Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.

Ellen Turi Guttormsen:

40 år på skolen i Máze

Fortalt til Svein Lund

Ellen Turi Guttormsen

Ellen Turi Guttormsen vever skalleband
(Foto: Svein Lund)

Ellen Turi Guttormsen er født i 1933 og oppvokst i Máze. Hun har gått grunnskole i Kautokeino og Máze, folkehøgskole i Karasjok, Trondenes og Hurdal og lærerskole i Tromsø. Ellen har arbeida hele 37 år som lærer ved Máze skole, 1959–1996. Hun har siden tatt tilleggsutdanning i duodji, samisk og heimkunnskap ved høgskolen i Alta. Hun er gift med den forrige fortelleren, Trygve Lund Guttormsen.

Bestefar hennes, Nils Thuresen Thuri, var skolestyremedlem og gikk i 1904 mot vedtaket om å legge ned skolen i Máze, se artikkelen Glimt fra skolehistoria i Máze foran her.

Læreren kunne samisk, men snakka norsk av prinsipp

– Jeg er vokst opp her i bygda Máze. Etter retten skulle jeg ha begynt på skolen i 1940, men da kom lærer Anders Bongo til Máze for å fortelle at vi ikke kunne begynne, da tyskerne hadde tatt internatet. Året etter blei det likevel 6 ukers skole, da bodde jeg sammen med noen andre elever i kjøpmann Morten M. Klemetsens hus.

Lærer var Jan K. Lund. Han hadde visstnok lært samisk, men han hadde som prinsipp at han skulle bare bruke norsk i skolen. I klassen var det ikke flere enn et par som forsto norsk, vi andre forsto ingen ting. Læreren vår var mye borte, og da var Ludvig Madsen og noen ganger datter hans, Rávna, vikarlærer. Og de brukte samisk som hjelpespråk, slik at da forsto vi mere. I 1942 fikk vi bo på internatet, for da lot tyskerne oss slippe til. Da vi våren 1944 var på veg til skolen, kom meldinga om at skolen hadde brent. Tyskerne forsøkte å trøste elevene og sa: «Neste år skal vi bygge et veldig stort skolebygg til dere». Men slik gikk det jo ikke.

Når det ikke lenger var skole på kirkestedet, blei det ordna til skole her i Máze, i Klemet Nilsen Turis hus på Hirsaluohkká. Men året etter brente tyskerne dette huset og de aller fleste andre husa her, og vi måtte rømme. Vi rømte ikke så langt. Ved Guhkesjávri hadde vi ei gamme og dit dro vi med hester og to kyr. Vi bodde i den gamma og i telt.

Etter krigen var det først skole i privathus og deretter skolebrakke her i Máze. Da hadde jeg Alfred Larsen som lærer. Jeg var ferdig på skolen i 1948 og året etter blei jeg konfirmert.

Først etter krigen begynte jeg å forstå noe særlig norsk. Det var da to unge lærere her, Liv Oftedal og Solveig Hansen. De lærte meg norsk.

Den første tida etter krigen måtte man bære vann til skolebrakka.

(Foto: utlånt av Ellen Anne O. Hætta)

Vanskelig å bli lærer

– Jeg fikk ganske tidlig ideen om å bli lærer. Jeg ville lære og sørga når det noen ganger under krigen ikke blei skole. Når jeg sjøl fikk så lite skole, så tenkte jeg at jeg ville gjerne ta lærerutdanning, slik at hvis det igjen blei krig, så kunne jeg hjelpe barna. Men det var ikke så enkelt å komme inn på lærerskolen, særlig for meg som ikke kunne så godt norsk.

I 1949 dro jeg til Karasjok for å gå den samiske folkehøgskolen, eller ungdomsskolen som den blei kalt den gang. Det var den skolen der jeg har lært mest, både når det gjelder å skrive, lese, regne, veve og koke mat. Vi som var barn under krigen lærte ikke å lage mat hjemme, for vi hadde så lite mat at ungene fikk ikke grise med den. Derfor var husstellopplæringa på folkehøgskolen svært viktig for oss. Der fikk vi også lese samisk, vi hadde Kathrine Johnsen som lærer.

Deretter var jeg hjemme et år, så dro jeg til Trondenes folkehøgskole i Harstad. Etter den søkte jeg første gang om opptak på lærerskolen, men kom ikke inn. Det var hard konkurranse om å komme inn på lærerskolen i den tida, jeg husker at det var nesten 200 søkere til 30 plasser. Så gikk jeg igjen et år på folkehøgskole, denne gang i Hurdal i Akershus. Og så søkte jeg lærerskolen igjen. Jeg kom ikke inn nå heller, men ga ikke opp. Jeg arbeida et år på butikken i Máze, så gikk jeg 2 måneders «puggekurs» på Øytun folkehøgskole. Da kom jeg endelig inn på lærerskolen i Tromsø. Der gikk jeg da i 1954–59. Jeg måtte gå andre året to ganger.

Det var den gang i prinsippet vedtatt å starte opp igjen med samiskundervisning ved Tromsø lærerskole. Men ingen ting var ordna til da vi starta, vi måtte sjøl kreve det. Vi var da 6–7 samisktalende elever ved skolen. Rektor innkalte oss en og en av gangen til kontoret sitt og spurte: Vil du lese samisk? De første som var på rektors kontor sa at de ikke ønska samisk, det ville bare bli merarbeid. Men jeg sa at jeg vil absolutt ha samiskundervisning, og de som kom etter meg ønska også, og da blei det. Og da det først blei samiskundervisning, så blei de som først ikke ønska det også med. I to år lærte vi samisk, noen timer i uka. Lærer var presten Asbjørn Flokkmann. Lærebøker fantes ikke, det var mest stensiler. Vi leste også i bibelen, men bibelen hadde en annen skrivemåte enn den som vi skulle bruke, den såkalte Bergsland–Ruong, som var ganske ny i den tida. Ordbøker fantes heller ikke. Til slutt hadde vi både skriftlig og muntlig eksamen. De fleste som leste samisk hadde samisk som morsmål. Det var også noen som begynte som hadde norsk som morsmål, men de ga opp, det blei altfor vanskelig for dem.

Ikke lov å snakke samisk på skolen

– Da jeg var ferdig på lærerskolen fikk jeg arbeid på Masi skole, den stillingen hadde jeg i 37 år. Da jeg begynte som lærer fikk jeg melding om at det ikke var lov å snakke samisk på skolen. Jeg vet ikke hvor det kom fra, men alle visste at det var slik. Jeg forsøkte å snakke norsk med barna, men de forsto ikke og jeg så at jeg måtte snakke samisk dersom de skulle lære. Derfor snakka jeg samisk likevel. Elevene skulle lære å lese på norsk, men da måtte jeg oversette alt slik at barna forsto. Men flertallet av lærerne kunne ikke samisk, så de måtte bruke bare norsk.

Så endra tidene seg etter hvert og i 1967 kom samisk begynneropplæring. Máze skole var blant de aller første. Jeg husker at Lásse ja Máhtte-bøkene kom, men ellers var det svært lite lærebøker og vi måtte lage egne stensiler. Gjennom tidene har det her blitt laga fryktelig mange stensiler.

Her i Máze har det store flertallet alltid vært samisktalende, men med tida har vi også fått norsktalende elever. For 1. og 2. klasse hadde vi egne norskspråklige klasser – der det bare var noen ganske få elever. Men fra 3. klasse var alle samla. Da hadde de samisktalende elevene lært litt norsk og de norsktalende litt samisk.

Ellen Turi (Guttormsen) som lærer på Masi skole i lag med elevene: Nils Peder M. Sara, Mikkel A. Skum, Aslak M. Sara, John O. Hætta, Johan Mathis N. Sara, Johan Anders A. Sara, Johan Mikkel J. Eira

(Foto: Trygve Lund Guttormsen, kilde: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 8)

Bøtelagt for fravær

– De første åra som jeg arbeida her opplevde jeg at foreldre fikk bøter hvis elevene var borte fra skolen. Vi lærere måtte av og til delta på skolestyremøter. Det husker jeg at det blei vedtatt bøter til foreldre, jeg vet ikke hvordan det gikk etterpå. Jeg tror den skikken forsvant en gang på 1960-tallet.

Den "nye" skolen i Máze frå 1970-talet begynner allerede å bli nedslitt og kunne sårt trengt til ei oppussing både innvendig og utvendig.

(Foto: Svein Lund))

Mye endringer

– Når jeg arbeida hele 37 år på den samme skolen så opplevde jeg sjølsagt mange endringer, både med hensyn til skoletid, undervisningsmetoder, undervisningsspråk og elevenes oppførsel.

Først gikk elevene bare halve skoleåret. Når det var så kort tid på skolen, var vi bare i klasserommet. Vi gjorde ikke annet enn å følge normalplanen, det viktigste var å lese og skrive. Seinere, når det blei helårsskole, så endra etter hvert også undervisningmetodene seg. Vi var nå mer ute. Store deler av naturfagopplæringa skjedde ute i naturen. Elevene samla sopp og andre planter og så lærte de hvordan de kunne bruke disse. Skolen hadde båt og garn og elevene var også med og fiska med not.

Da jeg starta var undervisninga i faga «håndarbeid» og «sløyd» bare etter den vanlige norske normalplanen, på samme måte som alle andre steder i Norge. Nå er det «sámi duodji» som er det viktigste her. Når skolen tar hele året og varer i 10 år, så har ikke lenger elevene tid til å lære så mye tradisjonelt samisk arbeid hjemme, da er det viktig at de lærer dette på skolen.

Etter min mening har skolen blitt bedre på mange måter. Barna kan mye mer nå. De lærer å lese og skrive samisk og de kan også bedre norsk og engelsk enn tidligere. Det er en stor fordel at undervisninga er på elevenes eget morsmål.


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3