Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
| Kampen om norskspråklig eller samiskspråklig opplæring går som en rød tråd gjennom hele den samiske skolehistoria i Norge, helt fra myndighetene først satte igang utdanning for samer og fram til i dag.
Uttrykket «fornorsking» har blitt brukt i flere forskjellige betydninger. Det har blitt brukt om opplæring av samer, kvener og andre minoriteter i norsk språk. Knapt noen kunne være mot fornorsking i denne betydninga. Men myndighetene ønska i perioder at norsk skulle overta som minoritetenes eneste språk, og at andre språk ikke skulle brukes verken i skole, kirke eller offentlig liv. I denne boka er det først og fremst denne politikken for språkskifte som vi mener når vi bruker ordet «fornorsking». Overfor samene innebar fornorskingsprosessen i tillegg til det språklige også et sterkt press for å gå over til norsk kultur, klesdrakt, levemåte og næringsdrift. Det kan diskuteres hvor langt bakover i tida vi kan snakke om en fornorskingspolitikk overfor samene. Fra 1851 var det en klar vedtatt statlig politikk. Men allerede fra tidlig på 1700-tallet var det mektige personer som arbeida for at all undervisning skulle være på norsk, og for at samene skulle skifte språk. I flere perioder var misjon og undervisning dominert av deres syn. På 1700 og 1800-tallet var dansk det dominerende skriftspråket i Norge og fornorskinga var språklig sett i stor grad ei fordansking.[1] Etter hvert blei skriftspråket gradvis endra fra dansk fram mot dagens bokmål, og ordet fornorsking har også blitt brukt om denne prosessen, samt om oversetting fra bokmål til nynorsk og om oversetting og tilpassing av fremmedord til norsk. Etter denne artikkelen følger, i noenlunde kronologisk orden, dokumenter eller utdrag av skrifter som argumenterer for eller mot fornorsking, for eller mot bruk av samisk språk. Disse er gjengitt slik de blei skrevet som brev eller trykt som innlegg i aviser, tidsskrifter eller bøker. Vi har lagt til noen innledende kommentarer og fotnoter, for å lette forståelsen for dagens lesere. I denne innledninga har vi satt dokumentene inn i en historisk sammenheng og utheva forfatterne med feit skrift. I denne omgang stopper vi før utbruddet av 2. verdenskrig. Dokumentasjon på hvordan det gikk videre med fornorskinga under og etter krigen vil vi komme tilbake til i neste bind av Samisk skolehistorie. |
I 1536 blei Norge et lydrike under Danmark, samtidig som kong Christian 3. innførte reformasjonen. En av sidene ved Martin Luthers reformasjon var prinsippet om at alle folk skulle få lese Bibelen på eget språk. Men siden reformasjonen i Danmark–Norge blei innført ovafra, som ledd i styrkinga av kongemakta og Danmark–Norge som ett rike, blei dette her tolka slik at hvert land skulle få Bibelen på statens språk, altså dansk. Den første hele bibelen på dansk kom i 1550. Med reformasjonen blei kirka ei statskirke med kongen som øverste sjef. Dette førte til at for biskoper, prester og andre kirkens tjenere blei det hele tida et spørsmål om det viktigste var å tjene Gud eller å tjene Kongen. Anton Hoëm har uttrykt det slik at de biskopene og prestene som prioriterte Gud ville gi samene evangeliet på samisk, de som prioriterte Kongen ville gi det på dansk.[2] Denne motsetninga har gått igjen innafor kirke og skole fram til vår tid.
 |
|
I 1707 sendte kongen ut et skriv der biskop Peder Krog blei pålagt «1) aa lata nokre unge teologar uppehalda seg 1–2 aar i Lappmarki paa offentlig kostnad for aa læra lappisk, so dei kunde katekisera og preika for folket paa lappisk og sidan verta ordinerte til lappeprestar, 2) aa skipa ein skule for lappisk ungdom og der læra upp lappegutar i lappisk katekisma og i latin.[4]
Men biskopen var slett ikke enig i dette, han mente samene skulle vennes til å forstå dansk og at informatorene ikke trengte å kunne samisk. Når så Misjonskollegiet satte i gang misjon under ledelse av Thomas von Westen, blei det en bitter konflikt om hvordan misjonen skulle drives og hvilket språk det skulle undervises på. Biskopen og misjonslederen sendte atskillige brev til misjonskollegiet og klaga på hverandre, men sjølve breva ser dessverre ut til å ha blitt borte i bybrannen i København sist på 1700-tallet. De utdraga som er kjent er på ei blanding av dansk og latin. Krog skriver at han ikke tror på «de felice Finnorum Lapporumqve noviter instituta catechisatione prolytismo» (den lykkelige omvendingen av lappene og finnene gjennom den nylig gjennomførte katekisering).[5]
 |
I samsvar med Thomas von Westens ideer om undervisning på morsmålet oversatte hans misjonær Morten Lund Luthers lille katekisme til samisk. Dette var den første boka som blei utgitt på samisk i Norge. |
 |
|
Harboe blei etterfulgt som biskop og misjonsleder av Fredrik Nannestad. Han konstaterte i 1752 det sørgelige faktum at det da ikke var en eneste prest som kunne samisk, og sørga samme år for at Seminarium Lapponicum blei gjenoppretta. Leder for dette seminaret var Knud Leem, og vi gjengir her et utdrag av hans Gjet-Kirjatzh fra 1764.
Men presset for å gå over til norsk fortsatte. Amtmann Christen Heiberg og prost Christopher Garmann foreslo at samene burde nektes å gifte seg så lenge de ikke hadde lært norsk.[11] I 1774 blei bispesetet overtatt av dansken Markus Frederik Bang, som var en uforsonlig motstander av samisk språk og uttalte at Gud ikke hører bønner på samisk. Han sørga for at Seminarium lapponicum blei nedlagt ved en kongelig resolusjon i 1774, der det heter: «... Seminarium lapponicum er opphevet, hvorimod det norske Sprog skal indføres blandt Lapperne, og de unge tilholdes at lære deres Kristendom paa Norsk».[12] Bang gikk så hardt inn for at all undervisning skulle være på norsk (dansk) at han refsa prester og misjonærer som fortsatte å bruke samisk i sine menigheter og innskjerpa at den kongelige «Befaling om at den finske Ungdom tilholdes at lære deres Christendom paa norsk, vorder efterlevet».[13]
Hans etterfølger som biskop, Johan Christian Schønheyder, var like uforsonlig mot samisk språk. I en beretning han sendte kongen 18. desember 1790 skriver han: «Siden det Kongelige Reskript af 3. november 1774 hvorved Seminarium Lapponicum blev ophævet, er det og bør være vedtaget, at det er spildt og forgieves Arbeide, at give Lapperne Underviisning i Christendommen og øvrige dermed forbunden Dyrkelse i deres eget Sprog. Thi Sproget selv er aldeles ubrugt og uvant til aandelige Ideer, indskrænket til de sandselige og faa Ting hvormed disse uopdragne Mennesker i deres indskrænkede Brug af Naturen og Menneskelighedens Kræfter, behielpe sig.» Skylda for at det sto så dårlig til med opplysning og kristendom blant samene la han på «det forhadte Sprog, som holdt Dyrkelsen og Religionsundervisning borte fra dem» og han kritiserte prestene som «af undskyldelig Forfængelighed havde fattet Kjærlighed til det lappiske Sprog».
Først på 1800-tallet skjedde det flere hendinger som skulle påvirke opplæringa for samer. I 1804 blei Nidaros bispedømme delt, og det blei egen biskop for «Nordlandene og Finmarken». Misjonsvirksomheten hadde lenge vært mer eller mindre i oppløsning, og i de fleste misjonsdistriktene blei arbeidet overtatt av ordinære prester og lærere. I 1812 sa Misjonskollegiet fra seg alt ansvar for misjonen blant samene, og den siste misjonæren slutta i 1814, samme år som Norge først blei sjølstendig og seinere kom i union med Sverige. I dansketida blei misjon og skole blei styrt fra misjonskollegiet i København, med det norske senteret i Trondheim. Nå blei Kirke- og undervisningsdepartementet i Christiania[14] den øverste ledelsen og bispesetet som fikk med de fleste samene å gjøre blei først plassert i Alstadhaug, seinere i Tromsø.
 |
To biskoper med motsatt syn på samisk språk: T.v. Johan Christian Schønheyder (Foto utlånt av Nidaros bispedømme) T.h. Mathias Bonsach Krogh |  |
Det var prestene Peter V. Deinboll og Nils V. Stockfleth som sto i spissen for ei revurdering og det blei nå laga ei rekke samiske lærebøker som blei innført i skolen. Den første tida hadde de full støtte hos sentrale myndigheter i Christiania og Stockholm. Bl.a. uttalte den svensk–norske kongen Carl Johan at undervisningen skulle skje på samenes morsmål, «i det Folket af Gud givne Sprog til Guds fremtidige beskyttende Varetægt»[16]
Men fornorskingsforkjemperne hadde på ingen måte gitt seg, og Stockfleth måtte tåle mange harde angrep på sitt arbeid. Et eksempel er det anonyme innlegget som blei tatt inn i Tromsø Tidende nr. 73-1840: «At der nu ydes det finske (lappiske) Sprog Opmerksomhed skyldes ene og alene den Mand, som har opofret sig for dette nomadiske Folkeslag; men det politiske Rigtige af denne Regjeringens Fremgangsmaade betvivles af Mange, ligesom Naturen selv taler imod Nytten af at opretholde et Sprog, der kun tales af Mennesker som have den største Modbydelighed for at blive fastboende skatteydende Borgere.»[17]
Fra midten av 1800-tallet vippa det igjen over. Som eksempel på hvordan fornorskingsforkjemperne argumenterte og arbeida, har vi tatt med to brev fra slutten av 1850-tallet. Det første har fogd Martinus Drejer i Tromsø sendt til bestyreren av Tromsø seminar. Det andre, som er ei oppfølging av det første, er seminarbestyrer Fredrik Hvoslefs brev om samme sak til Stiftsdireksjonen.
 |
Jens Andreas Friis (Foto utlånt av Riksarkivet) |
Fornorskinga møtte også motstand blant mange samer. Men fram til slutten av 1800-tallet er denne motstanden dårlig dokumentert. Det skyldes bl.a. at samene hadde vanskelig for å uttrykke seg skriftlig, dels på grunn av dårlig utdanning, dels på grunn av mangel på organer der de kunne få sine meninger på trykk. Et av de få bevarte dokumentene fra 1800-tallet som direkte viser samenes motstand mot fornorskingspolitikken er brevet som John Samuelsen i 1896 skreiv på vegne av sin skolekrets til Tana kommune.
Fra 1873 kom det flere samiske aviser, og her kunne samene gi uttrykk for sin mening om styre og stell, ikke minst om skolepolitikken. De avisene som først og fremst var samepolitiske organer, gikk alle inn etter ganske få år, men den kristelige avisa Nuorttanaste har holdt stand fra 1879 til i dag. Fra denne avisa har vi saksa 6 kortere innlegg fra perioden 1902–09, som alle går til angrep på fornorskingspolitikken.
Noe seinere kom motstanden mot fornorskingspolitikken også til uttrykk i bøker. Fra kampskriftet Fornorskningen i Finmarken har vi saksa to artikler, skrevet av den samiske læreren Anders Larsen og den norske læreren Johannes Hidle.
Fornorskerne forsvarte seg kraftig, både i aviser og bøker. Som eksempel på dette har vi valgt dikteren Nils Collett Vogt og finnmarkspolitikeren Bjarne Hofseth.
Kritikken mot fornorskinga på 1920- og 30-tallet kom både fra samer, kvener og nordmenn, og vi har valgt ut kvenen Johan Beronka og nordmannen Hans Vogt som eksempler. Kritikken fra hver av disse blei møtt med svært hissige motangrep fra Finnmarks skoledirektør Christen Brygfjeld, og vi har også tatt med to av hans svar.
Men samtidig som fornorskingspolitikken blei åpent forsvart av politikere og byråkrater, hadde denne også sine skjulte sider. Blant dem var «Finnmarksnevnden», et organ som var så hemmelig at de færreste kjente til det, både i datida og ettertida. Den blei oppretta etter et initiativ som Forsvarsdepartementet kom med overfor Kirke- og undervisningsdepartementet i 1917. I Finnmarksnevnden satt et utvalg av innflytelsesrike menn fra forskjellige statsorganer og planla utviklinga av Finnmark, hele tida i et fornorskingsperspektiv. Nemnda behandla spørsmål som kommunikasjoner, både internt i fylket og over til Finland, jordbrukskolonisering, kringkasting, statsborgerskap for kvener, kirke- og forsvarsspørsmål. I Riksarkivet har vi funnet Innstilling IV fra Finnmarksnevnden. På forsida er det skrevet HEMMELIG. Om skolespørsmål uttaler innstillinga bl.a. «Nevnden anser et godt skolevesen som et av de viktigste midler i arbeidet for fremme av norskheten i Finnmark, og vil sterkt tilråde systemet med internatskoler.»
Artiklene som kommer her viser i første rekke den offentlige debatten om fornorskingspolitikk og opplæring for samer. Skolen var en vesentlig del av fornorskinga, men med den korte undervisningstida og de dårlige forholda som skolen arbeida under, kunne skolen aleine ikke føre til en effektiv fornorsking. Det ser vi ut fra at det tok så lang tid fra staten satte fornorsking som mål og til språkskiftet blei gjennomført i praksis. Fornorskingspolitikken var nok tydeligst og mest åpent erklært i skolevesenet, men gjennomsyra etter hvert også mange andre sider av samfunnet, som kommunal og statlig administrasjon, helsevesen, forvaltning av næringer som jordbruk, reindrift og fiske, handel og industriutvikling. Til sammen førte dette til at både samer og andre innbyggere i landet tok til seg oppfatninga at samisk kultur og språk var uten framtid og et hinder på vegen til velstand, trygghet, danning og deltaking i samfunnet. Det var dette samla presset som førte til at størstedelen av samene «valgte» å ikke føre samisk språk og kultur videre til framtidige generasjoner.
Dokumentene i denne bolken går fram til tida rett før 2. verdenskrig. Men debatten fortsatte både under og etter krigen og er ennå ikke over i dag. Dokumentene fra seinere tid vil vi komme tilbake til i et seinere bind i serien.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4
På 1700-tallet var en stor del av embetsverket og geistligheten i Norge dansk, og de brukte dansk også som muntlig språk. Det danske skriftspråket påvirka også i stor grad talemålet i overklassen, og mange snakka det som blei kalt «klokkerdansk», dvs. de snakka som skriftspråket, men med norsk lydverk. Det vil si at det språket som samene blei utsatt for gjennom fornorsking i skole og kirke, var et ganske annet språk enn de dialektene den lokale norske allmuen snakka.
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]