Sámegillii

Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.

Inez Boon:

Den første språkundervisning i språkblandingsdistrikter

Inez Boon med noen av elevene sine, 7. klasse ved Karasjok skole, 17. mai 1963. Fra venstre: Margit K. Pedersen / Nilut Lásse Márgget, Astrid Anti Johnsen / Káre Jon Astrid, Marit Kirsten Guttorm / Álet Jon Máret, Inga Hætta Berg / Heaikka Ándde Iŋgá.
(Bilde utlånt av Inez Boon)

 Inez Boon er født i Nederland 1933, tok lærerutdanning og arbeidet som lærer der før hun kom til Norge i 1959. Hun var lærer i Karasjok på 1960-tallet og en pioner i arbeidet med utvikling av samiske læremidler. Seinere flytta hun til Oslo-området, tok videreutdanning i pedagogikk og tysk og arbeida som lærer og som redaktør i Universitetsforlaget. Inez Boon bor i dag i Oslo.

Inez Boon har skrevet to artikler i Samisk skolehistorie: Tospråklig undervisning – for barnets skyld i bind 1 og Fredsvennenes yrkeskurs i Kvalsund i bind 3.

Dette er et innlegg hun hadde i avisa Ságat 04.11.1965.

Undervisningen av barn i språkblandingsdistrikter byr ofte på store pedagogiske problemer. Hvordan skolen bør møte disse problemer, beror på to vesentlige ting:

    1.Den språklige situasjon.
    2.Målet for språkundervisningen. Den språklige situasjon er for minoritetsgruppenes vedkommende blitt sett på som en stor hindring. Men forskning har ført til en forandring av dette synet. Nå vet man at minoritetens språklige bakgrunn ikke behøver å være en hindring dersom skolens undervisning bygger på barnas virkelige språklige situasjon, begynner der eleven virkelig står.
Den første leseopplæring bygger på et bestemt muntlig språknivå, barnet kan 2 000—3 000 ord. Hvis det er samisk de har lært, så må leseopplæringen begynne på samisk. Å lære å lese er vanskelig nok for en sjuåring, og barnet skal ikke samtidig lære et fremmed språk. De dobbeltekstede lesebøker (med samisk og norsk tekst) gjør vanskelighetene større istedenfor å minske dem: barnet skal da samtidig lære å lese og å tolke sitt eget språk til et fremmed språk. Og dette er så vanskelig at selv voksne folk som skal lære et fremmed språk med ukjente skrifttegn, frarådes en slik framgangsmåte.

All språkopplæring bør bygge på talespråket. Den første lese- og skriveopplæring bør være morsmålsundervisning, og på begynnertrinnet skal også andre fag undervises på morsmålet.

Barna bør også begynne å lære landets hovedspråk så tidlig som mulig. For samebarn er norsk et fremmedspråk, for mange like fremmed som f.eks. engelsk. Men norskopplæringa skal være mye mer omfattende enn engelskopplæring. Norsk er nøkkelen til all annen kunnskap i Norge. Og det er mulig for alle samebarn å lære norsk, svensk eller finsk. Men den første innføring i hovedspråket bør skje muntlig. Og først når barnet har lært å lese på sitt eget språk, får det lese enkel tekst på hovedspråket. Det bør skaffes undervisningsmateriell til samisk morsmålsopplæring og til å lære samebarn norsk.

Den walesiske professor Jac. L. Williams uttaler at erfaringer i Wales har vist:

    1. Jo tidligere et barn blir tospråklig, jo større er sjansen for at det som voksen kan snakke begge språk som en innfødt.
    2. Språkundervisning som bygger på prinsippet en-person - ett-språk. synes å oppnå bedre resultater enn klasselærerens undervisning i det mer eller mindre fremmede språket, med mindre klasselæreren bruker dette språket på en hensiktsmessig måte også utenom timene.
    3. Foreldrenes velvilje overfor begge språk er en meget verdifull og kanskje vesentlig hjelp for læreren.

Samisk skolehistorie 1