Født etter krigen – oppvokst under Keegan

Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Robert Greiner:

Født etter krigen – oppvokst under Keegan

Robert Greiner.
(Foto: NRK)

Robert Greiner (født 1971 i Lakselv) er fra Bevkop i Porsanger og forteller her fra sin tid som elev ved Billefjord skole. Han gikk seinere musikklinja ved Holstbakken videregående skole i Alta og studerte journalistikk ved Gimlekollen Mediesenter i Kristiansand. Han har jobbet for Ságat, NRK Sápmi, NRK Dagsnytt, Nordlys, P4, OL-selskapet Tromsø 2018. Nå er han journalist i NRK i Tromsø.

– Spiller du fotball?

Det var slutten av 70-tallet og en av mine første skoledager på Billefjord skole. Jeg husker ikke hvem som spurte, men jeg husker spørsmålet: «Spiller du fotball?»

Svaret var nok både ja og nei. Ja, fordi jeg likte fotball og digga Kevin Keegan som hadde briljert for Liverpool. Nei, fordi jeg kom fra ei lita bygd uten småguttelag og hadde få å spille med. Men jeg hadde både fotball og fotballkort, og var nok begeistret for spørsmålet. Skolen var ei ny dør som ble åpnet for et ungt guttesinn. Svaret måtte bli ja.

Det ble et hardt møte med den myke jordbanen. Jeg bomma, ble løpt fra og runddribla. Den lille banen føltes plutselig så stor, fylt av unger jeg ikke kjente og skjellsord fra de eldste gutta. Jeg husker det som det var i går; den pinte løpingen, kjempingen etter pusten og blodsmaken i kjeften. Og en ball som spratt alle andre veier enn min.

Det hadde sett så lett ut på TV, men nå fordampet proffdrømmen om Anfield i augustlufta. Tilbake stod liten gutt som ble berga av skoleklokka lik en bokser fra gongongen.

Robert Greiner som elev.
(Foto utlånt av Robert Greiner)

– Kan du samisk?

Det var en av de første skoletimene hvor samisk valgfag-klassene skulle settes. Jeg husker ikke hvem som spurte, men jeg husker spørsmålet: «Kan du samisk?»

Også her var svaret egentlig både ja og nei. Ja, fordi jeg kunne forstå noe av det de voksne sa. Nei, fordi jeg ikke snakket språket. I tillegg var det en drøss med ord jeg ikke forstod. Men jeg hadde skaller bestemor eller oldemor hadde sydd til meg. Svaret ble likevel «nei», og jeg fikk et ark med hjem som foreldrene mine skulle skrive under på.

Skolen ble en skillevei

Lite ante jeg om at disse skoledagene startet et veiskille for resten av livet – et veiskille som besto i å leve på siden av noen av de viktigste livsnervene i bygda; den samiske identiteten og fotballen. Begge deler var nære, men samtidig fjerne. Hjemme kunne jeg sparke fotball og ha samisk rundt meg både i familien og hos naboer. Men når jeg gikk på skolen, var jeg ikke i samiskklassen og minst mulig på fotballbanen. Egentlig minnet situasjonen om fotballens nådeløshet; enten er du med på laget eller ikke. Og er du ikke på laget, er du utenfor. Skikkelig utenfor.

Mari Boine og andre lærere

Mari Boine var en av lærerne jeg hadde, og det hendte hun hadde med seg kassegitaren og sang for oss. Vi ante ikke at vi hørte en kommende verdensartist, aller minst de som holdt seg for ørene.

Lærerne gjorde nok sitt beste for å holde oss elever samlet. Jeg husker egentlig ikke navnene på så mange av dem. I dag minnes jeg dem mest som perifere vesener med sørnorsk dialekt. Oftest nyutdannet og med en liten begeistring for vinter og mørketid på Europas tak. De ble ofte bare ett år før de forsvant sørover igjen. Noen reiser jorda rundt eller jobber med bistand i U-land for eventyrlysten. Billefjord-oppholdet var nok deres eventyrår før Statens lånekasse, etablering og familestiftelse innhentet dem.

Størsteparten av lærerne manglet nok bevissthet om hvilken kultur og forhistorie fylket bar på, spesielt et sjøsamisk miljø som hadde mistet det meste i krig og fornorskning. I flere av hjemmene satt det elever med familiemedlemmer som hadde tapt deler av skolegangen eller var traumatisert slik at de var arbeidsudyktige. Var morsmålet i tillegg samisk, kunne veien bli ekstra kronglete for å gi leksehjelp. Mange av de voksne hadde nok en hverdag der de ikke måtte bøye engelske verb eller kunne gangetabellen på rams. Derfor kunne du bli møtt med et spørsmålstegn når du skulle ha hjelp til lekser. Jeg både så og opplevde det selv.

Billefjord skole 1997
(Foto: Ságat)

Et ingenmannsland

På skolen var jeg likevel en ganske så tilfreds gutt. Smågutter svarer lett «ja» eller «nei» på definerte spørsmål som om fotball og samisk, De vanskelige tingene bruker en ikke mye tid på, man lever i nuet. Og slik var også jeg.

Samtidig kan jeg huske følelsen av og ofte å være i et slags ingenmannsland, og uten en plan eller fast tilhørighet. Et potensielt mobbeoffer som egentlig bare surret rundt, tilsynelatende uten mål og mening.

Joda, man ble nok noen ganger en hakkekylling. Men det gjaldt også de som en dag sleiva på fotballbanen eller som hadde samisk. Til forskjell hadde de alltids hverandre, et fellesskap og noe som holdt dem sammen. Vi som ikke hadde det – ja, for det var flere enn meg – ble lett hensatt til en rotløshet og sårbarhet lærerne ikke alltid så.

Jeg husker spesielt savnet av voksne på bussholdeplassen. Ingenting føltes så alene som når den var fylt av unger. For da var gjerne også mobben der. Vinterstid hendte det at man gjemte seg i den mørke bjørkeskogen like ved og satt usynlig til bussen kom. Deretter pilte man om bord og satte seg nærmest mulig bussjåføren. Endelig skulle man hjem.

Krigen ble et fristed

Det hendte at skolen slutta lenge før bussen skulle gå og at jeg brukte tiden til å utforske området rundt skolebygningen. Da gikk gjerne leken på tufter fra andre verdenskrig; blant rusten piggtråd og på gjengrodd grunnmur med armeringsjern som sprikte lik tause skrik uti lufta. Som åpne sår lå tyskernes suvenirer og fortalte forhistorien vår.

I Porsanger er det ennå mange ruiner etter andre verdenskrig. Dette er fra Sandvik ved Billefjord.
(Foto: Roger Albrigtsen)

Dette åpnet øynene mine ordentlig for at vi hadde hatt en krig, og jeg kunne ofte gå og fantasere over hvordan det var i bygda under krigen. Her ble det utkjempet kamper og snakket et annet språk, på en måte ikke ulikt skoleløkka og samisktimene. Jeg ble kjempefascinert.

I dag verken snakker jeg samisk eller spiller fotball, og ikke vet jeg hvor ballen eller alle fotballkorta ble av. Men interessen for historier er der fremdeles – det har blitt mitt levebrød. Likevel hender det at jeg får lyst til å svare ulogisk når jeg står ved et nytt veiskille og skal forholde meg til ja og nei-spørsmål lik jeg møtte på skolen.

Fordi min egen historie har lært meg at et riktig svar også kan lukke dører, i noen tilfeller alt for tidlig og for alltid.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5