Læreplanstriden i Tana

Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Kjell Ballari:

Læreplanstriden i Tana

Kjell Ballari
(Foto: utlånt av Kjell Ballari)

Kjell Ballari er født i 1941 og oppvokst i Tana. Han har befalsutdanning og lærerutdanning med etterutdanning i norsk, samisk, samfunnsfag og pedagogikk. Han har bl.a. arbeida som lærer ved Boftsa skole og konsulent hos skoledirektøren i Finnmark. Han har vært sekretær for Samekulturutvalget, medlem av Barneombudets råd, medlem i styret for Senter mot etnisk diskriminering, styremedlem i Norske Samers Riksforbund og nestleder i Samisk utdanningsråd.

Dette er et innlegg han skreiv i 1997, som blei trykt i avisa Finnmarken.

Jeg har vært knyttet til skolen bortimot hele mitt liv, derav som lærer de siste 30–40 åra. Noe av det beste som har skjedd med skolen i mi tid, er at den definitivt er blitt mindre sjåvinistisk og nasjonalistisk. I 60-åra var det ennå mye nasjonal patos og «fjellene selv roper høyt hurra» på klasserommene. Å være norsk og seg selv nok var idealet, og det skygget ofte for mer nyanserte perspektiver både innad i vårt samfunn og ut mot den store verden.

I dag virker mye av det gamle uthulet og pompøst. Det betyr imidlertid ikke at norsk kultur og norske tradisjoner ikke verdsettes mer. Respekten for norsk bakgrunn og kulturtilhørighet er fortsatt viktig, men den skal ikke virke som skylapper overfor resten av omgivelsene og verden for øvrig. Man erkjenner at selvrespekt og respekt for andre henger sammen, at det ene ikke er mulig uten det andre.

Det andre gledelige som har skjedd i mi tid i skolen, er at man har prøvd å trekke fram det spesielle i vår lokale kulturbakgrunn. Her har skolene i Tana stadig blitt flinkere til å bevisstgjøre elevene om elementene i samekulturen og i finsk innvandrerkultur. Mange lærere har følt det som viktig å få de unge til å skjønne at vi alle er preget av at området vi bor i, er sammensatt av flere kulturelementer. For noen fører dette til at samisk eller kvensk identitet føles mer verdifull når den også kan tas med inn i skolestua. Dette fører naturligvis også til en mer analytisk holdning til nasjonalisme når emnet behandles i et større perspektiv. Elevene vil, på bakgrunn av kunnskaper i egen historie, lettere skjønne at norsk og europeisk nasjonalisme fra slutten av 1800-tallet og fram til ca. 1950 ikke utelukkende baserte seg på en «sunn respekt for ens eget».

Skolen bør ikke prøve å skape noen entydig etnisk identitet hos elever med en sammensatt kulturbakgrunn. Det er hjemmenes oppgave, eventuelt i samarbeid med skolen. I mange områder er det heller ikke lenger mulig å rubrisere folk i kategoriene norske, samer eller kvener. Mange steder er de fleste litt av alt og føler fellesskap med hverandre nettopp gjennom det og gjennom tilknytningen til rikssamfunnet. Trådene som former elevenes identitet er sammensatte og skjøre. Presentasjon av faktakunnskaper basert på innsikt i miljøet, kombinert med levende kulturuttrykk, er den beste næring vi kan gi selvtilliten og identiteten. Da gjør det ikke noe om enkelte ikke klarer å definere seg selv med så snevre begreper som same, kven eller nordmann. Å erkjenne at man kan være mer eller mindre av alt, vil også kunne skape trygghet og selvtillit. Å bruse inn med svulmende norsk, samisk eller kvensk nasjonalisme i dette fellesskapet, virker både platt og overflatisk. Den tradisjonelle tanaværing har aldri hatt lett for å la seg rive med av identitetsmarkeringer basert på nasjonalisme eller etnisitet. Jeg tror undervisningen må ta hensyn til det og forsøke å trekke fram konkrete elementer som synliggjør kulturbakgrunnen. Da blir identiteten en kilde til fruktbar refleksjon som åpner blikket både innover og utover. Det vil kunne skape mennesker som kan føle at både Kongen, Sametinget, finskforeninger og det disse representerer, er noe som er knyttet til deres identitet.

Så til den aktuelle læreplanstriden. Det er liten forskjell på læreplanene. Styrken i den samiske læreplanen ligger i at fagplanene har mer stoff som vil engasjere barn og foreldre i vårt område, nettopp fordi det er knyttet til elementer man lettere vil kunne kjenne igjen og identifisere seg med. I tillegg fins det 5 alternativer ved valg av språkopplæring. De samiske fagplanene har således et fleksibelt ståsted.

Opprøret retter seg mot prinsippdelen, som kaller dette ståstedet for samisk, og som ellers har en del uklare formuleringer. De samiske fagplanene er forankret i det man definerer som Den samiske skole, og som man gir inntrykk av er noe prinsipielt annet enn enhetsskolen. I virkeligheten er mesteparten av samisk læreplan en avskrift av den nasjonale planen. At ordene same eller samisk puttes inn som krydder i enkelte avsnitt, gjør ikke den samiske læreplanen prinsipielt annerledes enn den nasjonale planen. Dessuten fører unyanserte formuleringer til at noen oppfatter det som om målet med planen generelt er å forme nye samiske generasjoner i de områder der den skal virke.

Den nasjonale planen har klart å formulere prinsippene bedre. Også den legger opp til en undervisning med et generelt flerkulturelt perspektiv hvor også samisk kultur nevnes som viktige elementer. Dessuten presiserer denne planen sterkt at styrking av samisk identitet skal være retningsgivende for undervisning av samiske elever. Det paradoksale er at man nå, etter å ha utarbeidet to likeverdige læreplaner, bruker masse ressurser på å forklare at den samiske læreplanen i praksis bygger på de samme prinsippene som den nasjonale planen.

Jeg overvar Sametingets prinsippbehandling av læreplansaken. Jeg forventet en inngående debatt der man ville analysere forholdet mellom det prinsipielle og de praktiske handlingsmuligheter. Den debatten uteble. Man gjorde seg ferdig med saken på en knapp halvtime og konkluderte raskt med at «broen» (prinsippene og retningslinjene) i den nasjonale planen gjorde det umulig å lage fagplaner tilpasset samiske forhold. Resten av tida ble konsentrert om hvor sterke ord man skulle bruke om sentralmyndighetene «som ikke forstod seg på samiske forhold.» De ville gjeninnføre fornorskningspolitikken, ble det hevdet, selv om norsk kultur og identitet nesten ikke nevnes i den nasjonale planen. Gad vite hvordan debatten hadde blitt om man hadde presentert en prinsippdel hvor innholdet ble sammenfattet med ord om at man skulle styrke norsk identitet og forme nye norske generasjoner? Hvor mange turer til Karasjok hadde departementets folk da trengt for å overbevise Sametinget om at det også betydde at samiske elever skulle undervises med sikte på å styrke samisk identitet? Kan hende har den samiske identiteten i Sametinget en like svak forankring som den norske i Nei til sameland(?)[1]

Det ville trolig ha vært riktig å satse på en felles prinsippdel, forankret i den norske grunnlov, som også forplikter staten Norge til å ta vare på samisk kultur. Fagplanene har det jo vært liten strid om. Noen justeringer vil selvsagt bli nødvendige også i dem etter hvert, men jeg tror elever som følger de samiske fagplaner i Tana og i lignende områder, vil få et tryggere fotfeste i livet enn om de skulle følge den nasjonale planen. Derfor er det fullstendig tåpelig å holde barna borte fra skolen. Skolene i Tana har allerede i flere tiår lagt stor vekt på elevenes lokale og regionale kulturbakgrunn, så den samiske læreplanen representerer ikke noe prinsipielt nytt. Om de stridbare sender barna på skolen og myndighetene erkjenner at noen prinsipielle formuleringer burde ha vært mer nyanserte, vil begge parter kanskje tape litt prestisje. Men barna vil vinne på det, for fagplanene holder i massevis.

Ellers bør en huske på følgende: Tanaværingene rubriserer ofte seg selv som enten norske, samiske eller finske. Men en god del av oss er likevel ikke så samiske som folk i Masi, så norske som folk i Hallingdal, eller så finske som folk i Oulu. At ingen entydig etnisk forankring dominerer våre liv, gjør at noen av oss reagerer irrasjonelt når samfunnet prøver å plassere oss i en bestemt bås.


[1] «Nei til Sameland» var en organisasjon som blei oppretta i Tana i 1997 for å motarbeide bl.a. Samerettsutvalgets innstilling.


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5