Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Berit Ballari:

Min samiskspråklige hverdag

Berit Ballari. Bildet er tatt utenfor Universitetet i Saarbrücken, Tyskland, 2010.
(Foto utlånt av Berit Ballari)

Berit Johanne Guttorm Ballari er født i 1984 og oppvokst i Sør-Varanger og Nesseby. Hun gikk grunnskolen på Varangerbotn skole og Karlebotn skole i Nesseby og Samisk videregående skole i Karasjok. Deretter har hun studert jus og språk i Tromsø, Berlin og Saarbrücken i Tyskland. Hun er nå bosatt i Vadsø, der hun jobber som jurist for Fylkesmannen i Finnmark.

De tidlige barndomsår

Som 3-åring på slutten av 1980-tallet flyttet jeg sammen med mine foreldre fra Sør-Varanger til Nesseby kommune. Her bodde jeg frem til jeg var 16 år, sammen med min mor fra Karasjok og min far fra Tana. Begge mine foreldre kommer fra samiske familier, og er bevisste på sin samiske identitet. Min mor snakker samisk, mens min far behersker lite av språket. Jeg lærte ikke og har heller aldri snakket samisk hjemme. Til sammenligning lærte mine søsken, som er vokst opp på 1990-tallet, samisk av min mor. Jeg har senere forstått at i 1980-årene var en ikke like bevisst i alle samiske kretser på å videreføre det samiske språk, slik en er blitt flinkere til i senere tid. Etter min mening er nok årsaken til dette den norske assimileringspolitikken som ble ført mot samene. Jeg ble født bare noen år etter Alta-aksjonen, som i ettertid ble en stor omveltning for samene både politisk og kulturelt. Men selv om det snudde politisk i den tiden, og samene sto sterkere som folkegruppe og politisk, så vil det alltid ta lengre tid å rette opp i de samiske tradisjoner. Slik som eksempelvis holdningene til viktigheten av å lære bort og lære seg det samiske språk.

17. mai 1991, førskolen går i tog utenfor rådhuset på Vesterelvnesset. De to fremste voksne er Assa Store Jakola og Britt-Inger Olsen. Jente i kofte som bærer fanen: Inger Lise Mathisen. Den andre fanebæreren: Berit Ballari. Jente i kofte bak henne: Mona Hansen. Bakerste kvinne: Mildrid Hansen. Kvinne i turkis: Astrid Mathisen.
(Foto utlånt av Berit Ballari)

Da jeg var 3 år gammel bestemte mine foreldre seg for å flytte fra Sør-Varanger til en i datiden mer samisk kommune, og valget falt på Nesseby. De ønsket at jeg skulle begynne i samisk barnehage for å lære meg språket. Tilfeldighetene ville det imidlertid slik at det ikke var noen ledig plass i barnehagen for barn som ikke snakket samisk opprinnelig. På den tiden hadde den samiske barnehagen i Nesseby kun en eller to plasser for barn som ikke snakket samisk opprinnelig. Det endte da med at jeg begynte i norsktalende barnehage. Senere da jeg begynte på grunnskolen ble jeg alle årene undervist i samisk. Mine videregående år tilbrakte jeg i Karasjok, jeg hadde også der samiskundervisning. Allikevel lærte jeg meg aldri språket godt. Jeg forstår en god del samisk, men har aldri snakket noe særlig samisk utenom i skolesammenheng.

Min samiske identitet

Hele mitt liv har jeg vært bevisst på min samiske identitet og betegnet meg selv som samisk, men jeg har inntil nå delvis forsont meg med at jeg ikke snakket det samiske språk. Da jeg vokste opp på 1990-tallet var vi yngre samiske som ikke snakket språket i Nesseby etter min oppfatning ikke veldig opptatt av å lære oss språket. Det at vi som ikke snakket samisk som morsmål skulle lære oss å snakke samisk flytende kan jeg heller ikke huske var noe som opptok samfunnet forøvrig eller skolen noe særlig. I grunnskolen praktiserte vi aldri det samiske språk utenfor samiskundervisningen. Vi brukte aldri språket i andre fag som for eksempel gym, matlaging, naturfag eller samfunnsfag. Det ene faget utenom samiskundervisningen vi brukte språket i var musikktimene, der vi sang samiske sanger, og lærte oss selvfølgelig «Sámi soga lávlla».

Fra jeg var liten av har jeg syntes det har vært flaut å snakke samisk fordi jeg har vært redd for å gjøre grammatiske feil, og jeg vet at jeg ikke har en ren samisk dialekt. Jeg tror dette gjaldt for flere av oss barn og unge som ikke hadde samisk som sitt morsmål. Når jeg spør meg selv i ettertid hvem jeg synes det var flaut ovenfor er det vanskelig å svare på. Var det meg selv, eller var det samfunnet?

Da jeg var 12 år gammel skulle det være en NRK-audition for barn og unge i Nesseby. De skulle spille inn en serie til samisk barne-tv. Jeg hadde først ikke lyst til å gå fordi skuespillerne måtte snakke samisk i serien. Selv om jeg forstod mye samisk, snakket jeg som sagt aldri språket. Til min store overraskelse og begeistring fikk jeg en stor rolle i serien. Hele sommeren pugget jeg manus og snakket samisk foran kameraet. Jeg synes selv at det gikk fint, og var fornøyd med sluttresultatet.

Da serien hadde premiere fikk jeg masse gode tilbakemeldinger fra samfunnet om hvor tøff jeg var som turte å stille opp i serien og snakke samisk på skjermen. Tilbakemeldingene ga meg litt mer selvtillit i forhold til det samiske språk. Allikevel er det de konkrete negative tilbakemeldingene jeg i dag husker best. Jeg husker godt en voksen dame som sa til meg som 12 åring at hun hadde fulgt med gjennom hele serien, og kunne ikke plassere dialekten min. Hun konkluderte med at jeg ikke snakket samisk opprinnelig. Av måten hun sa det på forsto jeg at det var negativt ment. Det såret meg. Etter serien hadde jeg fått litt troen på at jeg kunne snakke litt samisk og kunne lære meg mer av språket. Men når du som barn får beskjed om at du ikke er god nok, går det utover selvtilliten og du gir ofte opp. Jeg forsonte meg vel etter det igjen med at jeg ikke snakket samisk.

6. klasse ved Karlebotn skole. Høsten 1996. Bakerste rad fra venstre: Inger Lise Mathisen, Mona Hansen, Cato Andre Johansen, Elle Smuk og meg selv. Fremste rad fra høyre: Karina Njuolla Maija, Elisabeth Reisænen, Eirin Røstgaard, Silje Njuolla og lærer Eli Marie Vara.
(Foto utlånt av Berit Ballari) Berit Ballari på sin konfirmasjonsdag i 1999, sammen med søstera Kristine Guttorm Ballari (7 år).
(Foto utlånt av Berit Ballari)

Savnet etter å kunne snakke det samiske språk

Etter grunnskolen flyttet jeg rett etter årtusenskiftet til min mors familie i Karasjok for å begynne på videregående skole. Nesseby er en liten kommune på litt over 800 innbyggere, så vi er ikke privilegert med en videregående skole. Tradisjonen tro er ungdommen nødt til å flytte til andre kommuner i fylket for å gå på videregående skole. Også i Karasjok følte jeg at det ikke var en stor iver fra skolen og samfunnet for at vi som ikke snakket samisk skulle lære oss språket.

Men for første gang begynte jeg i Karasjok å føle viktigheten av og en stor mangel over å ikke kunne snakke det samiske språk. Jeg hadde et ønske om å kunne forstå alt som ble sagt rundt meg, og samtidig kunne utrykke meg. Allikevel visste jeg ikke hvordan jeg skulle gjøre noe med dette behovet. I skolesituasjonen ble det slik at de norsktalende samene snakket norsk og de samisktalende samene snakket samisk. Vi snakket norsk med hverandre. Naturlig nok, det var det språket vi hadde til felles. Jeg kan også huske at på et punkt ba jeg mine familiemedlemmer som snakket samisk om å praktisere det samiske språk med meg. Men det døde fort ut i den enkle løsningen for oss begge: norsk. Ønsket mitt med dette er ikke å legge skylden for at jeg eller andre i samme situasjon som meg ikke lærte seg samisk. Jeg har forsont meg med at den samiske historien er som den er, og mitt ønske er kun å se fremover. Mitt spørsmål til meg selv og andre er, hva kan en gjøre for at barn og unge som ikke snakker samisk kan lære seg språket?

Etter min mening må det en holdningsendring til blant de som ikke kan samisk, samfunnet forøvrig og skolene. De samiske barn og unge må finne troen på at de kan lære seg språket og given til å lære. Her kommer skolen og samfunnet inn ved at de må bruke mer tid og ressurser på å tilrettelegge og oppmuntre barn og unge til å lære og praktisere det samiske språk. Samisk i skolen må ikke bli som eksempelvis matematikkfaget i skolen, der en så ofte har hørt barn og unge si »Matematikk kan jeg ikke, det har jeg bare ikke hjerne for». Etter min mening har alle anlegg for det samiske språk. Første prioritet må etter min mening være å få inn det samiske språk som en naturlig del av annen undervisning, ikke bare i samisktimene. Skolene må bruke samisk i andre deler av skoledagen. Kanskje kunne det være lurt å bruke hele skoledager i ny og ne til kun å konsentrere seg om å lære og praktisere samisk. Barn og unge som kan og ikke kan samisk må også etter min mening bruke hverandre som ressurser. Barn og unge som lærer seg samisk har mye å hente ved å praktisere språket med de samiske barn og unge som snakker samisk til daglig. Og etter min mening kan det også gi de samiske barn og unge som snakker samisk selvtillit ved at de i ung alder har noe og lære bort og blir sett på som en ressurs. Min mening når det gjelder samiske barn og unge som skal lære seg samisk fra skolestadiet er at det er viktig pedagogisk sett å bruke mer tid på muntlig samisk, og konsentrere seg mindre om det skriftlige. Jeg husker fra min skolehverdag at det ble brukt mye tid på å lære oss som ikke snakket samisk som morsmål å skrive samisk. I ettertid har jeg tenkt at det viktigste for barn og unge som ikke har samisk som morsmål er ikke i første omgang å kunne lese og skrive samisk. Det som er nyttig er å kunne kommunisere muntlig på samisk i hverdagen. Jeg mener ikke med dette at barn og unge som er i samme situasjon som meg ikke skal lære seg å lese og skrive samisk, men første prioritet bør være å lære seg å snakke språket. I mitt og flere andre tilfeller endte samiskundervisningen med at vi verken lærte oss å snakke eller skrive samisk ordentlig. Satt på spissen kan man spørre om det ikke er bedre at en lærer seg en av to?

Troen på å kunne lære seg et språk

Fra 2009 til 2011 var jeg student ved et universitet i Tyskland. I all hovedsak har jeg tatt fag på engelsk, men studerte også noen fag på tysk. Da jeg reiste ned til Tyskland kunne jeg ikke mange ordene tysk. Jeg lærte aldri språket på ungdoms– eller videregående skole. Da jeg kom ned til Tyskland tenkte jeg at det kom til å bli umulig å lære seg språket, jeg hadde ikke noe «øre for språk». Jeg mente selv at jeg hadde mer enn nok med å konsentrere meg om engelsken. Etter min mening kunne jeg ikke noe særlig engelsk. Nå snakker jeg imidlertid godt engelsk og tysken er ikke så verst den heller etter oppholdet i Tyskland.

Språk handler etter min menig om interesse, læring, praktisering og ikke minst selvtillit. Så om jeg skal bruke mine erfaringer fra Tyskland og ellers må det være at skolen og samfunnet for øvrig har flere oppgaver. De må styrke de samiske barn og unges interesse for å lære seg det samiske språk. Det må også tilrettelegges slik at barn og unge får lært og praktisert språket mest mulig. En må også gi barn og unge selvtilliten og troen på at de virkelig kan lære seg språket. Kanskje kunne det vært en idé å tilby intensivkurs i tillegg til skoleundervisning tilpasset kun for barn og unge på ettermiddagen, i helgene eller for eksempel sommerferien. Det skulle ikke være noe i veien for det, en tilrettelegger til sammenligning for andre aktiviteter i fritiden som sport etc.

De siste årene har jeg blitt mer bevisst på språk og dets styrke, det er viktig at en finner oppskriften på at flest mulig lærer seg det samiske språk. Jeg har personlig bestemt meg for å lære flytende samisk, og jeg har mer tro og selvtillit til å klare det etter oppholdet i utlandet. Når jeg her skriver at jeg snakker godt engelsk betyr ikke det at jeg snakker engelsk som en som har det som sitt morsmål, og det er heller ikke målet. Jeg kan grammatikken og har et greit nok vokabular, da gjør det ikke noe at en hører at jeg er utenlandsk og mangler noen ord. Det samme må være for samisk, en må kunne snakke samisk selv om en ikke kan det like flytende som de som har lært seg det fra barn av. Forbedring av grammatikken, vokabular og bedre aksent kommer med praktisering.

Om jeg skal gi en kort oppsummering må det være at barn og unge må bli mer bevisst på å lære seg samisk. Samfunnet og skolen må tilrettelegge, oppmuntre og gi barn og unge selvtilliten til å lære seg språket. Det samiske språk må bli en mer naturlig del av barn og unges hverdag. I første omgang bør skolen konsentrere seg om å lære de unge å snakke samisk, så må det skriftlige komme dernest.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6


6. klasse ved Karlebotn skole. Høsten 1996. Bakerste rad fra venstre: Inger Lise Mathisen, Mona Hansen, Cato Andre Johansen, Elle Smuk og meg selv. Fremste rad fra høyre: Karina Njuolla Maija, Elisabeth Reisænen, Eirin Røstgaard, Silje Njuolla og lærer Eli Marie Vara. (Foto utlånt av Berit Ballari)	Berit Ballari på sin konfirmasjonsdag i 1999, sammen med søstera Kristine Guttorm Ballari (7 år). (Foto utlånt av Berit Ballari)