Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Anna Johnsen Pedersen:

Fra kommager til sko

Fortalt til Elfrid Boine

Anna Johnsen Pedersen

Anna Johnsen Pedersen
(Foto: Elfrid Boine)

Anna Johnsen Pedersen (1917–2010) er født i Grovfjord, daværende Ibestad kommune, nå Skånland. Hun var et av syv barn i en småbrukerfamilie. Da hun giftet seg, bosatte hun seg i Vassdalen i Narvik kommune, der hun sammen med sin mann drev et lite småbruk. Anna og John hadde fem barn.

Intervjuet er gjort i 2008.

Elfrid Boine
(Foto: Basia Głowacka)

En dramatisk barndom

I barndommens Grovfjord var det samisk som var hovedspråket. Anna, hennes søsken og foreldre snakket samisk hjemme.

Hennes barndom var hard. Fra å være en del av en stor familie, opplevde Anna at mora døde da hun var 4 år. Bare tre år senere, da Anna var syv år, døde faren. For Anna ble dette ei tung tid. Barna ble satt bort, og måtte jobbe som voksne, selv om de bare var unger. Anna ble fosterbarn hos en onkel.

Bare norsk på skolen

Selv om hun bodde i trange kår, og ikke hadde de beste forholdene for å være skolejente, likte hun å være på skolen. Hun var elev på Saltvann skole i Grovfjord, det var ikke så langt å gå. Anna var heldigstilt, og hadde lært seg både norsk og samisk. Disse to språkene har hun beholdt gjennom hele livet.

– På den tida var det turskole; elevene gikk puljevis på skolen, avhengig av alder. Det medførte at de minste hadde færrest uker på skolen. Dess eldre vi ble, dess lengre måtte vi gå på skole.

Alle våre lærere snakka bare norsk, og norsk ble da også det språket som ble brukt på skolen. De barna som kun beherska samisk, lærte seg norsk på skolen. De som kunne norsk, oversatte for de som ikke var så flinke. Etter hvert som vi lærte norsk, forsto vi også mer av det læreren sa. I begynnelsen da jeg begynte på skolen, forsto jeg ikke så mye norsk. Men jeg likte skolen, dette var nok motivasjonen min for at jeg lærte norsk og fagene vi hadde.

Vi hadde mange morsomme episoder på skolen. Spesielt husker jeg en episode der læreren hadde tegna en gris på tavla og spurte en av jentene i klassen hva det var. Jenta svarte «spiidni». Dette viste at vi faktisk beherska samisk bedre enn norsk. Jeg husker enda at vi lo godt av jenta som svarte på samisk, et språk læreren ikke forsto.

Fagene på skolen var kristendomskunnskap, regning og skriving. Jeg likte alle fagene, og spesielt regning. Jeg var nok ikke av de aller flinkeste i klassen, men jeg gjorde skolearbeidet som vi ble bedt om. Det var vanlig at vi skulle kunne salmevers og bibeltekster utenat. I og med at all undervisninga var på norsk, lærte jeg salmene og bibeltekstene på norsk. Jeg har mange ganger ønsket at jeg hadde lært å lese og skrive samisk. Da kunne jeg lest bibelen og salmer på samisk. Resultatet av at jeg fikk all undervisning på norsk, er at jeg i dag ikke forstår salmene når de er på samisk. Jeg føler at det er et tap for meg.

På skolen vår var det vanlig med straff dersom man gjorde noe galt eller ikke kunne leksa. Vi fikk også straff om vi ikke hadde gjort hjemmeleksa. Den vanligste straffen var å stå i skammekroken. Jeg var heldig, og slapp å sitte der. Men noen av guttene var der ofte.

Det var mye lek i friminuttene. På den tida var det jo ikke så masse leker, så vi måtte finne på alt sjøl. Og guttene og jentene lekte sammen. Om vinteren brukte vi mye tid til skigåing.

Hardt arbeid i hjemmet

For meg ble det ikke skikkelig skolegang. Skolearbeidet måtte ofte vike for de daglige pliktene. Som fosterbarn ble jeg ikke behandlet særlig godt. Mange ganger ble skolen fristedet mitt, der jeg fikk puste ut og være barn. Pliktene i hjemmet tok mye tid. Jeg måtte i fjøset allerede som sjuåring, og vi var i fjøset om morgenen og om kvelden. Så måtte jeg strikke, rydde, vaske i huset, kinne smør, hjelpe mine fosterforeldre. Jeg måtte jobbe hardt, og fikk mange oppgaver som egentlig ikke var naturlig at ei lita jente skulle gjøre. Men jeg hadde ikke noen å snakke med om min hverdag. Jeg skulle være glad for at jeg hadde et hjem, men for meg var det ikke noe godt hjem. Da jeg var ferdig på skolen, rømte jeg fra mine fosterforeldre, og flytta i første omgang til en nabo. Der fikk jeg mye hjelp, og jeg fikk støtte for det valget jeg hadde gjort. Etter en tid som tjenestejente hos disse naboene, flyttet jeg til Ibestad til min tante. Ho ble min støtte og jeg fikk en fin ungdomstid og overgang til det voksne liv.

Da vi vokste opp var det ikke vanlig å bruke kofte. Jeg hadde vanlige klær. Det som derimot var vanlig å bruke, var kommager. Alle i min omgangskrets brukte kommager, noen hele året. Jeg husker da jeg fikk sko og skulle lære meg å gå med dem. For i det hele tatt å klare å gå, måtte jeg bruke staver for å holde balansen. Vi hadde det morsomt da vi fikk sko for første gang, og var samtidig stolte over å kunne gå over fra kommager til sko.

Konfirmasjon

– Alle fra Grovfjord som skulle begynne på konfirmasjonsskolen, måtte reise til Ibestad. Jeg bodde hos en bonde i min konfirmasjonstid. Å komme til Ibestad var litt annerledes enn å være hjemme i Grovfjord. I det norske miljøet på Ibestad skjemtes vi over å være samer. Dette var noe vi var opplærte til gjennom hele oppveksten, nemlig å skjule at vi var samer.

All konfirmasjonsundervisning foregikk på norsk, og vi lærte salmevers og bibeltekster kun på norsk. Det var ikke en gang snakk om at noe skulle foregå samisk. Fordi vi skjemtes over å være samer og skjulte at vi snakket samisk, var det unaturlig at vi etterspurte noe på samisk også på konfirmasjonsskolen.

På konfirmasjonsdagen hadde jeg norske klær på meg, noe annet var utenkelig. Da vi ble hørt av presten, foregikk all samtale på norsk. Det var ikke noe stort selskap husker jeg, men det var likedan for alle sammen. For oss var det å høre Guds ord viktigere enn selskap.

Voksenlivet

– Etter konfirmasjonen trådte jeg inn i de voksnes rekker og måtte begynne å tjene til livets opphold. Jeg hadde jo rømt fra huset jeg var vokst opp i, og jeg bodde nå hos min tante. Jeg var hushjelp og hjalp henne med hverdagsoppgaver. Jeg var også hushjelp på gårder i Gratangen.

Da vi var unge, var det vanlig å være på torvmyra og hente torv som vi tørka og brukte til oppvarming. På en slik tur traff jeg han som ble min mann. Det ble mange varme blikk og samtaler på myra mens vi tok ut torv. Allerede etter noen måneder fridde han, og vi gifta oss i 1943. Jeg ble med min mann til Vassdalen, der han var fra. Og der ble jeg boende.

Da jeg kom til Vassdalen, var samisk fortsatt et levende språk blant dem som var på min alder og eldre. Da vi fikk barn, var det et språkskifte i Vassdalen. Dette språkskiftet fant sted fra rett etter krigen og utover 1950-tallet. Vi voksne snakket samisk oss i mellom og vi snakka norsk med barna. Innstillinga var lik i alle hjemmene i bygda. Vår tanke var at det var like greit å snakke norsk hjemme, fordi barna likevel skulle lære norsk på skolen. Da slapp de den tunge veien med å ikke forstå noe av det som ble sagt på skolen, og de slapp å bli terga eller mobba for at de snakka samisk.

De eneste gangene Anna snakka samisk til barna, var når ho kjefta. De syntes dette var morsomt og lo godt av henne. Men de forsto ikke samisk og kunne da heller ikke skjønne det ho sa. Men Anna mente at det nok var en del «ráigebeallji» blant barna, det vil si at de forsto, sjøl om de ikke prata samisk.


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5