Fra Smørfjord skole

Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Halvard Nilsen:

Fra Smørfjord skole

Fortalt til Ane Helga Lykka

Halvard Nilsen er en ivrig jeger og i tida i Smørfjord skøyt han mange rever.
(Foto utlånt av Halvard Nilsen)

Halvard Nilsen er født i 1946 og oppvokst i Engerdal i Hedmark, kommunen med Norges sørligste samebosetning. Han er utdannet lærer ved lærerhøyskolen i Elverum, og arbeidet som lærer i Porsanger i 21 år, fra 1969 til 1990. Da flyttet han sørover til Engerdal igjen, og var lærer ved Engerdal barne- og ungdomsskole til han gikk av med pensjon i 2010. Halvard er ivrig jeger og friluftsmann – og litt hobbybonde på si.
Intervjueren Ane Helga Lykka er datter av Halvard Nilsen. Hun er født i Hammerfest i 1986 og levde sine første fire år i Porsanger. Hun gikk grunnskole i Engerdal og medialinja på videregående skole på Hamar. Deretter studerte hun ett år ved European Film College i Danmark, der hun skoleåret 2006/07 arbeidet som assistent. Siden har hun tatt bachelor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og fra høsten 2010 studerer hun regi ved ZeLIG school for documentary, television and new media i Bolzano i Italia.
Intervjuet er gjort i 2006. Det er et av bidraga i Davvi Girjis skrivekonkurranse for ungdom.

Ane Helga Lykka, Oslo 2008
(Foto: Svein Lund)

Det var oktober 1969. Halvard var nyutdannet lærer, akkurat ferdig med 9 måneder i militæret i Indre Troms og klar for sin første lærerjobb. Han hadde søkt jobb rundt om i Finnmark, og han hadde fått jobb flere steder. Siden han aldri hadde vært så langt nord før, måtte han fram med kartet. Han konstaterte at Banak hadde flyplass, at Smørfjord ikke var så alt for langt unna, og dermed gikk ferden dit.

– Jeg følte meg litt bortkommen da jeg kom fram til Smørfjord, forteller Halvard. – Jeg kjente ingen i hele Finnmark. Men det endret seg fort. Lokalbefolkningen var veldig inkluderende og åpne, og han følte seg veldig velkommen.

Egentlig fulgte det en lærerbolig med jobben som lærer i Smørfjord. Men han som hadde hatt jobben og huset tidligere, Helge Gabrielsen, hadde seks barn, mens Halvard var enslig. Så de inngikk en avtale om at Helge skulle ordne hybel, og så kunne han beholde huset. Så Halvard bodde sitt første år på helsehuset i Olderfjord. Et problem var at han verken hadde mulighet til å dusje hjemme eller på skolen, så han var avhengig av å dusje hjemme hos kjentfolk. Men det gikk fint, folk var veldig hjelpsomme.

Sted med egen kultur

– Jeg hadde en sterk følelse av å ha kommet til et sted med en egen kultur, og jeg hadde inntrykk av at folk var veldig opptatt av at man tok imot deres kultur på deres premisser, forteller Halvard.

Noe av det mest slående for en søring var det utvidede slektsbegrepet blant folk, og hvordan de tok vare på hverandre.

– Jeg tror det kommer mye fra den samiske tradisjonen. Og også det at folk hadde et så godt forhold til familien, og tok seg av slektningene sine. Det minner mye om det litt eldre bondesamfunnet i Norge, før staten begynte å ta seg av de gamle. Det at faddere ble regnet som en del av familien var også noe nytt.

Det var en sjøsamebygd Halvard hadde kommet til. Smørfjord var et av de stedene hvor den sjøsamiske kulturen holdt seg lengst. Men det var lite snakk om det å være same, og det var heller nesten ingen som betraktet seg selv som same. Det var mest flyttsamene som ble sett på som samer.

Av ungene på skolen hadde de aller fleste samisk bakgrunn, men det var ingen av dem som kunne snakke samisk. Dermed opplevde Halvard heller aldri at noen av elevene brukte samisk som «hemmelig språk» seg imellom. Noen av ungene gikk i perioder med skaller om vinteren, men det var mest fordi de var gode og varmet. Dessuten var de ikke ordentlig senna, det var forbeholdt reindriftssamene.

Av foreldregenerasjonen til skolebarna hadde nesten alle snakket samisk da de var yngre, men etter den sterke fornorskinga var det ingen som snakket samisk til daglig hjemme lengre.

– Besteforeldregenerasjonen snakket samisk, foreldregenerasjonen forsto samisk, og barna kunne lite eller ikke noe samisk, oppsummerer Halvard.

Selv visste Halvard lite om den samiske kulturen før han flyttet nordover, og han hadde aldri hørt om sjøsamer før. Det tredje året i Smørfjord fikk Halvard en ny kollega, Hermann Kåven fra Brenna. Og med han kom det noe nytt; – en på hans egen alder, eller faktisk litt yngre, som snakket samisk uten å være flyttsame.

Smørfjord skole
(Foto utlånt av Halvard Nilsen)
Utsikt fra Smørfjord skole.
(Foto utlånt av Halvard Nilsen)

En krets med tre skoler

Skolebygningen i Smørfjord ligger på eidet ut mot Bringneshalvøya, på brinken fram mot Smørfjordelva. Det er et lite, gult hus, bygd i gjenreisinga etter krigen. Før krigen lå det en internatskole der med eget fjøs, men fjøset ble aldri bygd opp igjen. Skolen hadde ett klasserom, en gang, to toaletter og et rom i kjelleren som var sløydsal. Det året Halvard kom nordover bestod Smørfjord skole av fjerde klasse, med ti elever. Det var kun en lærer og ingen rektor. Læreren styrte den administrative delen av skolen også. På den tida hadde skolekretsen KOS (Kistrand – Olderfjord – Smørfjord) tre skolehus, fordelt på de tre stedene. Første til tredje klasse holdt til i Olderfjord, mens det ble byttet litt på mellom Kistrand og Smørfjord hvor fjerde, femte og sjette klasse var. Ungdomsskolen lå i Billefjord.

Med kun en lærer på skolen, hadde Halvard undervisning i alle fag – unntatt engelsk. Han byttet timer med en av de andre lærerne i skolekretsen. Det var ikke noe lærerrom, så hele dagen ble tilbragt sammen med elevene, seks dager i uken.

– Det gjorde at det ble veldig tette band med elevene, minnes Halvard. Vi ble litt som en stor familie. De brukte ikke etternavn når de snakket til meg, noe som ellers var vanlig på den tiden. Jeg husker da Magnor Isaksen prøvde å få dem til å bruke etternavn, eller «lærer». «Javel, Magnor», var svaret. Det var selvfølgelig noen røvere der, som andre steder.

– Jeg husker fra foreldremøtene at det var flere av foreldrene som sa «du må ikke være redd for å ta i ungen min». Men det var ikke nødvendig – ungene var for det meste greie.

En vanlig skoledag i Smørfjord startet i ni-tiden. De fleste ungene hadde egentlig rett på skoleskyss, men mange sløyfet den og gikk på ski. Tre – fire kilometer for de fleste av dem, og betydelig lenger for noen. Det gjorde Halvard også det første året, fram til han fikk sertifikat og bil. De var veldig mye ute på skolen, og ofte på ski, både i friminuttene og ellers. De lå høyt oppe i landskampen i antall kilometer gått på ski per elev. De brukte også å bygge en liten hoppbakke i bakken bak lærerboligen, hvor de hadde mye lek og moro, og den uoffisielle bakkerekorden lå på rundt 10 meter.

På skolen hadde de oljefyring, og det hendte at kaminen slukket i løpet av natta. Da var det beinkaldt inne, nesten minusgrader om morgenen. Men det var aldri snakk om å ta fri fra skolen en dag. Nei, da fyrte de opp igjen, beholdt ytterklærne på, tok noen pauser i undervisningen til litt «bøy og tøy», og sånn holdt de koken til bygningen hadde blitt varm igjen.

– Det var skole etter den gamle metoden vi holdt på med, såkalt puggeskole, forteller Halvard. Men det var kanskje litt friere hos oss enn andre steder, i og med at skolen var så liten. Vi var mye ute og rundt og så på ting. Hvis det var en kobbe på isen, var vi ute og så på den, vi gikk turer på fjellet, og hadde det vært ulv i området var vi ute og så på ulvespor. Men det var flinke elever, de kunne mye både av regning og skriving. Det kan jo ikke sammenlignes med skolen i dag på noen som helst måte, men kunnskapsnivået i matte, for eksempel, var minst like høyt som det jeg opplever nå.

12 mil til svømmebassenget

Svømmebasseng hadde de ikke på skolen. Dermed gikk turen til Børselv, –12 mil unna og på den andre siden av fjorden – når elevene skulle lære å svømme. Der hadde de en ukes intensivkurs i året.

– Ungene brukte så mye tid i vannet at mange av dem ble syke, forteller Halvard. Ørebetennelse var ikke uvanlig. Men de aller fleste lærte seg å svømme i løpet av denne uka.

I 1970 fikk skolekretsen felles rektor, med tilhold på Kistrand. Det gjorde det lettere å samarbeide og bytte på lærerkrefter mellom skolene.

– Men da automatiseringen av telefonen kom i 1971, var det en periode vi måtte ringe rikstelefon for å få tak i rektor, humrer Halvard. Kistrand ble automatisert inn til Lakselv før Smørfjord, som fortsatt var en del av det manuelle nettverket. Men det varte ikke så lenge.

Samisk ikke tema

I og med at Halvard ikke hadde noen bakgrunn i det samiske selv, ble han også en slags brikke i fornorskingsprosessen. Han hadde ingen bevisst holdning i forhold til det å ta vare på det samiske språket og kulturen, i likhet med mange andre «søringer». Det samiske, og den samiske delen av historien var veldig lite snakket om. Selv da Halvard tok et år videreutdanning i historie på midten av 1970-tallet, ble det ikke snakket om den samiske historien. Den samiske kulturen var en kuriositet, og hadde liten verdi i storsamfunnet.

Av de fire lærerne i skolekretsen i begynnelsen var det kun en som hadde bakgrunn fra Finnmark, og han var uten lærerutdanning. – Men det er klart, han hadde jo et nærmere forhold til befolkningen enn det vi hadde. Han forsto bedre hvordan ting fungerte, og hvorfor folk ikke ville snakke samisk, sier Halvard. Samisk opphav og identitet eller samisk kultur, var aldri noe tema på skolen de første årene.

Det var heller aldri noe tema blant lærerne om det skulle læres samisk på skolen eller ikke. Noe av grunnen kunne nok være at mange av lærerne som kom sørfra i utgangspunktet ikke hadde tenkt å bli mer enn et par år, og derfor ikke engasjerte seg mer.

– Jeg tror det skjedde mye da den lokale ungdommen begynte å komme tilbake med lærerutdanning, sier Halvard. – Både i forhold til samisk og finsk. Som da Terje Aronsen ble lærer i Børselv, for eksempel.[1]

Nye bølger og konflikter

Men det var også bølger i hele det norske samfunnet. Utover 1970-tallet, mye i sammenheng med Alta-aksjonen, våknet bevisstheten i folk rundt deres samiske bakgrunn og røtter. Og frontene ble mer steile, mellom de som hadde gjort seg mer norske, og de som var opptatt av å ta vare på det samiske. Det førte i perioder til litt konflikter i det lille bygdesamfunnet. Båndene mellom de fastboende og reindriftssamene hadde vært tette i lang tid. Reindriftssamene hadde gjerne en familie blant de fastboende, som de byttet mat og tjenester med. Mange av de fastboende hadde noen rein i flokken deres, og ofte var flyttsamene med i slåttonna ut på sommeren. Utover 1970-tallet hørte Halvard flere ganger flyttsamer nevne at de var spent på hvordan de fastboende hadde reagert, og om de kunne gå på besøk til naboene som før. Men dette var en problematikk som det ble merket lite til på skolen. Utover 1970-tallet ble resten av samfunnet bevisst på at det fantes andre samer enn reindriftssamene. «Sjøsamesjefen» [2] kom frem i media og snakket om sjøsamer og rettigheter. Det dreide seg mye om rettigheter til land og vann, og sjøsamene var redd reindriftssamene skulle ende opp med alle rettigheter. Og så ble det plutselig flere sjøsamer. Samene ble en urbefolkning med en verdi i seg selv. De fastboende barna og flyttsamebarna hadde lite kontakt. Flyttsamebarna bodde i leiren lengre oppe ved Smørfjordelva, og holdt sammen der. – Men sånn er det vel mye med unger, de holder seg til sine egne. Det endret seg litt etter at nyskolen ble bygd, forteller Halvard. Da ble det også bygget en fotballbane, og ungene begynte å spille fotball sammen, i stedet for hver for seg som de hadde gjort tidligere. De hadde også fotball-lag sammen. Men det var utover 1980-tallet.

Elever på tur med læreren Margunn Søyland Nesbakken. / Oahppit mátkkis oahpaheaddji Margunn Søyland Nesbakkeniin. Elevene er fra venstre / Oahppit gurut bealde: Steinar Hansen, Roy Edgar Amundsen, Jan Arvid Nilsen, Jorunn Nesbakken, Stein Håvard Bergstad, Jan Erik Henriksen, Jane Johansen, Liv Reidun Josefsen, Gro Persen.
(Foto utlånt av Halvard Nilsen)

Ny skole på Russenes

I 1976 sto den nye skolen klar på Russenes; KOS skolekrets skulle samles under ett tak. Lokalbefolkningen så nødvendigheten i en ny skole, og var veldig innstilt på det. Det eneste som skapte litt splid var hvor skolen skulle ligge. Smørfjord var aldri noe alternativ, men det tok tid før kommunen bestemte seg for om den skulle ligge i Kistrand eller Russenes. For å gjøre flest mulig til lags ble den lagt i midten, på Russenes (Olderfjord). Skolekretsen hadde fungert som en skole i flere år, men veldig spredt. – Det var mest en lettelse å være samlet, og slippe og ringe rikstelefon for å få tak i rektor, humrer Halvard. Overgangen var i grunn liten. For ungene også, de kom jo fra hele kretsen og kjente hverandre fra før av. – Den nye skolen hadde svømmebasseng, og det var en lettelse å slippe å reise over til den andre siden av fjorden for å lære å svømme, sier Halvard.

Samisk ble populært

Da Halvard flyttet sørover i 1990 var det mye som hadde endret seg. Det var samiskopplæring på skolen. Det var en helt annen oppfatning rundt det samiske, folk var mere opptatt av å holde tradisjonene i hevd. Og folk fortalte at de var samer. Noen begynte også å granske slekta si bakover, for å finne ut om de hadde samisk slekt. Samene var stolt av sitt opphav, og samisk som valgfag ble mer og mer populært i skolen. – Da jeg kom nordover 20 år tidligere, var det om å gjøre å ikke være same. Da jeg dro, var det nesten om å gjøre å være mest mulig same. Ting hadde forandret seg veldig, avslutter Halvard.


[1] Terje Aronsen er oppvokst i Børselv og var i mange år lærer i hjembygda. Han var en pioner i innføring av kvensk som fag i skolen. Seinere har han leda Kventunet og er nå undervisningsleder for Kvensk institutt. (red.)
[2] Hagbart Julius Leonhardsen, med tilnavnet «sjøsamesjefen», var småbruker på Bringnes mellom Smørfjord og Olderfjord. Han starta på slutten av 1970-tallet en aksjon, «Sjøsameaksjonen», for å hevde sjøsamenes rettigheter, særlig i forhold til reindrifta. (red.)


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5