Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
| Denne artikkelen sto i Dagbladet 29.03.1961. Kjell Syversen (f. 1926 i Oppegård i Akershus) var journalist i Mannskapsavisa, Aktuell, Dagbladet og VG. Han har her intervjua fire lærerskoleelever: Odd Mathis Hætta er fra Kautokeino, født i 1940. Han har bl.a. arbeida som grunnskolelærer, konsulent for skoledirektøren i Finnmark, leder for Sámi Radio og som førsteamanuensis i historie ved Høgskolen i Finnmark. Han har vært redaktør for avisa Ságat og skrevet ei rekke bøker. Ivar Vangen (1936-2003) fra Manndalen i Kåfjord var i mange år samisklærer ved Nordreisa videregående skole. Han var også allsidig idrettsutøver og aktiv i idrettsorganisasjoner. Johan Jernsletten (f. 1940) fra Polmak i Tana var mange år lærer og rektor ved Polmak skole. Han er medforfatter av flere samiske lærebøker og ordbøker. Ellen Marit Guttorm (f. 1939) fra Karasjok var lærer i Kautokeino barneskole fra 1967 til hun gikk av med pensjon i 2002, bare avbrutt av perioder da hun arbeida med læremiddelarbeid for Samisk utdanningsråd. Hun har skrevet ei rekke samisklærebøker for barneskolen. Daværende rektor ved Tromsø lærerskole, Sigurd Arnekleiv ..... |
TROMSØ i mars.
En liten samejente på sju - åtte år. Hun lærte å stave, men skjønte ikke ordene. Hun lærte å lese - men uten å begripe enkle setningers dunkle mystikk.
Seinere - hun gikk vel i 4. klasse - fikk ungene lære en sang av den pene, unge lærerinnen, hun fra Oslo som bare snakket norsk. En vakker sang: «Sov du vesle spire ung», heter den. Og for første gang følte samejenta at hun forstod - at ikke alt på skolen var usikkert mørke.
«Spire» visste hun iallfall hva var. Det betyr «dyr» på samisk, og dyr var hun fortrolig med, flyttsamebarn som hun var, med hele sin sterke slekt på de store åpne viddene. Stolt sang hun med, og først mange år etterpå skulle det vise seg at hun i grunnen ikke hadde forstått noe av sangen heller. For det var selvfølgelig en norsk sang sameungene hadde fått lære. Av en lærerinne fra Oslo som ikke kunne et ord samisk, men likevel ansett som fullt kvalifisert til å putte kunnskaper inn i samiske elever, som dårlig nok kunne sitt eget språk, og absolutt ikke norsk. Ingen ville finne på å gi norske førsteklassinger undervisning på russisk. Men slike genistreker er god skolepolitikk overfor den samiske minoritet til dags dato. Er det så underlig at de resten av livet sleper rundt med et knusende mindreverdskompleks?
Vi har jo ingen minoritetsproblemer her i landet. Her drives ingen rasediskriminering. Men en da sitter en plutselig ansikt til ansikt med fire samiske lærerskoleelever på rektors kontor i Tromsø, og er ikke så skråsikker lenger. Først er alt bare velstand med beroligende opplysninger om undervisningen i samisk ved den store moderne lærerskolen i Tromsø. Fra den først undervisningstimen i 1953 har interessen for samisk vært stadig stigende. Riktignok har elevene i alt vesentlig vært samer, men i år måtte man gå til det gledelige skritt å opprette en ekstra klasse også for ikke-samiske elever. Utmerket alt sammen. Men den sympatiske, stillfarende skolemannen, rektor Sigurd Arnekleiv, er ikke så sikker på at vi aner det fulle omriss av dette problemet. Diskret får han hentet inn fire samiske elever fra en undervisningstime. Det kan være nyttig å snakke, litt med dem, mener rektoren. Tre gutter og en jente i alderen 20 – 25 år: Odd Mathis Hætta, fast-boende same i Kautokeino, Ivar Vangen. Kåfjord. Johan Jernsletten, Polmak, og Ellen Marit Guttorm, flyttsame. Det er Hætta og Ellen Marit Guttorm som fører ordet det meste av samtalen. Det søkker i oss da Hætta innleder:
— Jeg tror ikke samene ville hatt det stort verre under et autoritært system! sier han.
— De mener da ikke at De ønsker . . .
— Jeg ønsker ikke noe. Jeg bare slår fast noe jeg mener er en kjensgjerning. Samene har aldri hatt de samme sosiale og demokratiske rettigheter som dere nordmenn. Kall det hva dere vil. Rasediskriminering eller rett og slett grov urettferdighet. Det er iallfall et faktum. Jeg er same, men først her på lærerskolen fikk jeg lære språket mitt å kjenne.
I fem-seks år gikk jeg på folkeskolen.
UTEN Å BEGRIPE ET ORD
av det læreren sa fra kateteret. Alt foregikk på norsk. Jeg følte meg som en undermåler med varig svekkede sjelsevner. Korte lekser pugget jeg til jeg kunne dem på rams. Større stykker måtte jeg gi opp. Men hva som stod i bøkene, ante jeg ikke. Først i 6. klasse begynte jeg å forstå. Men da gjorde jeg en annen oppdagelse også, og den var mindre hyggelig. Jeg oppdaget hvor uhyggelig langt etter jeg lå i forhold til de norske elevene.
— Og seinere?
— Seinere var jeg på likningskontoret i Kautokeino og fikk ytterligere bekreftet det jeg visste fra før: At levestandarden blant samene ofte er rystende lav. 3000 —4000 kroner i årlig inntekt var det vanlige, de norske lå selvsagt langt høyere. For det er jo de som sitter på de gode stillingene, en same må pent holda seg nederst på samfunnsstigen.
Det har sin naturlige forklaring:
Som regel har han ikke råd til å skaffe seg høyere utdannelse. Ikke mot heller — etter sju år på skole, som ikke har bibrakt ham stort mer enn et kjempemessig mindreverdskompleks. Jeg føler meg usikker. Usikker, rotløs og ofte fortvilt. Ikke så mye for min egen del. Jeg er kommet bra i gang. Kanskje burde jeg gjøre som mange før meg. Fornekte seg selv og min samiske opprinnelse - bli mer norsk enn nordmennene selv. Men jeg har en drøm om å få være med og gjøre noe av urettferdigheten god igjen. Værse med på reformer som kan gi samene deres selvrespekt tilbake. Kanskje kan jeg få muligheten i skolen, kanskje må jeg velge politikken. Jeg vet ikke. Vi kan iallfall ikke sitte stille og vente på at ting skal bli bedre. Vi må gjore noe sjøl!
De tre andre har tenkt seg inn i skolen. Tre beskjedne mennesker som ikke regner med å utrette mirakler, men iallfall komme ungene i møte og ikke stenga dem ute bak språkets barriére. Ellen Marit Guttorm husker da hun selv
KOM NED FRA VIDDENE
til internatskolen i Karasjok. Hun kunne selvfølgelig ikke norsk. Hadde knapt hørt det snakket. Men lærerinnen var fra Oslo og snakket bare beste vestkant. Det gikk sikkert fire-fem år, før Ellen Marit oppfattet hva hun drev på med, og da hun så smått hadde vennet seg til dette merkelige språket til den snille Oslo-damen, ble hun erstattet av en ny frøken fra Fredrikstad, som ikke la skjul på dialekten. Og så var all kontakt brutt for Ellen Marit igjen.
Hun hadde
ALDRI HØRT OM «LANGE BALLÆR PÅ VINGANE».
På realskolen fikk Ellen Marit et nytt prov for hvor grundig vi tar vår viten om samene: I geografiboka studerte hun bilder av norske samer, som enhver same-elev med et halvt øye så var nord-svenske. I historieboka leste hun ordrett «at finnmarkingene kjører med rein og pulk», og enhver måtte da få det bestemte inntrykk at reinskyss er eneste framkomstmiddel i Finnmark. En bagatell er det saktens når autoriserte lærebøker skriver at flyttsamene «drar fra sted til sted» som regulære nomader, men det er nå likevel loddrett galt. De har sitt faste trekk fra fjellet til kysten og tilbake igjen. Slike ting bidrar også til å gi de unge samene et inntrykk av at deres livsform er noe kuriøst og småpussig, som man ikke skal ta altfor høytidelig på.
Rektoren sitter lenge i tanker etter at hans elever er gått. — Det må være noen snille skolebarn som ikke har gjort opprør forlengst, sier han omsider. — Jeg kan ikke skjønne annet enn at samfunnet har gjort en stor urett ved ikke å innføre samisk i skolen for lenge siden. Det offisielle synet er selvfølgelig riktig: Jo, tidligere samene kommer inn i det norske språket, dess bedre. — Men det er meningsløst og upedagogisk at ungene skal sitte på skolen i fire-
fem år uten å begripe noen ting. I Finnmark fins det også en del finnlendere, det vi før kalte kvener, som verken snakker norsk eller samisk. Gad vite hvordan disse barna klarer seg på skolen i dag. — Jeg håper, sier rektor Arnekleiv, at den undersøkelse vi nå holder på med, skal utløse en kraftig reaksjon på høyeste hold. Vi har studert forholdene i land det er naturlig å sammenlikne oss med, Canada, Skottland og Flandern m. fl., og det viser seg at man overalt starter med barnas eget morsmål og seinere lar elevene på over til nasjonalspråket — Dette er det innlysende riktige, og det skal ikke bli lett å nekte oss reformer når dette materiala legges fram!
Han fikler litt med brillene. — Denne sangen som den vesle jenta lærte, «Sov du vesla spire ung». — Kjenner De fortsettelsen? Jeg tror den er slik: «Sov du vesle spire ung — ennu er det vinter».