Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
 Anny Balto Somby
|
Anny Balto Somby er født i 1952 og oppvokst i Karasjok. Ho gikk gymnas i Kirkenes og Karasjok og sykepleieskole i Hammerfest, der ho gikk ut i 1982. Så arbeida ho to år som sykepleier i Kolvereid i Trøndelag. Deretter har ho vært i Karasjok, og arbeida ved helsesenteret, i hjemmesykepleien og for Kreftforeningen. Fra 1995 har Anny vært ved Samisk videregående skole i Karasjok, der ho har undervist grunnkurs i helse- og sosialfag og videregående kurs hjelpepleier og ambulanse fag. I løpet av den tida har ho også tatt utdanning i pedagogikk og flerkulturell forståelse. |
Da jeg var ferdig med grunnskolen var det ennå ingen videregående skole i Karasjok. Derfor begynte jeg på Kirkenes gymnas, og gikk første året der. Da Karasjok gymnas blei starta året etter, flytta jeg hjem og gikk de to siste åra der.
I Kirkenes fikk jeg oppleve hvor mye negative holdninger det var mot samene i den tida. Det var 1. mai og jeg hadde pynta meg så fint jeg kunne med samekofte og gikk i 1. mai-toget. Det var skremmende å oppleve at de så rart på meg i toget på grunn av kofta. På Kirkenes gymnas fikk jeg ikke samisk som fag. Da jeg hadde tatt første året uten samisk, så valgte jeg ikke samisk i Karasjok heller. Mange år seinere tok jeg videregående eksamen i samisk, men jeg skriver ikke så flytende.
– Jeg husker at i min barndom var det bare rivgut (ikke-samiske kvinner) som arbeida som sykepleiere i Karasjok. De ba oss dit til Samemisjonens sykestue for å holde såkalt «pikeforening» der. Vi fikk boller og kakao, som på den tida var virkelig godteri. Jeg husker at vi hadde utlodning til inntekt for misjonen. Samemisjonen kreve at alle sjukepleiere ved deres institusjoner skulle være kristne.
Sykepleierutdanninga i Hammerfest starta allerede i 1960, men de første tiåra var det svært få samisktalende studenter der. De første samiske utdanna helsearbeiderne kom til Karasjok først på 1970-tallet.
– På sykepleierutdanninga lærte vi ingenting om samiske forhold. Lærerne der visste heller ikke så mye. Jeg hadde praksistid hos helsesøstera i Karasjok. Etter det skreiv jeg på skolen om situasjonen for samiske pasienter, men læreren kunne ikke kontrollere det, da hun sjøl ikke visste noe om dette.
I den tida var det ikke lett å være same i Hammerfest. Alltid var det krangel om det samiske. Det var et utbredt syn at samer var dårligere enn nordmenn. Vi opplevde ofte at både barn og voksne sa «helvetes fjellfinn». Men på den tida var det nettopp starta sameforening i Hammerfest, og jeg blei med der. Der var det både samer fra Indre Finnmark og fra Altafjorden og øyene i Sørøysundet.
Da jeg blei ferdig på skolen, ønska jeg meg hjem til Karasjok. Sjøl kunne jeg fått arbeid, men mannen min fikk ikke, derfor dro vi først til Trøndelag, der vi fikk arbeid begge to. Først da det blei starta opp spesialistlegetjeneste i Karasjok fikk mannen min også arbeid og da flytta vi hjem og her har vi vært siden.
Da jeg begynte å arbeide i Karasjok var det allerede andre forhold. Nå hadde myndighetene tatt ansvar for helsetjenesten. Sykestua var overtatt av fylket, og helsesøster og gamlehjem var kommunalt ansvar. Da var det allerede mange samer som arbeida der. Sjøl arbeida jeg lenge som avdelingsleder og sykepleier på sykeavdelingen og i hjemmesykepleien.
Folk kunne dra langt for å komme til de beste helbrederne. Jeg husker at i min ungdom var det noen berømte helbredere i Tana, og folk kunne dra fra Karasjok helt til Vestertana og Austertana.
For helsearbeidere er det viktig å vite og ta hensyn til at i samiske områder er det fortsatt en levende uformell helsetradisjon. Derfor er det mulig at pasienter også søker hjelp av helbredere utenfor helseinstitusjonene. Før var dette ei hemmelig sak, som pasientene ikke torde å fortelle til legen eller sykepleieren. Jeg husker at på 1980-tallet innbød Samisk legeforening helbrederen Valle fra Båteng i Tana til sitt møte. Etter det torde også andre helsearbeidere å snakke høyt om dette.
Samisk videregående skole hadde hatt helse og sosialfag siden 1982. De første åra var det som del av «kombinert grunnkurs», der elevene i løpet av to år fikk helse- og sosialfag grunnkurs og allmennfag grunnkurs. Det varte ikke lenge, snart blei det i stedet reint grunnkurs helse- og sosialfag. Seinere kom hjelpepleier VK1 og så VK2. Lærerne som har vært på den linja har vært både samiske og norske, men de som kom utenfra hadde tidligere arbeida ved helsetjenesten i samiske områder, og var integrerte sosialt og etter hvert også språklig. Nå har vi fire lærere på helseavdelinga. To kan godt samisk og kan bruke språket i alle sammenhenger. To kan språket ganske bra, men bruker det ikke i undervisninga.
 |
Helse- og sosialfagelevene Laila Labba og Per Egil
Kroken sammen med lærer Mary Helene Stueng. (Foto: Svein Lund) |  |
Mat er svært viktig for helsa og for samiske pasienter er det viktig at de får mat som de kjenner og liker. Det bedrer trivselen og dermed også helsa. Før var det slik at gamle folk ikke var vant til å spise grønnsaker, nå er nesten alle vant til det. På helsesenteret er de nå mye flinkere å ta hensyn til hva pasientene ønsker å spise.
Men sjøl om læreplanene var åpne slik at de samiske videregående skolene kunne tolke dem på sin egen måte, var det etter lærernes mening ikke holdbart at samer og samiske pasienters behov overhodet ikke var nevnt. For over hele landet kan helsepasienter møte samiske pasienter, og da trenger de å vite hva de bør gjøre for å ta hensyn til deres behov. Derfor nevnte lærerne i NSI-rapporten noen saker som burde være med i læreplanen:
«Samhandlingsmåter og kommunikasjon, betydninga av språket, samisk historie, bruk av tolk, samiske mattradisjoner, tradisjonelle samiske måter å tenke pleie og omsorg på, korleis samar uttrykker kjensler, samiske verdiar, kodar og kulturforskjellar.»[1]
Etter lærernes mening burde dette være med i den nasjonale læreplanen. Om det blei med, så ville det etter deres mening ikke være behov for en egen samisk læreplan i helse- og sosialfag.
Det var situasjonen i 1999. Anny forteller hva som skjedde siden:
– Vi søkte og fikk penger fra skolens budsjett for utviklingsarbeid, så vi kunne tilpasse læreplanen til samiske forhold. Vi begynte å arbeide med det, men vi kom ikke så langt før hjelpepleierutdanninga blei lagt ned. Og så kom det igjen en ny læreplan, «Kunnskapsløftet». Og jeg må si at i denne saka har ikke myndighetene tatt hensyn til samiske læreres syn. Heller ikke i den nye planen er det noe om samene, og vi har heller ikke fått egen samisk læreplan. Og når det ikke er i læreplanen, kan vi ikke vise til denne og kreve at det kommer med i lærebøkene.
– Det har kommet et par hefter om disse emnene: samisk mat på institusjon[2], folkemedisin [3] og ei lita lærebok i samisk for helsearbeidere [4]. Det har også kommet et par små ordbøker [5]. Men fortsatt må vi bruke mer norskspråklige enn samiskspråklige bøker. Først og fremst trenger vi om omsorg og pleie og spesielt for samiske pasienter. Vi som nå arbeider kan legge fram vår egen kunnskap, men det er bare opp til oss, vi bruker våre egne eksempler mye, men en lærer som kommer utenfra vil ikke ha noe å hjelpe seg med. Vi lærerne har ikke tid til å arbeide med læremidler. Når vi har gjennomført undervisninga, så er det mer enn nok for oss. Nå synes ingen å ta ansvar for at vi får lærebøker.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5
[2]
[3]
[4]
[5]
Egil Utsi & Håkon Jensen: Apotekordliste. Reseptparlør på norsk, samisk og finsk. Davvi Girji 2006