Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2012.

Lydolf Lind Meløy:

Tjue år etter Samekomiteen

>

Lydolf Lind Meløy
(Foto: Richard Bergh)

Lydolf Lind Meløy (1908–1999) var oppvakse i Vesterålen og kom som lærar til Kautokeino i 1937. Da han skreiv denne artikkelen var han skoleinspektør i Karasjok og leiar for Skolerådet for Indre Finnmark. Seinare blei han formann i Norsk lærarlag og i 1968–78 var han skoledirektør i Finnmark. Meløy skreiv ei rekke bøker om skolespørsmål, bl.a. Internatliv i Finnmark og historia til Norsk lærarlag og lærarlaga i Finnmark, Troms og Nordland.

Artikkelen blei første gong prenta i Syn og Segn 1-1980.

Det byrja så smått med motstanden mot neddemminga av samebygda Masi, heldt fram med «Aksjonen mot utbygginga av Alta- og Kautokeino-vassdraget» og har førebels toppa seg i samanes svelteaksjon framfor Stortinget i oktober. Etter dette har vi sett at her finst større motsetningar mellom det norske storsamfunnet og denne etniske minoriteten enn vi tidlegare har vilja vedgå. I november kom det ei fråsegn frå Nordisk sameinstitutt i Kautokeino med krav om eigne stortingsrepresentantar og avgrensa sjølvråderett. L. Lind Meløy ser desse krava og dei siste dramatiske aksjonane i historisk perspektiv, og med utgangspunkt i 20-årsjubileet for den såkalla Samekomiteen understrekar han at det no er på høg tid å få avklara omstridde spørsmål som retten til land og vatn.

Eit merkeår

1959 er eit merkeår i historia til samefolket. Det er dette året innstillinga frå «Komiteen til å utrede samespørsmål» (Samekomiteen) blir lagd fram. Komiteen vart oppnemnd sommaren 1956. Det hadde såleis tatt tre år å kome fram til ei tilråding om retningslinene for samepolitikken i Noreg. Bakgrunnen for oppnemninga av ein eigen komite til å greie ut samespørsmålet, var det skifte i syn som slo igjennom etter krigen. Dette skiftet kom som følgje av samane si nasjonale haldning under krigen og som følgje av ein generell tendens i mange land med vaknande respekt for minoritetane. Det er grunn til å tru at etter kvart som det økonomiske åket veikna, voks sjølvrespekten hos samane.

Det første teikn på omslag i kulturpolitikken var at Norsk Rikskringkasting i 1946 gav plass til regelmessige sendingar på samisk. Opptaket til desse sendingane var gjort av samen Lars Gaup frå Karasjok og sett i verk av Lars Norman Sørensen som då var programsekretær i Finnmark. , Samordningsnemnda for skoleverket la i 1948 fram si «Tilråding om samiske skole- og opplysningsspørsmål». Læraren Per Fokstad var medlem av denne nemnda. Tilrådinga førte til at Kyrkje- og undervisningsdepartementet på ny tok til å gje ut tospråklege bøker — i første omgang lærebøker i kristendomskunnskap.

Såmi sær'vi — Samisk selskap — og Samisk råd for Finnmark vart skipa først 50-åra. Desse to organisasjonane vende seg til Norsk Rikskringkasting med krav om utviding av del samiske sendingane i radio. Dette gav Kåre Fostervoll høve til i brev av 21. juli 1955 til Kyrkje- og undervisningsdepartementet å ta opp spørsmålet om eit utval «til å klårleggje mål og framgangsliner for den samiske kulturpolitikken».

Oppnemninga av eit slikt utval — med førstekonservator (seinare professor) Asbjørn Nesheim som formann — kom så i august 1956. Med i komiteen var ordførarane i Kautokeino, Karasjok og Porsanger, formannen i samisk råd for Finnmark, formannen i Reindriftsamenes landsforening, lappefuten i Nordland og formannen i Såmi Sær'vi (Samisk selskap). Alle medlemene hadde såleis sentrale funksjonar innafor det samiske kulturområdet. Fire av medlemene var busette i Finnmark, men berre tre medlemer var samar. Komiteen hadde også høve til å nytte konsulenthjelp. Byråsjef Aalde var sekretær for komiteen.

Mandatet for Samekomiteen var : «utrede prinsipielle sider av samfunnsspørsmål som knytter seg til samene, og foreslå konkrete tiltak av økonomiske og kulturell art for å gjøre det mulig for samene å dyktiggjøre seg og utfolde seg i samfunnet».

Komiteen kom raskt i gang med arbeidet, men hadde berre tre møte i alt. Dette var arbeidsmøte som strekte seg over ei veke. Medlemene var aktivt med i arbeidet mellom møta og i utforminga av tilrådinga. Etter kvart arbeidde komiteen seg fram til eit heilskapssyn som ein knapt ville ha trudd var mogleg då arbeidet tok til. Dissensane vart derfor ikkje mange.

Tilrådinga frå Samekomiteen

La oss sjå på del hovudsynspunkt som i Samekomiteen kom fram til, og som i all hovudsak seinare fekk tilslutning av både departement og storting.

Vi kan dele tiltaka opp i fire hovudgrupper: 1. Prinsipielle synspunkt. 2. ;Økonomiske tiltak. 3. Kulturelle tiltak. 4. Samisk administrasjon.

l. Prinsipielle synspunkt

Komiteen kom fram til dette kjennemerket på å vere same: «Som same betraktes enhver som har samisk som morsmål og/ eller oppfatter seg sjøl som same.»

Om den samiske kulturen seier komiteen at den er «noe mer enn en livsform, den er i første rekke en samlivsform». Dette inneber at samane må leve i eit levande samisk samfunn. Vanskane viser seg når samane kjem i ein mindretalssituasjon eller når dei skal fungere som einskildmenneske i storsamfunnet. Då vil dei lett misse sin eigenart.

Språkfellesskapet er ein samlande faktor, og komiteen seier: «Den dagen samisk språk er borte, er og det avgjørende kjennemerket på samene borte.» Vern om språket blir ut frå dette syn ein viktig del av samisk kulturreising. Skal det samiske språket vere liv laga, må det ha ankerfeste i eit kjerneområde der dei samisktalande er i fleirtal. Eit slikt område er indre Finnmark. For reindrifta er samisk eit teknisk språk som ikkje kan bytast om med norsk eller svensk.

Samekomiteen tok på prinsipielt grunnlag opp spørsmålet om samane sin rett til «land og vann» og refererer i denne samanhengen eit vedtak i Samisk Råd for Finnmark frå 29. mars 1956: Samene lever i den sikre overbevisning at høyfjellet og nes og øyer ute ved kysten som de har hatt bruksrett til i uminnelige tider, ikke har vært herreløs eiendom, men tilhørte samene.»

«Samisk oppfatning går derfor ut på at staten ikke uten videre har rett til å disponere over områder uten å ta hensyn til samenes rettigheter.» Samisk Råd for Finnmark lar likevel ein viss tvil om eigedomsretten kome til orde og seier: «Det må imidlertid skapes klarhet i spørsmålet om samenes rett til å nytte ut disse områder i full utstrekning av omsyn til eventuell gruvedrift, vassdragregulering, industritiltak, skogsdrift og sportsmessig jakt og fiske.»

Den nemnde fråsegna og fråsegner frå samekonferansane i Jokkmokk i 1953 og i Karasjok i 1956 er bakgrunnen for at Samekomiteen bad regjering eller storting om å oppnemne ein komite for å få klårleik over dei juridiske sidene ved bruksrett og eigedomsrett og eventuelt utarbeide lovutkast.

2. Økonomiske tiltak

Framlegga om økonomiske tiltak var prega av dei tradisjonelle næringsvegane i dei samiske busettingsområda med hovudvekt på reindrift og jordbruk, men også sjøfiske, skogbruk og utmarksnæringane fekk sin plass i tilrådinga. Samekomiteen la stor vekt på utbygging av vegnettet og særleg då indre riksveg og jordbruksvegane. Ei viktig sak for Tana og Karasjok var å få fart i elveforbygningane slik at ikkje god jord vart ført bort av flaumen.

3. Kulturelle tiltak

Viktigast av alle tiltaka var dei kulturelle oppgåvene, dersom ein hadde noko meir enn kulturvern i sikte. Språket kom her i første rekkje. Komiteen slår fast; «Ethvert barn har en menneskelig rett til å få opplæring på sitt morsmål.» Men komiteen var klår over at skulle sameborna greie seg i samfunnet, så måtte dei og lære norsk: «Skolen må derfor vere klar til å fylle sin tosidige oppgave — å ta vare på den samiske kulturarven og å gi barna høve til å få del i norsk språk og kultur.» Samekomiteen tilrådde m.a. at det måtte bli skipa eigne skolar eller klassar for flyttsameborn både nord og sør i landet. Det vart lagt vekt på å senke elevtalet i klassen. Høgste elevtal pr. klasse del fem første skoleåra vart sett til 15, og 20 elevar for dei siste to-tre åra.

Samekomiteen var tidleg ute med krav om desentralisering slik at elevane på barnesteget skulle kunne bu heime under skolegangen. For ungdomssteget ville det bli bruk for internatskolar. Internata skulle ta omsyn til samisk sed og skikk og ikkje unødig avvike frå heimleg matstell. Komiteen slo fast: «Kravet bør være at enten husmora eller husmorassistenten skal kunne samisk.»

Under samekomiteens arbeid stod landet midt oppe i overgangen til niårig skole. Det fall då naturleg for komiteen å gjere i: framlegg om at tysk i ungdomsskolen ; skulle skiftast ut med samisk, og at opplæring i samisk skulle gå inn som fag på alle liner. Samisk kulturhistorie vart tilrådd innført som obligatorisk fag i kommunar med meir enn 20% samar, og for flyttsameelevar vart det gjort framlegg om ei reindriftsline. Eit naturleg framhald av ein 9-årig skole måtte vere ei samisk gymnasline. Samekomiteen listar opp ei rekke lærebøker som burde bli utgjevne, og gjorde;1 framlegg om særtiltak for utdanning av samiskkunnige lærarar og utdanningsstipend for samisk ungdom. Dei samiske sendingane i radio var på r den tid komne opp i to halvtimar for veka, lagde til ei tid på dagen med pause i riks-programmet. Komiteen sette fram krav om sending på samisk over riksnettet i tillegg til utviding av dei lokale sendingane.

Under overskrifta «andre kulturtiltak» tilrådde komiteen utbygging av folkebok-; samlingane i samebygdene, skiping av eit samisk institutt og vern og Innsamling av samiske tradisjonar og kulturminne.

Til slutt gjorde Samekomiteen under avsnittet kulturelle tiltak framlegg om statstilskott til ei samisk avis.

4. Samisk administrasjon

Samekomiteen drøfta også spørsmålet om r eigne samiske styringsorgan. Det rådde r semje om å tilrå at Samisk Råd for Finnmark måtte bli avløyst av eit norsk sameråd med sju medlemer, og at nordisk sameråd som vart konstituert i Karasjok i 1956, skulle få offentleg status. Fleirtalet i komiteen gjekk imot eit eige samekontor innafor sentraladministrasjonen. Grunngjevinga var at eit slikt kontor i Oslo kunne føre til ei uheldig fjernstyring. Av regionale tiltak som burde korne på tale, kan nemnast eigne sorenskrivarembete og politimeister embete for Indre Finnmark. Det vart gjort framlegg om å dele reindriftsadministrasjonen med ein lappefut for Karasjok og Aust-Finnmark og ein annan for Kautokeino og den nordlege delen av Troms med sommarbeite for rein frå Kautokeino.

Samekomiteen hadde ingen framlegg om nye organ på lokalplanet, men understrekar sterkt: «Det er vesentlig at en etter hvert kommer fram til en samisk administrasjon hos samene.»

Konkret nemner komiteen: a) «å gi kompetente samer fortrinnsrett ved besettelsen av administrative stillinger som hører inn under staten» i samiske kommunar. b) Norsktalande som får slike stillingar, får plikt til å lære seg samisk, c) Offentlege kunngjeringar bør vere på samisk og norsk, d) Brev på samisk må få svar på same språk.

Fråsegner om Samekomiteens tilråding

Med tidlegare tiders samepolitikk som bakgrunn verka Samekomiteens tilråding radikal, og mottakinga i kommunane Indre Finnmark var blanda. Særleg var striden hard i Karasjok. Ein resolusjon frå eit massemøte 9. april 1960 i Karasjok fortel om ei mobilisering med uvanleg omfang. Ikkje nok med at møtet sa seg usamd med komiteen, men møtet uttalte: «Vi vil med alle midler motsette oss ethvert tiltak som har til formål å bevare den samiske befolkning i et organisert samfunn i indre Finnmark.»

Verdien av resolusjonen frå massemøtet i Karasjok vart mykje diskutert i avisene etterpå. Samekonsulent Hans Henriksen som sjølv var til stades, gav ei skildring av møtet som i høg grad reiste tvil om resolusjonen gav uttrykk for samane si i meining, eller om han var uttrykk for eit 1 norskinspirert syn. Fleirtalet i Karasjok kommunestyre gjekk i same lei som resolusjonen og forkasta med 8 mot 7 røyster Samekomiteens innstilling. I andre kommunale organ som formannskapet, skolestyret, jordstyret og soknerådet fekk Samekomiteen støtte for sitt syn. Karasjok flyttsamers lokalforening var positiv til innstillinga. Karasjok-folket var såleis kløyvd i to jamsterke flokkar når det galdt synet på kultur og skolepolitikk, og kløyvinga gjekk på tvers av politisk syn og rase. Stort sett følgde likevel det lokale Arbeidarpartiet den gamle fornorskingslina — eit syn som var lite i samsvar med Arbeidarpartiet sin generelle kulturpolitikk på den tid.

Annleis var syn og stemningar i Kautokeino, der kommunestyret i all hovudsak sa seg einig i Samekomiteens grunnsyn og målsetting. Det same synet gjorde seg gjeldande i Polmak, medan kommunestyret i Tana tok eit mellomstandpunkt. Nesseby kommunestyre heldt fast på fornorskingslina.

Denne kløyvde stemninga i det samiske kjerneområdet måtte utan tvil få innverknad på arbeidet med samespørsmålet i åra framover.

Samekomiteen fekk stort sett støtte for sitt syn frå fagorgan på landsplan når det galdt omlegging av skolepolitikken, praktiske tiltak i næringslivet og utbygging av kommunikasjonane, men Justisdepartementet gjekk imot tilrådinga om eit eige sorenskrivarembete og eit eige politidistrikt for innlandskommunane i Finnmark. Grunngjevinga for dette synet var at området er «uhyre stort av utstrekning og med svakt utbygde kommunikasjoner samt at området er tynt befolket». I dag er kommunikasjonane utbygde slik at det vil vere naturleg å vurdere saka på ny.

Reaksjonen på Samekomiteens tilråding om å sleppe samisk språk til på riksnettet var negativ frå NRK si side. Kringkastingssjefen skreiv: «Om dette spørsmålet seier komiteen at det ville vere å gje samisk status som riksspråk. Ein må vere samd med komiteen l delte og dermed er det sagt at kringkastinga Ikkje utan vldare kan setja denne planen i verk. (...) Forutan desse viktige formelle innvendingane vil programleiinga peike på at ein må rekne med ein sterk reaksjon mellom lydarane mot faste sendingar på riksnettet i eit språk dei ikkje kjenner.» Ettertida har vist at kringkastingssjefen tok feil.

Samekomiteen fekk full støtte frå samane sine organisasjonar med særleg vekt på kravet om samane sine gamle rettar til «land og vann» og om retten til erstatning ved inngrep i naturen.

Ei viktig positiv side ved Samekomiteens arbeid var det ordskifte — den drøfting og den strid og brytning innstillinga skapte. Striden førte både til ettertanke og modning.

Stortingsmelding nr. 21

Stortingsmelding nr. 21 for 1962—63 vart lagd fram av Kyrkje og undervisningsdepartementet med Helge Sivertsen som statsråd. Meldinga refererer samandrag av tilrådinga frå Samekomiteen og dei fråsegnene som var komme Inn, og tar konkret stilling til mange av dei tiltaka det var gjort framlegg om. Bak denne meldinga ligg elt stort og grundig arbeid.

Det meldinga ikkje fortel om, er statsrådens personlege engasjement for å gjere seg kjend med helle sakskomplekset. VI som stod midt oppe i den aktuelle striden, minnest særleg det vekelange opphaldet hans i indre Finnmark vinteren 1961 for å bli orientert om striden kring samepolitikken. Han ofra framfor alt mykje tid på Karasjok, og tok kontakt med alle partar i saka, deltok i folkemøte, partimøte, fraksjonsmøte og var til og med til stades ved ei gudsteneste og talte frå kordøra. Etterpå var han på kyrkjekaffi i prestegarden. Den som før ikkje visste kva hans meining var, kjende seg nokså trygg etterpå for at Samekomiteen ville få støtte for sitt syn hos statsråden. Få stortingsmeldingar har truleg hatt ein meir sjølvopplevd bakgrunn enn den meldinga Helge Sivertsen skreiv under på fordi — som han sa i ein av talane sine — han hadde sjølv eit språksyn som var i mindretal i landet.

Stortingsmeldinga gav stort sett støtte til framlegget frå Samekomiteen, men la heller ikkje skjul på motstanden mot tilrådinga. Resolusjonen frå samemøtet i Karasjok 9. april 1960 er såleis tatt med som vedlegg til meldinga saman med eit foredrag av høgsterettsjustitiarius Terje Wold på Nordisk samekongress i Kiruna i august 1962, om «Minoritets- og menneskerettighetsspørsmålets folkerettslige stilling». Desse to vedlegga skapte ei kjensle av konfrontasjon mellom to syn på minoritetsspørsmålet.

Kyrkje- og undervisningsdepartementet ser ikkje ut til å ha vore i tvil om kva syn dei skulle vedkjenne seg som sitt. Grunnsynet til departementet kjem klårt fram gjennom følgjande sitat frå meldinga: «Samisktalende og norsktalende nordmenn skal være likestillede medlemmer av vårt statssamfunn. (...) Statssamfunnets oppgave må være å gi den samisktalende befolkning høve til å bevare sitt språk og særpregede kultur ellers, men det må skje etter den samisktalende befolknings eget ønske.»

Kyrkje- og Undervisningsdepartementet legg i meldinga sl stor vekt på samiske skolespørsmål, og legg grunnlaget for ei ny metodisk line i språkopplæringa. Tidlegare har t.d. tospråklege bøker vore løysinga når samane skulle lære norsk. I meldinga seier departementet: «Når samisk språkopplæring er tatt opp i skolen, vil den naturlige konsekvens være at begynnerbøkene lages på samisk med samisk miljøbakgrunn på samme måte som norskbøkene for norsktalende elever.» Med denne fråsegna er det sett punktum for ein gammal tradisjon med dobbelteksta bøker.

Samekomiteen tok opp spørsmålet omny Instruks for bruk av samisk i skolen, men departementet fann at ein slik instruks i var unødvendig fordi den nye skolelova av 1959 fastsette at samisk skulle kunne nyttast som opplæringsmål i skolen. På same grunnlag «anser departementet at instruksenira 1898 er bortfalt».

Innstilling S nr. 196

Neste steget i arbeidet med samespørsmålet var Stortinget si drøfting av tilrådinga frå Samekomiteen og St.meld. nr. 21. Dette skjedde 27. mai 1963 med Innst. nr. 196 frå Kyrkje- og undervisningsnemnda som grunnlag.

Stortingsmann Harald Samuelsberg som sjølv er same, var ordførar for saka og hadde ein samla Kyrkje- og undervisningskomite bak seg. Komiteen har gjort eit grundig arbeid, og Harald Samuelsberg som har ført tilrådinga i pennen, utførte eit arbeid som det står respekt av, særleg når ein tenkjer på at hans eige parti i Finnmark ikkje berre såg med velvilje på tankane og framlegga i Samekomiteens tilråding.

Kyrkje- og undervisningsnemnda avlivar først ein påstand som hadde vore sett fram i argumentasjonen mot Samekomiteens tilråding: «Komiteen har ikke forstått Samekomiteen derhen at den vil gå inn for tanken om et samisk reservat.»

Det vil føre for langt å ta fram alle dei spørsmåla komiteen tar stilling til. Stort sett må vi kunne seie at komiteen følgjer Samekomiteen og stortingsmeldinga. Om den prinsipielle sida seier komiteen at det er «samene selv som skal bestemme hvilket språk de vil benytte, og denne frihet må også gjelde språkopplæringen i skolen for barn til de samisktalende».

Det er og verdt å merke seg at komiteen følgjer opp Samekomiteens tanke om ei vurdering av dei spørsmåla som knyter seg til land og vatn, og bruksrett og eigedomsrett.

På eit punkt syner Komiteen støne velvilje for Samekomiteens framlegg enn departementet. Det gjeld spørsmålet om eige politidistrikt og sorenskrivarembete for indre Finnmark. Komiteen seier: «Men når indre riksveg gjennom Finnmark nærmer seg sin fullførelse, bør spørsmålet om å gjøre kommunene Kautokeino, Karasjok, Tana, eventuelt også Nesseby og/ eller Kistrand til et sorenskriveri og et politidistrikt, tas opp til ny drøftelse.» Dette spørsmålet skulle no vere brennaktuelt.

Det mest gledelege med Innst. S. nr. 196 er at ho er samrøystes. Med striden i Karasjok og andre stader i Finnmark om innhaldet i Samekomiteens tilråding i friskt minne, er det nærmast eit under at det ikkje vart dissens på noko punkt. Likevel skulle Stortinget oppleve ein talestraum av dei sjeldne då tilrådinga kom opp til drøfting. Heile 24 talarar hadde meldt seg då ordføraren for saka var ferdig med sitt innlegg. Av desse var alle tingmennene frå Finnmark.

Stortlngsordsklftet om Samekomiteens tilråding

Harald Samuelsberg som var første talar, gjorde klårt greie for den framtidige samepolitikken. Han er fullt klår over at det kan bli store vanskar med gjennomføring dersom foreldre frå samisktalande heimar ikkje vel samisk begynnaropplæring for borna sine, og seier: «Jeg vil til dette si at når et samebarn begynner skolen uten å kunne annet enn samisk, må samisk likevel nyttes som hjelpespråk, her må pedagogiske hensyn telle, og ikke ønsker og andre hensyn.» Med dette har ordføraren for saka understreka at barnet sin rett står over foreldreretten.

Innlegga til representantane Einar Hovdhaugen og Trygve Bull står elles i ei særstilling. Hovdhaugen såg på dagen som ein historisk dag fordi Stortinget for første gong drøfta alle sider ved samespørsmålet. Han heldt fram: «Men lat oss også i denne stund erkjenne at vi gjennom hundreåra har gjort ein masse synder og feilgrep. (...) Vi har ingen ting å vere stolte av. Det er ikkje samane som står i gjeld til samfunnet. Gjeldsposten er på vår side.» Hovdhaugen ønskjer at instruksen frå 1898 må vere gravlagd for godt, og at retten til å velje språk må vere ein verkeleg valfridom. Ingen motsa han i dette.

Trygve Bull såg både framover og bakover i tida. Han undra seg nok over statsråd Wexelsen som gjorde så mykje for «at våre bygdedialekter skulle bli respektert og for det nynorske skriftspråket skulle få sin rett, den samme regjering utformet denne instruks, som i virkeligheten satte samene i en dårligere stilling enn de hadde før». Men han la til: «Alt kan forklares, også dette. Vi stod i en nasjonal kampsituasjon. Vi ville hevde vår egenart som nordmenn...» Trygve Bull slo kaldt vatn i blodet når det galdt gjennomføringa av det Stortinget var samde om: «I praksis kan det ta lang tid.» På slutten av innlegget når han dei store høgder: «Og jeg vil si at selv om deres språk skulle dø ut i neste generasjon, er det for den generasjon som nå lever, av avgjørende betydning at deres eiendommelighet og deres krav på respekt blir offisielt anerkjent.»

Ordskiftet i Stortinget fyller meir enn 30 prenta sider i stortingsreferatet, og har alle merke på at møtet har vore eit vitnemøte fylt av velvilje andsynes samisk språk og kultur. Alle som hadde førebudd saka — frå Samekomiteen til statsråden — fekk lovord.

Når referatet er lese, undrar ein seg over ein ting: Av finnmarksrepresentantane er det berre Samuelsberg som talar med styrke om dei kulturelle spørsmåla. Dei andre heldt seg til dei praktiske tiltaka og til del matnyttige. Ein saknar og hos finnmarksrepresentantene den skuldkjensle som andre representantar i Stortinget gav uttrykk for når det galdt samepolitikken i fortida. Låg denne uretten enno for nær vår eiga tid?

Med ordskiftet i Stortinget i 1963 vart det sett punktum for ein prosess som det hadde tatt sju år å kome igjennom. På grunn av den aktualitet som samespørsmålet no har fått, kan det vere grunn til å spørje: Kva har skjedd fram til i dag når det gjeld dei tiltaka som Stortinget gav signal om?

Samepolitikken etter 1963

Det tok tid før ein såg noko resultat av den nye samepolitikken. Statens mølle mel langsamt. Dei økonomiske tiltaka og kommunikasjonane voks nok fram i jamn takt utan at ein kan avgjere kva som var følgjene av det nye eller kva som var framhald av det gamle.

Vegbygginga i indre Finnmark hadde aldri hatt høg prioritet i fylket sine planar, men takk vere stor interesse for indre riksveg i landssamanheng og arbeid på nordisk basis, voks vegen mellom Tana bru og Karasjok i lengd år for år, til han først i syttiåra nådde saman ein stad mellom Valjok og Levajok. Dermed var det slutt på å lage isveg over Tana om vinteren og elvebåten gjekk over frå å lage langtransport til lokaltrafikk tvers over elva. Kravet om veg Karasjok—Kautokeino voks seg og sterkare år for år. Dei første planane galdt ein jordbruksveg, så kom bruplanar over elvar og bekker etter riksvegstandard, og til slutt kom riksvegen i den stand vi har han i dag. Så er då dei to samebygdene — Karasjok og Kautokeino — bundne saman og høyrer ikkje lenger til kvar si verd. No kan utviklinga skje i fredelege kappsteg, for dei to kommunane har ikkje alltid samanfallande interesser. Framtida vil måtte avgjere kvar den samiske hovudstaden ligg — i Karasjok eller i Kautokeino.

Det er i kultursektoren Samekomiteens innstilling har hatt avgjerande innverknad. Dei første åra etter 1963 gjekk med til å førebu det nye og gjere ferdig eldre oppgåver.

I 1965 — 15 år etter at manuskriptet var lagt fram — kom første band av Samisk- norsk lesebok. Andre bandet let endå vente på seg i fem år. I 1969 kom og ei revidert utgåve av Margarethe Wiigs abc. Med desse bøkene var ein epoke slutt. Dei dobbelteksta bøkene var på veg ut, og dei samisk-språklege overtok. 1 1967 starta det første årskullet med samisk begynnaropplæring. Inez Boon — med sin nederlandske og frisiske bakgrunn — hadde etter oppdrag frå Folkeskolerådet arbeidd ut undervisningsopplegg for denne opplæringa. Seinare kom materiell av ymse slag utarbeidd av Sverre Hatle, Hans Eriksen og Johan Jernsletten. Parallelt med det samiske opplegget fekk elevane opplæring i norsk som framandspråk.

I åra etter 1967 har talet på elevar med samisk begynnaropplæring halde seg på frå åtti til hundre pr. årskull i kommunane Karasjok, Kautokeino, Tana (Sirma og Polmak) og Porsanger (Skoganvarre). Nesseby — som og har meir enn femti prosent heimar med samisk som talemål — har ikkje fått i gang slik opplæring. Sjølve begynnaropplæringa har vart frå to til tre år. Samiskopplæringa har så etter kvart også fått eit avgrensa timetal på mellomsteget (4.-6. årskull). På ungdomssteg har elevane ved fleire skolar innafor det samiske området valt samisk som sidemål.

Undervisningsmateriell — lærebøker og hjelpebøker — har vore og er framleis ein minusfaktor i samiskopplæringa. Grunnskolerådet gjorde i mange år eit grunnleggjande arbeid på dette feltet. Midt i 70-åra vart Samisk utdanningsråd skipa og fekk sitt kontor i Kautokeino. Saman med Lærarutdanninga ved Høgskolen i Alta har dette rådet overtatt ansvaret for utarbeiding av undervisningsopplegg og lærebøker.

Den samiske avdelinga ved Lærarutdanninga i Alta "kom i gang i 1973, og i 1975 tok dei første lærarane med samisk i fagkrinsen eksamen. Ved Høgskolen i Alta er det seinare sett i gang eitt-årig vidareutdanning med samisk som fag. Endå er det likevel mangel på folk med utdanning i samisk til dei mange oppgåvene i Finnmark som ventar. M.a. har stillingar ved Høgskolen, skoledirektørkontoret og vanlege lærarpostar stått ledige av mangel på samisk-kunnige søkjarar. På dette feltet ligg ansvaret no først og fremst hos samane sjølve, om dei kan få dei unge til å ta utdanning innan sin eigen kulturkrins.

Enno etter siste krig stod Finnmark utan gymnas og fagutdanning i det heile. Utdanningsinstitusjoner voks etter kvart fram også i Finnmark, men berre få tok sikte på eit samisk samfunn. Den samiske folkehøgskolen kom i gang i 1936, vart stogga under krigen, men kom i gang att i 1949, Den samiske yrkes- og husflidsskolen i Kautokeino kom i gang i 1952 under namnet Statens heimyrkesskole for samar, og utvida fagkrinsen I 1960 med ei treavdeling, ei jam- og metallavdeling og ei avdeling for saum og vev. Seinare har også husstell kome til. Det har dg vore drive vaksenopplæring ved skolen.

Begge dei nemnde skolane har vakse fram uavhengig av innverknad frå Samekomiteens tilråding. Særleg folkehøgskolen har hatt mykje å seie for samisk kulturell reising. Skolen har samisk språk og kulturhistorie som obligatoriske fag.

Tanken om eit gymnas for samar vart tatt opp av Samekomiteen. I 60-åra stod det strid om samane skulle få sitt eige gymnas eller ei samisk line ved Alta gymnas. Finnmark fylkesting gjekk i ei fråsegn imot elt samisk gymnas I Karasjok, men regjeringa skar Igjennom ordskiftet og vedtok etter framlegg av statsråd Bondevik å reise eit gymnas i Karasjok. Karasjok gymnasklassar kom i gang i 1969 og har fram til sommaren 1978 hatt 170 elevar som har tatt eksamen. Av desse elevane har 14 hatt samisk som hovudmål, 66 hatt samisk som sidemål, 26 hatt samisk som framandspråk og 64 ikkje hatt samisk. Elevtalet ved skolen 1. aptil var 114 med slik språkleg fordeling: 37 elevar med samisk hovudmål, 28 elevar med samisk sidemål, 16 elevar med samisk som framandmål, 33 elevar utan samisk. Av desse tala går det fram at talet på elevar som tar samisk som hovudmål, er stigande. Skolen brukar no namnet Samisk vidaregåande skole — Sámi joatkaskuv'la.

Dersom ein ser dei to vidaregåande skolane i Karasjok og Kautokeino under eitt, så har dei eit fullt utbygd vidaregåande tilbod for samisk ungdom med hovudvekt på praktiske fag i Kautokeino og teoretiske fag i Karasjok.

Utdanning i samisk på universitets- og høgskolenivå har dg vorte utbygd etter kvart. Samisk var alt før krigen fag ved Universitetet I Oslo. Seinare har Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Alta tatt opp samisk som fag.

Tanken om eit samisk institutt vart reist av Per Fokstad alt I 1920. Hans tanke var at instituttet skulle skipast som ein del av ein samisk folkehøgskole. Seinare har planen om eit institutt fått støtte frå samekonferansar og einskildpersonar. Samekomiteen såg det som ei nordisk oppgåve å sette planen i verk, men då som eigen institusjon eller knytt til ein høgskole eller elt universitet. Først i syttiåra vart tanken realisert etter vedtak i Nordisk råd. Instituttet vart lagt til Kautokeino. Det er enno for tidleg å seie noko om det forskingsarbeidet som instituttet driv, men oppgåvene er iallfall mange både innan historie, kultur og næringsliv.

Nær opp til Instituttet sitt arbeidsfelt ligg vern og Innsamling av samiske kulturtradisjonar og museumsarbeid. Dette arbeidet har frå Tromsø museum vart skipa i 1872, formelt lege under dette museet og seinare også under Folkemuseet på Bygdøy. Lokalt museumsarbeid er no under oppbygging i Karasjok, Kautokeino, Porsanger og Tana. «De samiske samlinger i Karasjok» som vart skipa i 1936, men fekk samlinga si brend under krigen, har alt fått sitt eige museumsbygg ved hjelp av store tilskott frå Kulturfondet.

Folkeboksamlingane er etter kvart blitt ein viktig del av kulturtilbodet. Karasjok fekk ei tid etter krigen bygd opp elt spesialbibliotek for samisk litteratur. Dette biblioteket er no kome inn i nytt bygg saman med Karasjok vidaregåande skole.

Av viktige kulturtiltak som står att å nemne, er utviding av dei samiske sendingane i radio. Desse sendingane gjekk først ut frå Vadsø, seinare frå Tromsø, men er no flytta til Karasjok. Desse sendingane har fått ei sterk utviding og er no ein del av program 2. Ei kort sending kl. 10 kvar dag har og fått rom på riksprogrammet.

Ser vi samla på del kulturtiltaka som er sette i verk eller utvida i samsvar med Stortinget sitt ønske frå 1963, så representerer det el markert positiv utvikling for arbeidsvilkåra for samiske kulturtiltak. Likevel står det mange oppgåver att — særleg når det gjeld lærebøker og nødvendig faglitteratur. Avisspørsmålet skaper og vanskar. 1 dag har ein tre blad som tar sikte på samisk publikum: Nuortanastte er eit blad med hovudsakleg kristeleg innhald. Ságat — hovudsakleg norskspråkleg avis for samiske område, representerer ei moderat line i samisk kulturpolitikk. Det siste skottet på stamma er Sámi Áigi, ei avis på samisk med eit aktivt sameprogram. Alle desse blada får statstilskott. Til denne tid har det vore satsa mest på Ságat frå det offentlege si side.

Dersom ein kunne tenke seg ei samisk avls som kunne vere open for alle straumar innafor det samiske samfunnet, så ville det vere ein fordel fordi denne avisa kunne bli både større og betre enn nokon av dei tre er. I dag ser det ut for at motsetnadene mellom samane er for store til at ei samling skal kunne lykkast. Det bør likevel vere eit framtidsmål. Ser vi under eitt dei tiltaka som er sette i verk etter at Stortinget drøfta Samekomiteens innstilling, så har utviklinga vore meir positiv enn nokon gong tidlegare. Likevel står det viktigaste att — å avklare retten til land og vatn. Hendingane hausten 1979 har klårt vist oss at det er her «tampen brenn».

I 1958 la Ragnhild Sandström, svensk medlem av Nordisk råd, fram eit forslag som er like aktuelt i dag som den gongen: «att rådet måste rekommendera regeringarna att söka forenhetliga de i Finland, Norge och Sverige gällande reglerna rörande den samiska befolkningens rättigheter med avseende naturresursernas utnyttjande i dessa länder».

I dag er det Nordisk sameinstitutt i Kautokeino som sit med ansvaret for dette arbeidet — eit arbeid som krev både tid og pengar, men endå meir krev kvalifiserte juristar som også kjenner samisk historie og samisk rettskjensle.

Det hastar med dette arbeidet før neste sveltestreik er eit faktum. Kanskje kan 1979 bli eit nytt merkeår for samisk kulturvokster.


Samisk skolehistorie 6