Åarjelh-saemien gielesne Davvisámegillii Åarjelh-saemien gielesne Davvisámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2.Davvi Girji 2007.
 Loyd Villmo, Tromsø 2004 | Loyd Villmo er født i 1925 i Korgen i Nordland. Han kom fra en gård og etter allsidig praksis fra jord- og skogbruk utdanna han seg til sivilagronom ved Norges Landbrukshøgskole (NLH). I mange år arbeida han innafor reindriftsforvaltninga, som lappefogd i Nordland og seinere statskonsulent i reindrift. Villmo var den første redaktøren av Reindriftsnytt – Boazodoalloođđasat. Han har også vært rådgiver for norsk-svenske reinbeiteforhandlinger og drevet med beitegransking og konsekvensutredninger ved naturinngrep. Gjennom mange år har Villmo arrangert kurs for reindrifta og undervist på disse. Han var medlem av det felles fagstyret for reindriftsskolen og hagebruksskolen så lenge dette eksisterte, fra 1968 til 1981. Fra 1966 har Loyd Villmo bodd i Tromsø. Da reindriftsadministrasjonen i 1979 blei samla i Alta, blei han ikke med dit, men fikk arbeid i Landbruksbanken i Tromsø. Også her arbeida han i stor grad med reindriftsspørsmål. I 2004 mottok han Kongens fortjenestemedalje i gull, bl. a. for sitt mangeårige arbeid for reindrifta. Artikkelen er bygd på notater som Loyd Villmo sjøl har gjort og samtaler med Svein Lund. |
Bakgrunnen for sitt nære forhold til reindriftsnæringa forklarer Loyd Villmo slik: – I barndommen og ungdommen hadde jeg nær kontakt med reindrifta og reindriftssamene i Korgen-området. På 30-tallet var det flere gårder i Korgen som hadde eget reinmerke, blant annet gården som faren min kom fra. Disse merkene er nå forlengst strøket. Når det var reinskilling på fjellet brukte reindriftssamene å selge rein levende til bygdefolket.
Etter eksamen gjorde jeg et nytt forsøk på å få forske på reindrifta. Jeg søkte midler både gjennom Selskapet for Norges vel og Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd, men fikk til svar at det fantes dessverre ikke noe forskningsmidler som kunne brukes til reindriftsforskning.
I mellomtida fikk jeg jobb i Institutt for landbruksøkonomisk forskning. I 1958 averterte Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd etter en forskningsassistent til reinforskning. Jeg søkte, men fikk ikke jobben.
I 1965 blei det oppretta en stilling som konsulent i reindrift, direkte under Landbruksdepartementet. Departementet ba meg om å søke og jeg begynte i denne stillingen i 1966. Etter instruksen i den nye jobben skulle jeg arbeide med beitegransking, driftsplanlegging, fagopplæring og rådgiving. Landbruksdepartementet bestemte da at jeg skulle ha kontor i Tromsø. Det begrunna de bl.a. med at fagkonsulenten skulle ha nært samarbeid med Tromsø Museum. To år etterpå blei stillinga omgjort til statskonsulent, med ansvar for reindrifta i hele landet.
Jeg hadde da fra min tid som lappefogd erfart hvor faglig svakt reindriftsnæringen stod, f.eks. i forhold til jordbruk og skogbruk. Disse næringene hadde hatt både fagetater, fagskoler og forskning siden midten av 1800-tallet, mens reindriftsnæringen ennå i 1965 manglet det meste av dette. Jordbruket hadde også gjennom jordbruksavtalen hatt ulike statlige støttetiltak til investeringer og drift, mens reindriften manglet en tilsvarende avtale.
Jeg fant den nye stillingen både interessant og utfordrende. Det var et stort behov for å få ut informasjon til reineiere, og i 1967 begynte jeg å gi ut fagtidsskriftet Reindriftsnytt. I dette arbeidet samarbeida jeg nært med reindriftssamenes organisasjon NRL (Norske reindriftssamers landsforbund). De aller fleste reindriftssamer hadde liten utdanning, og de hadde ikke fått noen sjanse til opplæring i organisasjonsarbeid. Da Paul Fjellheim blei leder i 1965 blei det lettere. Han arbeida da som ambulerende distriktsveterinær for Nord-Norge, og kunne kombinere reising i jobben med organisasjonsarbeid.
Jeg mente at det var viktig at krava kom fra reindriftsnæringa sjøl. Jeg visste at NRL skulle ha styremøte i Tromsø, og jeg overlot dem notatet til vurdering. Styret slutta seg til mine forslag. NRL gjorde vedtak på landsmøtet den følgende våren, og tok sakene opp med Landbruksdepartementet. Der fikk de full støtte av den alltid positive statssekretær Johan Kleppe. Jeg mente det ikke var realistisk med en helt egen skole for reindriftsopplæring, i alle fall ikke i første omgang. I notatet hadde jeg antyda at fagopplæringa for reindrift kanskje kunne legges til en landbruksskole. Jeg tenkte da på f.eks. landbruksskolene i Vefsn eller Gibostad. På det tidspunktet kjente jeg ikke til at det kunne være aktuelt med Borkenes. Johan Kleppe visste derimot at Statens hagebruksskole på Borkenes var trua av nedlegging på grunn av svært dårlig søkning, og her så han en sjanse til å slå to fluer i en smekk; redde hagebruksskolen og finne plass til reindriftsskole.
Ved oppstarten i 1968 fantes verken læreplan eller lærebøker. I noen fag kunne man til nød bruke bøker som var skrevet for landbruksskolen, men ikke i reindriftsfaga. Jeg satt derfor og skreiv kompendier, og sendte 10-20 sider av gangen til Borkenes. Ofte satt jeg og skreiv til langt på natt. Det blei bl.a. et ganske stort kompendium i driftsøkonomi og planlegging. Dette skjedde over 2–3 år.
 | Reindriftsskolen 1971/72: Idar Hunstad, Frank Arnesen, Nils Thomas Sokki, Gustav Kant, Per Holm Varsi. John Nordfjell, Isak Nils Oskal, Ellen Marie Utsi, Nils Mathis Sara, Rasmus Nils Bær. (Foto: Loyd Villmo) |
I det foran nevnte notatet hadde jeg også foreslått oppnevnt et hurtigarbeidende utvalg som skulle få som mandat å foreta en utredning av forskjellige spørsmål vedrørende reindriftens administrasjon, fagopplæring, veiledningstjeneste og forskning. Etter vurdering av NRL og Landbruksdepartementet blei utvalget oppnevnt i 1969. Utvalget, som hadde ekspedisjonssjef Helge Christensen som formann, blei nok alt annet enn hurtigarbeidende, for utredninga var ikke ferdig før i 1974.
Etter hvert økte søknaden til hagebruksskolen igjen og det begynte å bli trangt for reindriftsskolen. Det var et utbredt ønske om å flytte skolen til et mer typisk reindriftsområde, men det var flere forslag om hvor den burde ligge. Det var forslag om i alle fall Røros, Snåsa, Målselv, Kautokeino og Tana.
I 1977 satte Landbruksopplæringsrådet ned et planutvalg for Statens reindriftsskole, og jeg blei leder for dette. Ved sida av å se på reindriftsskolens miljø og plassering skulle vi vurdere behovet for reindriftsopplæring og foreslå ny læreplan, vurdere behovet for lærerkrefter og undervisningsmidler. Vi gjorde grundige undersøkelser, bl.a. intervjua sekretæren for utvalget 21 tidligere elever. Utvalget gikk inn for 1-årig grunnkurs + 1-årig fagkurs, samt mulighet for brevkurs og diverse voksenopplæringskurs. Vi utreda tre forskjellige modeller for skolen; helt sjølstendig skole, tilknytning til en annen skole og tilknytning til et reindriftssenter, uten at vi klarte å samle oss om noen klar konklusjon. Vi blei heller ikke enige om plasseringa, men delte oss på flere alternativer.
 | Reindriftselever på feltkurs i beitegransking på Gapøya i Kvæfjorden skoleåret 1973/74: Fra venstre: Peer Gaup (reinbeitedistrikt 36 Raisduottar), John Brekkfjell (distrikt 2 Riast/Hylling), Johan Mathis M. Sara (29 Seakkesnjárga), Samuel John N. Anti (14 A Spiertagaisa), Berit Margrethe N. Eira (35 A Favrosorda) og Anne Ragnhild N. Logje (36 Raisduottar) (Foto: Loyd Villmo) |
Det viktigste var likevel fagkurs for reindriftssamene. Det var så mye nytt som kom i disse årene. Innføring av momsen fra 1970 og direkte ligning fra 1972 medførte et enormt veiledningsarbeide. Jeg begynte allerede i 1969, gjennom Reindriftsnytt, å forberede innføringa av momsen. Jeg hadde et nært og positivt samarbeide med fylkesskattekontorene, seinere også med avgifts- og skattedirektoratene. Til å begynne med var fylkesskattekontorene i tvil om hvordan de skulle forholde seg til både moms og direkte ligning i reindriften. Jeg utarbeidet en avgiftsnøkkel for reindriften og utga et spesialhefte av Reindriftsnytt om merverdiavgiften. Dette blei bl.a. innkjøpt av fylkesskattesjefen i Finnmark i flere hundre eksemplarer til bruk av de lokale ligningssjefer i vegledningsarbeidet. Tidligere hadde reindriftssamene blitt prosentlignet. Dette systemet lå til rette for å oppgi for lavt reintall. Det hadde også en produktivitetshemmende virkning. Gjennom 70-årene arrangerte vi en rekke kurs i regelverk og regnskapsføring for reindriftssamer, samt aktuelle driftskurs. Det blei en mengde skattekurs og regnskapskurs og dessverre gikk disse på bekostning av de reine fagkursa.
 | Regnskapskurs på Vefsn landbruksskole 1971: Ole Martin Renberg, Ella Lifjell, Lars Niia, Elsa Lifjell LV (Anny Renberg,US) Anne Margrethe Oskal (lærer). Arne Appfjell, Knut Kappfjell, Einar Lifjell, Erna Appfjell, Sigvald Lifjell, John Kappfjell (Foto: Loyd Villmo) |
I slutten av 1960-tallet kom snøskuteren for fullt som det viktigste tekniske hjelpemiddel i reindrifta. Men få av brukerne var videre motorkyndige. Ved et meget positivt samarbeide med rektor og lærere ved Statens maskinprøvebruk på Sortland arrangerte vi kurs for reindriftssamene i bruk og stell av skutere. Det første skulle være i Kautokeino, på yrkesskolen. Kurset var avertert og gjort kjent, men ingen møtte opp. Vi måtte gå ut på bygda og snakke med folk, slik fikk vi samla 5–6 deltakere til et tre dagers kurs. Deretter reiste vi videre til Karasjok, der møtte folk fulltallig opp. Det var ikke bare reineierne som trengte kurs i bruk og vedlikehold av snøskuter. Det gjorde også offentlige tjenestemenn, og vi arrangerte kurs for lappefogdkontora. Så holdt vi kurs for slaktere, bl.a. i Snåsa. Ei stund var tanken at Bøndenes Salgslag skulle overta all slakting, men jeg mente at reineierne burde ha kontroll over slaktinga sjøl.
Som statskonsulent var jeg ikke aleine. Jeg hadde flere fagassistenter, to av dem var Per Mathis Skum og Anders M. Eira. Når vi hadde kurs i Finnmark fungerte de som tolker.
Jeg har ikke oversikt over hvor mange kurs vi avvikla totalt i løpet av årene fram til jeg slutta i stillingen i 1979, men det var flere titalls kurs med flere hundre deltakere. Kursene hadde en varighet av 3–5 dager. Hvert år hadde jeg også et ukeskurs i beitegransking for elevene på reindriftsskolen.
Jeg var i instruksen pålagt å drive med driftsplanlegging, men dette var en umulighet, også når det gjaldt undervisning i driftsplanlegging og reindriftsøkonomi, så lenge vi helt manglet økonomiske og tekniske data fra reindriften. Det var årsak til at jeg allerede i 1967 satte i gang driftsundersøkelser i reindriften. For driftsplanleggingen var det også veldig viktig med kjennskap til beitekapasiteten innenfor de enkelte reinbeitedistriktene. Jeg drev derfor en omfattende beitegransking. Dette var også nødvendig i undervisningssammenheng.
Jeg finner grunn til å understreke mitt nære og positive samarbeide med ledelsen i NRL i alt mitt nybrottsarbeide, på alle fagområder. Jeg vil spesielt framheve ledere som Paul Fjellheim, Anders Oskal og Johan J. Eira, samt tidligere formann Anders Bær, men også andre i ledelsen, sekretariatet og lokallagene.