Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
 Marit Aubert, Drammen 2003 |
Marit og Bill (William) Aubert var lærere ved Sirma skole i perioden 1950-53. I denne tida var de to de eneste lærere ved skolen. Begge var
født i
1927, Marit Aubert, f. Strømme på Lyngør i Aust-Agder, og William Dorenfeldt Aubert i Oslo. Begge gikk lærerskolen i Oslo, og Marit tok
skolekjøkkenutdanning før de i 1950 dro nordover.
Etter tida i Sirma flytta de til Drammen. De tok begge videreutdanning og fikk etter hvert lektorkompetanse. Hun arbeida i grunnskolen og han i gymnaset. William Aubert døde i 1985, men Marit Aubert bor fortsatt i Drammen. Som pensjonist har hun vært opptatt av skolehistorie og har engasjert seg i arbeidet med De norske skolehistoriske samlinger i Drammen. Mens de var i Sirma skreiv de flittig brev til familien sørpå, og en stor del av disse breva er bevart. De har også tatt en mengde bilder, både fra skolen og ellers fra bygda. De var trolig de eneste som hadde fotoapparat i Sirma på den tida, slik at dette er ganske unike bilder. I 1996 skreiv Marit Aubert, etter oppfordring fra tidligere elever, ned minner fra 50-tallet. Dette blei samla til en perm av forhenværende rektor Toralv Pedersen. Vi har fått lov å gjengi noen utdrag av dette. |
Tidlig i 1950 ringte Bill til skolestyrets formann og forhørte seg om mulighetene for å få post for to lærere ved internatskolen i Sirma. Det var lensmann Jann Olsen som var formann denne perioden. Mulighetene for arbeid var svært gode, og utpå våren averterte Polmak. I Sirma var det "møblert leilighet og innlagt vann". All den stund vi ikke eide et eneste møbel, fristet den møblerte leiligheten oss svært. Møblenes kvalitet sto det ingenting om. Ei heller at det innlagte vannet kunne fryse i oktober for så å komme igjen i juli.
Vi søkte postene begge to og sendte oppover både vitnemål og attester. Da sommerferien begynte å nærme seg, og vi ingenting hadde hørt, ringte Bill oppover. Han var faktisk litt engstelig forat vi kan hende ikke fikk postene. Lensmann Olsen satte i en gapskratt. Selvfølgelig var vi ansatt. Vi var de eneste lærere som hadde søkt i det hele tatt. Det skulle komme skriftlig beskjed. Da hadde Sirma ikke hatt fast tilsatte lærere med utdanning siden frigjøringen.
Den 30. juli 1950 forlot vi Drammen. Lærere, som dro til Finnmark på den tiden, hadde rett til flyttegodtgjørelse. Bill og jeg representerte ingen utgift i så måte. Vi eide en fiskestang, et fotoapparat og en liten radio. Bill hørte til overklassen og hadde to dynetrekk og to laken. Selv hadde jeg bare ett dynetrekk, resten hadde hybellivet tatt knekken på. I tillegg hadde vi litt klær. Ikke rare greiene. Tekstiler var fremdeles på kort. Klæsmerker hadde vi i haugevis, men det hjalp lite, for butikkene hadde sjelden akkurat de varene en trengte. Hele flyttelasset bar vi i to ryggsekker og i hendene.
Vi reiste via Oslo med tog til Stockholm. Der stoppet vi to dager og reiste videre med tog til Narvik. Derfra med buss til Tromsø. Fra Tromsø med hurtigruten til Vadsø. Hele turen tok seks dager, og den var en opplevelse fra først til sist. Lørdag ettermiddag, 5. august, steg vi av bussen i Skipagurra og gikk nedover mot elvebredden. Der traff vi to laksefiskere. De kunne fortelle at postbåten til Sirma var gått oppover dagen i forvegen. Når neste båt gikk, visste de ikke. Vår formue på det tidspunkt var to krøllete tiere. Hva i all verden skulle vi gjøre? Vi satt lenge og vel, vi var trette og sultne, og begge fant vi det best å holde munn. Omsider kom en båt oppover elva. Den kjørte nær der hvor vi satt. Bill ropte plutselig: "Skal dere til Polmak?" "Ja," lød svaret. "Vil dere ta oss med for 20 kroner og sette oss av ved internatet?" Joda, det var greit og vi steg ombord. ... Slik beskrev Bill turen i et brev hjem: "Båten var et monstrum på 1 x 10 m. Ombord var vi 7 mennesker, en bikkje, to sykler plus bagasje. Men gikk gjorde det når først motoren kom i gang. Fortere enn hurtigruta, så vass-føyka sto, bar det oppover mot Polmak. Jeg er overbevist om at det å kjøre elvebåt oppover Tana må være et av verdens underverker."
Vi gikk mot internatet hvor vi ble ønsket velkommen av lærer Hjelmbrekke. Snart satt vi til bords og derpå sovnet vi på to madrasser i et klasserom. Etter frokost neste dag kjørte Hjelmbrekke oss til Båteng. Han anropte Isak Hansen som kom med lastebilen. Vi fikk låne penger til bilskyss og elvebåt fra Bildan, og snart sto vi utenfor huset til Inga. Joda, vi skulle få skyss. Mannen var ikke hjemme, hun skulle selv kjøre oss oppover.
Det var liten vannføring i elva denne sommeren, så Bill og Inga måtte vasse uti for å dra båten løs. Før vi reiste, hadde Inga ringt til Sirma og fortalt at de nye lærerne var undervegs. Det resulterte i at vi ble møtt av en hel del mennesker ved elvebredden.
Turen oppover var skjønn, jeg var full av inntrykk da vi steg i land. Jeg trykket mange hender, men den eneste som jeg husker konkret, var Nils Varsi. Han kom med et skrin som inneholdt internatets kassabeholdning, dessuten nøklene. Vi ble hjulpet opp, og snart sto vi utenfor brakka hvor vi skulle bo. ....
Sammenliknet med dagens standard var boligen under enhver kritikk. Vi hadde det imidlertid bra i brakka. Jeg tenker tilbake og fornemmer den frihetsfølelsen som jeg hadde. Det var ikke nødvendig å låse døren. Vi hadde ingen forsikringer. Tingene eide oss ikke slik de gjør idag. Likevel - vi savnet ingenting.
| Marit Aubert med førsteklassen.
(Foto: Bill Aubert) |
De nye førsteklassingene så svært forskremte ut. De som hadde søsken å holde fast i, klamret seg til dem. En og annen kjente ingen, og da var det godt å ha Anna som snakket samisk. Alle sengene var gjort ferdige med rent sengetøy. Når samtlige hadde funnet seg en seng, kom de ned for å spise. Siden bar det ut for å leke eller gå på besøk til slektninger i Sirma. Etter kveldsmåltidet første dagen, måtte barna begynne å stelle seg for natten. Det var satt lunkent vann i vannmuggene og det var glass eller kopp til tannbørste. Første skoletur var det ikke alle som hadde tannbørste. Anna hadde lager og delte ut. De små var gjerne trette etter ankomsten, så de sovnet raskt. Bill og jeg ventet en stund med å gå opp og si godnatt. På min første godnattrunde fikk jeg se at de som var hjemmefra for første gang, hadde krøpet opp i sengene til de større. Det samme opplevde Bill. Dersom de hadde sovnet, løftet vi dem varsomt tilbake i egen seng. Hvis ikke, lot vi dem ligge, slik at Anna løftet dem over på sin runde før hun selv la seg. Det gjaldt å venne dem til å sovne hver for seg, da oppdaget de etter hvert at det ikke var så farlig likevel.
| Det var ikke så lett å ta bilder inne i tida før man fikk blitz, så dette bildet fra 4-5.klasse er et av svært få som er tatt inne på Sirma skole i den tida.
(Foto: Marit og Bill Aubert) |
| Husmor Anna og jentene som jobba på Sirma internat
(Foto: Marit og Bill Aubert) |
Det var sjelden nødvendig å si noe. Maten smakte godt, og elevene spiste pent. Før hvert måltid sto vi alle og sang bordverset. Hushjelpene hadde alltid lagt ferdig brød med pålegg på tallerknene. Etter måltidet hadde vi ca 10 minutter til skolen skulle begynne.
Noen sprang opp på soverommet for å ordne sengen, noen ryddet, andre sprang ut for å leke, mens andre igjen hadde seg en tur på utedoen. Jeg husker en av våre elever som nektet plent å gå på do. Han satte seg i skolegården. Anna måtte forklare ham at når vi var så mange på ett sted, måtte vi ha andre regler enn dem han fulgte når han var på fjellet. Gutten så på Anna, deretter forkynte han at han ikke ville gå på doen. "Men hvorfor ikke det, da?" spurte Anna. "Nei, det lukter så vondt der inne," sa den lille fyren. Anna moret seg da hun fortalte oss dette.
Kl. 8.30 startet undervisningen. Vi hadde som vanlig i norsk skole tre timer med 10 minutters friminutt imellom. Kl. 11 var det matpause. Som regel besto frokost og formiddagsmat av brød, pålegg og melk, men av og til ble det servert kakao. Etter måltidene en kålrotskive eller en gulrotbit. Kl. 11.30 var det tre nye undervisningstimer. Kl. 14.30 ble det servert middag. Etter middagen hadde elevene skiftevis enkelte plikter. Noen måtte hente melk, andre måtte til Tapio og hente varer, enkelte ryddet av middagsbordet, noen tørket kopper og ryddet serviset inn. Disse småjobbene var populære, det vanket alltid et eller annet etter endt arbeid, og når kulde og regn satte inn, var det deilig å kunne være litt lenger i kjøkkenregionen.
Tiden inntil lekselesing ble ellers benyttet på forskjellig vis. Enkelte elever gikk til sine slektninger i Sirma, andre lekte utendørs, mens
andre igjen lekte i klasserommet. Kl. 16 ble alle samlet. De elevene som bodde i Sirma, var da gått hjem, slik at vi kunne klare oss med ett klasserom
for lekselesing. Fra første dag var en av oss tilstede under lekselesingen. Da vår datter Anne Marie ble født 26.12.1950, ble det Bill som tok denne del
av jobben fast. Hensikten med å være tilstede var tosidig:
1. Det skulle være arbeidsro, og
2. Det skulle ydes hjelp
Etter hvert som barna følte seg ferdige med leksene sine, gikk de ut. Det var imidlertid bemerkelsesverdig hvor mange det var som satt og arbeidet like til kveldsmaten kl. 18. Ikke alt var pålagt arbeid, men de leste ekstra og de tegnet. Kveldsmaten vekslet mellom smørbrød og grøt to ganger pr. uke. ...
For å få ro om kvelden begynte Bill og jeg å lese for elevene. Vi skaffet oss endel barnebøker sørfra, mange av disse var klassikere, som vi kjente fra vår egen barndom, men vi kjøpte også inn nyere litteratur og forsøkte å lage elevbibliotek. De elevene som ikke forsto hva vi leste, sovnet ganske fort, mens andre lyttet intenst. Til slutt lukket øynene seg på de fleste, vi kunne si godnatt og liste oss ut.
Sovesalene til barna ville nok ikke ha blitt godkjent i dag, hverken av helsemessige eller sikkerhetsmessige grunner. Selv tenkte vi ikke den gangen på kubikkmeter pr elev eller allergifremkallende stoffer, men dette med sikkerhet opptok oss svært. Det måtte fyres adskillige måneder av året. Veden lå stablet inne på sovesalene. Rundt ovnen måtte elevene også legge sennegraset som skulle bli tørt til neste dag. Hvor lett kunne det ikke ha tatt fyr! Det var strengt forbudt å leke med varmen, men vi vågde aldri å stole på at elevene etterkom dette. Når 12 smågutter herjer som verst før leggetid, kan egentlig hva som helst skje. ...
Hushjelpenes faste jobb om morgenen var å legge i ovnene. På internatet ble det raskt varmt, men oppe i brakka var det verre. Der frøs blekkhusene i perioder hver eneste natt, og vi måtte tine dem på ovnen. Når kulden var som verst, måtte elevene sitte med votter på. Rett som det var måtte vi reise oss og slå floke, først utpå formiddagen ble det behagelig å være i klasserommet. Første vinteren var verst. Sommeren 1951 ble klasserommet i brakka isolert og pusset opp. Vi valgte en lys gulfarge på veggene, og vi fikk gardiner, og jeg syntes rommet etter hvert ble riktig trivelig.
Vinterforsyning av mat kjøpte Anna inn i stort. Det daglige fikk vi hos Tapio, som etter hvert fikk et rikholdig vareutvalg. Mel, sukker, gryn, etc ble kjøpt sekkevis hos grossist i Vadsø, poteter og grønnsaker kom fra Tromsø, torsk og kveite bestilte hun i Varangerbotn, laks, saue- og reinkjøtt ble kjøpt i Sirma. Saft og syltetøy kjøpte hun i 5-liters spann, molter ble plukket på myrene innenfor Sirma. Melk fikk vi fra naboene.
Hilsen Rivgomáret
| Når elevene skulle hjem, var det gjerne med hest på vinteren og elvebåt på sommeren
(Foto: Marit og Bill Aubert) |
Sirma, 9. august 1950.
Kjære far og mor.
Ja, her sitter vi da, endelig. Varmt og fint ute, men det er greit å ta det litt med ro innendørs. Vi kom hit mandag 7. august ved 11-tiden om formiddagen, så nå begynner jeg å få kikk på det som trengs å gjøres. Litt maling inn- og utvendig vil ikke være av veien. Pøs og kost er snart klare, så det blir vel sving på det snart.
Skolen selv er en stor bygning, nærmest tømret og panelt utvendig, i annen etasje er sovesaler for elevene og et soverom for betjeningen. På loftet er det også innredet et rom for en. Nede ligger så kjøkken, spiserom, stue og klasseværelse. Kjeller 4x4 m ser bra ut. I brakka vår har vi tatt det meste av den ene langsiden. ...
Et rom for seg bruker vi til soverom. Det ser nokså nytt ut, panelt. Skal olje gulvet der idag. Så er det to sammenhengende rom uten dør mellom, ca 4x3 og 3x3. Ovnene ser gode ut, og det er grunnmur under. Innbo er det brukbart med. Brakka er 15 m lang og 7,8 m bred. Over gangen har vi et soverom, to rom til vask og badstue, og i enden ligger det klasserommet som Marit får.
Vi håper å komme i gang 28. august, men vi får se. Som jeg regnet med, får vi ca. 50 unger i alt, hvorav ca 40 skal interneres. Fra høsten kommer småskolen, 1. og 2. avdeling i 7 uker, så Marit får nykomlingene, og jeg 2. og 3. klasse. Etterpå kommer storskolen og blir sine 20 uker, og over påske kommer så småskolen for 2. gang. En ganske pussig ordning, men visstnok sånn fordi de store barna gjerne skal være hjemme og hjelpe til i sommertida. Det ser ut til at vi skal få litt materiell, jeg har snakket med skoledirektøren i dag. Det skal bl.a. komme fint nytt sløydutstyr, så til våren skal vi komme i gang med sløyd. ...
Fredag kveld kom ho Anna som er et grepa kvinnemenneske. Hun hadde den ene hushjelpen med seg, så nå har Marit og jeg riktig gode dager. Brakka har fått et strøk rødmaling, og på rommene begynner det å komme seg. En dag ruslet vi oppover i fjellet, det var praktfulle farger, men innover var det ganske kaldt. Kan hende det blir slutt på godværet vi har hatt så mye av. ...
Det neste er datert 25. august.
Takk for brev. Det er hyggelig å få post, ellers føler vi ikke ensomheten det minste trykkende noen av oss. Idag begynte vi så smått på skolen, da. Men, de kommer sånn smått om senn, og først onsdag får vi alle i hus. Marits klasse er på 6 og min 2. og 3. på 17. Ungene ser greie ut, men vi forstår hverandre heller lite. Ellers er alt klart til dem nå. 18 skal bo her denne skoleturen. ---
17. september:
Så har vi drevet skole i 14 dager alt. Ungene er ganske som sørpå, synes vi, og de vi har nå, er greie og hyggelige. Men - det er ikke den fjerneste tvil om at ungene skulle hatt samisk på skolen minst de første tre årene.
Det er heller trist mange ganger når en tenker på at bare en av ti har noen glede av å høre eventyr. Det er vanskelig med religion, det blir på samme måten som med eventyr. Det blir å drive med norsk og regning for det meste, men 5 timer pr dag er mye for småtassene, de blir motløse på slutten av dagen, rastløse også. De fleste er normale hva intelligens angår, men vi har også flere som er meget godt begavet, dessuten et par svake, som trenger litt mere hjelp enn de øvrige.
6. oktober:
På skolen går det heller smått, men det går da. Stakkars unger som ikke har lærere som snakker deres eget språk. Det er en forbrytelse mot dem. Om Marit og jeg aldri så gjerne vil, så klarer vi ikke å gi elevene våre fullgod undervisning.
25. oktober:
Nå er vi kommet inn i siste uken med de små. Det er ikke stort de har lært, dessverre. Det er dette evige språket som stenger. Selv har vi ikke lært stort samisk heller, vi faller liksom mellom to stoler når en må lære ungene norsk. Til neste år kommer det ut en samisk ABC, det skal bli spennende, da kan kanhende vi også lære samtidig med elevene. Igår kom han Storpedar med skaller til meg. Det er vanskelig å få nr 46 i den varen, men heldigvis har Pedar like store føtter som meg, så jeg fikk kjøpt et par førsteklasses skaller som egentlig var sydd til ham selv. De tar seg praktfullt ut med røde og gule band og dusker, men de sporene jeg setter, minner mest om bjørnelabber.
5. november:
Nå er kulda kommet, -19 grader idag. Vi har det fortsatt meget bra. Fredag opptrådte jeg som prest. Ja, virkelig, ettersom jeg døpte en liten gutt etter alle salmebokens regler. Det var han Pavel Varsi som fikk sin 7. gutt, og som rimelig var, fikk han navnet Håkon. ....
Utdrag av Bills brev fra Finnmark 6/9 1952.
"Innlegget i avisa er jeg for min del ikke enig i. Det samiske Finnmark er nok ikke avgått ved døden ennå, selv om ikke "kulturen" står så høyt for tiden. All den stund mangfoldige tusen (også ute ved kysten, f.eks. Nesseby) bruker samisk hjemme, kan jeg ikke skjønne at det kan skade å ha litt undervisning i samisk på ungdomsskolen i Karasjok. Temmelig sikkert kommer samisk tale til å bli brukt i minst 100 år fremover — hvorfor da ikke lære språket bedre enn de gjør hjemme? Samisk er ikke noe egentlig primitivt språk. En kan gi uttrykk for alt en måtte ønske på det, og da tror jeg ikke det dør ut så forferdelig fort.
Selvfølgelig betyr ungdomsskolen i Karasjok at det blir et skille mellom norske og samer. At det skulle føre til nedvurdering av samene, kan jeg ikke skjønne er annet enn å sette saken på hodet. Det synes meg opplagt at et folk som ikke kan makte noe med sitt eget språk og egen husflid, osv, blir mer sett på som mindreverdige. All den tid reindrift skal fortsette i Finnmark, kommer også den husfliden som er knyttet til den, til å fortsette.
Mange av de klærne og redskapene som er uteksperimentert gjennom mange hundre år, vil opplagt fortsette å være de beste.
I artikkelen sto det også noen ord om at i folkeskolen var en på rett vei — der ble norske og samer blandet sammen, og bare dyktigheten spilte noen rolle for deres anseelse. Dette må også være helt galt, etter hva jeg kan skjønne. I en klasse der norsk er opplæringsspråk, kanskje med lærer som ikke kan samisk, er det innlysende at selv svakt begavete norsktalende barn har et veldig forsprang for samisktalende. Det skulle etter mitt skjønn være ypperlig egnet til å ta motet fra samebarna, i det minste i de 3 første årene, og de avgjør nokså mye for årene fremover. En regel som er grunnsteinen i alt som har med undervisning å gjøre: at en skal gå fra det kjente til det ukjente, osv - ser en helt bort fra når det gjelder samene. De skal vær så god begynne med det vanskeligste: et fremmed språk. Noen egen skoleplan for språkblandete distrikter fins jo ikke og er selvfølgelig en svært innviklet historie. En begynnelse er gjort med ABC'en og samisklinjen på lærerskolen i Tromsø, og med tid og stunder må det komme mer i samme retning.
Alle her oppe ønsker å oppnå norsk levestandard. Det kan de ikke gjøre før her blir veier, osv, og før de har like utdannelsesmuligheter med andre. Jeg tror at det ville ha mye mer å si for norskdommen her oppe med tiltak i denne retningen, enn å presse en fornorskning fram i skolen, mens de fremdeles er en underklasse sosialt sett. Skoletiden må utvides for samebarna, med et par år i alle fall, og på den tiden må de lære å uttrykke seg både på samisk og norsk. Den som ikke kan gi uttrykk for tankene sine på sitt eget språk, tror jeg umulig kan lære et fremmed språk ordentlig som ikke brukes i det daglige.
Ja, ja - det her ble nesten en hel avhandling, men jeg har tenkt nokså mye over disse tingene, så når du spør om min mening, får du ta den i hele sin lengde."
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1