Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
 Einar Bergland, Guovdageaidnu 2009 |
Denne artikkelen er opprinnelig trykt i heftet Kulturminner, utgitt av Ballangen kulturnemnd i 1975, deretter i Norsk pedagogisk tidsskrift 10-1979. Vi gjengir den etter ei noe endra utgave i Årbok for Ballangen 2001.
Einar Bergland er født i 1934 og oppvokst i markasamisk område i Ballangen. Foreldrene hans snakka samisk som barn, men ikke som voksne, og sjøl lærte han seg samisk først som lærer i Finnmark mange år seinere. Einar Bergland gikk folke- og realskole i Ballangen, gymnas på Sortland og lærerskole i Tromsø, der han gikk ut i 1959. Han har vært lærer i Ballangen, Kjøllefjord og Nord-Rana. Han har hovedfag i pedagogikk og grunnfag i engelsk fra Universitetet i Oslo. Han har undervist i pedagogikk på lærerhøgskolen i Trondheim (1974–82), Høgskolen i Finnmark (1982–89) og Samisk høgskole (1989–2000). En periode var han forsker ved Nordisk Samisk Institutt, der han bl.a. deltok i evalueringa av Reform 94 for samisk videregående opplæring. I 1999 tok han doktorgrad ved Universitetet i Oslo med ei avhandling om konsekvensene av omstilling i reindrifta. Han blei pensjonist i 2000. Ballangen kommune ligger i Nordland fylke, og her er fra gammelt av både sjøsamisk, markasamisk og norsk befolkning. Dialektgrensa mellom nordsamisk og lulesamisk går gjennom kommunen, men her er nå svært få, om noen, som fortsatt snakker samisk. Typisk både for den tida artikkelen handler om, og også for den tida da den blei skrevet, er at etniske forhold ikke er nevnt. Bare lokalkjente vet at elevene i Ballangsmarka i stor grad var samer. Ut fra det vi vet om sosiale forhold på den tida er det også sannsynlig at samiske elever kan ha vært overrepresentert blant dem som hadde fravær på grunn av mangel på klær og sko. |
I egenskap av lærer har jeg fått adgang til gamle skoleprotokoller i Ballangsmark. Med bakgrunn i disse har jeg forsøkt å finne årsakene til skolefravær for ca. 80 år siden.
Som kjent var skolegangen på langt nær så omfattende på den tida som den er i dag. For de klassene jeg har undersøkt, nemlig l. klassene og fellesklassene, var det vanlig med 12 vekers skole pr. år. Skoleåret var delt inn i tre såkalte skoleturer, som hver besto av fire veker. Skoleturene ble gjerne kalt høstskolen, vinterskolen og vårskolen.
Da som nå førte lærerne dagbøker over elevenes frammøte og fravær. Tilstedeværelse ble merket av med en loddrett strek i rubrikken bak elevens navn, mens ulike typer av fravær fikk en enkeltbokstav som f.eks. s for sykdom, g for gyldig grunn og u for ugyldig fravær. Elever med stort fravær fikk dessuten ofte merknader i en spesiell rubrikk helt til høgre i protokollen.
Mi framstilling er i alt vesentlig basert på merknader fra denne rubrikken. Dermed er også oppmerksomheten i hovedsak rettet mot de elevene som skoftet mest. Men jeg har også vurdert fraværet for klassen generelt, og da med utgangspunkt i sjølve fraværslista.
 |
Elever på Djupås skole, trolig våren 1947.
Fra venstre: lærer Alma Kjøk, Halfrid (Løvdal), Einar Bergland, Ragnhild Kjøk, Magnus Karoliussen, Ada Nybakk, Alf Nygaard, Karla Bergland, Gunnar Mortensen. (Foto utlånt av Einar Bergland) |
Merknadsrubrikkene har med mange uttalelser om fravær grunnet mangel på klær, sko og mat. Jeg tar med noen av dem for å illustrere: «Forsømmelsene i første uke skyldes mangel paa klær, skotøi og mat.» I dette spesielle tilfellet var hele 11 av 23 elever fraværende på grunn av mat- eller klesmangel. Ni elever var ikke til stede i det hele tatt i den første veka av vinterskolen. Den neste merknaden gjelder en enkelt elev ved en annen skole: «Nr. 16 N. N. (altså nr. 16 i protokollen) har ikke søkt skolen på 8 uker. Det skyldes at hans forældre lever i stor fattigdom og klarer ikke at forskaffe klær og mat for sig og sine. Desuten har huset vært hjemsøkt av megen sygdom.» Det var ikke uvanlig at elever var borte hele skoleturen, dvs. 4 veker, fordi det skortet på mat eller klær: «Nr. 9 N. N. har ikke kunnet møte paa skolen (dvs. høstskolen, mi tilføyning.) paa grund av mangel paa klær.» Det neste sitatet er svært kort, men gir likevel uttrykk for den materielle nøden: «No. 16, 22, 24 og 25 forsømmer grunnet klæmangel.»
Lærerne kjente som regel godt til forholda rundt om i heimene, fordi de sjøl, og skolen, var i lokalmiljøet. De visste om fattigdommen og kunne ikke annet enn å godta kles- og matmangel som gyldig fraværsgrunn.
De av oss som søkte skolen under andre verdenskrig, opplevde også knappheten på klær og sko. Men denne knappheten var likevel ikke så følbar som fattigdommen under og like etter første verdenskrig.
Sykdomsårsakene er det egentlig vanskelig å si noe eksakt om, fordi disse sjelden er spesifisert i protokollene. I sjølve dagboka er som nevnt sykdomsfraværet markert med en s, og i merknadsrubrikken slår det ofte bare at elevene har vært borte så og så lenge. Under studiet av protokollene festet meg imidlertid ved at det forekommer en del lange sykdomsfravær. I slike tilfeller refererte lærerne gjerne legeerklæringene. Vi skal se to eksempler på slike erklæringer: «N. N.'s datter R kan paa grund av sygdom ikke søke skolen i vinter.» «N. N.'s datter L kan paa grund av sygdom ikke søke skolen i høst.» Vi undres på hvilke sykdommer disse elevene har hatt når de har måttet være borte så lenge. Det kan i noen tilfelle ha vært den uhyggelige folkesykdommen, tuberkulosen. Den gjorde på den tida store innhogg i mange familier i Ballangen kommune, og i landet for øvrig. De neste to sitata gjelder for en spesiell elev. De er et eksempel på at tuberkulosen førte til skolefravær og bortgang. Om første skoleturen (høstskolen) heter det: «Nr. 13 er syk, har muligens tubertler.» Det andre sitatet gjelder for tredje skoleturen (vårskolen): «Nr. 13 N. N., etter sitt lange sykeleie døde etter 3je skoleturen var avholdt.»
Flere steder i protokollene går det klart fram at dårlige kommunikasjoner var årsak til skolefravær. Noen eksempler: «første uke var der forsåvidt ingen skole, da føret var slik at det var aldeles umulig å komme over elvene.» Eller: «2., 3. og 4. december blev ingen skole (på Elvenes, mi tilføyn.) paa grund av at isen paa Grundvandet var saa svak at læreren ikke kunde sende nedover skoletøiet fra Sjaafjeld.» Skoletøyet, som beslo av kart- og bokkiste, måtte læreren ha med fra den ene skolen til den andre, og i dette tilfellet måtte sakene, siden det ikke var veg, fraktes enten i båt eller over isen. Det var selvfølgelig heller ingen telefon, slik at elevene raskt kunne få informasjon om når tid skolen skulle begynne. Det hendte derfor at ungene var heime i god tro. Men det virker uvilkårlig litt komisk med ei heil vekes fravær, der grunnen til fraværet er uvitenhet om at skolen var begynt. En lærer skriver: «første uke blev næsten ingen skole fordi nogen ikke visste om skolens begynnelse og andre ikke hadde klær.»
Ikke sjelden fikk skolebarn fravær, fordi de måtte arbeide heime. De måtte gjøre forefallende arbeid i fjøs og bolighus, eller de måtte hjelpe til med å få grøda under tak. Det var ikke uvanlig med stort fravær under potetopptakinga om høsten. I ett tilfelle var f. eks. hele 8 av 13 elever ikke til stede i det hele tatt den første veka. Læreren skriver: «Forsømmelsen første uke fremkommer delvis av at barnene hjalp til med potetopptakingen osv. De andre forsømmelser skyldes mangel paa klær og en del visste ikke at skolen var begynt.» Stundom kunne nok potetferiene bli for lange, og enkelte lærere synes da å ha vært i tvil om hvorvidt grunnen til fraværet var gyldig eller ikke. En lærer kommenterer f. eks. høstfraværet slik: «De første 14 dager blev det stor forsømmelse grunnet potetopptakingen, som delvis må beregnes som gyldig grunn.»
Andre ganger fant lærerne ingen gyldige årsaker til fraværet. Ti unnasluntrere i en klasse med 16 elever får denne kommentaren av sin lærer: «Første uke mødte bare nr. l og til og med nr. 6. For de øvrige uteblivelser vites ingen grunn.» Det hendte også at enkelte elever var borte hele perioden på 4 veker uten at det ble oppgitt noen grunn for fraværet. Reaksjonen ble da som rimelig kan være skarpere: «Nr. 24 har forsømt hele turen uten å ha opgit nogen som helst grund.» En annen lærer skriver: «N.N. har ikke opgit nogen grund for hans datter R's uteblivelse av skolen. Et træk paa stor likegyldighet.»
Det er utvilsomt mange fraværsårsaker som ikke kommer til uttrykk i en skoleprotokoll. Skoletrøtthet f.eks. sies det ingenting om. Skolen for ca. 80 år sia var i større utstrekning enn dagens skole et sted der barna skulle sitte stille og følge med. Det ble lagt stor vekt på hukommelse og utenatlæring. Det var en bokskole med en virksomhet som var svært forskjellig fra det arbeidet som foregikk rundt om på gardene. Skoletida var ikke lang, men for de fleste elever var det hardt nok mens det sto på. Skolegangen ble for dem i ikke liten grad forbundet med tvang. I tillegg kom så skolevegen som for mange barn var uvanlig slitsom på grunn av lange og til dels uframkommelige strekninger gjennom skog, over myrer og elver. Vi skal også huske at for alminnelige mennesker var det ikke nødvendig med mye skolegang for å klare seg i livet. Vegen til høgre utdanning var stengt for disse menneskene. For folk født i små kår var det bare en mulighet, nemlig å bli kroppsarbeidere. De kunne derfor spørre hva hensikten var med å gå på skolen hver dag. Vi kan saktens diskutere hvorvidt det var riktig å stille slike spørsmål, men på det tidspunktet var det iallfall rimelig å gjøre det, sett på bakgrunn av de materielle forhold disse menneskene levde under.
 |
På Ballangen museum er det utstilt et klasserom fra en av skolene i Ballangen, Bøstrand skole. (Foto: Svein Lund)) |
Men til tross for de nevnte svakhetene ved datamaterialet, er skoleprotokollene verdifulle historiske kilder. I dette tilfellet gir de et ganske godt bilde av hvor dårlig de materielle og helsemessige forholda kunne være for arbeidsfolk på landsbygda for ca. 80 år sia.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5