Samisk skolehistorie-2
Bokmelding i avisa Ságat, 02.10.2007
Det er snart to år siden «Samisk skolehistorie» kom ut med første bind, og nå er turen kommet til det andre. Det er blitt ei tjukk bok på vel 450 sider som Davvi Girji nå gir ut, med Svein Lund som hovedredaktør. Han har ansvaret for en tredjedel av de omtrent 40 artiklene i boka. Hans medredaktører er Elfrid Boine og Siri Broch Johansen. Disse tre har gjort et stort arbeid også med å sette artiklene sammen, slik at det virkelig blir ei skolehistorie – og ikke bare skolehistorier.
Artiklene og fortellingene er skrevet på norsk og samisk, de aller fleste på nordsamisk, selvsagt, men også to på lulesamisk og én på sørsamisk. Men forordet er bare på norsk og nordsamisk – når tittelen forespeiler at her er ei bok på alle fire språk!
Ikke det at jeg forventer at samisk skolehistorie skal være dét – ei samisk skolehistorie; en vet jo at samisk betyr nordsamisk – eller helst: Finnmarksamisk. Men en kan ikke la være å si ifra en og annen gang om hvordan «samisk» kan forstås sett fra f.eks. Nord-Salten. Jeg går ut ifra at forlaget ønsker å rette opp dette inntrykket i neste bind – for i forordet blir vi lovet tre bind til (bra!).
Det virker rart og litt ureflektert når vi finner overskrifter som «Ytre Sápmi» der man mener sjøsamisk område i Finnmark (s.10), og at det «indre» av Sápmi er Karasjok og Kautokeino. Her har det gått for fort i svingan! Sodankylä, Östersund og Lujávri er også Sápmi!
Dette problemet er tatt opp i Kaia Kalstads artikkel «Dan ájge ulmusj – Eit barn av si tid» (s. 396). Kalstad var i 8 år medlem av Samisk utdanningsråd, og skriver at rådet var
[...] veldig dominert av folk frå Finnmark. Dei snakka iveg på nordsamisk på møta utan å forsikre seg om at vi frå lule- og sørsamisk-e område forsto dei. Samtidig virka det som dei venta at vi skulle vere på linje med dei. Vi starta jo opp først på 80-talet og når vi tok opp problem som dei forlengst hadde passert for nordsamisk, kunne vi få kommentarar som «Har de ikkje kome lenger?» (s.396 og 398).
Kalstad forteller også om skoletida i Måsske/Musken på 40-tallet, ei samisk bygd i lulesamisk område, der bare læreren snakket norsk. Og hun forteller hvordan det var å bli voksen og få barn i etterkrigstida, da så mange samer gikk over til å bruke norsk hjemme, til barna sine. For det var ei hard tid; lærere og andre ble ikke oppmuntret til å bruke eller å lære seg samisk. Som Olav Malin (1922-2004) forteller om, da han skulle lære samisk som ny lærer – det var ikke viktig med samisk i Kautokeino, heller:
Men alle dem som seinere ivra for samisk i skolen mente dengang at samisk ikke var så viktig. Det som telte var at elevene lærte norsk. Når innstillinga var slik, så forsvant også mye av motivasjonen min for å lære. Så jeg har aldri kommet så langt at jeg har kunnet undervise på samisk (s. 36).
Det var slik langt ut på 70-tallet, norsk var det første og fornemste. Siri Broch Johansen forteller at
«[...] mine foreldre var begge moderne pedagoger, de var oppdaterte på slike tema. De bestemte seg for å snakke norsk med barna sine, fordi mamma sitt morsmål var norsk. 60-talls-pedagogene visste nemlig at små barnehjerner ikke kan takle mer enn ett språk av gangen, så de første årene må man være forsiktig med for mange stimulanser av forskjellige slag» (s. 244).
Slik var det lenge etter at samisk var kommet inn i skolen. Nå var det ikke slik lenger, at det var forbudt å snakke samisk, som vi hører om i det fine intervjuet Magnar Mikkelsen har med Ivar Utsi (1913-1982):
Da vi gikk på skolen her i Repvåg så fikk du jo ikke lov å snakke samisk. Æ kunne ikke et ord av det norske språket da æ kom på skolen, ikke et ord. Norsk va språket på skolen og den tullskikken va enda at vi som va barn ikke fikk lov å snakke samisk med kverandre, så tida ville jo ikke gå på nån måte. Når vi småunga sprang der ute og ville snakke samsk, så fikk vi ikke lov til det (s. 320).
Og det ble ikke bedre en generasjon senere, da han sjøl hadde barn i skolen:
Johan Sirkka – som sia kalte sæ Stålsett – han va lærar på Repvåg. Han forbød oss å snakke samisk med barnan hjemme [...]. Han sir: Du får ikke lov å snakke samisk med ungan! Dem blir så ørske dum at dem forstår ikke nåkka når dem kommer på skolen (ibid)!
Interessant er det da å lese det Utsi forteller fra Hedemarken under evakueringa, da de kom sørover og [...] følte [...] en anna atmosfære av de andre norskan. Dæm va forfær: Ka! Kunne vi også et anna språk enn bare det-der hedemarkske? Dem så nesten opp til oss som kunne to språk (ibid).
Jeg har sjøl hørt at samene i Nord-Troms rett og slett ble beundret i Vang: De kunne jo, både barn og voksne, opptil tre språk! Norsk, samisk og finsk! I heimbygda deres sa derimot læreren at de bare kunne dårlig norsk...
Denne fortellinga fra Nordkapp – «Forbudt å snakke språket sitt» – «Ii lean lohpi hállat iežas giela» er ei lita perle litterært sett; ros til intervjuer og forfatter Magnar Mikkelsen og oversetter Else Turi for å ha formidlet Utsis beretning på en slik fin måte! På samme nivå ligger utdraget fra «Saltbingen» av Frank A. Jensen, «Skallemåling i folkeskolen» – «Oajvveskuvvremiehttim vuodoskavlån [sic!]», oversatt til lulesamisk av Kaia Kalstad.
Det tredje skjønnlitterære bidraget jeg vil nevne, er Ingunn Utsis «Menneskene nær tungsjøen» – «Áhpegátti olbmot», kongenialt og treffsikkert oversatt av Elle Márjá Vars:
Det er dragning i storhavet. Dens musikk blir du aldri kvitt, blir du aldri ferdig med.
En del av tungsjøen blir når du er vokst opp nær den. En del av livet og naturen blir du, når du har fått denne dragningen i deg (s. 332 og 334).
Áhpi geassá. Dán musihkas ii beasa earránassii, dainna it geargga goassege.
attat ábi siiggáhagaide oassin go leat daiguin bajásaddan. attat oassin eallimi ja lundui, go dovddat ábi geassima (s. 333).
Nevnes må også Sigbjørn Hølmebakks Dagblad-kronikk fra 1959, om «Karasjoks lokale pave», oversatt av Else Turi. Dette er skarpe iakttagelser av beinhard fornorskning, der også samer er aktivt med – og mot!
Jeg vil også trekke frem de gode artiklene skrevet om framhaldskolen, kampen for samisk gymnas og strevet for å få samisk inn i grunnskolen, f. eks. i Nordreisa. Interessant er det også å lese «Fra Sør-Varangers samiske skolehistorie» av Siv Rasmussen, og Ánte Mihkkal Gaups kritiske analyse av reindriftsopplæringa:
Dessverre ser eg at i dagens reindriftsnæring er ikkje reinen sine eigne behov like mye i sentrum som før. Det er ei form for fornorsking av tenkinga i reindrifta. Om no også bruken av øyremerke forsvinn og blir erstatta av bare nummer, da kan ein sette ein raud strek over reindriftskulturen. Da er ikkje lenger reindrifta den viktige samiske kulturbæraren som ho har vore (s. 112).
Når det gjelder oppsettet i boka, må jeg si jeg stusser litt: norsk først, så samisk. Samisk må stå først, det er nå min mening – litt stil må det være. Dessuten skulle det vært lest korrektur én gang til, bare i dennne omtalen er det påvist tre feil i den lulesamiske teksten! Dét bør forlaget skjønne: Gode korrekturlesere er gull verd!
Trivelig, er det, å få omtale ei bok der en risikerer å bli «anklaget» for å ha glemt å gi ros til flere artikler og minner! Til slutt litt ekstra ros til oversetter av intervjuene fra Kåfjord: Fint at det er skrevet på manndalssamisk!
Det er fine bilder i boka. Jeg merker meg spesielt omslagsbildet av Bjørg Monsen Vars, som ser ut til å stille spørsmålet om pedagogikken er på rett vei – eller helt på vidda...
Innholdsliste - Samisk skolehistorie 2
Samisk skolehistorie 1