Lervik internathusmor, og på Fjordtun Astrid Thørring. Sammen med internatstyrerne la de opp plan for internatdrifta. Ungene skulle ha reinslighet og godt stell, god, sunn kost, men ikke luksus. Ungene fikk bade og skifte klær. På internatet vaska de og reparerte klærne til ungene. Det første som hendte med ungene når de kom til internatet, var at de blei kontrollerte for lus, bada og avlusa.

Det trengtes mange tjenestejenter på et stort internat, og de skulle ha kost og lønn. Alle utleggene til internatdrifta blei lagt sammen og delt på kostdøgn. Statsinternatene i Sørøysund merka seg ut med laveste kostøre i hele Finnmark. Regnskapene som blei lagt fram for skoledirektøren viser at kostøret ved Kårhamn var kr. 1,41 pr. elev pr. døgn, mens de dyreste internatene hadde kr. 2,89.

Seiland Samekofta var ennå i bruk i Sørøysund i mellomkrigstida, men her ser vi at noen i familien har skifta ut kofta med «norske» klær.
T. v. Hanne Ellen Fagervik. Karen Marie Pedersen, Jøfjord. John ?.
T. h.: Her vet vi bare navnet på en av personene på bildet, Ragnhild Samuelsen.

(Begge foto: Kalland, Hammerfest / utlånt av Andre Larsen)
Seiland

Fornorsking «til gagn for samfunnet»

Blant de viktigste kildene vi har til historia om skolen i Hammerfest landsogn, seinere Sørøysund og Kvalsund kommuner, er bygdebøkene for disse kommunene, som begge er skrevet av Ragnvald Jacobsen. De er sterkt prega av forfatterens holdning til samisk språk og kultur, som kommer klart fram i dette avsnittet, der resultata av fornorskingspolitikken blir oppsummert: «Det ble bare en språkgruppe mens den tidligere gruppedannelse er bevart med respektert omsyn til herkomst og tradisjon. Det har vært til gagn for samfunnet og den enkelte, slik at forskjellsbehandling på grunn av språklige avvik fra flertallet er blitt et ukjent begrep. – Det er til gagn for vårt lands nasjonale frihet og selvstendighet.»[12]

Krig og gjenreising

Da tyske soldater i 1944 brente på Sørøya trudde folk på løftene om rask alliert hjelp og flykta til fjells i stedet for å la seg evakuere. Etter harde vintermåneder i huler og gammer blei de endelig evakuert av allierte styrker, først til Murmansk før de fleste havna i Skottland. Der blei det satt i gang skole for elever fra Sørøysund og Hasvik kommune. Blant dem som var lærere i Skottland var Ragnar Zachariassen, same fra Sørøya som seinere blei skolesjef og ordfører i Sørøysund.

Fra høsten 1944 til langt ut på 50-tallet var forholdene for unger og lærere prega av meget omskiftende og midlertidige forhold. Under gjenreisinga blei mange elever fra Vest-Finnmark samla og internert ved Finnfjordbotn skoleleir. Ungene kom bare hjem tre ganger i året; jul, påske og sommer. Det var ikke plass for alle, og mens man arbeidde videre med permanente skoleløsninger, måtte man bruke provisorier og skolebrakker.

Brakka i Mefjorden blei bygd i 1947 med firedelt skole med 80 elever og internat som blei brukt til 1954. Brakka på Fjordtun i Indrefjorden blei bygd i 1949. Elevene gikk på skolen i turnus for 70 elever og 50 internerte. Pavel Anderssen var styrer. I Kårhamn leide man lokaler hos handelsmann Evjenth.

Drakamp og sentralisering

Erling Eide var nå formann i skolestyret som arbeidde utfra idéer om sentralisering og en modell med bare to skolekretser i øyriket Sørøysund, en for Sørøya og en for Seiland/ Kvaløya. Det skulle bygges store skoler, og valget falt på Langstrand og Indrefjord. Da ville man kunne ha 7-delt skole og skolegård, bibliotek og spesialrom for gymnastikk og andre fag.

Den permanente skolen på Langstrand skulle etter planen stå ferdig i 1952. Tegningene blei utarbeidd alt i 1948. I Finnmark var det mange skolebygg som skulle bygges og det var venteliste på finansieringa. Det blei så gitt samtykke til å låne av krigsskadeerstatningen for skolebygget i Kårhamn til skolen på Langstrand. Det blei mange forsinkelser og skolen stod ferdig først høsten 1954. Skolen var bygd i betong, og i to byggetrinn. I trinn 2 skulle det være skolekjøkken, gymnastikksal og sløydsal. Skolen skulle være 7-delt med plass for 124 barn. Høsten 1954 starta skolen opp med Ragnar Lyngmo som styrer og Pål Sandøy, Torleif Arnes og Elisabeth Sandøy som lærere.

Driftsutgiftene ved Langstrand blei tunge å bære for den kommunale kassa. Det hadde vært vedtatt at når skolene på Langstrand og Indrefjord var ferdige, skulle man gå i gang for å reise statsinternater på Seiland, i Kårhamn og Eidvågeid. Men disse internata blei aldri bygd. Til Pavel Anderssens store sorg blei internattomta i Kårhamn gitt til Hjelmen fiskarsamvirkelag, som bygde seihesjer der, mens ny dagskole blei tildelt tomt på myra.

Langstrand internat
(Foto: Øyfolk 1996)

Både skolekretsen, Sørøysund skolestyre og herredsstyre og skoledirektøren hadde fra 1951 planlagt at Fjordtun skoleinternat skulle bygges opp på Eidvågeid. Arthur Gjermundsen, den nye skoledirektøren, snudde om på det hele, og skolestyret og herredsstyret vedtok å bygge Fjordtun internat i Indrefjord. Skolekretsen holdt derimot fast ved den gamle planen og i protest holdt foreldre på Seiland barna borte fra skolen fra november 1957 og ut skoleåret. 11. november 1958 blei det holdt rettsmøte i rådhuset i Hammerfest vedrørende skolestreiksaka. 26 foreldre fra Eidvågeid og Hønseby blei stilt på tiltalebenken for brudd på skoleloven. De fikk kr. 50,- i mulkt hver pluss kr. 5,- i saksomkostninger eller subsidiært 3 dagers fengselsstraff. «Det er sørgelig at folk som aldri har gjort eller tenkt på å gjøre lovbrudd, skulle komme bort i dette.», skreiv Pavel Anderssen til dattera.

Departementet ga tilsagn om å dekke utgiftene ved overgang til 9-årig skole forutsatt at skolen blei bygd i Indrefjord, og slik blei det. Fjordtun skole blei fullført som statsinternat i 1964. Asbjørn Anderssen blei tilsatt som styrer. Internatet var i drift til 1985 og blei lagt ned samtidig med at det blei bygd grendeskoler i Hønseby på Seiland og Forsøl på Kvaløya.

Det var mange konflikter, diskusjoner og tautrekking om lokalisering, og i praksis blei det bygd flere skoler. Sandøybotn skole stod ferdig med internat og lærerbolig i 1955, Akkarfjord skole blei bygd i 1960. Fra 1960-tallet skjedde det ei kraftig sentralisering av befolkninga i Sørøysundet. Mange fra Seiland og Sørøya flytta inn til Hammerfest eller Rypefjord, andre flytta lenger sørover i landet.

Etter hvert blei den ene skolen etter den andre lagt ned på Sørøya. Det store internatet på Langstrand har stått øde siden 1972. I 2002 var det slutt for Sandøybotn skole, og Akkarfjord skole hadde bare 8 elever i 2009/10.

Samiskundervisninga i Hammerfest

Ingen vet hvor stor del av Hammerfests ti tusen innbyggere som har samisk bakgrunn, men man kan trygt si at det dreier seg om et firesifra tall, og om flere hundre elever. Av dem har svært få samisk som hjemmespråk.

Det er ikke lett å få oversikt over den samiskundervisninga som har vært ved skolene i Hammerfest. Tilbudet har vært uregelmessig og gjerne med dårlig kvalifiserte lærere. Tidlig på 1980-tallet blei det undervist i samisk som valgfag ved Elvetun skole. Samiskundervisninga har ofte vært gitt som valgfag eller 2. fremmedspråk og har ikke engang blitt rapportert inn til skolekontoret.

Da vi i 2008 spurte daværende skolesjef Steinar Paulsen, sa han at det var lite etterspørsel etter samiskundervisning. Ifølge han var det samiske en forsvinnende liten del av Hammerfest, og ikke et viktig tema for dem.

Tross liten innsats fra kommunens side har det likevel i løpet av 2000-tallet vært samiskundervisning i større eller mindre grad ved de aller fleste skolene i kommunen. I skoleåret 2009/2010 hadde 29 elever ved 8 skoler samisk som andrespråk. Ved 4 av disse skolene fikk elevene samiskundervisninga ved sin egen skole, mens elevene ved de resterende skolene fikk samisk som fjernundervisning og/eller hospitering ved skoler i Kautokeino. Det var da to lærere som underviste i samisk, den ene med formell utdanning i samisk, men ikke i pedagogikk, den andre mangla begge deler. Ifølge skolekontoret har kommunen hvert år søkt etter samisklærer, men kvalifiserte samisktalende lærere søker seg ikke til Hammerfest. Det har også vært liten interesse etter å søke på studiehjemler for lærere.

Gjennom intervju med to samiske besteforeldre[13] blei vi gjort kjent med at deres barnebarn hadde vanskelig for å få samiskundervisning. I mars 2010 sendte vi spørsmål til Hammerfest skolekontor: "På Daltun skole har foreldra krevd samiskundervisning for to elevar, men bare ein av dei har fått det dette året (Som fjernundervisning med hospitering). Kva har kommunen gjort og kva vil ein gjøre for å oppfylle desse elevane sin rett til samiskundervisning etter opplæringslova?"
Fra Skolekontoret fikk vi følgende svar:
"En litt komplisert sak - men vi vet rettighetene til denne gruppen elever og prøver etter beste evne å gi det rettmessige tilbudet."
I midten av april hadde eleven ennå ikke fått noe tilbud.

Dette var situasjonen i Hammerfest i 2010 – 100 år etter at kommunen hadde samisktalende elever i alle skolekretser utafor bykjerna og flere skolekretser med bare samisktalende elever.


[1] Et gammelt nordnorsk uttrykk sier: «Man skal ikke grave lenge før komagtuppene stikker fram», eller med andre ord at svært mange som regnes som norske i virkeligheten er av samisk slekt.
[2] Peder Harboe: Om Hammerfest sogn med betenkning over Finnmarks befolkning m.m. Hammerfest historielag 1952
[3] Kvalsunds skolehistorie er behandla i Samisk skolehistorie 3.
[4] Jacobsen, Ragnvald: Sørøysunds lokalhistorie. Sørøysund kommune 1983. s. 160. Forfatteren oppgir dessverre ikke kilde for sitatet.
[5] Hammerfest landsogn og prestegjeld omfatta fram til 1869 også Kvalsund, som da blei skilt ut som egen kommune. I perioden 1869–1920 omfatta Hammerfest landsogn det som 1920–92 het Sørøysund kommune.
[6] Myntenheten i Norge på den tida var speciedaler á 120 skilling. Ved overgangen til kroner i 1875 blei 1 speciedaler satt lik 4 kroner.
[7] Se artikkel av Henry Minde i Samisk skolehistorie 1.
[8] Både fornavnet og etternavnet hans har forskjellige former i forskjellige kilder, bl.a. Anthoni Kvalsvig.
[9] Karaktersystemet var da det motsatte av dagens grunnopplæring, beste karakter var 1 og dårligste 6.
[10] Samisk språk blei på denne tida dels omtalt som «lappisk», dels som «finsk». I Hammerfest har noen av lærerne brukt «finsk», andre «lappisk». Det vi i dag kaller «finsk» blir derimot konsekvent omtalt som «kvensk».
[11] Når Meløy her skriver at det var skole, trenger det ikke bety at det har vært egne skolebygg på alle disse stedene. På noen av stedene blei skolen fortsatt holdt i privathus av omgangsskolelærere.
[12] Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie. Sørøysund kommune 1983, s. 176
[12] Se Mimmi og Anton Bæivis fortelling - Skolen har tatt kunnskapene fra oss


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4