Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
| Svært sjelden kommer det fram i læreplanarbeidet hva de krever av skolen, som arbeider i yrker som skolen skal utdanne til. Dokumentet som vi bringer her er svært spesielt i den sammenhengen. Vi har funnet det i Statsarkivet i Tromsø, under arkivet etter Skoledirektøren i Finnmark. Der er ei mappe med påskriften «Kautokeino flyttsamelag nov.-des. 1969». Der er ingen forklaring, bare kopier av handskrevne ark på samisk. Underskriverne var alle reindriftssamer i Kautokeino. Det synes å være slik at Kautokeino flyttsamelag har ønska reindriftslinje på ungdomsskolen, og derfor har foreninga bedt sine medlemmer beskrive hva etter deres mening reindriftsungdommen trenger å lære. De skriver at de stoler på at myndighetene vil ta hensyn til deres syn. Men vi har ikke klart å spore noen behandling av disse forslaga i forvaltninga. Dokumentene synes heller ikke å ha blitt oversatt til norsk, slik at myndighetene ville kunne forstå dem. Det virker som de bare har blitt arkivert og glømt. Det blei aldri noen reindriftslinje på Kautokeino ungdomsskole. Da ungdomsskolen blei etablert her i 1966 var det ikke lenger mulighet for å lage praktiske linjer, slik det hadde vært da det blei starta reindriftslinje i Karasjok sist på 1950-tallet. Det eneste man fikk i Kautokeino var reindrift som valgfag i 8. og 9. klasse, med noen ganske få timer i uka. Ingen av forfatterne har lært å skrive morsmålet sitt på skolen. Likevel har de skrevet på samisk, og de har utviklet hver sin skrivemåte. Den samiske teksten har vi transkribert til nåværende rettskriving, men vi har ikke endra forfatternes ordvalg, der de bruker norske låneord der det i dag er vanlig å bruke samiske ord. |
 |
Nils Magnus Pedersen Siri. Mávnnos-Bier Mávnnos (1907–76) arbeida i reindrifta hele livet og hadde sommerbeite først på Uløya, seinere i reinbeitedistriktet Cohkolat. Han var også predikant. Nils Magnus Pedersen Siri
|
Så har vår lokale flyttsameforening satt ned en komite som skal undersøke hva gjør disse langvarige skolene med våre barn. Og nå ønsker vi å bringe det fram i lyset, fram for våre høyeste myndigheter. Vi stoler på at de vil lytte til vårt syn og følelser i forhold til det. Og at de også vil fremme våre saker og krav slik at alt kommer til glede og nytte for oss.
Og så vil vi også forsøke å presentere en liten del av det som den 9-årige skolen gjør for samiske forhold. Skolen begynner i tillegg den 19. august og varer til 22. juni, hele 10 måneder. Og vi ønsker at vårt ærede Kirke- og undervisningsdepartement vil undersøke den saka som de her får høre fra oss.
For dette er fra vår side påvist allerede for lenge siden. Men de som har ført saka videre for oss de har vridd saka slik at flyttsamenes barn får dårligere undervisning enn andre barn i landet vårt. Og slik har de fått forlenga skolen så raskt at vi allerede fra forrige år har 9-årig folkeskole i Kautokeino.[1] Sjøl om vi var mot den 9-årige skolen. Årsaken er at den bringer skade for vår næringsvei. For eksempel er skolen hele 9 år lang og hvert år 10 måneder, slik at det ikke er mer enn en knapp måneds sommerferie. Og da er det den tida da reinen går fritt på sommerbeite. Og når det fra 15. august vanligvis er kalvemerking og kalveslakt for peskeskinn og deretter samlingstid så da samler vi flokken og da har reindriftssamene i alle områder i Finnmark den samme aktiviteten. Og da er også barna våre med oss ved flokken når vi begynner å samle dem i gjerdet. Men så begynner skolen og så blir likevel noen å drive flokken dit hvor skolefolkene har bestemt at ungene skal gå på skolen fra 18. august.
Og så går de på skolen. Fra oktober får de ferie 10-12 dager for at de liksom skal lære hjemme. Men da er det jo allerede den kjølige tida og mørketid og flokken er allerede trukket sørover og er så langt borte at barna ikke lenger når fram til flokken og så får de ikke lære noe i den ferien. Og så kommer juleferien også på to uker og da er det så kaotisk tid at da er det ikke egne siidaer og av den grunn får ikke barna lære noe da heller. Og når vi foreldre ikke tidligere sjøl har fått bestemme de tidene som ville være høvelige tider, så må vi begynne å søke råd hos våre ærede høyeste organer.
Fordi at dersom det går slik at våre barn ikke får anledning eller tid til å også lære samiske forhold, så er snart all samisk ungdom så å si blitt som de norske, som ikke kan arbeide med rein eller med samisk duodji (husflid). Vi må nok skrive så kort som mulig, men her kan vi likevel nevne noen saker som kan vise at våre barn ikke har fått lære noe av det som gjelder deres hovednæring som er reindrift, slik at våre barn først får begynne å lære reindrift etter at de er ferdige med folkeskolen.
Og så blir det svært vanskelig for våre barn å lære når de så lenge har vært borte fra sin levemåte. De har blitt så at det blir så strevsomt og tungt å lære, fordis de har mista den interessen som de hadde da de var mindre.
På grunn av denne saka ber vi vårt ærede Kirke- og undervisningsdepartement om at de undersøker våre klager. Og hører på våre krav og hvordan det etter vårt syn ville være høvelig å gjøre det for at ikke samefolket skal forsvinne fordi de samiske barna ikke som barn lærer å arbeide med rein. Det er vanskeligere når man blir stor. Så mener vi at flyttsamebarna ikke skulle begynne skolen før 10. september og i tillegg dersom det er mulig når det gjelder den årlige skoleslutt i mai og juni som er samenes flyttetid og kalvingstid og samene er på vidda, da skulle barna ha fritt fra skolen, de som har interesse av å bli reindriftssamer. Men alle barn som har ønske og evner til det de skal få ta alle fag som de sjøl ønsker. Og videre når det gjelder det niende året så mener vi at det skal være frivillig for samiske barn, slik at de som ønsker å ta den utdanninga at de skal lære å bli reindriftssamer, de får velge det og de som vil gå videre på folkeskolen, de får velge det.
Vi kan ta som eksempel dersom det er sjukdom eller at mannen i familien dør og så er det en gutt som er 14-15 år så klarer han seg dersom han fra barndommen har fått lære å arbeide med rein, så er han i den alderen at han kjenner og kan arbeide med reinen i lag med andre folk, slik at han kan ta over arven fra faren slik at mora kan klare seg med barna sine. Men hvis så det hender at et barn som er 15-16 år og ikke har fått lære noe av samiske forhold og far hans dør så er han ikke til noen nytte sjøl i lag med andre folk. Ikke kjenner han reinen, ikke kan han kaste lasso, ikke kan han gå på ski når det ikke er to trinsestaver og bindingsski, ikke kjenner han landskapet og ikke kan han handtere reinen, han er redd og klønete og klarer ikke engang tenne bål. Han kan ikke holde en storkniv i handa, kan ikke kle på seg samiske klær og på samme måte med jenter som ikke har lært å arbeide med samisk duodji, hvis hun må fylle mors plass.
Vi kunne skrevet mye mer forklaringer. Men vi tror så godt om våre myndigheter at de likevel forstår at når vi har tatt denne saka opp til drøfting og kunngjort den mangelen som er når våre barn blir fremmede for sitt liv i reindriftsnæringa på grunn at den lange skolegangen. Og vi ser at barna blir mer og mer som nordmenn år for år etter at de begynner på skolen. Vi har hørt det er sagt at samisk liv og forhold skal bestå, men det synes som om at skolene i disse trakter heller får samisk levemåte og samiske forhold til å forsvinne totalt. Her kan man si at om flyttsamene er det ennå ikke hørt at de har arbeidsledighet slik at de har søkt arbeid i kommunen eller på andre arbeidsplasser. Men det høres ofte fra reindriftssamer at nå får man ikke tak i skikkelige tjenestefolk som har kunnskap og kan gjøre den jobben som trengs, da de mangler opplæring og trening.
Derfor bør tida i samisk barneskole allerede fra første klasse av tilpasses slik at deres skolefritid er den samme som for de andre klassene, sånn at foreldre kan være sammen med barna i alt hjemme- og reindriftsarbeidet.
 |
Marit M. Sara Eira (Ánttá-Máhte Máret), 1934–2004, arbeida hele livet i reindriftsnæringa og hun var også en flink duodji-utøver. Hun var svært engasjert i kvinnenes situasjon i reindrifta, i reindriftsutdanning og overføring av samiske tradisjoner til kommende slekter. Hun deltok i mange aktiviteter knytta til reindrift og lokalsamfunn, og var blant annet leder for Boazodoallosápmelaččaid ealáhuslistu (Reindriftssamenes næringsliste) og medlem av menighetsrådet. Marit Sara Eira sammen med sin mann Nils J. Eira, omlag 1975
|
Når det gjelder reindriftslinje i skolen, så mener jeg at elevene som velger denne linja bør få mer av læretida til å lære hjemme hos sine foreldre. For eksempel i kalvingstida, kalvemerkingstida og også både vår- og høstflyttingstida. De nevnte arbeidsperiodene er så viktig arbeid i reindrifta at hvis de i det hele tatt skal klare seg i denne næringa, så må de få lære dette arbeidet fra barndommen av. Ei annen side av den samme saka er at elevene bør bli kjent med forholda mens de ennå går på skolen, slik at de kan finne ut om de passer til dette arbeidet eller om de bør velge seg en annen næringsvei. Skoletida bør endres, slik at den begynner noe seinere om høsten.
Ellers mener jeg at samisk duodji bør få høyere status i skolen. Først og fremst fordi at den som skal klare seg i samiske områder behøver å lære slikt arbeid. Samiske klær, som man trenger for å klare seg på vidda eller på fjellet; pesker, bellinger, skaller og også skinnklær osv. som er helt nødvendig for reindriftssamene i dette kalde området. På den andre sida er det også nødvendig at vi tar mer vare på den arven som vi har arva fra våre forforeldre, nemlig skjønnheten i den samiske husfliden. Det synes som det kan bli slik at ungdommen ikke lenger kan lage de samiske husflidsproduktene og slik kan samekulturen dø, eller ta helt slutt blant oss.
Og som vi vet har samene klart seg her på disse viddene fra generasjon til generasjon, gjennom så lange tider at ingen kan vite sikkert hvor lenge samefolket har livnært seg på disse viddene. Også er det en viktig sak at samisk husflid kan bringe tilleggsinntekt til reindriftsnæringa. Det gjelder både hornarbeid, tre- og skinnarbeid, derfor bør skoleelever lære dette arbeidet.
Vi mener at hvis dette forslaget skulle gi store endringer i den skoleplanen som brukes nå, så bør vi ikke la oss skremme av et slikt forslag. Fordi det er nå slik, at skolen er til for barna, ikke barna for skolen.
Marit M. A. Sara Eira
Underskrevet også av: Nils Persen Siri, Johan Mathis Eira, Samuel Persen Buljo, Anne Marie I. Sara Buljo.
 |
Hva lærte den tidas reindriftsungdom? Marit Sara Eiras datter, Karen Marie Eira Buljo, var 13 år da disse dokumentene blei skrevet. Her er hun avbilda mange år seinere, med en rein som hun selv beskriver slik: (lar seg ikke oversette til norsk).
[muzet.jpg] (Foto: Máret Rávdná M. Buljo) |
 |
Johan Mathis I. Eira (Iskon Máhtte), 1920–2004, var mye med i organisasjonsarbeid knytta til reindriftsnæringa. Han var bl.a. leder for Kautokeino flyttsamelag, styremedlem i Norske reindriftssamers landsforbund og leder for fellesbeitedistrikt 30/31. Johan Mathis I. Eira
|
Det gjelder ei helhetlig reindriftsnæring. Der kreves fullstendig kunnskap om reindriftsnæringa, både øremerking av kalver, som gjøres med kniv. Og man skal trene seg opp til å merke på en slik måte at det er gjenkjennelig. Og skille det fra mange lignende merker. Og bli kjent med øremerkene. Og forskjellen på alle merkene. For om høsten er det mye sammenblanding på vidda. Og mange skillinger er det her og der. Og til det kreves av barna fullstendig merkekunnskap, til det kreves læretid, på samme måte som i andre næringsveier.
På den andre sida bør barn, som skal leve i reindriftsnæringa, også fullt ut lære hvordan man beskriver rein etter pelsen. Slik som seinere er omtalt, er disse navna vært brukt av våre forforeldre. For å ha fullstendig kunnskap om reinen sin. På samme måte med reinens horn kreves av reindriftssamene fullstendig kunnskap, hvordan disse navngis, slik at man kan beskrive reinen etter horn og skinn, noe som ofte brukes i samtaler mellom reindriftssamer, som brukes daglig i reindriftsarbeid. Men som vi vet, er disse navna i ferd med å gå tapt etter hvert, fordi barna våre på grunn av den lange skolegangen ikke får tid til å lære sin hovednæring.
Navn på pelshår
Gabba, riššagabba, duokŋasgabba, avohasgabba, girjjatgabba, muzet, luosttatmuzet, guzatmuzet, biddojuolgemuzet, muzetgálbbenjunni, gáhttosealgi, dávlesiidu, luosttat, guzat, šelges čuoivvat, muzetčuoivvat, duolvačuoivvat, gáhttosealgečuoivvat, gálbbenjunečuoivvat, biddojuolgi, seahkkojuolgi, ruoššajievja, ruoššagabba, ruoššamuzet, ránat, mosatránat, gálbbenjunni, siekŋanjunni, čáhppesgállu, seahkkojuolge luosttat, vielggut, čáhput.[2]
De nevnte pelsnavna er fra gammel tid og er nødvendige i dag også. Dersom det skal være fullstendig reindriftskunnskap. Disse navna er i bruk fra gammel tid for å ha kontroll med hvor mange rein det er av hver pelsfarge. Og det er 30 benevnelser. Og om en same mangler noe av kunnskapen om disse navna, da er han ikke dugelig til å arbeide med rein, da må han søke seg et annet levebrød.
Man må fungere i reindriftsnæringa under oppsyn vinter, vår, sommer og høst, til det trengs en fullstendig opplæring for de barna som velger denne retningen.
|  |
| Ved Samisk videregående skole og reindriftsskole har man på biblioteket hengt opp ti reingevir med beskrivelse. (Foto: Svein Lund) |
Reinen benevnes
| Reinokser | Simler |
| varis miessi | njiŋŋelas miessi |
| varis čearpmat | njiŋŋelas čearpmat |
| varit | vuonjal |
| vuobirs | vuonjalrotnu |
| gottos | rávis njiŋŋelas |
| goasohas | |
| máhkan | |
| nammaláhpat |
Til dette kommer hornbenevnelsene, som er i bruk blant samene fra gammel tid. Og er like viktige også i dag.
1. njáide
2. snogoaivi
3. ceakkooaivi
4. veaidnečoarvi
5. lieđbmečoarvi
6. ápmil
7. biigáčoarvi
8. ruossačoarvi
9. sarvvačoarvi
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5
[2]
