Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
 Ivar Utsi viser fram et kunstverk han sjøl har laga i stål og messing.
|
Ivar Utsi (Hánssa Káre Ivvár) er født i 1943 og oppvokst i Geađgejohka i Porsanger kommune. Han har gått folkeskole i Lakselv, framhaldsskole i Billefjord, Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, befalskole i Harstad, snekker- og mekanikerutdanning i Kautokeino og Statens formingslærerskole i Blaker. Han har arbeida som befal, som snekker og som lærer ved Den samiske folkehøgskolen. Fra 1976 arbeida han som duodjilærer ved Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino, helt til han i 2010 gikk av med pensjon. |
Jeg var den første i min slekt som i det hele tatt gikk på skole. Verken far eller mor hadde fått noen skolegang. Mor var fra finsk side, fra Menešjávri, og hun kunne finsk. De kunne lese litt samisk, men de kunne ikke skrive og ingen av dem kunne norsk. Men de var begge svært flinke til å arbeide.
Sjøl om vi hadde mest kontakt mot Karasjok, bodde vi i Porsanger kommune, eller Kistrand som det het da, og derfor måtte vi gå på skole i Lakselv. Da jeg begynte på skolen, flytta vi til Lávkajávri, der leidde vi hus hos noen venner.
 |
Ivar Utsi (t. h.) og hans klassekamerat Per Anders Guttorm utafor Gulbrakka på Smørstad i Lakselv, 1954. (Foto utlånt av Ivar Utsi) |
I klassen min var det bare en av de samisktalende elevene som forsto litt norsk. Flertallet av elevene snakka kvensk, noen norsk, de kunne litt samisk. Derfor lærte vi samisktalende elevene kvensk, det lærte vi mye raskere enn vi lærte norsk.
Barneskolen varte ikke mer enn tre måneder for året, vi var da på skolen en måned av gangen. Når vi skulle hjem, gikk bussen bare til Skoganvarre, vi måtte sjøl betale bussbilletten. Derfra måtte vi gå 13 km til Lávkajávri. Noen ganger kunne vi haike med en lastebil. Det var forskjell på samiske og norske barn, de norske barna blei kjørt til døra.
Den første læreren min var en student, jeg husker ikke navnet engang. Det andre året hadde vi Astrid Holm, hun var læreren vår helt til 4. klasse. Det fjerde året kunne jeg ABC. Først i 5. klasse lærte jeg hele alfabetet, men det var fortsatt vanskelig å sette bokstavene sammen.
Vi hadde Helmer Mikkelsen som lærer, han var da nyutdanna. Han var kven. Han var virkelig vond, slo både den ene og den andre. Men det nytta ikke å klage, for skoleledere satt ofte i toppen i kommunehierarkiet. Derfor kom man ingen vei, det var et par mann som styrte alt i kommunen. Seinere blei Mikkelsen skolesjef i Porsanger, ordfører i kommunen og fylkesordfører.
Først var Hemmestad internatstyrer. Jeg må bare si at han var en skikkelig sadist. Han ga barna ris så blodet rant, det gjorde så vondt at man ikke kunne sitte ordentlig. En gang fikk vi ris fordi vi sto opp for tidlig om morgenen. Vi hadde ikke klokke, og for oss var det svært vanskelig å forstå klokka. Og vi kunne ikke forstå hvorfor vi ikke kunne stå opp når vi først hadde våkna. Jeg husker at jeg var 18 år gammel da jeg første gang kjøpte meg klokke. Resultatet av slik straff var at vi fikk helt blokkering og torde ikke gjøre noe.
Internatstyreren kunne ikke samisk, det kunne heller ikke husmora. Tjenestejentene kunne samisk, men de fikk ikke lov å snakke samisk med oss, så vi måtte snakke samisk i det skjulte. Etter Hemmestad blei Skallebø internatstyrer. Han var et godt menneske.
Maten var så fremmed at jeg ikke klarte å spise. For eksempel var slikt som risgryn og gulrot helt fremmed for meg. Vi måtte drikke sur tran. Når det var kjøtt på skolen, var det vanligvis hvalkjøtt. I Lakselv leika vi med handgranater og en elev fikk en splint i kroppen.
Vi lærte oss å klare oss i storsamfunnet, men på hvilken måte?
 |
 |
| Den samiske folkehøgskolen ca. 1965. Ivar Utsi nr. 2 fra venstre. Nr. 1 er lærer Erling Andreassen. (Foto utlånt av Ivar Utsi) |
Ivar Utsi som snekkerelev på Statens heimeyrkeskole for samer, 1966/67. (Foto utlånt av Ivar Utsi) |
Da vi var ferdige med folkeskolen i Lakselv, dro vi til Billefjord for å gå framhaldsskole. Det var en god skole, og da hadde jeg da lært såpass norsk at jeg begynte å klare meg på skolen. På framhaldsskolen fikk vi også kroppsøving og sløyd. På folkeskolen hadde vi ikke hatt slike fag. Vi var svært flinke når vi endelig fikk slippe til på sløyden. Det var ikke noen egen gymnastikksal, vi hadde gymnastikk på sløydsalen, mellom høvelbenkene.
Der fikk vi også lese samisk som fag. Som samisklærere hadde vi Katrine Johnsen og Jakob Børretzen. Det var mye duodjiopplæring, der hadde vi Iver Jåks og Lauri Keskitalo som lærere. Så hadde vi skolens rektor Paul Ryan som lærer. Han var en veldig flink lærer og veldig menneskelig.
Jeg hadde ikke penger til å gå mer enn ett år, men Ryan ringte til Samemisjonen og spurte om jeg kunne få gå gratis et år til og det fikk jeg.
Jeg ville ha snekkerutdanning, og dro til «Statens heimeyrkeskole for samer» i Kautokeino, der jeg gikk 1966–68, et år på snekkerlinja og et år på jern og metall. Vi hadde Kåre Schrøen som snekkerlærer. Dengang var det svært mye praktisk arbeid. Vi hadde 49 timer i uka og nesten alle timene gikk til yrkesfaga. Vi hadde ingen unyttige fag. På skolen hadde vi samisk og kulturhistorie, og rektor Hans Nergård var lærer i dette. Men etter Nergård blei Svein Hermann rektor, og han fjerna de samiske faga.
I Kautokeino fant jeg også ei jente og i 1967 gifta vi oss.
Etter snekkerutdanninga søkte jeg meg til Statens lærerskole i forming i Blaker i Akershus. Jeg kom inn sjøl om det var 700 søkere og bare 12 elevplasser. Da fikk jeg «G. Hagens stipend for flink ungdom». Det var på 1500 kr, som var mye penger i den tida.
Undervisninga i seg sjøl var bra. Vi lærte mange teknikker, og arbeida med mange materialer; tre, spon, never, jern, leire. Men det som jeg, som var vant til samisk duodjitradisjon, syntes var dumt, var at vi aldri brukte slike materialer som man sjøl kan leite opp i naturen.
Utenom skolen trivdes jeg ikke særlig i Blaker. Det var ganske kjedelig å bo et slikt sted. Man kom ikke skikkelig ut i naturen. Vi fiska litt harr i Glomma, men den var ikke spiselig. Så jeg var glad da jeg kom meg tilbake til Finnmark.
I 1976 ba rektor Ole Einar Olsen meg søke lærerjobb ved Samisk videregående skole i Kautokeino. De skulle da starte toårig kombinert grunnkurs duodji/allmennfag. Det var første gang at det samiske ordet duodji blei brukt som offisielt navn på ei linje. Kombinert grunnkurs varte ikke så lenge. Seinere blei det rein duodjiopplæring, og jeg har fått arbeide der siden. Tilsammen har jeg arbeida ved den skolen i 34 år, og det kunne jeg fortalt mye om. Men det får jeg heller gjøre en annen gang.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5