Ulven blir aldri mett

Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Reidar Thomassen:

Ulven blir aldri mett

Reidar Thomassen
(Foto utlånt av Reidar Thomassen)

Denne kriminalnovellen er henta fra bladet Allers nr. 6-2000. Novellen vant tredjepris i A-Magasinets krimnovellekonkurranse 1983, og den står i novellesamlinga "Dødelig spøk", utgitt på Aschehoug Forlag 1986.

Reidar Thomassen er født i Harstad 1936 og bor nå i Bærum. Han har befalskole og er cand. real fra Universitetet i Oslo. Han har arbeida som lektor og redaktør og fra 1985 som forfatter på heltid.

Thomassen har gitt ut en rekke skjønnlitterærer bøker; romaner, novellesamlinger og ei barnebok, samt flere kriminalromaner under pseudonymet Richard Macker. Han også skrevet TV-serier.
Han har skrevet en roman med motiv fra samisk miljø; Tåkefjellet Murkovarri (1980)

Jeg våknet ved åttetiden den morgenen. Det hadde vært kaldt om natten, men ikke frost. Hvite tåkedotter lå som bomull oppover langs den bratte sørsiden av Albasvárri.

Det var min siste dag på høstjakten. I sekken hadde jeg ni ryper. Ikke noe stort resultat etter fire dagers jakt, men bra nok når den primære hensikten er naturopplevelse, ikke matauk.

Vigg lå og gnagde på en tørrfisk. Den hvitbuskede halen sveipet godslig fram og tilbake. Da jeg selv hadde gjort unna frokosten, begynte jeg å rive teltet. Vigg vimset rundt meg og ville hjelpe til. Den var over alt med snuten sin, og plutselig begynte den å grave i jorden, jeg var opptatt med mitt og enset den ikke før den ga fra seg noen underlige lyder, en blanding av knurring og piping. Den ene forlabben lå over noe glatt, gult. Jeg gikk nærmere, og det støkk i meg. Vigg hadde avdekket den øvre delen av et menneskekranium.

Skjelettet lå under flate og nokså tunge steiner som var dekket var jord og overgrodd med lyng og mose. Først trodde jeg det var en gammel samisk gravplass, men snart visste jeg at det ikke var riktig. Et rustent haglgevær, morkent vindtøy og restene av en ryggsekk fortalte meg at jeg hadde funnet liket av en jeger. Jeg anslo at det neppe kunne være mer enn ti-femten år siden han døde.

Den uhyggelige oppdagelsen hadde ødelagt dagen for meg. Meningen var at jeg skulle jakte i den slake høsthellingen av Albasvarri, men nå hadde jeg fått annet å tenke på. Hvem kunne den døde være og hvorfor var han gravlagt akkurat der?

Jeg merket av stedet og krysset det av på kartet. Så bega vi oss nordover mot Galmasjåkka. Avtalen var at Mikkel Gaino skulle hente meg der klokken fire om ettermiddagen. Jeg var noen timer for tidlig ute, og tilbrakte ventetiden med å fiske i det krystallklare elvevannet. Bettet var dårlig, men omsider ble det en halvkilos ørret.

Da Mikkel Gaino kom durende i den langstrakte elvebåten sin, satt Vigg og jeg ved et bål ute ved elvebredden. Røyken steg nesten loddrett opp mot den blå høsthimmelen.

Det var andre året Mikkel Gaino loset meg langs Galmasjåkka. Han var en garvet same på 76 år, og han hørte hjemme i Saiti, en liten samisk bygd noen kilometers vei nedover Galmasjåkka.

Da jeg fortalte om funnet jeg hadde gjort, hevet han de buskede øyebrynene og utbrøt: - Beargalat, beargalat.

Jeg var så å si blank i samisk, men akkurat det ordet kjente jeg. Det han hadde sagt betydde: Djevelen, djevelen.

Vi ble enige om å varsle Magnar Bratten, lensmannen i distriktet, så fort det lot seg gjøre. Han var en gammel bekjent av meg. Vi hadde en gang studert jus sammen i hovedstaden. Selv hadde jeg en beskjeden praksis der, med skatte- og skilsmissesaker som spesialitet. Magnar Bratten hadde gått rett fra studiet og inn i en stilling som politifullmektig langt nord i landet.

Lensmannen var en mager, veltrent kar med klare grå øyne. Også han hadde jakt og fiske som hobby. Om vinteren pleide han å delta i en rekke harde skirenn. Jo lengre løpene var, desto bedre hevdet han seg.

Han ankom med bil samme kveld, og vi overnattet på et pensjonat i Saiti. Det lille tettstedet besto av spredte husklynger i et svakt bølget landskap, bevokst med småbjørk, krattskog og reinlav. Stedet var fra gammelt av et sentrum for reindriften i distriktet.

Tidlig neste morgen dro vi av sted i Mikkel Gainos elvebåt. Magnar Bratten ville ha den gamle samen med innover til funnstedet.

Jeg hadde lagt steinheller over skjelettet, slik at ikke rev eller andre dyr skulle dra av sted med beinrestene. Vi avdekket det igjen. Bratten konsentrerte seg først om kraniet. Han lå lenge på kne og undersøkte det. Så vinket han på Gaino. - Hva mener du, Mikkel?

Den gamle samen undersøkte hodeskallen og dro til slutt en pekefinger over de lange, utstående fortennene. - Den karen, ja, sa han.

Magnar Bratten stirret på ham.

- Vet du hvem det er?

Samen spyttet i lyngen. - Det likner på Otto Fredriksen. Han hadde slike store tenner.

- Otto Fredriksen. Læreren?

- Ja.

Magnar Bratten så tenksom ut.

- Jeg har ham på listen over personer som er savnet. Han la ut på en høstjakt en gang i 1967, men han kom aldri tilbake. Folk i Saiti sa at han jaktet i fjelltraktene lenger nord, og vi la opp ettersøkingen etter det. Og så finner vi ham altså her.

Magnar Bratten la seg på kne igjen og begynte med en omhyggelig undersøkelse av alt det som la i graven. Jeg satt på en stein og så på ham. En ubehagelig spenning steg i meg. Jeg sa:

- Men her er det noe som ikke stemmer. Mannen er jo begravd. Det var jo lagt noen store steinheller og jord over ham. Hvordan vil du tolke det?

Magnar Bratten reiste seg, trakk en pipe opp av jakkelommen og stakk den inn mellom tennene.

- Jeg funderer på akkurat det samme, sa han.

- En eller annen må ha begravd ham, resonnerte jeg videre.

- Men det ei jo helt besynderlig. Et likfunn skal jo umiddelbart rapporteres. Ingen kan gi seg til å begrave folk som de finner døde i fjellet. Hvis de ikke har noe å skjule, vel å merke.

Magnar Bratten hadde tent pipa. Han sendte en smal røyksky ut i den kalde høstluften.

- Du mener at en eller annen drepte ham, kanskje?

- Vel, tanken er nærliggende.

- Men det finnes ingen tegn til vold, ut fra det jeg har sett. Ingen lesjoner eller kulehull i kraniet.

Jeg så forbauset på ham. - Men han kunne da dødd av andre årsaker. Kvelning, for eksempel. Eller av knivstikk, eller en kule tvers gjennom kroppen.

Magnar Bratten stirret ut over de høstgule viddene.

- Det er så. Men Otto Fredriksen dro helt alene ut på den jaktturen. Ikke tror jeg at noen fulgte etter ham og drepte ham. Selv om mange sikkert hadde god lyst til det.

- Hva mener du?

- Jeg kan fortelle deg litt om Otto Fredriksen. Han var lærer i Saiti, og han var slett ikke noe populær der. Sannheten er at han nærmest var forhatt. Det kan jeg godt forstå, for han representerte en holdning overfor den samiske befolkningen her som jeg håper ikke eksisterer i dag. Han hadde tilbrakt noen år på en eller annen lærerskole, men sluttet uten å ta eksamen. Dette var på den tiden da lærernøden var på det største. Og praktisk talt hva som helst av nordmenn ble ansett som mer kompetent til å undervise samebarn enn samene selv. Otto Fredriksen hadde ingen forståelse for den samiske kulturen. Han nektet til og med ungene å snakke sitt eget morsmål i klasserommet. Han var utvilsomt en rasist, selv om han greide å innbille skolemyndighetene noe annet. Han blandet seg frekt inn i samenes indre anliggender, og han oppførte seg i det hele tatt som en simpel småkonge. Det ble sagt at han kom full på skolen og at han tuklet med småjentene, men ingen greide å ta ham på fersk gjerning. Så forsvant han altså plutselig, og ingen i Saiti sørget over det. Det kom en ny lærer, en same som nå er rektor ved skolen. Som sagt, ingen her sørget over Otto Fredriksen. Tvert imot, de var bare glade til.

- Da er det altså som jeg sa. En eller annen tok livet av ham og begrov ham her.

Magnar Bratten betraktet meg med de grå øynene sine.

- Du trekker for raske slutninger. Jeg har bodd her oppe i mange år, og jeg tror jeg kjenner den samiske folkekarakteren ganske godt. Det skal svært mye til før de tyr til direkte vold for å løse sine problemer.

- Men hva i all verden var det da som skjedde?

Lensmannen svarte ikke. Han holdt en finger i været.

- Hør, sa han dempet.

Jeg hørte en merkelig, syngende lyd. Så fikk jeg øye på Mikkel Gaino. Han satt på en klippe et stykke unna, med ryggen mot oss.

- Kom, sa Magnar Bratten.

- Dette må du høre.

Vi nærmet oss forsiktig. Joiken ble sterkere, villere, nesten, brutal. Plutselig stanset den, som om den var blitt hogget av. Mikkel Gaino ble sittende i samme stilling, helt urørlig, med blikket rettet utover mot viddene øst for Galmasjåkka.

Lensmannen og jeg trakk oss tilbake.

- Hørte du? spurte han. - Mikkel joiket Otto Fredriksen. Jeg har hørt ham gjøre det før, inne i Saiti. Det var den gangen Fredriksen regjerte som verst. Jeg spurte Mikkel hva han mente om ham, og han svarte med denne joiken. Visste du det ikke før, så vet du iallfall nå hvilken kar denne Otto Fredriksen var.

Jeg kjente en svak frysning nedover ryggen.

- Det får meg til å tenke på gand, sa jeg, - de samiske trolldomskunstene. Trollmennene hadde evnen til å skyte usynlige piler i sine fiender, slik at de døde på en pinefull måte.

Lensmannen så skarpt på meg.

- Du trekker med en del fordommer, hører jeg. Samene er urettmessig blitt tillagt denne myten. Men del kan ha en slags naturlig forklaring. Mange blir redde når de hører samenes evne til å skildre mennesker gjennom en joik. De trekker ganske enkelt paralleller mellom joik og gand.

Han fortsatte sine undersøkelser av likrestene. Jeg kastet et litt bistert blikk på Vigg, som bokstavelig talt hadde gravd opp denne fæle saken.

Etter en stund ropte lensmannen på Mikkel Gaino og meg.

- Jeg tror jeg vet litt mer nå, sa han. Så pekte han på skjelettet. - Se der. Det høyre legg- og skinnbeinet er brutt tvers av. Det er et gammelt brudd. Jeg kan tenke meg at Otto Fredriksen kom ned den ulendte sørsiden av Albasvarri. Så falt han stygt og fikk disse bruddene. Deretter greide han å slepe seg til dette stedet. Her er jo et slags utkikkspunkt, og her er en bekk som gir vann. Ryggsekken har han fått med seg, men ikke haglgeværet.

- Ikke geværet? utbrøt jeg forbauset. - Men det ligger jo her.

Magnar Bratten smilte så vidt det var. Så bøyde han seg og tok opp den gjennomrustne, dobbeltløpede haglen. Han henvendte seg til Mikkel Gaino nå.

- Ser du noe spesielt ved denne børsa?

Mikkel Gaino tok geværet, snudde og vendte på det. Åpenbart var han vant til å håndtere jaktvåpen.

- Den er jo ikke bare rusten, konkluderte han. - Den er både skjev og skakk også.

- Nettopp, sa Magnar Bratten.

- Og jeg er ganske sikker på at Otto Fredriksen ødela geværet da han falt og brakk beinet. Hadde geværet vært i orden, så ville han helt sikkert slept det med seg hit, og avfyrt skudd for å påkalle folks oppmerksomhet. Men hvorfor skulle han drasse på et ødelagt våpen? Nei, den personen som begrov Fredriksen, begrov hagla samtidig. Alle spor etter den døde skulle altså fjernes.

Jeg så på lensmannen med en blanding av respekt og skepsis. Egentlig visste jeg ikke hva jeg skulle tro. Men spørsmålene trengte seg på.

- Hør her, sa jeg. - Det sentrale punkt må jo være om Otto Fredriksen var død da han ble funnet.

- Han var ikke død, fastslo Magnar Bratten.

Jeg begynte så smått å irritere meg over skråsikkerheten hans.

- Hvilket grunnlag har du for å påstå det?

- La oss anta følgende: Freriksen falt, brakk beinet og lå her hjelpeløs til han frøs eller sultet i hjel. Så ble han funnet av en annen fjellvandrer. Det kunne være en som absolutt ikke likte ham, ja kanskje hatet ham. Det var jo nok av dem inne i Saiti. Vel, personen som fant den døde Fredriksen var kanskje bare glad til. Men hvorfor skulle han eller hun gi seg til å begrave liket av den forhatte læreren? Mannen var jo død! Det var altså bare å rapportere likfunnet til politiet. Ferdig med det.

Magnar Bratten så først på meg, deretter på den gamle samen.

- Er du enig, Mikkel?

Mikkel Gaino stirret ned på likrestene med et fjernt blikk i det furete fjeset.

- Ja. Jeg er enig.

- Vel, da antar vi følgende, fortsatte lensmannen. - Fredriksen falt, brakk beinet og ble liggende hjelpeløs her. Sa ble han funnet av en annen fjellvandrer. Men så skjedde det noe som førte til at Fredriksen døde. Noe som den andre følte seg medskyldig i. Ja, så medskyldig at han eller hun fant det for godt å begrave Fredriksen og fjerne alle spor etter ham.

- Du snakker altså om mord nå, sa jeg.

- Når gjorde jeg det?

Jeg ristet på hodet. - Unnskyld, men jeg forstår virkelig ikke hvor du vil hen. Skjønner du det, Mikkel?

Samen strøk seg over den ubarberte haken.

- Jeg gjetter ikke så mye som dere. Jeg bare vet at her har vi funnet Fredriksen som forsvant en gang for lenge siden. Og vi samer har et ordspråk som sier: Gal jápmima mannil leat garjjat. Jeg så på Magnar Bratten.

- Hva i all verden betyr det?

- Det betyr: Etter døden finnes det kråker. Det Mikkel mener, er vel at man ikke skal rote i de døde og i fortiden. Har jeg rett, Mikkel?

Gaino svarte ikke. Han hadde snudd seg, speidet oppover mot Albasvarris steile fjellsider. En rovfugl kretset i sirklet høyt oppe i den solklare luften.

- Nåvel, sa Bratten, halvveis til seg selv. - Jeg er lensmann her, og det er min fordømte plikt å rote i denne saken. Foreldet er den nemlig ikke. Hvor var jeg egentlig? Jo, jeg ville fram til at vedkommende som fant Fredriksen også begrov ham, på grunn av en følelse av skyld for at Fredriksen døde. Og av frykt for at liket skulle bli funnet.

- Aha, sa jeg. - Du mener altså at den som fant Fredriksen med vilje unnlot å hjelpe ham. En straffbar unnlatelsessynd, altså.

Lensmannen sendte en smal røyksky ut den ene munnviken.

- Du tar feil igjen, sa han. - Den som fant Fredriksen, hjalp ham også.

Bratten bøyde seg over likrestene og tok opp en morken lærstøvel.

- Se her. Denne har vært på det høyre, avbrukne beinet til Fredriksen, Den er fjernet skånsomt ved at den personen som fant ham skar den opp med en kvass kniv. Nå vil du vel innvende at Fredriksen selv skar opp støvelen med sin egen kniv. Men da ville jeg funnet en kniv, enten i ryggsekken eller i beltet. Men det er ingen kniv her. I sekken fant jeg bare rester av noen klær, en matboks, en brennevinsflaske og noen rypeknokler. Vel, la meg gå videre. Personen som fant Fredriksen spjelket også beinet hans. Se på disse halvråtne lærreimene og trepinnene rundt knoklene. Det finnes ikke trær eller busker akkurat her, og heller ikke den veien Fredriksen slepte seg etter fallet. Den som hjalp ham har først skåret vekk støvelen fra det hovne beinet og deretter gått nedover mot det skogholtet, kuttet av en busk og brukt deler av stammen til å spjelke med.

Det ble stille en stund. Så sa jeg:

- Ærlig talt, dette virker nokså søkt.

- Har du en bedre forklaring, kanskje?

Det hadde jeg ikke. I mitt stille sinn måtte jeg anerkjenne lensmannens registreringsevne. Men plutselig slo en tanke ned i meg: Enn om det var han selv som...?

Mikkel Gaino virket lite interessert i saken. Han satt og tygget på et stykke reinkjøtt som han hadde trukket opp av sekken sin. Vigg satt foran ham og tigget skamløst.

Lensmannen hadde dype rynker i pannen. Han sa: - Jeg er temmelig sikker på at det var en same som fant Fredriksen, og som spjelket beinet hans. Jeg har forsøkt å forestille meg hva som videre skjedde. Som jeg sa i sted, så var Fredriksen en rendyrket rasist. Han likte å herse med samene. Tenk deg nå at han ligger her, bannende og svertende. Så dukker denne samen opp som en reddende engel. Men for Fredriksen var han ingen engel, bare en tjener som han kunne kommandere over. Jeg synes jeg hører Fredriksen: Skjær opp støvelen! Finn et eller annet å spjelke beinet med! Dra deg ned og hent folk, så fort du bare kan! Slik snakket han nemlig til dem. Og han gikk aldri på akkord med sin egen rasistiske karakter. Jeg kan overhodet ikke tenke meg at han kunne være i stand til å snakke høflig til en same, hvor hjelpeløs han enn var. Vel, så har denne samen blitt forbannet og dratt sin kos. Men ikke for å hente hjelp. Bare for å vente til Fredriksen var død. Så har samen kommet tilbake, begravd liket og fjernet alle spor.

Bratten slukket pipen og stakk den ned i jakkelommen.

- Vel, det er hva jeg tror. Nå har vi ikke mer her å gjøre. Men det er min forbannede plikt å løse denne saken. Og det akter jeg å gjøre, selv om jeg skal bruke år og dag på det. Vi har lover her i landet, og lover er til for å håndheves.

Han stirret på Gaino.

- Ikke sant, Mikkel?

Samen reagerte bare med et svakt skuldertrekk. Så sa han: - Návdi i gallan goassege.

Vi var tilbake i Saiti om kvelden. Restene av jegeren og hans utstyr hadde vi båret med oss i store plastsekker. Da lensmannen og jeg hadde tatt avskjed med Mikkel Gaino, tok vi inn på pensjonatet igjen. Neste morgen satte vi oss inn i lensmannens bil for å kjøre til en sameby lenger nord. Restene av Otto Fredriksen lå i en metallkasse bak i bilen.

Idet vi skulle til å kjøre, kom en liten pike i samedrakt løpende mot bilen.

- Lensmann, lensmann! ropte hun. - Du må høre! Magnar Bratten rullet ned bilvinduet. - Nei, er det ikke Ellen Gaino, sa han. - Nå, hvordan står det til med deg?

- Jo, bare bra. Men jeg skal hilse fra onkel Mikkel og si at det var riktig, det som du trodde.

Bratten så stivt på henne- Plutselig virket han eldet og temmelig sliten.

- Nå. Sa han det, du.

- Ja. Og han sa at han ble så veldig sint fordi Fredriksen var så full, og fordi han kalte ham for en luset samejævel og en forbannet dumskalle.

Lensmannen nikket. Pannen hans var full av rynker.

- Å, jaså. Sa Mikkel noe mer enn det?

- Ja. Han sa at jeg måtte fortelle dette til dere, men ikke til noen andre.
Og at jeg aldri mer måtte snakke om det.

- Hvor er han nå?

- Han dro innover vidda tidlig i morges.

- Å, herregud, gjorde han det?

Det var første gang jeg så lensmannen ute av fatning. Etter noen sekunder var han seg selv igjen.

- Takk skal du ha, Ellen.

Vi kjørte i en halv time uten at det ble sagt et ord. Jeg var den første som brøt stillheten.

- Hadde du mistanke til Mikkel på forhånd?

- Ja. Han hadde et slags ansvar for søkingen etter Fredriksen i Albasvarri-området. Og han påsto påfallende hardnakket at Fredriksen ikke pleide å jakte i de traktene. Ja, det var faktisk Mikkel som var årsaken til at det meste av søkingen foregikk i traktene nord for Saiti. Jeg fikk tidlig en følelse av at Mikkel kjente mer til saken enn han ville ut med. Og jeg merket meg en del av hans reaksjoner da vi hentet likrestene i går.

- Og hva vil skje nå?

- Du hørte hva Ellen Gaino sa. Mikkel dro innover vidda tidlig i morges.

- Hva betyr det?

- At han er en gammel mann. At han vil forsvinne på sin egen måte. Ingen kan stoppe ham.

Vi ble sittende tause nok en gang. Jeg stirret utover de endeløse viddene og forsøkte å finne en rasjonell løsning på noe jeg ikke hadde forutsetninger til å forstå.

- Det er noe jeg spekulerer over, sa jeg. - Da du snakket til Mikkel om at loven er til for å håndheves, så svarte han et eller annet på samisk. Hva var det egentlig han sa?

- Han sa: Návdi ii gallan goassege.

- Hva betyr det?

- Det betyr: Ulven blir aldri mett.

- Ulven blir aldri mett, gjentok jeg undrende. - Men hvorfor snakket han om ulv? Den er da utryddet her oppe for lenge siden.

Magnar Bratten smilte, bittert og litt overbærende. - Det er riktig. Men for den samiske befolkningen er vi ulvene. Du, jeg, alle vi som representerer den såkalte kultur og sivilisasjon. Vi som stadig trenger oss lenger og lenger inn i Same-eana, Samelandet, med vår religion, våre lover, regler, moralpåbud, normer, maskiner, kraftlinjer og vår teknokratiske mentalitet. Mikkel Gaino ville ikke la seg sluke av den ulven. Han trakk seg tilbake til sitt eget land. Der vil han dø, uten å stå til regnskap for noe eller noen.

Lensmannen tidde og knep leppene sammen. Etter en stund sa han: - Skjønner du nå litt mer om hvordan denne jobben kan være, du som sitter trygt på kontoret ditt nede i hovedstaden?

Jeg nikket. Blikket mitt hang ved det høstgule, ødslige landskapet. En flokk kråker fløy lavt over vidda med kurs mot sørøst.

Samisk skolehistorie 6