På tide å imøtekomme samiske krav

Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Tor Henriksen:

På tide å imøtekomme samiske krav

Tor Henriksen
(Foto: )

05.12.1973 diskuterte Stortinget budsjettet for Kirke- og undervisningsdepartementet. Da holdt stortingsrepresentant Tor Henriksen fra Sosialistisk Valgforbund, Finnmark et innlegg som blei gjengitt i sin helhet i Ságat 14.12.1973 under tittelen «Stortingsrepresentant Tor Henriksen talte vår sak. Hvor var samen Per A. Utsi?». Vi gjengir her hele innlegget slik det var referert i Ságat.

Tor Henriksen er født 1933 i Gamvik, gikk gymnas i Alta og utdanna seg til ingeniør i Televerket. Han har arbeida i Televerket/Telenor i mange forskjellige stillinger opp til divisjonssjef for Nord-Norge. Han har vært medlem av kommunestyre i Berlevåg og Hammerfest og var stortingsrepresentant 1973-77.

President.

Fra mine gymnasdager i Alta husker jeg en episode svært godt. I en historietime skulle vi diskutere negrenes problem i USA. En av mine klassekamerater som var same, spurte om vi ikke heller burde diskutere samenes situasjon i Norge— várt eget minoritetsproblem.

Både læreren og vi andre viste en tydelig irritasjon.

Var dette egentlig noe problem? Samene hadde da sannelig de samme muligheter som oss andre. Hans ønske ble avvist.

Vel, historia er ikke særlig orginal og hadde vel gått i glemmeboka, dersom saka ikke hadde fått et etterspill for meg.

Seint på kvelden kom han opp på hybelen min. Han gikk først kl. 7 om morgenen. Da hadde han greid å gi meg ei lekse som jeg seint kommer til å glemme: Om samenes situasjon i det norske samfunn. Det var som et uvær som brøt løs. Oppdemmet bitterhet og nedverdigelse over hans og de andre samers situasjon fosset ut.

Det er ikke ordene jeg husker, men fortvilelsen, sinnet, avmakten han følte mot oss og det samfunn som ikke forsto.

Reidar Hirsti som skulle ha en spesiell forutsetning for å uttale seg i disse spørsmål skriver i si bok fra 1967 «En samisk utfordring» side 11: «Det samene har vært og fortsatt er utsatt for, er en kulturell diskriminering. Det er det som har gjort dem til stebarn i de nordiske samfunn. Og dette område har de andre nordiske folk nærmest gjort alt for å knekke samenes selvrespekt og selvfølelse. Samisk språk, kultur og livsform er stadig stemplet som noe mindreverdig og «primitivt».»

Det norske samfunn har en stor gjeld å avbetale på. Jeg tror imidlertid at vi gjør klokt i å overlate til samene sjøl å vurdere de tiltak som er nødvendig for bevaring av samisk språk og kultur. Men vi må gi dem administrativ frihet og vi må sørge for de økonomiske forutsetninger for at de skal kunne makte oppgavene.

I dag er det stor mangel på pedagogisk materiell for samiske elever, såvel i morsmålsopplæringa som i andre fag.

For å bedre skolesituasjonen for de samiske elever foreslår Sosialistisk Valgforbund kap. 238 post 20. «Tiltak for å fremme undervisning i samisk», økt med 250.000 kroner.

I den midlertidige mønsterplanen står det at utgivningen av lærebøker og undervisningsmidler skal fortsette på sentralt hold for de samisktalende elevene. Dette er jeg uenig i. Fra sentralt hold bør man stille midler og teknisk hjelp til rådighet, men selve utforminga av materiellet bør foregå i de samiske strøk. Det er de som arbeider her og sjøl har samisk bakgrunn, som best vet hvordan materiellet bør være. En kan f.eks. bruke midlene slik at samiske lærere tar permisjon med lønn for å utarbeide egnede lærebøker og undervisningsmidler.

Det er vanskelig for meg å gå inn på hele problemet med skoletilbud i de samiske strøk.

Jeg viser her til de meningsytringer som er kommet fra samene sjøl, ikke minst uttalelsene gjennom en årrekke fra skolerådene i områdene.

Skolerådet i Kautokeino har bl.a. laget en fyldig rapport med vedtak om den midlertidige mønsterplanen som ble fattet på et seminar på stedet i april 1972.

Her beklager man seg over at folk fra språkblandingsdistriktene ikke har vært tatt med på råd ved utforminga av den midlertidige mønsterplanen, og man reiser omfattende kritikk mot planen fordi man mener den står for en videreføring av fornorskningslinja.

Skolen i de samiske distrikter kan ikke sammenlignes med skolen i andre deler av vårt land. Andre retningslinjer bør derfor følges her. Blant annet bør man gi skolen i de samiske distriktene utstrakt sjølråderett slik at samene sjøl kan forme skolen sin. Dette betyr at de vanlige timefordelingsplanene, pensumskravene og vurderingsmåtene kan fravikes i den grad det er ønsket fra den enkelte skole i de samiske strøk.

Det må også utarbeides lærebøker slik at elevene får reell mulighet til å velge samisk som undervisningsspråk i så stor utstrekning som de måtte ønske, bortsett da fra timene i norsk som fremmedspråk.

Et stort problem i dag er tilgangen på kvalifiserte lærere til de samiske distriktene. Man så ei løysing på dette problem da Alta lærerskole kom i gang. Desto mer skuffende er det at departementet ikke har føreslått bevilget penger til en egen avdeling for utdanning av lærere til samedistriktene ved skolen, slik som Hoem-innstillingen foreslår.

For å imøtekomme kravet fra de samiske distriktene og fra samiske elever ved skolen— som har søkt seg inn under denne forutsetning— foreslår Sosialistisk Valgforbund bevilget kr, 500 000 under kap. 260 før opprettelse av den planlagte avdeling for samisk lærerutdanning ved skolen i Alta.

I 1969 kom det i gang gymnas-klasse med samisk i Karasjok. Karasjok gymnas leier nå lokaler av Karasjok kommune. Leiekontrakten gjelder fram til 1. juli 1974.

I forbindelse med oppretting av leieavtale mellom staten og kommunen i 1971, skrev Kirke- og undervisningsdepartementet bl.a. i brev av 12/2-71: « Departementet vurderer for tida flere alternativer når det gjelder administrasjonsopplegg og romprogram.

I brev av 9/8-73 skriver så departamentet bl.a slik: « Vi ber om at avtalen med Karasjok skolestyre om leie av rom og utstyr ved kommunalt skolebygg må bli forlenget i 3 år, fram til 1. august 1977.»

Departementet har heller ikke i år foreslått bevilget noe til bygging av permanente gymnas i Karasjok. Sammen med de brev som er sitert og departementets budsjettforslag, må departementet tolkes slik at avgjørelsen om et permanent gymnas i Karasjok blir skjøvet nye 3 år fram i tida.

Karasjok skolestyre har gjort det klart at grunnskolen har behov for de rom som gymnaset i dag leier og at de dersom det ikke nå blir etablert et permanent gymnas i Karasjok, ikke kan forlenge kontrakten utover 1. juli 1974.

Gymnaset i Karasjok ble spesielt etablert for en etnisk minoritetsgruppe.

Skolen bør derfor snarest få status som permanent gymnas, uavhengig av gymnaskapasiteten og søkningen i Finnmark sett under ett. Sosialistisk Valgforbund foreslår at det bevilges 1 million kroner på budsjettet for 1974, slik at man kan komme i gang med bygging i 1974.

Det er etter vår mening en statsoppgave å bygge å drive gymnaset i Karasjok. Denne forpliktelse bør vi nå snarest ta den fulle konsekvens av.

Samisk skolehistorie 6