Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2012.
 Margrete Aamot Øverland sammen med mannen Arnulf Øverland, 1946.
|
Denne artikkelen sto på trykk i Riksmålsforbundets blad Ordet, nr. 2-1967. |
Riksmålsfolkets harme over den sprogpolitikk som har vært ført i den siste menneskealder, har vært fullt berettiget. Når tilstandene langsomt bedrer seg, skyldes det at vi er mange, at vi har skaffet oss en sterk organisasjon og publikasjoner med slagkraft og kvalitet. Vi har ikke villet finne oss i å bli neglisjert.
Noen har måttet finne seg i det. Samene er ikke mange. De har ingen sprogpolitisk organisasjon, ingen egne aviser eller tidsskrifter som kan slåss for deres sproglige rettigheter. De er i langt høyere grad enn riksmålsfolket avhengig av departementets forgodtbefinnende og skolemyndighetenes vekslende interesse.
Vi riksmålsfolk blir indignert hver gang vi støter på tilfeller hvor skolestyrene ikke tar tilbørlig hensyn til foreldrenes ønsker, når det gjelder elevenes undervisningssprog. Men i de tilfeller foreldre og skolestyrer er enige, oppstår det iallfall ikke vanskeligheter ved valg innenfor de muligheter skolevesenet har å by på. Vil man ha bøker med moderate former, får man det. At det ikke finnes en eneste lesebok med mer enn halvparten av stoffet på moderat bokmål, er en annen sak, som skal få lov å ligge i denne sammenheng.
Det er samenes situasjon som opprører oss for tiden. For dem nytter det nemlig ikke om foreldre og skolestyre med én munn forlanger bøker med moderate former. De får dem ikke. Det finnes ikke moderate lesebøker og ABCer for samisktalende barn som skal lære norsk. Og de skal ikke finnes. I et brev til Kautokeino skoleråd har Kirke- og undervisningsdepartementet opplyst at det er de radikale sprogformer som vil bli gjennomført i de samisk-norske skolebøker.
Slikt skriver ikke departementet på egen hånd. Man rådfører seg med dem som er utpekt til «å gi styremaktene råd og rettleiing i språkspørsmål»: Norsk språknemnd. Og Norsk språknemnd har anbefalt radikale former med den begrunnelse at man i norskundervisningen for samebarn — så langt råd er — bør unngå å skifte sprogformene.
Det er forståelig at skolestyret i Kautokeino spør hva sprognevnden mener med dette. Hvis man skal unngå å skifte sprogform, må man holde seg til moderate norskbøker. Det er moderate former man har brukt i de siste 12 år. Den dobbelttekstede bibelhistorie og katekismus har begge moderate former. Og M. Wiigs radikale ABC har ikke vært i bruk på 8 år. Da denne boken utkom, var det sproglige klima langt hardere enn idag. Samnorsken skulle trumfes igjennem. Fru Wiig vil idag ikke gå med på en nyutsendelse av sin ABC, hvis hun ikke får bruke moderate former. Det kan man nekte henne fordi man fremdeles har et stort restopplag av den radikale ABC som samene kvier seg for å anvende.
Kautokeino skolestyre har talt departementet midt imot. Og nordnorske aviser av alle politiske avskygninger støtter skolestyret. De understreker at ifølge skoleloven kan skolestyret avgjøre hvilken ABC og lesebok som skal brukes. Men hverken skolestyret eller læreren kan binde elevene, når det gjelder valg av former i skriftsproget. Det norske sprog elevene møter utenfor skolen, er talemålet i Finnmark samt aviser, blad og bøker hvor det ikke finnes radikale former. Skal de ha slitet med å lære seg norsk, bør det være et norsk sprog de kan ha glede og nytte av. Det radikale bokmål som er en plage og en forargelse for alle som sogner til riksmålet, blir allikevel verre for samisktalende elever som ikke har noe korrektiv til det i sitt eget morsmål.
Det er et faktum at det blant samene er adskillig motstand mot det de kaller tvangsfornorskingen. Det er mange som ivrer for ren samisk undervisning, for et samisk gymnasium som skal gjøre samisk ungdom tradisjonsbevisst og styrke den kulturelle forming elevene har fått i sine hjem. Idag er norsk hovedsprog i skolen. Og motstanden mot å lære norsk er avtagende. Men det skal være skikkelig norsk! Hva kommer det så av at det ikke skal være mulig å få undervisning iallfall i et norsk sprog som de fleste norske skoleelever har idag? Riksmål kan det altså ikke bli, men det burde være moderat bokmål.
Ingen kan være i tvil om at noen er ute og rider sprogpolitiske kjepphester. Og det er ikke videre vakkert, når man vet at man har å gjøre med en sproglig minoritet som ikke har en chanse overfor skolemyndigheter og departement.
Fru Wiig har fått høre mange vondord for sin ABC. Det viser seg at hun er relativt uskyldig. Hun lot seg bondefange i en tid da Oslo skolestyre hadde utpekt retningen for skolebokforfattere. Siden har hun forsøkt å bøte på forholdet. Men hennes gamle ABC skal først slites ut, og hele det veldige restopplag utnyttes, selv om samebarnas lærere kvier seg for å bruke boken og helst hjelper seg uten den. Desto billigere blir det!
I likhet med ABCen var den lesebok som utkom i 1965 dobbelt-tekstet. Alt stoff er trykt både på samisk og norsk. Boken er utgitt av en lesebokkomité med L. Lind Meløy som formann og Edel Hætta Eriksen og Per Persen som medarbeidere.
I en artikkel i Finnmarksposten, undertegnet Æle Dervan, opplyses det at «en av forfatterne vel nærmest er ført bak lyset idet vedkommende hele tiden har trodd at det ihvertfall ikke ville bli benyttet bare radikale former». Vi tar neppe feil når vi regner med at «vedkommende» er Edel Hætta Eriksen, skolestyreformann i Kautokeino. Sammen med Erling Andreassen og Gunnar Bøe har hun utarbeidet en uttalelse til kommunestyret like før jul. Her gis det uttrykk for hvor uheldig det er å gi samisktalende barn bøker med både moderate og radikale former, noe som øker den sptogforvirring som allerede er tilstede. Det er helt påkrevet med norskbøker med bare én rettskrivning, og også lesebøker og ABC-bøker med moderate former bør utgis.
Formannen i lesebokkomitéen er altså L. Lind Meløy, nuværende formann i Norsk Lærerlag, daværende skoleinspektør i Karasjok. Han skriver frivillig et meget radikalt bokmål. (Kfr. hans diskusjon med professor Aksel Lydersen i Norsk Skoleblad før jul.) Det må være tillatt å antyde at vi begynner å ane hvorfra forargelsen kommer, ikke minst efter offentliggjørelsen av lærerlagets uttalelse om Vogt-innstillingen, et dokument formannen hefter for, selv om han personlig ikke kan tillegges forfatterskapet.
Hvorledes ser de så ut, disse skolebøkene som Kautokeino skolestyre erklærer krig? Det står i en uttalelse fra skolestyret at departementet handler i strid med sine egne retningslinjer for lesebøker. «Efter de retningslinjene skal lesebøkene inneholde både radikale, moderate og nynorske former. Den samisk-norske lesebok I har bare radikale og nynorske former, og skolestyret mener at det ikke fins noen hjemmel for en slik handling.»
Lydolf Lind Meløys lesebok gir inntrykk av at man har bestrebet seg på å gi barna mest mulig stoff fra hjemlige trakter og fra den forestillingsverden de på forhånd er fortrolig med. Det er formodentlig fornuftig, ikke minst fordi barna ikke bare skal ha øvelse i lesning, men også lesning på et fremmed sprog. Det gale er at boken lar barna tro at de får undervisning i god og brukbar norsk. De vil efterhvert oppdage at de bruker år på å lære et sprog som er godt nok i skolen, men ikke i livet. (All respekt for Gutorm Gjessings lærdom. Men samene skulle helst kunne bruke sine norskkunnskaper til å lese andre forfattere også.)
I likhet med forgjengere blant norske lesebøker åpner også denne med P. A. Jensens vers: «Alt er skapt av deg, O Gud.» Men linjene: «gress på mark og frukt på tre, sol og sæd og regn og sne» er omdiktet til: «blomst på eng og frukt og frø, sol og regn og vind og snø». Ikke at det egentlig går ut over den dikteriske kvalitet, om noen kan finne den, men det er merkelig hvor mange krumspring man må gjøre når man ikke har lov til å bruke almindelige riksmålsord som gress og sne i en skolebok.
Et par av Æsops fabler står i innholdsfortegnelsen oppført som «Samisk eventyr» og «Fra Heime og ute». Sprogtonen er den samme i disse som i en rekke andre stubber og historier:
Reven hoppa etter rognebæra. Han gikk sin veg og mumla. En høstdag flaug en stor flokk grågjess av sted mot sør. Da dalte ei av flokken ned like ved en gard. Den hadde skadd vengen og kunne ikke flyge lenger, men måtte bli aleine tilbake. Den ble fanga og slo seg ned på garden hede vinteren. En flokk grågjess kom fra breddene av Nilen og var på veg til de kjente fjellvatna oppe under midnattsola. Da ble den grepet av lengsel og tok til vengene.
Vakkert er det i sannhet ikke!
A-bøyning er gjennomført, ikke bare i substantiver som er erklært for hunkjønnsord av sprognevnden, men også i verber: Hunden kasta seg i elva og dreiv nedover. Folk sakna barnet og leitte etter det. Hunden lystra bare matmor si og berga mange hundre dyr. Det lukta svovel av vatnet. Simla puffa kalven uti. De nærma seg noen gammer. Flokken myldra ned over fjellet for å få tak i de første gras-stråa som titta fram i solhellinga. Han undra seg. Hunden slikka ansiktet hennes. Han fanga fisk. Han mista livet. Hunden samla flokken og berga den. Den stoppa og vifta med halen. Det lysna av dag.
Sterke verber får diftonger overalt hvor de kan puttes inn. Og artikkelen ei er gjennomført såvel i obligatoriske som valgfrie hunkjønnsord: ei ulykke, ei fortelling, ei flytting, ei stjerne, ei lita mus.
Av de forfattere som har fått holde for, er det særlig gatt stygt ut over J. A. Friis og Matti Aikio. Som rimelig kan være er «Lajla» og «I dyreskind» fyldig representert. Men forfatterne ville vel ha visse vanskeligheter med å kjenne seg igjen.
Det er ikke nødvendig å gå i detalj. Det er bare nødvendig å fastslå at samebarna lærer et norsk sprog som de ikke vil finne igjen i noen trykksak når de er ferdig med skolen, så avvikende er skolesproget fra gangbar norsk. Vi kan tenke oss situasjonen om vi forestiller oss at vi på skolen skulle lære engelsk eller tysk i en skolebokversjon som avvek like sterkt fra det sprog vi finner i engelsk og tysk litteratur og presse. Det skulle bli månelyst! Men fordi dette er innenfor tabuområdet samnorskpolitikk, kan ulykken skje, uten at noen løfter en finger. Om det da ikke skulle treffe seg slik at det fantes en nordnorsk stortingsmann, kanskje en som hadde stått på en annen partipolitisk liste enn Lind Meløy, en som kunne tenke seg å skaffe sameelevene og Karasjok skolestyre litt større oppmerksomhet i Kirke- og undervisningsdepartementet.