Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
Alfred Olsen |
Alfred Olsen blei født i Adamsfjord i Laksefjorden i 1934, og bodde der fram til evakueringa i 1944. Da rømte familien til fjells, men kom tilbake våren 1945. På grunn av krigen fikk han bare 3 års folkeskole. Noen år seinere fikk han et år folkehøgskole og et år yrkesskole på jern- og metallinja. Han har arbeida bl.a. med fiske, anleggsarbeid og i skiferbrudd. Kona Astrid (f. 1945), kommer fra Stavanger, og kom til Adamsfjord i 1963. Ho var erstatningslærer på Veidnes 1966–68, og arbeida seinere på anlegg før ho tok lærerutdanning og flytta tilbake, og var lærer på Kunes 1977–87. Deretter arbeida ho i Kirkenes, med markedsføringsutdanning for Nordvest-Russland. Som pensjonister bor Alfred og Astrid på Kunes i sommerhalvåret, men om vinteren mest på Jessheim i Akershus. Denne artikkelen handler først og fremst om Alfreds skolegang, men vi har og tatt med litt av det de har fortalt om hva andre i Laksefjorden har opplevd i forbindelse med skolen. |
Da Alfred Olsen lørdag 1. september 2007 gikk på Kunes handel, satt to for han ukjente personer på butikktrappa. Det var intervjuer og fotograf bak denne artikkelen, som nettopp hadde avtalt med butikkekspeditør Edmund Johansen at skoleminnene hans skulle være med i Samisk skolehistorie.
På butikktrappa fortalte Alfred om en lærer som hadde betydd svært mye for han, Baard Tvete. Det navnet fikk ei bjelle til å ringe hos Samisk skolehistories redaktør, som i bilen hadde som reiselektyre nettopp Baard Tvete si hovedoppgave i pedagogikk fra Lærerhøgskolen i Trondheim i 1955: Skolebøker for samebarn i Norge – fra Thomas von Westen til vår tid. Slik gikk det til at Tvetes gamle elev etter vel 50 år for første gang fikk se hva læreren hans hadde skrevet etter at han dro fra Kunes.
– Når du kommer tilbake må du stikke innom meg og, sa Alfred, så skal du få høre mi historie. Som sagt så gjort, og et par uker seinere sitter vi i stua hos Alfred og Astrid, og Alfred begynner å fortelle.
Hjemme hos oss snakka vi bare samisk. Mamma kunne også finsk. Jeg spurte en gang hvorfor de ikke lærte oss finsk, da sa ho at små gryter har også ører. Et språk måtte de ha å snakke hemmelig på. Ho snakka ofte finsk med nabokjerringene. Norsk kunne ho derimot dårlig, det begynte ho først for alvor å snakke etter at ho Astrid kom hit og bodde hjemme hos oss ei tid. Pappa forsto finsk, men snakka ikke så mye. Derimot kunne han godt norsk. I indre Laksefjord var det vel bare forretningsfolka på Brattholmen og Kunes som ikke snakka samisk. Men etter hvert kom det flyttende noen få norskspråklige familier.
Før jeg endelig kom meg på skolen hadde jeg lært litt norsk. Jeg kan ikke si at det var noen som direkte lærte meg norsk, men jeg snappa da opp litt etter hvert. Og så lærte vi litt tysk av de tyske soldatene og russisk av russerfangene. Her var begge deler i store mengder under krigen.
Etter retten skulle jeg ha begynt på skolen i 1941. Vi sogna da til statsinternatet i Lebesby. Men vi «finnan i fra fjordan», som skulle begynt skolegangen under krigen, og var avhengige av å bo på internat, fikk ikke starte før krigen var over. De som bodde på kirkestedet (mest norske) fikk derimot begynne. Vi fikk ikke noen skikkelig forklaring på dette. Noen sa det ikke var mat nok til flere elever, men jeg tror også tyskerne hadde tatt deler av internatet. Vi var ganske mange som slik mista mesteparten av folkeskolen.
Jeg var i grunnen bare glad til at jeg slapp skolen. Det var nok å gjøre. Jeg fanga ryper i snare, fiska og var med på alt arbeidet hjemme.
De eldre søskena mine, som hadde begynt på skole før tyskerne tok internatet, fikk likevel fortsette. Skolegangen var jo i perioder, og når de var hjemme tok de med seg skolebøker og holdt skole for meg og søster mi. Bror min, Osvald, er den strengeste læreren jeg har hatt. Han ga meg lekser med beskjed om at lærer du ikke dette til jeg kommer hjem neste gang, blir det bank å få. Han hadde nok lært på skolen hvordan en lærer skulle holde kustus på elever! Det var lesing, skriving og regning. Alt var jo på norsk, og det var et stort problem for oss. Men litt forsto vi nå etter hvert og slik gikk det til at jeg likevel ikke starta helt på bunnen da jeg endelig fikk gå på skolen sjøl.
|
Den gamle skolebrakka på Kunes høsten 1954. (Foto: Richard Bergh) |
Etter krigen tok det tid før internatet blei gjenoppbygd, og i mellomtida blei det oppretta en brakkeskole på Kunes. Jeg var 12 år da jeg begynte der. Sjøl om jeg ikke hadde gått skole før, blei jeg satt inn der jeg skulle ha vært etter alderen, i storskolen. Det var bare ei mil hjemmefra, men dette var før det blei helårsveg og skoleskyss, så jeg kunne ikke bo hjemme under skolegangen. Det første året var det ikke internat, så jeg blei innlosjert privat. Det første året var det så dårlig med skolemateriell at vi var fire elever som delte på ei lesebok. Leseboka hadde i tillegg mange løse blad, og vi måtte passe godt på at vi ikke mista dem. Vi bodde ikke så langt fra hverandre så når vi hadde lekse, avtalte vi på skolen hvem som skulle ha boka først og hvem som skulle ha den etterpå. Når den første hadde lest leksa, var det å gå og levere boka til den neste. Skrivebøker hadde vi ikke. På butikken fikk vi hvite papirposer som vi klipte opp og skreiv på. Papirposene blei brukt både til skriving, tegning og regning. Når vi skulle skrive noe finere, tok læreren ei av de få innføringsbøkene han hadde, delte den opp og ga ett ark til hver. Så ille var det bare første året, siden fikk vi noe mer skolemateriell, men jeg husker at vi fortsatt mangla f.eks. bøker i norsk grammatikk. Da måtte vi bare bygge på det læreren skreiv på tavla.
Det første året hadde vi en ung kar sørfra som lærer.
Da var det bygd et brakkeinternat med to soverom. Husmora kom fra Sverige. Jeg husker ikke hva ho hette, vi kalte henne bare for «Svenska».
På ettermiddagen fortsatte skolen på et vis. Mens vi gjorde lekser på internatet, skulle dørene være åpne til gangen mellom jenterommet og gutterommet. Der satt Baard Tvete og røykte pipe og leste. Når det var noe vi ikke forsto, og det var det ofte, skulle vi skrive det ned eller streke under i boka. Så kunne vi komme til han og spørre. Han noterte ned det vi spurte om, så skreiv han det opp på tavla i klassen neste dag og forklarte for alle, for han regna med at det sikkert var flere som hadde problemer med det samme. Jo, han var ikke så dum han Tvete, jeg vil si han var en meget dyktig lærer.
 |
Baard Tvete som sokneprest i Lebesby. (Foto: utlånt av Lebesby kirkelige fellesråd) |
For Alfred Olsen blei det i første omgang ikke mer skole etter de tre åra på Kunes. Året etter var det konfirmasjonsskole på Lebesby. Noe framhaldsskole eller andre tilbud var det ikke i kommunen den gang. Han begynte å ro fiske, først med faren, så på seisnurpere. Under militærtjenesten i 1954/55 blei han skada og fikk tilbod av forsvaret om omskolering. Da tok han folkehøgskole og et år yrkesskole på jern- og metallinja, men sier at det var vanskelig på grunn av dårlige forkunnskaper. Seinere har han jobba på anlegg og i skiferbruddet i Friarfjord.
– Det var mange som ikke lærte stort på skolen. Mange lærere hadde ei nedlatende holdning og slengte etter elevene at de var dumme finnunger. Det skjedde mye fælt på skoleinternata, også her i kommunen. Det var et militært system, med skoene oppstilt på linje utafor døra. Elever blei nekta mat når de ikke oppførte seg som de skulle, de blei mobba, slått og misbrukt. I tillegg til at de kunne bli plaga av lærere og internatpersonalet, var det mye mobbing blant barna, og de voksne greip sjelden inn mot dette.
På grunn av den dårlige skolegangen var det mange som ikke fikk det grunnlaget de trengte i livet. Noen lærte aldri å lese og skrive. Noen klarte seg i lokalsamfunnet så lenge de kunne leve av fysisk arbeid, som ikke krevde så mye språkferdigheter. Men en kar blei syk og så sendte myndighetene han til Trondheim på attføring. Han var samisktalende, snakka dårlig norsk og hadde dårlig skolebakgrunn, så det kunne ikke gå bra. Han vantrivdes veldig og fant seg aldri til rette. En dag blei han funnet død på hybelen sin. Her var flere lignende tragiske skjebner. Jeg mener årsaka ligger i at storsamfunnet stilte krav som folk ikke hadde fått grunnlag for å leve opp til. Som analfabet med dårlig norsk er en dømt til taper.
– Det er en stor skam for norske myndigheter, sier Astrid, at de ikke har gjort noe for å rette opp den uretten som er gjort mot folket her.
Det nytta lite for elevene å klage hjemme. Foreldra trodde på lærerne, det var lærde folk. De trodde det bare var ungene deres som ikke kunne oppføre seg. Så de fleste elevene sa ingen ting hjemme, bare at det gikk bra på skolen. Og om foreldra skulle våge å klage, hvem ville høre på «fattige finna».
Foreldra våre hadde ingen ambisjoner for skolegangen vår annet enn at vi skulle komme helskinna gjennom den og så bli arbeidsfolk. Da var de fornøyd.
Det var stor klasseforskjell i den tida. De norsktalende var ofte overklasse, og de klarte seg alltids i skolen. De kunne få hjelp hjemme og blei og ofte favorisert av lærerne.
– Da våre egne unger skulle på internat, opplevde jeg hvor sterkt redselen for internatet satt i ungene, forteller Astrid. – Vi bodde da i Friarfjord og barna måtte gå på internat i Lebesby. Jeg opplevde at sønnen vår var helt vettskremt. Svigerinna mi jobba på internatet, ho fortalte at en gang var han sjuk og hadde kasta opp i senga. De fant han bak døra, han skalv og ropte: «– Jeg mente det ikke, jeg mente det ikke.» Det var tydelig at han regna med å bli straffa. Da sa jeg at nå får det være nok, ungene våre skal ikke bli nervevrak av å bo på Lebesby internat. Og dette var så seint som i 1973! Da flytta vi til Kunes, der det var skole. Ikke lenge etter kom det skoleskyss, så det blei slutt på internatoppholda også for ungene fra Friarfjord.
Da ungdomsskolen blei innført, var det først bare én ungdomsskole i kommunen, i Kjøllefjord. Kjøllefjord var et helt norskdominert fiskevær, med et helt annet miljø enn det ungene fra fjorden var vant med. Dit var det langt, det var ikke veg, og nå var det blitt helårsskole, slik at elevene måtte bo på internat nesten hele året. Det var mange foreldre som nekta å sende ungene dit.
I stedet sendte de som kunne ungene til andre steder, der de kunne bo hos familie eller kjente.
– Når vi snakker så sjelden samisk, blir språket også ordfattig, sier Alfred. – Før tenkte vi samisk når vi skulle snakke norsk, nå tenker vi norsk når vi skal snakke samisk.
Fleire artiklar frå Samisk skolehistorie 3