Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Lene Antonsen og Siri Broch Johansen:

Kåfjord samiske språksenter – erfaringer og minner

Til norsk ved Siri Broch Johansen

Lene Antonsen, Kautokeino 2008
(Foto: Svein Lund)

 Lene Antonsen (f. 1962) har gått på Borgtun og Grønnåsen skoler i Tromsø som barn, seinere på Kongsbakken videregående skole i Tromsø og Brundalen videregående skole i Trondheim, og hun har arbeida både som trykker og lærer. Hun lærte samisk først på slutten av 1980-tallet, og har lest samisk ved Universitetet i Tromsø, fram til samisk hovedfag i 2007. Hun har også tatt finsk grunnfag, litt arkeologi og pedagogikk. 1994–2006 jobba hun som språkmedarbeider og språkkonsulent i Kåfjord kommune, de siste årene som leder på språksenteret. Nå jobber hun med samisk språkteknologi ved Universitetet i Tromsø.

Siri Broch Johansen er medlem av redaksjonen i Samisk skolehistorie. Hun leder sin egen kulturbedrift hvor hun jobber som forfatter, sanger, skuespiller og oversetter. Mer om hennes bakgrunn leser du i Samisk skolehistorie 2.

Siri Broch Johansen
(Foto utlånt av Siri Broch Johansen)

Ti samiske språksentre

Nå er det ti samiske språksentre i Norge: Isak Saba-senteret i Nesseby, Várdobáiki i Evenes, Deanu giellagáddi i Tana, Samisk språk- og kultursenter i Porsanger, Gáisi i Tromsø, Aajege på Røros, Alta samiske språksenter, Árran i Tysfjord, Ástávuona giellagoahtie i Lavangen og Samisk språksenter i Kåfjord. Hvert språksenter har sitt eget lokalt utviklede tilbud.

I en slik kort artikkel er det ikke mulig å favne alle tiltak som det enkelte språksenter har utvikla. Derfor har vi valgt å fortelle om ett språksenter. Kåfjord samiske språksenter er det ene av to eldste språksentrene, og vi har begge to arbeida der.

Hvordan språksentrene oppsto

De samiske språksentrenes spede begynnelse var sommeren 1992, da blant annet Klemet Anders Sara og Risten Porsanger var med på et kurs i regi av Samisk høgskole hvor de blant annet ble presentert for metodene som blir brukt for å revitalisere kymrisk[1]. De fant ut at disse metodene kanskje kunne egne seg i Sápmi også. Porsanger og Kåfjord var de to kommunene innenfor samisk forvaltningsområde hvor det sto dårligst til med samisk språk, og det var behov for å bruke krefter og penger til språkopplæring og språkstimulering.

Mye av inspirasjonen til de samiske språksentrene kom fra Cymru (Wales). Her er ei gruppe studenter fra andrespråkspedagogikk på Samisk høgskole på besøk på et kymrisk språksenter i 1993. Bak fra venstre: Anne Ristiinna O. Hætta, Trygve Guttorm, Hans Arild Holmestrand, Klemet Anders Sara, Ann Mari Nilsen, Heidi Merethe Wilsgård,Åsta Vangberg.
(Foto: Svein Lund)		 Mary Mikalsen Trollvik var ei av dei som fikk igang språksenteret i Kåfjord
(Foto: Gáivuona sámi giellaguovddáš)

Sametinget bevilga villig penger til et slikt prosjekt. Slik starta språksentrenes mangfoldige virke. Porsanger og Kåfjord språksentre starta opp høsten 1994. Men det var Risten Porsanger som skreiv det første forslaget til arbeidsplan, og i virkeligheta er det hun som er begge språksentrenes mor.

Språksenterets formål var både å støtte grunnskolenes samiskundervisning, og å undervise voksne. Kåfjord språksenter ble i starten drifta fra en pappeske hvor det var plass til bøker og språkspill, for senteret brukte hele Kåfjord som arbeidssted. Kursene var i den bygda hvor deltagerne bodde, og det var språktiltak på forskjellige skoler. I tillegg til annet språkarbeid som oversetting, reiste Lene og Lemet Ánde rundt i hele kommunen og holdt kurs. Mary Mikalsen Trollvik og Per Larsen arbeida i Manndalen i hver sin halve stilling. Per gjorde mest administrativt arbeid, og Mary arrangerte språktiltak for skolebarna. De første årene jobba alle kommunens språkmedarbeidere som en enhet, både de som hørte til rådhuset og de som hørte til språksenteret.

Lokale språkmestere som hjelpere

En hovedtanke var å bruke lokale krefter som språkhjelp, folk som hadde både språk- og tradisjonskunnskap. Men det tok litt tid før både de lokale hjelperne og språkmedarbeiderne forsto hvordan man skal gjennomføre praktiske språktiltak. Hver enkelt måtte forstå egen rolle, og vi lærte oss at det må være minst to sterke samisktalende med på en aktivitet, slik at språket høres hele tida.

Man kan vel alltids minnes episoder fra den første tida, som ikke var så festlige da, men som er morsomme å minnes i etterkant. En gang arrangerte språksenteret koking av blodpølse med elevene, og to lokale blodpølseeksperter var invitert ut fra ideen om at to lokale hjelpere er bedre enn en lokal hjelper. Men som vi alle egentlig vet, på kjøkkenet kan det ikke være mer enn en sjef. Det ble anløp til konkurranse mellom de to dyktige hjelperne om hvem som kunne lage blodpølse på helt riktig måte.

En annen gang hadde noen lokale hjelpere kommet for å koke torsk og guhtamáhka[2] med elever fra grunnskolen. Den første gruppa fikk være med og lage maten, og de kom svært fornøyde tilbake til skolen. Da den andre gruppa kom på kjøkkenet, venta det noen blide damer på dem som kunne fortelle at nå kunne barna bare gå ut og leke, for de hadde allerede laga maten ferdig.

Det tok litt tid før alle forsto at det viktigste ikke var å få unna arbeidet, men å få alle elevene med på arbeidet. Det var også en prosess å bli vant til at elevene ikke trenger å forstå hvert ord. Men etter noen år visste vi hvordan vi skulle gjennomføre praktiske språkaktiviteter, og etter det ble det gjennomført mange gode aktiviteter, for eksempel
· samle planter og farge ullgarn
· karde, spinne og tove ull
· linefiske: egne, sette og trekke line, sløye og koke fisk
· forskjellig slags matlaging som flatbrødbaking, flatbrødmølje, rognbollsuppe og tørrkjøttsuppe
· sette opp lávvu, overnatte og lage mat i lávvu, matlaging i torvgammen

Koking av samisk mat er en viktig del av arbeidet til språksenteret. Her koker Oliva Nilsen blodpølse.
(Foto: Gáivuona sámi giellaguovddáš)		 Språksenteret i Kåfjord har tatt mot elevgrupper også fra andre kommuner, i 2008 var samiskelever fra Hasvik der, og lærte bl.a. å farge garn av språksenterets leder Astrid Solhaug.
(Foto: Svein Lund)

De lokale hjelperne var eldre språkbærere. De trengte ikke å kunne lese og skrive samisk, men de måtte være med på å snakke samisk med folk som ikke kunne det godt, og de måtte godta å tilpasse aktiviteten slik at elevene kunne lære så mye språk som mulig.

Kurslæreren måtte være veldig tydelig på at språkhjelperen bare skulle snakke samisk. Hvis elevene ikke forsto, kunne læreren fungere som tolk. Språkhjelperen jobb var og er å være et levende språkforbilde og språkkilde. Og dette var kanskje det vanskeligste. Språkhjelperne var ikke vant til å snakke samisk til yngre folk eller til folk som ikke forsto alt de sa.

Men de lokale hjelperne ble med tida språkfyrtårn, også i sitt eget miljø og sin egen slekt. De som ble med på dette, var folk som allerede i utgangspunktet var språkinteresserte, men når de hadde jobba for oss en stund, ble denne interessen ytterligere styrket. For dem som alltid hadde snakka samisk, var det morsomt at denne kunnskapen endelig ga en liten inntekt. En av våre språkhjelpere, Harry Solhaug, har også fått Sametingets språkpris for arbeidet sitt. Andre lokale språkhjelpere var blant andre Inger Elen Baal og Oliva Nilsen, og Mary Mikalsen Trollvik ble språkhjelper da hun ble pensjonert fra jobben på språksenteret.

Samarbeid med grunnskolene

I starten var det ganske mange tiltak for skoleelever, men det avtok gradvis. Det var ikke alltid så enkelt å samarbeide med skolene. Lærerne var kritiske til at vårt tilbud ofte ikke passet til deres fagplaner, og vi ba lærerne om å foreslå tema og tid. Men når det ble opp til skolene å melde inn behov, minka arbeidstida vi brukte i skolene. På den annen side leide skolene inn språkmedarbeidere som lærere når det var vanskelig å få tak i samisklærere til skolene. Vi kunne samarbeide på denne måten fordi språksenteret var en kommunal avdeling. Slik sikra vi også at folk ville jobbe for oss sjøl om språksenterets økonomi var svært usikker, for skolenes samiskundervisning var den samme fra år til år. I tillegg deltok språksenterets ansatte på skolens egne praktiske arrangementer, og det var et ukentlig språkstøttetiltak for de barna i den samiskspråklige klassen som ikke hørte tilstrekkelig samisk hjemme.

Finansiering

I starten hadde vi prosjektmidler på ca. 200 000,- i året. Men kommunen brukte en del av tospråklighetsmidlene sine på språksenteret, og brukte slik språksenteret til å nå målene i den kommunale tospråklighetsplanen. Fra og med 2001 har Sametinget gitt et fast tilskudd, og da ble det også lettere å planlegge med et lenger tidsperspektiv. Den årlige støtten er nå økt til 465 000,-.

Men i årene med prosjektmidler pleide Lene å “sjanse” litt når hun ansatte folk. Hun tenkte at hun kunne alltids ta permisjon uten lønn hvis pengene tok slutt før budsjettåret var omme. Men det gikk alltid bra. Språksenteret fikk styre sitt eget budsjett, og det var nært samarbeid med språkkonsulenten som styrte budsjettet for tospråklighetsmidlene. Dette var inspirerende i seg sjøl, for da visste vi alltid hvilke muligheter vi hadde.

Språkkurs for voksne

Alt fra starten av holdt vi kveldskurs. Så begynte vi å holde større nybegynner- og fortsettelseskurs. Målet for disse var å ta eksamen, enten videregående skoles C-språkseksamen (som privatist ved Nordreisa videregående skole) eller på universitetet. Hvert kurs var på 200 timer, og besto av 25 % “tavleundervisning”, 50 % muntlige øvelser og 25 % praktiske aktiviteter sammen med språkhjelpere.

Kursene ble veldig populære, folk etterspurte dem, og kommunen ga også permisjon med lønn for ansatte som ville lese samisk. Dermed kom vi til å bruke mer og mer av vår kapasitet på disse store kursene. Også lærere og barnehageansatte deltok på kursene, og på den måten var de nyttige også for skolene. I 2003 lagde vi statistikk, og fram til da hadde 194 personer deltatt på de store kursene våre. Kveldskurs og mindre kurs kom i tillegg. Vi arrangerte et "Samisk og duodji"-kurs i samarbeid med samisk høgskole, og flere ganger samisk semesteremne i samarbeid med Universitetet i Tromsø, første gang i 1999/2000. I tillegg har mange grupper fulgt universitetsundervisning via lyd/bildestudio, sist gang i 2006/07. Da var det studenter tre steder samtidig: Kåfjord, ved språksenteret i Tana og på selve universitetet.

En offentlig eksamen løfter kursenes status og styrker elevenes motivasjon. Vårt første eksamenskurs var på grunnskolenivå. Der lærte kåfjordinger med samisk som morsmål å skrive. Blant annet Mary Mikalsen Trollvik, som seinere ble viktig for språksenteret, tok denne eksamenen.

Man lærer mer enn språk på kurs

Kurs er ikke bare språkkurs, men også identitetsbyggere. En gang hadde Siri gitt Áillohaš sin bok Beaivi, áhčásan[3] i samisk versjon til elevene. De bladde i boka hver ledige stund. Boka ble liggende i undervisningsrommet i flere uker. En dag satt en rivgu[4] med boka. Ja, hun hadde ihvertfall presentert seg som rivgu. Men nå klaska hun boka i bordet og utbrøt: “Dette er mitt folk!” Så var den saka ferdigdiskutert.

Språkbadkurs

Vi holdt vårt første språkbadkurs sommeren 1997 som et slags forkurs til Samisk høgskoles desentraliserte samiskundervisning i Kåfjord studieåret 1997-98. Vi ville skolere studentene før semesteremnet starta, slik at det ville bli lettere for dem å følge undervisninga. Språkbadet varte i tre uker. Det var svært mange deltakere på kurset, og vi måtte drive med metodeutprøving. Vi holdt mange slike kurs i årene som fulgte, didaktikken ble gradvis bedre, og etterhvert underviste vi andre språksentre i metoden. Det er mange som har blitt samisktalende gjennom å gå på disse kursene. Vi har gitt tilbud i andre kommuner, som utallige kveldkurs i Kvænangen, Lyngen og Storfjord, og også tilbud til skolebarn, f.eks. ved Oksfjord skole. Og vi har tatt imot skolebarn som har kommet til Kåfjord, f.eks. samiskelever fra Tromsø. Dette var før det ble oppretta en egen samiskklasse ved Prestvannet skole.

Språksenteret tar av og til elever med ut på fiske. Her er det Harry Solhaug som underviser.
(Foto: Gáivuona sámi giellaguovddáš)		 Fra et språkkurs i Lyngen
(Foto: Gáivuona sámi giellaguovddáš)

Hver språkarbeider sin farge

Alle som har jobba ved språksenteret prega det og var med på å utvikle forskjellige sider ved virksomheta. Alle læremidler var felles, og alle ansatte kunne utvikle og forbedre disse. Siri liker å synge, og hun styrka sang som en del av didaktikken. Siri-Janne Koht sin brennende interesse for den lokale dialekta satte sitt preg på læremidlene. Og da Kjellaug Isaksen jobba på språksenteret, løfta hun duodjiundervisninga til et helt nytt nivå, og tegna nye tegninger til læremateriellet. Vi delte læremidlene med andre via internett, fordi vi mente at språkmidler er offentlige midler, og derfor tilhører resultatet av vårt arbeid alle. Filene ble lagt ut på internett som word-filer, slik at andre kan tilpasse dem til sin dialekt.[5]

Praksisreflekjon svært viktig

Også undervisninga og undervisningsutviklinga var felles, og vi lærte mye av hverandre. Praksisrefleksjon er et fint ord på dette. Hver pedagog må reflektere over eget arbeid, ikke bare arbeide uten å tenke igjennom tingene. Derfor skreiv vi i begynnelsen rapport etter hvert eneste lite tiltak. Etterhvert slutta vi med det, men vi skreiv likevel rapport etter avholdte kurs. En slik praksisrefleksjon er viktig hvis man vil forbedre didaktikk og metoder.

Renommébygging

I starten fokuserte vi mye på å samle informasjon, slik som stedsnavn, terminologi og dialektord, og mange av informantene vi møtte da, ble seinere språkhjelpere på tiltakene våre. Slik informasjonsinnsamling er en fin måte å bli kjent på. Eldre opplevde også at deres kunnskap var viktig for oss.

Språksenteret var også viktig på denne måten: Da samelovas språkregler ble innført var mange i Kåfjord imot dem, for plutselig hadde samer lovfesta rettigheter. Da var det lettere å jobbe med samisk på språksenteret, for der var det tydelig at alle tilbudene var frivillige. Hvis det ikke hadde vært noe språksenter i begynnelsen, hadde det kanskje ikke gått så bra. Det var viktig å kunne arbeide med samisk i en positiv atmosfære, slik at ting kunne utvikle seg.

Da vi bygde opp renomméet vårt, var det også viktig å samarbeide med lokale bedrifter og foreninger, og på den måten nådde vi lenger enn bare til dem som i utgangspunktet var språkinteresserte. Hver bygd hadde sin egen husflidsforening med eget hus, som vi leide for språkarrangement.

Fleksibel og varig

Alle som arbeider ved et språksenter må være fleksible. Vi hadde tilbud både for barnehagebarn, skolebarn, voksne og for demente på gamlehjemmet. Dette er også språksenterets særtrekk og sterke side – fleksibilitet. Vi kunne hele tiden tilpasse virksomheten til lokalsamfunnets behov. Og det er mulig å teste ut arbeidsmåter innenfor språksentersystemet. Det tiltrekker seg kreative sjeler, og på den måten utvikles også nye metoder.

En annen sterk side er kontinuitet: man kan bygge opp kunnskap og forståelse over lengre tid. Erfaringer og læremidler akkumuleres, hver ansatt legger noe igjen til de andre.

Og når det opprettes arbeidsplasser som krever samiskkompetanse, har det ringvirkninger i lokalsamfunnet. Ofte kommer ansatte fra sentrale samiske områder, og de krever samisktilbud til barna sine. Slike folk er med på å bygge opp samiskspråklige arenaer både på arbeidsplassene og i fritida. Derfor er arbeidsplasser som fordrer samiskkunnskap, i seg selv et språktiltak.

Det er også en sterk side ved språksenteret at det er forankra i lokalsamfunnet. Alle språksentrene har drevet med pedagogisk utviklingsarbeid for å tilpasse aktivitetene sine til lokalsamfunnets behov, og slik utarbeida læremidler som er tilpassa lokal dialekt og språksituasjon. Det er viktig at kursene som språksentrene holder, er relevante for den lokale befolkninga. Da kan man bruke samisk også når kurset er over. Siri sin venninne fra Øst-Finnmark gikk på samiskkurs i Kåfjord. Da hun seinere fikk seg hund, kalte hun den “Alit” (blå), og følte seg veldig samisktalende. Men da hun fortalte faren sin hva hunden het, forsto han ikke at “alit” skulle være et samisk ord i det hele tatt. Til slutt kom det fram at “alit” på farens dialekt uttales “elek”.

Kanskje denne lille historia kan avslutte artikkelen vår, som en påminning om at samisk er ett språk, men det lever i utallige varianter. Og språksentrenes arbeid er å revitalisere og bevare lokalt samisk språk, slik at vi også i framtida kan ha et rikt og sterkt språksamfunn.

[1] Kymrisk er det språket som snakkes i Cymru. Cymru kalles av britene for Wales.
[2] Kokt torskemage fylt med lever.
[3] Nils Aslak Valkeapää: Beaivvi, áhčásan. DAT 1988. Norsk utgave: Solen, min far. DAT 1990.
[4] Rivgu = ikke-samisk kvinne
[5] http://www.kafjord.kommune.no/oahpponeavvut. En del av materialet og metoder som ble lagt ut der, har spredt seg videre, bl.a. til http://kursa.oahpa.no/, hvor Universitetet i Tromsø har lagt ut sitt materiell for samiskundervisning.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6