Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.

Innledning:

Jiehkku, helleristninger, juoŋasteapmi og læstadianere

Hva har orda i denne overskrifta med hverandre å gjøre? De er alle emner som dukker opp når du leser dette bindet av Samisk skolehistorie.

Skuvla Sámis (Skolen i Sápmi)
(Tegning: Hans Ragnar Mathisen)

Det de fleste forbinder med samisk skolehistorie er vel en skole fjernt fra elevenes bakgrunn og kultur og læreren og elevene som ikke forstår hverandre, verken språklig eller kulturelt. Denne sida er sjølsagt også med her, men vi ønsker også å få fram andre sider ved skolen for samiske elever, slik som undervisning og læreplaner med utgangspunkt i samisk kultur, undervisning på samisk i strid med gjeldende instruks, og foreldre og elever som har kjempa fram samisk opplæring.

Samisk videregående opplæring – og dens røtter

Første del av boka handler om skoleslag etter den obligatoriske grunnskolen. Fra 1920 til 1950–60-tallet var det i prinsippet 7 års skoleplikt, sjøl om mange i praksis fikk mindre enn det. Fram til omlag 1950 var det få samer som fikk mer enn 7 års utdanning. Som regel var det langt til skoletilbuda og før det blei vanlig med stipend og studielån var det få som hadde råd til å reise bort på skole. Alternativa var framhaldsskole, realskole og folkehøgskole (tidligere kalt ungdomsskole). Den første skolen beregna spesielt på samisk ungdom var Den samiske ungdomsskole (seinere kalt folkehøgskole) i Karasjok, som Samemisjonen satte igang i 1936. (Denne er ikke omtalt her, men i flere artikler i Samisk skolehistorie 1.)

Med lov om framhaldsskoler av 1946 blei alle kommuner pålagt å ha et framhaldsskoletilbud. I Finnmark hadde det ikke vært framhaldsskoler før krigen, men nå blei dette skoleslaget raskt utbygd. Framhaldsskolen blei blant annet brukt til etterskoling av ungdom som hadde tapt skolegang under krigen. For mange åpna den vegen til videre utdanning. Her ser vi på framhaldsskolen gjennom dokumenter fra 1950-tallet og et tilbakeblikk 50 år etter.

Mens framhaldsskolen fantes i de fleste samiske kommuner og også hadde opplæring i noen samiske emner og næringer, var det langt færre kommuner som hadde realskole, og vi har ikke funnet noen tegn til samisk innhold eller samisk språk i realskolen.

Det første offentlige skoletilbudet spesielt for samisk ungdom var Statens heimeyrkeskole for samer, som starta opp i Kautokeino/Guovdageaidnu i 1952. Denne skolen hadde fra starten både samisk innhold og samisk som fag, i ei tid da dette ikke fantes i grunnskolen. Da skolen skulle starte opp, hadde det første styret bl.a. reindriftslinje på ønskelista. I praksis blei det bare arrangert korte kurs for reindriftsutøvere. Derimot blei faget «flyttsamekunnskap» innført i framhaldsskolen i Karasjok/Kárášjohka i 1956 og to år seinere blei det reindriftslinje ved Karasjok ungdomsskole. Ei sjølstendig reindriftsutdanning fikk vi først med Statens reindriftsskole på Borkenes fra 1968.

Mens opprettinga av heimeyrkesskolen og reindriftsskolen foregikk forholdsvis raskt og uten særlig motstand, var det en lang og kronglete veg fram mot opprettinga av Karasjok gymnasklasser med samisk i 1969. Samekomiteen foreslo i 1959 «at det blir opprettet en samisk linje (samisk språk, historie og kultur) ved Finnmark offentlige landsgymnas i Alta.» Til sist bygde staten likevel gymnas i Karasjok, mot viljen til Finnmark fylkesting. Da skolen endelig kom i gang, viste den seg likevel å være langt fra det samiske gymnaset man hadde drømt om.

I denne boka gir vi bare noen glimt fra samisk videregående opplæring.
I tilknytning til dette kan man gjerne lese jubileumsskriftene som de samiske videregående skolene har gitt ut; Karasjok til 25-års-jubileet i 1994 og Kautokeino til 50-års-jubileet i 2002.

Tana – kamp og utvikling

Andre del av boka har tema fra grunnskolen og vi starter i Tana/Deatnu, en kommune som har spilt en stor rolle i samisk skoleutvikling. Her er født noen av de dristigste ideene og her har stått noen av de største kampene om hva slags opplæring det skal være i samiske områder.

Dagens 25 mil lange storkommune er et resultat av sammenslåinga i 1964 mellom gamle Polmak/Buolbmát kommune, med hovedsakelig samisktalende befolkning og Tana kommune med stort innslag av nordmenn, kvener og samer som allerede hadde skifta språk.

Mens bind 1 hadde fortellinger hovedsakelig fra Polmak på 1950–1960-tallet, starter vi her i gamle Tana i den samme tida og fortsetter fram mot vår tid. Mange i Tana vokste opp mellom det norske og det samiske og visste ikke hvor de hørte til. Dette er utgangspunkt for en av fortellingene, mens de neste forteller om Buolbmát sámeskuvla / Deanu sámeskuvla, fra rektor- og foreldreperspektiv.

I 1997 blei Tana kommune landskjent for striden om samisk læreplan. Denne førte blant annet til at det blei oppretta en privat skole, som vi har besøkt.

Beretninger fra Ytre Sápmi

Indre Finnmark omtales ofte som samisk kjerneområde. Men også ytre strøk har hatt og har samisk bosetting og samiske elever.

Her bringer vi et historisk tilbakeblikk og fire intervju fra Sør-Varanger/Mátta-Várjjat, en kommune som tidligere var samiskdominert, men blei utsatt for stor innvandring og hard fornorsking.

Nordkapp/Davvinjárga har vel aldri vært regna for noe samisk område, men også her har store deler av kommunen samisk befolkning. Vi følger to generasjoner som stritta imot fornorskinga.

I Loppa/Láhppi kommune er de samiske kjennetegna i stor grad blitt utviska i etterkrigstida, men vi viser her at samisk har vært hovedspråket i mange bygder og delvis også i skolene.

Fra Troms har vi denne gang en artikkel om arbeidet for å få igang samiskundervisning i Nordreisa/Ráisa og to intervju fra Kåfjord/Gáivuotna om skolen på 1920- og 30-tallet.

Det lulesamiske området er representert ved to intervju og et utdrag av en roman fra Tysfjord/Divtasvuodna.

Fra grasrota til toppen

Til slutt bringer vi et par intervju med folk som har opplevd skolen for samiske elever fra de aller fleste vinkler; som elever, lærere og i skoleadministrasjon på fylkes- og riksplan. I første bind fortalte den første direktøren for Samisk utdanningsråd, og her fortsetter vi med hennes etterfølger.

Veien videre

Dessverre blei det ikke plass til mer denne gangen. Men vi satser på flere bind, slik at vi kan få plass til både de fortellingene og artiklene som vi allerede har klare og til det som dere som leser dette får lyst til å skrive eller fortelle.

Andre artikler i Samisk skolehistorie 2