Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Lyder Aarseth:

Skolen i Finnmark under okkupasjonen og seinere

Lyder Aarseth (Foto: Tromsø museum)

Lyder Aarseth (1886–1951) var født i Sunnfjord og tok Volda lærarskule. Han var lærer i Vevring 1907-10, Skjervøy 1911-13 og Kautokeino 1913-33. Han var ei tid formann i Vest-Finnmark lærerlag, ordfører i Kautokeino og formann i Finnmark fylkesting. Aarseth var skoledirektør i Finnmark fra 1933 til 1951, med unntak av et par år under krigen da han var avsatt av nazistyret. Denne artikkelen har vi funnet i arkivet til Skoledirektøren i Finnmark, Statsarkivet i Tromsø, som maskinskrevet manus. Den er datert 16.11.1948. Vi kjenner ikke til om dette har vært offentliggjort tidligere, det er mulig han har hatt det som radiokåseri. Et lignende manus i samme arkiv har påskriften "Det Nord-Norske kvarter i Kringkastingen"

I forhold til folketallet og busetningstilhøva var Finnmark den del av landet vårt som hadde meste tyskere under okkupasjonen. Her var hovedbasen for angrepene på Rusland gjennom Finnland fra 1941. Med dette fulgte så å si uavbrutt kamphandlinger. Nest Malta er det Kirkenes som hadde de fleste flyangrep under hele krigen.

De fleste skolehus ble allerede straks tatt til militærbruk av tyskerne. Det var vanskelig å finne andre rom i steden som det gikk ann å holde skole i. Og om mange av de rom som ble brukt måtte det sies at på ingen måte gikk an. Men ordtaket bekrefter seg "Ein lyt mangt i nauda nytte". Der det var råd kom skole igang. Men mange steder gikk det ikke.

Jeg tror det i få ord kan sies som en pike sa til meg i 1946. Hun var da mellom 13 og 14 år, og nettopp kommet til en av de mellombils skoler som var kommet i gang. Hun sa det slik: "Jeg begynte på skolen høsten 1940 og gikk i 14 dager. Så kom tyskerne og tok skolehuset fra oss. Så tok vi til i et annet hus. Så kom tyskerne dit også - og så ble det ikke skole mer."

Forsøkene på å nasifisere skolen gjorde også folk redde, så de var ikke alltid innstilt på å vinne over vanskelighetene. Situasjonen ble også verre etter som årene gikk.

Så kom brenningen høsten og vinteren 1944/45. Cirka 100 skoleanleg ble brent og 2/3 av befolkningen ble evakuert med tvang sørover. De få skolehus som stod igjen var så ramponerte av mangeårs militær bruk at det måtte store utbedringer til før der kunne holdes skole der igjen. Disse arbeider utstår delvis enno på grunn av mangelsvarer.

Straks tyskerne var reist og Finnmark ble fri tok lærere som var igjen til å samle barna til undervisning. Det var så ynkelig smått på mange måter, men vi var fri. Noe materiell fikk vi fra Sverige gjennom den norske legasjon. Over nyttår 1945 kom skolen etterhvert igang i Vardø by. Vardøy herred, Vadsø og Nordvaranger, Sørvaranger og Polmak. Vadsø og Sørvaranger (Kirkenes ) fikk også realskole igang. De evakuerte barn var med sine forreldre sprett landet rundt. Sinnene var opprevne overalt og skolene sprengte mangesteder. Noen av de evakuerte barn fikk noen skolegang der de var, mange ikke. De var en egen kategori - "evakuerte" som egentlig ikke hørte heime eller hadde rettigheter noen steds. De ventet bare på å få reise heim igjen. Deres verter stundet etter det samme.

"Blø må hjerta åt den mann som må be seg mat til kvart mål" står det i Hovamål.

Etter frigjøringa ble det ordnet med serskilte skoler for de evakuerte barn hvor der var så mange av dem at de kunne danne egen skole. I 1945/46 hadde vi 9 slike samleskoler for dem. Derav en skole i Sverige med norsk læerer. Etter hvert er disse skoler utenom Finnmark for Finnmarksbarn hørt opp. Nå har vi bare et igjen. Den ene er skolen i Trondenesleiren. Her bor også foreldrene - mødrene i allfall, så her er ikke internat. Her har vært opp til 9 klasser. Nå er det gått ned til 6 klasser. Så har vi Finnfjordleiren ved Finnsnes. Det er internatskole. Disse barna har heimene sine i Finnmark, men på steder der vi ikke er kommet så langt at der er vilkår for skole. Så må barna til internatskolen i Finnfjordleiren. Først med motorskjøyter til Hammerfest eller nærmeste hurtigrute anløp. Så med hurtigruten til Finnsnes og med buss til leiren. Det er særlig barna fra Sørøysund herred som bruker denne skoleleir og veien er over 40 mil. Slik skoleveg har ingen andre folkeskolebarn i landet vårt. Men de fleste reiser gjerne. De vil lære.

En gang jeg besøkte leiren kom der en 10 års gutt alene. Han var ikke ferdig da de andre reiste. Så var han sendt ombord i hurtigruten i Hammerfest og kom seg på land på Finnsnes.Da der ikke var noe bil følge med labbet han midt på natten de 4 - 5 km. opp til leiren. Jeg måtte skryte over ham og sa at han var da en motig kar som slik ga seg ut på egenhånd. Men han syntes ikke det var noe så særlig "Jeg var her ifjor så jeg visste kor jeg skulde hen." I denne samme leir har Finnmark og sin eneste ungdomsskole. Den tok til der høsten 1945 og har omkring 60 elever.

I høst holdt vi på å måtte sløyfe husstellopplæringen, vi fikk ikke husholdningslærerinne. Hva skriver Sigrid Bø "Alle tenker på seg - " Til slutt måtte vi gå til den nødutveg å ta den eneste husmor vi hadde ved internatene i Finnmark med husstellutdanning og føre henne over til ungdomsskolen i Finnfjordleiren og ta en som før hadde har vært hushjelp ved internatene til husmor. Husmorspørsmålet ved internatene er vanskelig. Det er gode stillinger. Men søkere med utdannelse for yrket melder seg ikke og om de melder seg og blir ansatt trekker de seg tilbake.

I Finnmark er der bygget 112 skole- og internatbrakker. Tre av dem er brent og en datt ned før den ble ferdig og ble ikke satt opp igjen.

Da den provisoriske gjenreisning sluttet våren 1947 var det omtrent alle skole- og internatbrakker i den forfatning at de i vanlig mening ikke var brukbare. Om dette ble det sagt fra til Statsmyndighetene. Oppfatningene stod noe mot hinannen. Stortingets Kirke- og skolekomite med nåværende kirkestatsråd Lars Moen til formann kom så i august ifjor og skule se på tilhøva. Lars Moen hadde vært i Finnmark før. Det samme hadde nestformannen lagtingspresident Lothe. Det var i 1937 sammen med statsråd Hjelmtveit og ekspedisjonssjef Vigstad. Og to av medlemmene lærerne Fredriksfryd og Hove hadde vært med på lærernes Kirkenes ferd i 1942. Noe senere kom også ekspedisjonssjef Boyesen på synfaring i de brente distrikter i Nordtroms og Finnmark. Der ble stillet de nødvendige pengemidler til rådighet og brakkene ble satt i stand i den utstrekning kyndige arbeidsfolk og materialer var å få. Det er tre ting som må til når det skal bygges. Det er penger, materialer og kyndige folk. Mangler det ene av disse ledd blir det ikke noe av. Og vi kan si at etter sommeren 1947 er det ikke penger som serlig har manglet.

Stillingen idag kan best illustreres ved dette eksempel. Jeg var i en krets i høst sammen med ordføreren , skoleinspektøren og distriktslægen. Der var tre delt skole og nok barn til firdelt, men i brakka var bare ett klasserom, og dertil noen mangler. Der kunne skaffes både penger og materialer til et klasserom til og til bedre interneringsforhold. Men det var folk det stod i. Noen bygget på sine egna hus. Noen drev fiske. Næringslivet må holdes oppe. Vi trenger fisken for å få valuta.

Vi var så inne på å få folk fra andre fylker, når de der var ferdig med innhøstningen. Men så var det spørsmål om der var noe sted de kunne bu, mens de arbeidet. Det var der ikke. Så måtte vi så ille det var stille de i bero til sommeren og da prøve å få det gjort ferien. Da kan arbeidsfolket holde til i de skolerom som er. Brakkene er ikke billige. De skakes i vær og vind og vedlikeholdet blir dyrt. Men det må gjøres. Det er dyrere å la det være. Å bli helseløse er ennå dyrere.

Fra ut i forrige skoleår har vilkårene vært slik at alle barn har kunnet søke skole enten i eller utenfor Finnmark. Dessverre har ikke alle kunnet få full undervisning. Noen steder har vi ikke kunnet la barna komme på skolen før de fyller 8 år- altså et år senere enn loven fastsetter eg de praktiske fag har vi stort sett ikke fått med ennå. Det er også vanskelig med materiell til opplæringen i handarbeid. Det er også mye vanskelig med sengklær og håndklær m.v. ved internatene.

I løpet av dette skoleåret mener vi å komme igang igjen med det første skolekjøkken. Det er ved Kiberg internat i Vardøy herred. Det er dessverre mye som vi mangler, og det er ikke alltid de store ting vi er verst i beit for. Ifjor sendte jeg en bønn gjennom bladene om strykejern (ikke elektriske) til skoler og internater og vi fikk omtrent det vi trengte.

Når det gjelder tilgangen på lærere, så er det jo mangel over hele landet og verst er det sjølsagt her. Mellom en halvdel og en tredjedel er uten lærerutdanning. Men her har vært bra tilgang av studenter - også av de som har delt lærerutdanning. Det er bare untakelsesvis vi bruker som lærere de som har mindre utdanning enn artium eller utdanning som svarer til det.

Av permanente bygg, kan nevnes at Norges Finnemisjon er kommet langt med oppføring av sin ungdomsskole i Karasjok, og de tre organisasjoner Norges Finnemisjon, Vestlandske indremisjon og Norsk Lutherske indremisjon er begynt med grunnarbeidene til den nye Øytun ungdomsskole i Havøysund i Måsøy herred.

Staten er også til med oppføringen av uthusbygningen ved Finnmark landbruksskole i Tana.

For folkeskolen har vi omtrent ferdige planene til de første skole- eg internatbygg. I Karasjok er der også gjort noen grunnarbeider. Det er meningen å ta til med de første bygg til våren. Så får vi håpe at tiderne blir slik at det ikke må gå alt for lang tid før de blir ferdige.

Samisk skolehistorie 5