Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 Geir Grenersen |
Geir Grenersen var 1984–87 medarbeider ved prosjektet «Samiske barns oppvekstvilkår». Prosjektet var finansiert av Bernhard von Leer Foundation[1] og ble administrert av Nordlandsforskning. Han hadde markebygdene i Skånland og Evenes som sitt arbeidsområde. Slik blei han engasjert i oppstarten av samisk barnehage, og den historia spiller ei sentral rolle i doktorgradsavhandlinga hans[2], som han seinare omarbeida til bok.[3] Geir Grenersen er født i 1955 og oppvokst i Bjerkvik i Narvik kommune. Han har hovedfag og doktorgrad i pedagogikk fra Universitetet i Tromsø, har undervist ved høgskolene i Tromsø og Alta og leda Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge. Han er nå førsteamanuensis i dokumentasjonsvitskap ved Universitetet i Tromsø. Grenersen forteller her om hvordan han som observatør og hjelper opplevde arbeidet med å starte opp den samiske barnehagen. |
|
Et av planleggingsmøta for å starte opp barnehagen. Fra venstre: Oddveig Nymo Dalbakk, Ruth Nylund, Ingrid Larssen, Geir Grenersen, Ardis Ronte Eriksen. |
Det å være markasame har aldri vært noen dans på roser; det er å oppleve stigmatisering og konstant negative sanksjoner på identitet. Situasjonen forverres ytterligere i dag ved at både Skånland og Evenes er i sterk ekspansjon: Forsvaret utvider på Evenes flyplass og oljevirksomheten i Harstad fører til stor innflytting til Skånland. Som følge av det harde fornorskningspresset er også det samiske språket utsatt. Det er dermed fare for at endel av identitetsgrunnlaget skal forsvinne samtidig med at oppvekstvilkårene for samebarn som samebarn svekkes. Derfor skal det også styrke til hos de som vokser opp i dag for å få et positivt selvbilde. Et samisk førskoletilbud vil være en slik styrke. Det vil for barna være en positiv sanksjon på samiskhet til avveksling fra ukvemsord o.l. på grunn av etnisitet eller en følelse av tilkortkomming og fremmedgjøring i de norske barnehagene i kommunesentra. Sáráhká vil skape en motvekt, for selvbildets betydning for et menneske er udiskutabelt.[5]
Da det var klart at Sáráhká ville få midler til oppstart, forespurte Asbjørg Skåden meg om jeg ville sitte som representant i styret for barnehagen. Jeg svarte selvfølgelig ja. Barnehagestyret ble en viktig arena for mitt arbeid i markebygdene.
13. mai 1986 kom det brev fra fylkesmannen i Finnmark adressert til "Sáráhká Sameforening" ved Asbjørg Skåden. Sáráhká var innvilget 69 000 kroner i støtte til samisk førskoletilbud. Det økonomiske grunnlaget var dermed sikret for en oppstart av Sáráhká. Førskoletilbudets fremtid var nå helt avhengig av hvordan kvinnene greide å organisere det. Markesamiske kvinner dannet nettverk på tvers av bygdelag, familier, velforeninger, idrettslag, sameforeninger og hva som ellers måtte være av formelle organisasjonsstrukturer i markebygdene og tettstedene rundt. De var det jeg vil kalle en uformell kvinneorganisasjon. Det var bare én betingelse for å bidra i denne organisasjonen, du måtte være positivt innstilt til det samiske.
Til over sommerferien skjedde det lite. I midten av august ble det valgt styre til Sáráhká. Oddveig Nymo, som hadde en lederjobb i helse- og sosialetaten, ble valgt til forkvinne. Ardis Ronte Eriksen ble kasserer, og jeg ble spurt om å være sekretær, noe jeg svarte ja til. Gunn Myrnes Olsen og Asbjørg Skåden ble styremedlemmer. På dette møtet var det uklart hvilken profil og utforming Sáráhká skulle ha. Vi diskuterte hvilken tid på dagen og hvilke dager i uka tilbudet skulle gis. Hvilke grupper skulle det rettes mot, hvor stor skulle foreldrebetalingen være, etc. Vi diskuterte alternative former for organisering, men vi var fast bestemt på å starte opp ca. 1. september og var dermed i tidsnød. Vi hadde nå to uker på oss til å leie lokaler, ansette medarbeidere, få tilbudet annonsert og sette opp oversikt over påmeldte. Oppgaver ble fordelt: Ardis Ronte Eriksen ble regnskapsfører og fikk ansvaret for å bestille inn utstyr til oppstarten. Jeg skrev søknad til skolesjefen om leie av skolen på Boltås samt dekning av leie og renhold. Asbjørg Skåden ble PR-sjef og offentliggjorde tilbudet med plakatoppslag på lyktestolpene rundt om i markebygdene. Vi forespurte to markesamiske kvinner om å være leder og medarbeider i førskolegruppa. Vi forespurte også en erfaren førskolelærer fra Liland om å være pedagogisk veileder. Alle disse svarte ja. To besteforeldre ble spurt om å være språktrenere. Det var Helma Pedersen som var pedell ved Trøssemark skole, og en mann i 60 årene som også skulle kjøre endel av barna til barnehagen. Ordningen med språktrenere ble ingen suksess, til det kreves et gjennomtenkt pedagogisk opplegg. Men det at Helma Pedersen var tilstede i barnehagen som en representant for den markesamiske besteforeldregenerasjonen, skapte trygghet både for barn og voksne.
På samme måte som ved mitt første møte med Asbjørg Skåden ("folkemøtet") begynte tvilen å melde seg. Ville vi få klart et tilbud i løpet av 14 dager? Men vi møtte en positiv og ubyråkratisk skolesjef i Skånland, noe Idar Reinås allerede i vårt første møte hadde forutsagt; leie av skolen ble klarert på dagen. De to medarbeiderne ble ansatt, og tilbudet ble offentliggjort. Og nå kom den største overraskelsen. Vi hadde satt en øvre grense på 10 barn, mest for syns skyld, for ingen i styret trodde denne kvoten ville bli fylt opp. Men det meldte seg til sammen 15 barn, vi måtte ut med venteliste.
Jeg fikk demonstrert disse samiske kvinnenes evner til å handle raskt, effektivt og ubyråkratisk. Det å få saker og ting unna, få det i gang og til å fungere, var hovedmålet. Byråkratiske finurligheter og irrganger hadde de liten tid til. Hvorfor? Jeg tror svaret lå i disponeringen av tid, ressurser og krefter. Alt arbeid med igangsetting av tiltak for å styrke sin egen kultur måtte gjøres på fritiden. Markesamene kunne ikke regne med at noen utenforstående, det være seg myndighetspersoner eller offentlige kontorer, stilte opp for dem. Dette betydde ikke at ikke markesamene hadde sine støttespillere i byråkratiet. Men erfaringene tilsa at det alltid var markesamene selv som måtte ta det første initiativet. Som tidligere nevnt, visste de hvem som var for og imot dem, og hvem som var likegyldige. Liksom gamblere på veddeløpsbaner kalkulerer oddsene for gevinst, kalkulerte markebygdkvinnene oddsene for å lykkes. Når mulighetene var der, når de hadde krefter og energi og nødvendige personer utenfor markebygdene var med dem, gjaldt det å stå på, få ting igjennom, se konkrete resultater før samefientlige og sendrektige byråkrater eller motstandere internt i markebygdene greide å sette en bremse på. Opprettelsen av Sáráhká var et slikt lykkelig øyeblikk da egen dyktighet og ytre støtte gikk opp i en høyere enhet. Skeptikere og motstandere fikk ikke summet seg før tilbudet var et faktum.
Som nevnt var skolesjefen positivt innstilt til leie av skolen i Boltås og kommunen dekket renhold. Skolesjefen, som var en klok mann, ønsket oss lykke til. Det var klart for den første samiske barnehagen i markebygdene. I likhet med Trøssemark skole ligger Boltås skole høyt og fritt til i marka. Skolen bestod av en ny og en gammel fløy. Den nye fløyen var bygd ved foreldredugnad. Barnehagen fikk leie den gamle fløyen og disponerte lokalene de to dagene første klasse ikke hadde undervisning der. Lokalet bestod av en gang, et stort rom samt et lite kjøkken. Rundt skolen var det en stor skolegård og rundt skolegården dyrket jord og store friareal. Skolen lå midt i bygda, det virket som barnehagen hadde fått et bra lokale og lokalisering i markebygdene.
Men Sáráhkás opphold i Boltås ble kortvarig. Etter en uke fikk jeg telefon fra Ardis Ronte Eriksen. Et par plakater med samiske motiv som barnehagen hadde hengt opp, var blitt tatt ned av en lærer ved skolen. Begrunnelsen var at noen elever kom med kommentarer om at dette var blitt "en sameskole". Jeg snakket med de andre i styret og de ansatte i Sáráhká. De tok det hardt, dette var diskriminering og en måte å fortelle både elevene og førskoleungene at det å være same var noe negativt. Jeg registrerte ikke umiddelbart den dobbeltkommunikasjonen som lå i lærerens reaksjon. Isteden for å begrunne og forsvare Sáráhkás bruk av klasserommet og behov for å henge opp noen få plakater med samisk motiv, gav skolen elevene medhold i at disse plakatene var noe suspekt. Jeg så først på dette som en misforståelse. Noen plakater var blitt fjernet, kanskje trengte de veggplassen selv. Noen dager senere besøkte jeg barnehagen. Der var knapt bilder på veggen, veggplass var det nok av. De som jobbet i Sáráhká, følte at forholdet til skolen var anspent, det var liten kontakt. Gunn Myrnes Olsen fortalte også at flere av foreldrene til skolebarna var usikre på hva Sáráhká var for noe. Begge de ansatte var stemt for å flytte barnehagen. Den kalde skulderen de følte de møtte ved Boltås skole, hadde tært hardt på motivasjonen for å jobbe videre der.
Å fjerne et par plakater med samiske motiv fra nesten tomme vegger i et klasserom, som av skolemyndighetene var utleid til samisk barnehage, hadde en negativ symbolverdi: Vi ønsker ikke en samisk barnehage her, den har ingenting å tilføre skolen. Når lærerens begrunnelse var å forhindre at elevene fikk gale holdninger overfor samer fordi plakatene gav grobunn for hets, kom det paradoksale frem. I en samisk bygd og med samiske elever i klassen, fjerner en lærer (kanskje selv med samisk bakgrunn) plakater med samiske motiv for å forhindre gale holdninger. Denne lærerens handlemåte viste til kjernen i det som er den interne kampen om kulturen i markebygdene. Skal vi stå frem som samer, vise for omverdenen hvem vi er og skaffe oss allianser utad, eller skal vi fortsette den gamle overlevelsestaktikken og leve som samer skjult for sjøkanten og den norske omverden.
Sáráhkás tid ved Boltås skole ble kortvarig. Styret gjorde undersøkelser omkring leie av Hilda-huset, som det ble kalt i markebygdene. For en rimelig penge fikk vi leie det. Hilda-huset var en liten eternittkledd stue på ca. 40 kvadratmeter. Den inneholdt stue, kjøkken, gang og ett toalett. Det var kummerlige forhold. Temperaturen ved golvet kunne være 10 grader lavere enn én meter høyere oppe. På gangveggen banket de ansatte opp femtomsspiker til å henge klærne opp på. Rundt huset var et stort friareal. En liten bekk rant forbi, og om vinteren var det bakker å skli i. Det betydde frihet for Sáráhká å flytte til Hilda-huset. Barnehagen flyttet fra en skole i en samisk bygd som ennå ikke hadde erkjent betydningen av å ha en samisk barnehage i sin midte, til en gammel samisk boplass midt i markebygdområdet. De ansatte understreket hvor godt det var å komme til Hilda-huset. Det var redningen. I denne stua hadde en gammel samisk kvinne bodd. Hun hadde vært kjent for sine ferdigheter i duodji (samisk håndarbeid), spesielt lagde hun fine kartanker (ladder). Barnehagen ble også godt mottatt av folk rundt barnehagen, og de var på mange hjemmebesøk i nærområdet.
Hilda-huset var på ingen måte i samsvar med materielle minimumsnormer, selv for korttidsbarnehager. Men kvinnene i barnehagestyret så nå muligheten til å bruke det lille pusterommet og den lille nisjen de hadde opparbeidet, som en plattform å bygge videre på. De måtte smi mens jernet var varmt. Mulighetene for å starte en permanent samisk barnehage syntes innen rekkevidde. Styret jobbet aktivt gjennom sitt kontaktnett både i kommunen og fylket. Selv fikk jeg i oppdrag å drive lobbyvirksomhet mot barnehagekonsulenten i fylket, som satt med den endelige godkjenningsmyndigheten. Håndverkere, rørleggere, planleggere, etc. plukket ut fra "de-som-er-med-oss"-gruppen, ble kontaktet for å gi en vurdering av prosjektet. Hilda-huset falt igjennom vurdert mot alle standarder, og det ble også klart at slitasjen på personalet over tid ville bli for stor. Det var bare ett lite toalett (som ofte var tett), ikke noe personalrom. Om høsten ble trappa ute benyttet som pauserom, om vinteren gangen. Det ble vurdert å bygge på huset ved hjelp av Moelvenbrakker, og en god del arbeid ble lagt ned i planleggingen av dette. Det hele stoppet imidlertid opp da kloakkanlegget ikke kunne godkjennes for en slik utvidelse.
Når jeg selv ser tilbake på Sáráhkás opphold i Hilda-huset, tror jeg gleden over å få starte barnehagen i eget hus og vissheten om at her kunne de være uforstyrret, overskygget alle de negative tingene knyttet til standarden på bygningen. Vurdert opp mot en kulturell standard var Hilda-huset som skapt for formålet. Hilda hadde vært en samisk kulturbærer, og historiene om henne levde. Oddveig Nymo fortalte at hun pratet samisk med et spesielt tonefall, og at hun laget sine egne samiske ord for forskjellige nye ting som kom inn i markebygdene. Under Alta-konflikten sydde hun kartanker til demonstrantene. Hilda-huset lå også plassert i et samisk kulturlandskap som talte sitt eget språk. Den lille innmarka, et fraflyttet gammelt hus på haugen ovenfor og utmarka med alle sporene etter generasjonene forut. Et par-tre hundre meter nedenfor huset lå Kvitfors kapell, det religiøse samlingspunktet i markebygdene. Hilda-huset var et symbol på den tiden da markefolket kun hadde seg selv å stole på, da fattigdommen og fornedrelsen i møte med bumannen og storsamfunnet ble oppveied av et indre samhold gjennom læstadianismen, mytologi, historiefortellinger, idrett og et sosialt samhold der det "uformelle hjelpeapparatet" gjorde at ingen sultet selv om det kunne være trange kår i mange gammer og hus.
Manglende lokaliteter som følge av motstanden mot samisk barnehage var det største hinderet for en permanent samisk barnehage i markebygdene. Skeptikere fantes også blant de foreldrene som hadde barn i barnehagen. Like etter flyttingen til Hilda-huset avholdt styret foreldremøte. Noen i styret hadde hørt rykter om at en del av foreldrene kritiserte barnehagens samiske profil. I styret hadde vi delvis forutsett denne situasjonen og vedtatt en formålsparagraf for barnehagen som ettertrykkelig slo fast at barnehagens innhold skulle være tuftet på samisk miljø, kultur og språk. I paragraf 1 i vedtekter for Sáráhká Sámemánák het det:
A. Sáráhká Sámámáná har til formål å styrke og fremme samisk kultur, identitet og selvbilde blant samiske førskolebarn i Njarga, Hoantas og Corru.
B. Dette søkes oppnådd på følgende måte: Sáráhká Sámemánák skal være et førskoletilbud med vekt på samisk kultur og språktrening.
C. Førskoletilbudet henter sitt utgangspunkt i vårt samiske lokalmiljø. Det skal gjennom utvekslinger og ekskursjoner også gi barna et bilde av, og følelse av, fellesskap med andre samiske samfunn.[6]
Vi laget også en paragraf som skulle forhindre at styret ble kuppet av krefter som ønsket den samiske profilen nedtonet. Derfor stod det i paragraf 2 at "(...) styret har en arbeidstid på 3 år". Dermed skulle styret sitte trygt relativt lenge. For ytterligere å sikre at det samiske grunnlaget for barnehagen skulle være hovedideen bak barnehagedriften, vedtok vi i paragraf 4 at "Sáráhká Sámemánák opphører som organisasjon dersom den ikke bygger sitt virke på samisk tradisjon og språk".
Når det gjaldt det aktuelle foreldremøtet, mente resten av styret at det var viktig at jeg som sjøkantværing og representant for Nordlandsforskning, markerte min støtte til en samisk barnehage. Som utenforstående ville jeg bli lyttet til i større grad enn resten av styret, mente Oddveig Nymo. Jeg gjengir en hendelse fra foreldremøtet direkte fra mine notater:
Foreldremøte Sáráhká. Anders møtte og forlangte "kortene på bordet for hvordan Sáráhká er dannet". Han sa at Sáráhká var et bra tiltak, men at det nødvendigvis ikke trengte å seile under samisk flagg. Det de trengte i markebygdene var en felles kommunal barnehage, og det kunne de jobbe for at Sáráhká ble. "Hva vil de nede ved sjøkanten tro om oss, denne barnehagen er med å trekke oss enda lengre opp under fjellet."
De synspunktene Anders kommer med her representerer, sett fra min posisjon, de sentrale trekkene i den indre samiske motstanden mot en samisk offentlighet i og utenfor markebygdene. Anders har selv barn i barnehagen, han er fra markebygdene og er samisktalende. Han fremmer to hovedargumenter: For det første trenger ikke markebygdene en egen samisk barnehage; en kommunal, og dermed norsk, barnehage er tilstrekkelig. For det andre utrykker han frykt for hva de andre, bumannen, de norske nede ved sjøkanten, vil si om dette. Han frykter at det gamle synet på markefinnene som et usivilisert folk i ødemarka vil få fornyet næring når de får høre om den samiske barnehagen. Frykten bunner i følgende resonnement: De nede ved sjøkanten tror vi er blitt som dem. Når vi starter en samisk barnehage, viser vi overfor sjøkanten at vi ennå henger fast i den "utdøende og primitive" samiske kulturen.
 |
Barnehagen på fisketur. (Foto: Kjersti Myrnes Balto / Várdobáiki) |
Den aggresjonen en slik selvforståelse førte med seg, hadde kvinnene bak Sáráhká ofte møtt i interne diskusjoner om det samiske i markebygdene, og de hadde sine klare strategier for hvordan de skulle møte den. Ved å få meg til å gå ut med støtte til Sáráhká på dette møtet fikk de vist motstanderne at sjøkantværingenes vurderinger ikke alltid var slik Anders fremstilte dem. Jeg ble nok ikke oppfattet som representativ for sjøkanten av Anders og hans meningsfeller, men et visst inntrykk gjorde nok mine uttalelser. De tok kraften ut av argumentet om "hva de nede ved sjøkanten vil tro". Denne selvfornektende holdningen til egen samisk bakgrunn er tvetydig. Anders var medlem i en av sameforeningene, og han hadde samisk som morsmål. Hans motstand mot den samiske barnehagen var derfor situasjonsbetinget. En del av motviljen gikk på graden av offentlighet rundt barnehagen. Han og andre marksamer mislikte at det samiske fikk oppmerksomhet i presse og radio. En del av motstanden kan også skyldes at barnehagen ble en suksess, og at kvinnene lyktes i sine bestrebelser på å skape en samisk barnehage. Det kan være tungt å erkjenne at det samiske idag kan være en karrierevei, og at en nøkkel til personlig fremgang kan ligge i å satse på det samiske.
I et historisk perspektiv er disse holdningene preget av situasjonen etter andre verdenskrig. En situasjon preget av nasjonal oppbygging, kulturelle og materielle moderniseringsprosesser, en statlig fornorskningspolitikk som ikke levnet samisk språk og kultur noen muligheter, samt av en politisk ideologi fremmet av Arbeiderpartiet der likhetstankegangen stod sterkt, en politikk som hadde stor tilslutning i samiske miljø. For mange i denne generasjonen hadde arbeiderbevegelsens ideologi nesten like stor påvirkning som en religiøs tro.[7] Dette var foreldregenerasjonen til Anders, Asbjørg, Ardis og de andre foreldrene i Sáráhká Sámemánák. Deres foreldres svar på samfunnsutviklingen var å lære barna norsk, og en hel generasjon påtok seg den tunge børen å lære sine barn et språk de selv hadde møtt som noe fremmed i skolen. Foreldrene så et arbeids- og utdanningsmarked gro frem, der norsk språk var en fordel og kanskje en forutsetning for deltagelse. Istedenfor et teknologisk og økonomisk selvbærende samfunn, gikk utviklingen mot et samfunn der formell skolekunnskap, kommunikasjonsmedier og teknologisk utvikling ble tillagt stadig mer vekt.[8] For å kunne gi sine barn den samme muligheten som majoritetens barn innenfor det mer kompliserte samfunnet som utviklet seg, ofret besteforeldregenerasjonen sitt morsmål på vegne av sine barn. Hvor rasjonelt og bevisst dette offeret eller valget var for denne foreldregenerasjonen har ikke jeg noen forutsetninger eller materiale for å uttale meg om.[9] Dette med språket synes å være et sårt punkt for mange i denne generasjonen. Det svaret jeg nesten uten unntak har fått når jeg har penset samtalen inn på det samiske språket, har vært at "med samisk kom(mer) en ikke langt, det var norsk vi måtte beherske for å komme oss frem". Språkskillet går rett gjennom søskenkull. De som ble født noen år før 1940 lærte samisk som førstespråk, de som ble født etter 1945 har norsk som førstespråk.
Den strategien besteforeldrene valgte, gav også deres barn en mulighet til å velge om de ville fremstå som samisk og/eller norsk i storsamfunnet. Intonasjon og tonefall når de snakket norsk, plasserte dem ikke lenger automatisk i kategorien same. De kunne altså velge å skjule sin samiske identitet, og mange av dem ble tvunget inn i et dobbeltspill der de måtte fremstå som samisk i noen sammenhenger og norsk i andre. Lokalt, nede ved sjøkanten, ble deres norskhet betvilt, der var det stor grad av oversikt over hvem som var same eller ikke. Når de kom i samiske områder der språket hadde overlevd, kunne deres samiskhet bli trukket i tvil ettersom de ikke behersket samisk godt nok.
Det jeg var vitne til på foreldremøtet i Sáráhká, særlig uttrykt gjennom uttalelsene til Anders, var den dype ambivalensen knyttet til hvordan det samiske skal presenteres for omverdenen. Slik jeg kan tolke den, fremstår denne ambivalensen på følgende vis: Markesamisk kultur, det vil si språk, væremåter og fortellinger kan uttrykkes i det private, interne markesamisk rom. Men i møte med det norske overtar Anders, og sambygdinger som tenker likedan, de vurderingene som de antar det norske samfunnet vil gjøre av markesamene: Det samiske er ikke verdt å nevne, det er jo bare noe gammelt tøv. Denne undertrykkelseslogikken var kvinnene i Sáráhká vel kjent med. Denne generasjonen er preget av det skyggespillet har som dominerte forholdet mellom bumenn og samer helt opp til i dag. Mange har en dyp ambivalens til det å stå frem som samisk utenfor sitt hjemmemiljø. Blant de samepolitisk aktive i markebygdene går det mange fortellinger som tar utgangspunkt i denne kulturelle ambivalensen. En kvinne fortalte at under samemesterskapet på ski som ble arrangert i markebygdene for noen år siden, vaiet sameflagget over skolen uten at noen mukket. Og folk fra mellomgenerasjonen som ellers aldri snakket samisk offentlig, la ivei på samisk til folk fra Tana. Anders var en av de ivrigste. Ja, han understreket til og med at den samisken han pratet, var "ordentlig samisk", og ikke den skolesamisken en del av de politisk aktive hadde lært seg. Mange av disse hadde nok kviet seg for å prate samisk på samvirkelaget på Evenskjer. Omgivelsene har avgjørende betydning for om man velger å stå frem som samisk den dag i dag.
|
Utafor den nye barnehagen på Planterhaugen. Assistentane er Tonje Olsen og Emma Margret Skåden.(Foto: Kjersti Myrnes Balto / Várdobáiki) |
Sáráhkás kvinner tilhørte disse ungdommene. (Her tok vel Helma Pedersen litt hardt i, de var godt voksne, 25 til 40 år, da de kom hjem.) Denne generasjonen hadde sin barndom mot slutten av den offisielle fornorskningsperioden, og de vendte tilbake til markebygdene mot slutten av 1970-årene og utover 1980-årene, i en periode hvor kampen for anerkjennelse av samiske rettigheter fikk ny vind i seilene. En del personer i denne etterkrigsgenerasjonen har blitt det jeg vil kalle samiske nyskapere. De tilhører en gruppe "frontsoldater" som kjemper for det de mener er deres soleklare rettigheter som samer: Retten til å lære sitt språk, utøve sin kultur og bli anerkjent som en del av det samiske folket. Men som aktive foregangspersoner er de i mindretall i sitt eget samfunn. Selv om kanskje de fleste markesamene i tankene støtter disse foregangspersonene, er det bare et mindretall som jobber aktivt kulturelt og politisk på den samepolitiske arenaen, noe oppslutningen om de to sameforeningene i markebygdene er et tallmessig uttrykk for.[10] Men alle som tilhører denne etterkrigsgenerasjonen har et erfaringsfellesskap gjennom oppvekst på 1950- og 60-tallet. Erfaringer som er felles til tross for forskjellige holdninger til hvordan det samiske skal fremmes i dag. Alle kvinnene som jobbet for Sáráhká, var erfarne samepolitikere, med mange forskjellige verv innen organisasjonslivet. Men de valgte bevisst å holde etableringen av Sáráhká unna samepolitikken. Dermed kunne de etablere en bred enighet internt i markebygdene om behovet for en samisk barnehage. Riktignok var mange for barnehage i lokalmiljøet, uten dermed å være for en samisk barnehage. Men kvinnene visste at alle i markebygdene ville foretrekke å sende ungene til en samisk barnehage i markebygdene, fremfor til en barnehage ved sjøkanten.
Ved å holde samepolitikken utenfor hadde kvinnene etablert en solid folkelig plattform for sin sak, samtidig som de fikk gjennomført et tiltak som i sitt vesen var en politisk handling. Kvinnene sa også ved et par anledninger, halvt i spøk, halvt på alvor, at de bevisst hadde holdt mannfolkene i markebygdene på sidelinja, fordi de hadde så lett for å slå samepolitisk mynt på slike saker. De antydet også at hvis mannfolkene kom med, ville det bli mye prat og lite handling. Sáráhkás kvinner var en organisasjon uten skrevne og formelle regler. De fungerte som et velorganisert nettverk hvor oppgavefordeling, ideologi og handlingsmønster ble etablert etter mange års kjennskap til hverandres sterke og svake sider. De var ekstremt oppgave- og løsningsorienterte. Det var resultatene som talte. De var en uformell kvinneorganisasjon, utmeislet gjennom mange års politisk, yrkesmessig og organisasjonsmessig erfaring på en rekke samfunnsområder. Denne kvinneorganisasjonen inngikk i et større, uformelt nettverk av kvinner i markebygdene. Dugnadskomiteer, velforeninger, foreldreråd og diverse styrer for grendehus og andre lokale organisasjoner utgjorde basisorganiseringen i dette uformelle kvinnenettverket. Kvinneorganisasjonen mobiliserte sine kvinnelige støttespillere til spesifikke oppgaver når det trengtes. En del av oppgavene var konkrete arbeidsoppgaver som andre kvinner måtte gjennomføre fordi de var spesielt kvalifiserte for det. I andre tilfeller måtte kvinneorganisasjonen, enten direkte eller gjennom sine nettverk i og utenfor markebygdene, påvirke holdningen og innstillingen hos bestemte personer. Det kunne være lokale medspillere eller motstandere, viktige myndighetspersoner, kommunale, fylkeskommunale og statlige byråkrater, både med samisk og norsk bakgrunn. Kvinnene kalkulerte alltid sine muligheter for gjennomlag og positivt utbytte før de engasjerte sine nettverk. Energi måtte ikke spilles på folk som ikke lot seg rikke i sine inngrodde holdninger. Ardis Ronte Eriksen understreket for meg at selv om etableringen av Sáráhká bevisst ble holdt utenfor samepolitiske organisasjoner, måtte Sáráhká også vurderes på bakgrunn av den etnopolitiske mobiliseringen som hadde foregått i et knapt tiår i markebygdene før Sáráhká ble etablert.[11] Hinnøy og omegn Sameforening (tilsluttet NSR) ble etablert i 1977. I 1979 ble Lavangseidet og omegn Sameforening dannet som en følge av splittelse i Hinnøy og omegn Sameforening. Det politiske arbeidet i disse foreningene hadde fungert som en opplæring og skolering i samepolitisk organisasjonsarbeide, som Sáráhkás kvinner mente var en nødvendig forutsetning for dannelsen av barnehagen. De var blitt herdet, både gjennom den interne samepolitiske debatten i markebygdene og den ytre politiske kampen for etnisk anerkjennelse i det norske samfunnet. Den indre kampen hadde gjort dem tykkhudet og forberedt på angrep fra sine egne. Den ytre kampen hadde bidratt til å øke forståelsen for det samiske både hos kommunale, fylkeskommunale og statlige myndigheter. Ti års etnopolitisk kamp hadde beredt grunnen for Sáráhká. Ardis Ronte Eriksen mente at uten denne harde politiske skolen hadde de ikke vært i stand til å kjempe frem Sáráhká.
Kvinnene bak Sáráhká var nyskapere. De fremstod delvis som et alternativ til den klassiske mannlige entreprenørrollen slik den er beskrevet i antropologisk faglitteratur; den ensomme rytteren som tar risikoen (helst økonomisk), og rir inn i solnedgangen med gevinsten i lomma, klar til neste utfordring.[12] Samtidig kan kvinneorganisasjonen til en viss grad belyses gjennom det antropologiske begrepet om entreprenør.[13] Fredrik Barth sier det slik:
Kjernepunktet i entreprenørens aktivitet er å finne nye mulige løsninger og utnytte disse på best mulig måte, gjennom å skaffe seg adgang til områder hvor verdier forvaltes, bidra til verdiøkning, for deretter å sørge for at verdiene flyter i den retning som er profitabel for ens virksomhet.[14]
Den profitten entreprenører fremskaffer, kan være av økonomisk, politisk, sosial, kulturell og teknologisk art, eller en kombinasjon av disse. Kulturelle entreprenører eller nyskapere, slik som kvinneorganisasjonen, utnytter de mulighetene som ligger der, åpent eller skjult; deres strategier blir til i de mulighetene situasjonen legger opp til. Deres virksomhet ligner politikkens spill, men gir ikke i samme grad personlig profitt i form av makt. Kvinnene bak Sáráhká utnyttet den nisjen som den nasjonale satsingen på utbygging av private barnehager gav dem. Sáráhká var en av de første foreldrebygde private barnehagene i Troms fylke. Muligheten som på nasjonalt politisk nivå ble gitt for å bygge ut private barnehager, var nesten en forutsetning for etableringen av Sáráhká. Det er tvilsomt, nærmest utenkelig, at kommunen skulle starte en samisk barnehage i markebygdene på dette tidspunktet. Den indre motstanden mot en eventuell kommunal samisk barnehage i markebygdene ville gitt kommunen kalde føtter. Den økonomiske kanalen som ble opprettet ved statens politikk med hensyn til privat barnehageutbygging, ble av kvinneorganisasjonen grepet som en mulighet til å bygge en samisk barnehage. Deres profitt ble ikke bare selve barnehagen, som ved en ordinær privat barnehageutbygging, men også det samiske innholdet i den.
Kvinneorganisasjonen utformet sin virksomhet og sine roller i et felleskap. De gjennomførte en kollektiv entreprise der de var avhengige av hverandres kompetanse på forskjellige felt. Kanskje det har noe med kvinners måte å arbeide på, kanskje var det oppgavens art som førte dem inn i dette fellesskapet? Deres visjoner var å skape andre betingelser for oppvekst enn det de markesamiske barna ville møte i en ordinær kommunal barnehage nede ved sjøkanten, eller i en kommunal barnehage i markebygdene. De så en generasjon barn vokse opp der de nære oppdragelsesforholdene mellom barn, foreldre og besteforeldre var svekket, og der den samiske språkoverleveringen var i ferd med å forsvinne. Færre barn i hver familie, pendling til arbeidssteder og besteforeldre på eldresentre skapte større avstand mellom generasjonene i markebygdene. Oppvekstforholdene i markebygdene var utsatt for de samme endringene i oppvekstbetingelser som det senmoderne samfunnet medførte ellers i landet. Kvinneorganisasjonens svar på dette var et forsøk på å institusjonalisere deler av de tradisjonelle og gamle oppvekstbetingelsene innenfor en moderne institusjonstype: barnehagen.
[1]
Se også artikkelen Bygda ikkje den samme utan Sáráhká
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]