Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 Andreas Arild med familie (Foto utlånt av Ole Johan Nikodemussen) |
Fortida endrer seg ofte når vi skal fortelle om den mange år etterpå. Vi har funnet to skrifter der Andreas Arild (1875–1963) forteller om sitt liv som lærer i Kvalsund kommune rundt forrige århundreskifte. Først gjengir vi her en artikkel han skreiv i Finnmarksposten i 1958. Det er slående at artikkelen ikke nevner de språkvanskelighetene som må ha vært i skolen, særlig ut fra at Arild begynte samme år som fornorskingsinstruksen blei innskjerpa, og at vi vet at undervisningsspråket blei et stort stridsspørsmål under hans etterfølger i jobben. Men på 1950-tallet var den samiske og kvenske fortida noe man ikke snakka høyt om i Kvalsund. Språksituasjonen kommer derimot klart fram i det andre dokumentet, hans søknad om lønnstillegg fra Finnefondet i 1900. Andreas Arild var fra Repparfjord i Kvalsund. Han var lærer ved forskjellige skoler i Kvalsund fra 1898 til 1902 og deretter i Porsanger. Seinere bodde han på Lillehammer. Andreas Arild hadde norsk som morsmål, men som det går fram av søknaden, beherska han også samisk og kvensk. |
På lærerskolen hadde vi øvelse i bare klassedelt skole. Men her hadde jeg nesten like mange partier som det var elever: Jeg syntes synd på alle parter. Det gjaldt å sysselsette alle, så ingen satt ledig og kjedet seg. Og så begynte jeg å lage oppgaver for de forskjellige alderstrinn, og det hjalp. Bare jeg kunne klare å prestere noe som interesserte og eleven klarte å løse. Jeg husker best Kokelv, der jeg satt alene på mitt kammer over klasserommet utover kveldene (og ofte til langt på natt).
|
Kokelv skole 1912 (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
– Men jeg måtte jo også treffe folk. Og folket det var av den gamle, gode, edle sorten. De hadde ikke dampskipsanløp, ikke post, ikke telefon, ikke handel og ikke fattigkasse – nærmere enn Kvalsund og Hammerfest. De måtte klare seg selv etter prinsippet: Jeg hjelper deg, så hjelper du meg. Når en båt kom seilende opp mot elveosen, så løp de, mann, kvinne og barn av huse til sjøen og dro båter på land. Den som hadde vært ute, delte ut fisk til naboene: «Hvor mange skal du ha?». det var ikke tale om betaling. Neste gang var det en annens tur.
Dette trekket i folket, denne ånd i det lille samfunn bar folk oppe, så de klarte alle vanskeligheter med godt humør. De hadde ikke vært lykkeligere om de hadda hatt aldri så mange penger og andre livsgoder. Dette virket også oppmuntrende på meg i min vanskelige situasjon. Og jammen kom de frem med henstilling til meg om å sette i gang aftenskole. Jeg kunne selvfølgelig ikke si nei til en slik oppfordring – og da ble det morro. – Gamle, skjeggete kaller sammen med unggutter, alle med smil og latter. Jeg må enda den dag i dag beundre humøret som var. Det ble medisin (livseliksir) for oss alle. Vi valgte som fag regning og norsk mest skriftlig med sikte på de nærmeste krav. Vi bevarte denne lille hendelse for oss selv som privat sak.
Lønn og utbytte for oss alle var det gode humøret, den dyptgående forståelse og underholdning vi oppnådde.
– De hadde sin egen predikant, Per Nilsen (Nilas Piera). Han bodde på Måsøyåsen ved Russelven og holdt oppbyggelse hver søndag. Han hadde en egen evne til å knytte teksten til hverdagslivet, og dette gjenspeilet seg også i folkets arbeidsliv og omgang.
For en tid siden traff jeg den nuværende skoledirektør i Finnmark. Han fortalte at det var litt av en tautrekning mellom Kokelv og Snefjord om et kapell og i den forbindelse var det uttalt at det hender ikke noe i Kokelv. Politiet har aldri noe å gjøre der, så Kokelv behøvde ikke kapell. [1]
Dette skulle jo tyde på at den gamle, gode ånd ikke er slukt. (Den gnist den lever hos ennu....). Vi kan bare ønske at begge steder måtte få sitt kapell snart. Er det ikke noe som heter småkirke-saken?
I fortiden fantes det i de mest avsidesliggende grender en særlig klar bevissthet om gjensidig forpliktelse – for hver mann visste at han snart ville trenge naboens hjelp. Dette er historisk lærdom som vi bør ta vare på og la komme samfunnet til gode. Det gjelder å gi plass for all den visdom og alt det vidsyn menneskenes historie innebærer. Nutiden synes å ha så lett for å kaste overbord sannheter og bud som bygger på flere tusen års erfaring.
Men historiske kunnskaper kombinert med moden dømmeevne og perspektiv, er det i høyeste grad bruk for til løsning av de mange samfundsproblemer. Nu livet meg omflyter som et hav. La gamle minner dukke atter frem til dødens tåker lukker over dem.
Andr. Arild
Lillehammer
 |
Gamle Repparfjord skole (Tegning: Bjørg Monsen Vars) |
Jeg er opvokset i distriktet, er fuldt dyktig både i lappisk og kvensk og kjender godt til forholdene her, saa jeg har gode betingelser for at fremme fornorskningen. Paa seminariet gik jeg paa egen bekostning og nød ikke godt af friplads. Mine formues forholde er derfor slet ikke gode. Distriktet er vidstrakt og vanskeligt at betjene, og da jeg paa en maade har ofret mig for det – siden det er min fødebygd – haaber jeg at dette vil bli meg paaskjønnet med et lønstillæg af nævnte fond for inneværende aar.
Ripperfjord i Kvalsund, den 2/6 1900
ærbødigst A. B. Arild
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3