Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Tariq Ashkari:

Forståelse og forvaltning av etnisitet og identitet blant samisk ungdom og deres skoleprestasjon

Tariq Ashkari (Foto utlånt av Tariq Ashkari)

Tariq Ashkari er født 1957 og oppvokst i Bangladesh, der han har tatt mastergrad i sosialøkonomi. Han kom til Norge i 1982, og her har han studert informasjonsvitenskap, sosialantropologi og spesialpedagogikk. Siden 1987 har han jobbet som lærer i økonomi og IKT. For tiden har han spesialpedagogiske arbeidsoppgaver og undervisning i IKT, samfunnsfag og kommunikasjon ved Vadsø videregående skole. Denne artikkelen bygger på hovedoppgava hans i pedagogikk fra Universitetet i Tromsø i 2005, Etnisitet og identitet hos samisk ungdom i Finnmark : forståelse og forvaltning.

Hvordan forstår unge mennesker[1] med samisk bakgrunn sin etnisitet og forvalter sin identitet i dagens Finnmark? Dette var spørsmålet jeg forsøkte å finne ut av i arbeidet med hovedoppgava mi i pedagogikk. Her vil jeg fortelle litt fra mine samtaler om dette med elever i videregående skoler.

Forståelse av etnisitet og identitet hos samisk ungdom er ofte en konstruksjon som er tilpasset til samhandlingens mål. En og samme person kan både undereksponere og overeksponere sitt etniske opphav alt etter den situasjonen han/hun befinner seg i og den posisjonen vedkommende har inntatt. En slik relasjonell forståelse av etnisitet og identitet muligens er mer formålstjenlig enn den tradisjonell forståelse av etnisitet som arv og identitet som individuelle egenskaper. Både etnisitet og identitet får mening i samspill med andre mennesker og omgivelser. Fiendtlig innstilte omgivelser vil derfor bidra til å undereksponere ens etniske opphav og identitet. Dette kan forekomme som en midlertidig tilpasning eller som et mer permanent fenomen.

Bakgrunn

Mens jeg sjekker e-mailen min forsøker jeg også å fordøye inntrykkene fra livet utenfor og innenfor kafeen. Vi er kun fire personer som sitter inne her. De alle fleste datamaskiner er ledige. Mannen som sitter ved siden av meg surfer på nettet. Med et lurt smil ser han på nakne menn og kvinner i intime omfavnelser. To tenåringsjenter sitter rett foran meg og fniser om alt og ingenting imens de chatter på data.

I denne settingen leser jeg en e-mail fra Svein Lund, leder for redaksjonskomiteen av Samisk skolehistorie. Han har fått sett hovedfagsavhandlingen min og oppfordrer meg til å skrive en artikkel for Samisk skolehistorie. Jeg føler meg beæret og takker ja til å gjøre et forsøk.

Etnisitet og identitetsforståelse blant samisk ungdom i moderniseringsperspektiv

Begrepet moderniseringsperspektiv omfatter så meget at jeg måtte avgrense problemstillingen. Jeg måtte finne en bestemt arena som representerer den moderne tiden i Sápmi[2] og samtidig er relevant for ungdommer. Videregående skoler er blant de organisasjoner som representerer den moderne tiden i Finnmark i ungdomssammenheng. Skolen bør i denne sammenheng forstås som mye mer enn en læringsarena for samisk ungdom. Følgelig ble skolen valgt ut som en arena i moderniserings-sammenheng for skoleelever med samisk bakgrunn i aldersgruppen 16 til 19 år.

Jeg ønsket å vite om det fantes noe sammenheng mellom identitetsfølelse og skoleprestasjoner blant samiske elever ved videregående skoler i Finnmark.

Informasjonskilde; omfang og opprinnelse

Informantene utøvde empowerment (legitim makt) ved selv å velge hva de ville dele med meg, og hvilke versjoner av virkeligheten som er deres versjon, deres historie. Denne tilnærmingen i datainnsamlingen løfter forhåpentligvis informantene fra å være passive forskningsobjekter til å bli aktive deltakere i en virkelighetskonstruksjon. De gjenfortalte ikke bare om eksisterende diskurser, men de var aktive medspillere i å forme diskurser.

Om diskurser og skoleprestasjoner

Begrepet skoleprestasjoner konkretiseres i målbare skoleprestasjoner som er spesifisert i læreplanen i forskjellige fag. Elevene får vurdering av sine prestasjoner i form av tallkarakter fra null til seks. Opplæringslovens § 49 og § 414 regulerer elevenes ordenskarakter.

Jeg har ikke brukt bare tallkarakterer for måling av skoleprestasjoner. Elementer som elevenes trivsel ved skolegang, samt personlig og faglig vekst vurdert etter elevenes egen vurdering, ble brukt som hovedindikatorer for tilfredsstillende skoleprestasjon. Fullføring av skolegang på normert tid anses også som en tilleggsindikator som måler skoleprestasjon.

Refleksjoner over egen posisjon: distanse viser seg å være en styrke i feltarbeidet

Jeg anser det som en relevant opplysning at jeg ble tatt i mot med vennlighet og hjelpsomhet av både mine informanter og andre personer jeg har kommet i kontakt med. Da jeg verken er nordmann, kvensk eller samisk hadde jeg ingen behov for å være på vakt overfor min egen bangladeshiske etnisitet. Dette gjelder særlig i forhold til diskusjoner om fornorskningsprosessen og ressursforvaltningen. De konkrete fordelene jeg har hatt av å være partsnøytral utspiller seg i dybdeintervjusituasjonene. Det er et kjent fenomen fra blant annet antropologisk feltarbeid at partsnøytralitet er en tilleggskvalifikasjon for å vinne tillit og innpass. Det å være part i saken i denne sammenhengen innebærer forskerens involveringsgrad i de lokale debatter og i kontroversielle diskurser. Jeg har registrert følgende momenter som skaper følelsesladete diskusjoner både blant samer og nordmenn:

- Retten til land og vann, herunder Finnmarksloven
- Debatten om samisk domstol i Tana
- Forslag om opprettelse av en urfolksregion i nordområdet
- Konsesjoner om mineralletingsvirksomhet i samiske kjerneområder
- Beiteområder for rein
- Erstatningskrav for tapt skolegang under krigen
- Opprettelse av samisk fengsel og tilrettelegging av soningsforholdene for samisktalende innsatte ved fengsler i Norge
- Rådighet over marineressurser i det samiske området
- Fornorskningsprosessen

Disse sakene skaper både et spenningsfelt og verdifulle debatter mellom samer og nordmenn. Under feltarbeidet lærte jeg fort at jeg ikke måtte ”tråkke i salaten”. Jeg brukte min anderledeshet og min bangladeshiske bakgrunn som en unnskylding i de tilfellene der jeg faktisk hadde tråkket i salaten. Jeg ble unnskyldt av partene. Provoserende spørsmål fra min side ble ofte svart med latter og humør, sannsynligvis fordi jeg ikke ble oppfattet som en trussel. Jeg var ikke på noen måter en representant for majoritetsgruppen[3], særlig i forhold til fornorskningsprosessen og ressursforvaltningsdebatten.

For detaljer om hvordan dataene ble samlet inn, samt teorier og analysemetoder, viser jeg til min hovedfagsavhandling (Ashkari 2005).

Kategorisering av informasjon for å få oversikt

Kategorinavnene er symbolske og beskrivende for gruppene de representerer. Symbolikken ved navnevalget vil forhåpentligvis forberede leseren på hva slags diskurser empirien sikter til. Fra hver gruppe velger jeg en informant som er representativt for gruppen og gjengir fortellingene med minst mulig redigering. For de andre i samme gruppe gjengis kun det som er kjerneelementer i deres fortellinger.

Solens morgendans: empirimateriell i kategori I, eksklusivt å være same:

Inga er en jente på 19 år. Hun har bodd i Tana sammen med sine foreldre og en søskenflokk på tre. Hun går på videregående skole i Tana. Inga er skoleflink og verbalt sterk. Hun snakker samisk med samisktalende og norsk med andre. Begge foreldre er samiske og er innflyttere i Tana. Foreldrene har utdannelse på høgskolenivå.

Nei.. Æ vet ikke helt ka æ vil si om det du spør. Det spørs. De hær tingan er ikke så lett å snakke om. Har aldri blitt spurt heller av noen andre før.
Ja det er mye æ har på hjerte. Hvis man tenker på det. Æ har liksom aldri skammet meg over å være same. Hvis du forstår ka æ mener. Æ er stolt av mitt folk æ. Men det er litt vanskelig det og. Du skjønner sikkert. Det er liksom ikke alle som syns nåkka særlig om oss saman. Det gjør mæ ikke nåt. Æ bryr mæ ikke om. Æ vil at dem bare må respektere det. Ka kan æ gjøre for at noen folk er så primitive? Det er bare blitt sånn. Det er ikke nåt som æ går rundt og tenker på hele tida. Liksom kem æ er? Æ er som alle de andre.
Nei da. Dem har aldri plaga mæ sånn direkte. Du hører mange vitser om oss samefolket på fester og revyer. Æ finner mæ ikke i sånnt tull. Æ sier i fra. En gang har æ gått rett ut fra en forsamling der de prata dritt om oss. Dem sier at vi saman er hårsår. Men men .. Æ er jo bare en ungdom. Men du skjønner vi leser sånne leserinnlegg og mye tull i Finnmarken[6]. Dem skriver så mye tull og vas. Det ligger noe i lufta liksom fra gamle dager. Men, men ..du skjønner - sånn er det bare. Av til er det slitsomt. Du må liksom være på vakt i ditt eget land. Man må liksom passe sæ for at ingen skader det æ har i sjela mi.

Det forekommer også repeterende utsagn om stigmatiserende leserinnlegg om samer i avisa Finnmarken. Jeg velger av plasshensyn å redigere dette bort. Jeg leser mellom linjene i det Inga sier at disse leserinnleggene har gått hardt innpå henne. For å gjenopprette samtalens fokus mot problemstillingen styrte jeg nå samtaleemnet med noen ledende spørsmål. Intervjuet forsetter etter at jeg introduserte temaet språk og kultur som ledetråd i samtalen.

Ho mamma har hele tiden jobbet for at vi ungan får lære oss samisk. For pappa var det hip som haps. Farmor snakket jo samisk til oss. Pappa har heller aldri vært negativ til det samiske. Æ vet ikke hvorfor han ikke snakket samisk til oss. Kanskje var han ikke så trygg på det likevel. Ville liksom ikke lage noe nummer ut av det at vi er samer. Æ husker at pappa snakket samisk med kompisen sin som pleide å komme til oss fra Máze. Pappas barndomskamerat. De har vokst opp sammen i samme bygda. Æ undrer litt på det nå. Du skjønner han kompisen til pappa, han prata jo samisk til sine unger og også til oss ungan og til mamma. Ka det er som ligger i det at pappa ikke snakket samisk til oss aner æ ikke. De eldre slektningene mine snakket også samisk. For oss ungan ble samisk på en måte et hemmelig språk; litt farlig og litt mystisk. Det viktigste var liksom å lære seg norsk for å kunne bli til noe.
Hver sommer reiste vi søskenan til farmor. Vi kalte henne for gammel áhkku. Der snakket vi bare samisk. Hun kunne en hel masse. Ho kunne veve, spinne, lage ull, og sy katanka. Ho fortalte oss en hel masse om det samiske. Om de hellige skogan[7], om hellige fjell med offersteinene som vi kaller for sieidi. Áldavárri fjellet i Nesseby var noe ho nevnte ofte til oss. Det lå liksom noe magisk i lufta hver gang hun fortalte om Áldavárri fjellet. Det pleide aldri pappa å gjøre. Áhkku[8] lærte oss også om joik[9]. Da áhkku var ungjente hadde man ikke lov til å joike. Det var synd. Ho áhkku hadde alle LP-er av Nils Aslak Valkeapää. Husker godt at vi leste samiske bøker og dikt hos Áhkku. Ho leste av og til fra Kirsti Paltto. Kanskje du vet kem ho er? Ho er fra Utsjok. Nei, æ husker ikke helt ka tekstene hennes handlet om. Men husker at de var så vakre. Så mykt og skjønt. Det var noe om solens morgendans og om rein som beiter i horisonten1 [10], og om ørnen[11]. Æ glemmer det aldri. Áhkku og fortellingene hennes. Det er disse tingan som er en del av mæ. Slik ser æ på min identitet.
Æ syns æ har så mange gode minner fra barndommen og ungdomstida. Æ føler at æ bør gjøre det æ kan for at dem ikke går tapt. Mye er borte. Mange snakker om samefolkets fremtid. Det er ingenting som gjør meg så vondt som at mitt folk kan bli som reservatfolk.
Æ må bare si det at æ for min del er stolt av å være det æ er. Æ er same. Så det er sagt. Vi saman har opplevd mange års undertrykking. Mange i min slekt tørr ikke engang å snakke om disse tingan. De er redde for å bli avslørt som same. Æ synes nu ikke at vi skal fortie oss om den urett samefolket ble utsatt for. Likevel er det mange som synes at vi saman bråker for mye. Det er mye vi må ta igjen.

Etter supplerende spørsmål fra meg om mer utdypning fortsetter Inga:

Det æ mener er holdninger blant mange nordmenn, særlig her i Finnmark. De mener at vi syter og klager. Folk i min familie ble kalt for supersamer, turbosamer, søndagssamer og Gud vet hva. Vi bryr oss ikke så mye om det. Nei, ikke nå lenger. Men gjett om det er slitsomt. Det er ikke så mye æ kan gjøre med folks holdninger.

I resten av dette intervjuet gir hun uttrykk for glede og stolthet over sine barndomsopplevelser rundt den samiske kulturen. Hvis hun selv en gang får barn ønsker hun å oppdra de som samer. Etter spørsmål om hva dette innebærer, svarer hun at hun ikke ville la språket gå tapt. Hun vil at barna skal få kjennskap til samisk historie og kulturelle særegenheter. Hun vil ta vare på kontinuitet i formidling av kulturelle symboler som hun mener å ha arvet etter bestemoren. Gjentatte ganger referer hun til sin bestemor.

Inga setter ord på sine følelser og tanker på en måte som er med på å gi meg en meningsfull innsikt og forståelse av et samfunn, en kultur og om et individ, som er så fjernt fra mitt eget samfunn, min kultur og egen forutforståelse for identitetsproblematikken blant samisk ungdom.

Materiell fra andre informanter i kategori I

De tre andre informantene i denne kategorien er kjønnsmessig fordelt mellom to jenter og en gutt. Jentene er 17 år gamle og går andre året ved videregående skole i Vadsø. Gutten er 19 år gammel og er avgangselev ved Alta videregående skole. Alle tre kommer fra det samiske kjerneområdet. Kjernen i det disse tre informantene sier bekrefter på hver sin måte det Inga har sagt ovenfor. Utsagnene deres fremhever følgende egenskaper ved denne kategorien:

Høy grad av etnisk lojalitet. Noen er tydelig stolte[12] av å være same.
Alle viser tendenser til å skape egne symboler som forsterker deres samiskhet. Med egne symboler menes det at de har tilgang til noe konkret som virker som ikoner i deres identitetsfremheving. Det kan for eksempel være språk, klesbruk ved høytider, glorifisering av barndomsminner som er knyttet til det å være same.
Bevissthet omkring samisk språk og kultur.
Tre av disse fire informantene har klare mål for fremtiden.
Alle foreldre, med unntak av en, har utdannelse på høgskolenivå.
Foreldrene er bevisst sin kulturelle tilknytning til det å være same.
Samtlige ungdom i denne kategorien er vokst opp i det som kalles for det samiske kjerneområdet .
Det kulturelle klimaet i hjemmene er stimulerende og oppmuntrende i henhold til utdanning og yrkesvalg.
Etter eget utsagn trives de på skolen og gjør det bra faglig.

Mikkel er fra Tana og går på videregående skole i Alta. Familien hans har laksekvote, noe som innebærer at han får fiske laks i Tanaelva om sommeren. Han snakker blant annet om en gamme som familien har brukt i generasjoner. Mikkel forbinder samiskheten sin med sine naturopplevelser og stedstilknytning til hjemkommunen Tana. Han har tydeligvis ikke tilgang til et utvalg av samiske repertoarer som de eldre samene er i besittelse av. Mikkel kompenserer dette, etter min mening, ved å kodifisere naturopplevelser og villmarkslivet som særegent samisk. Dermed opprettholder han sine koblinger til det samiske. Dette er en symbolsk konstruksjon av samiskhet som fungerer tilfredsstillende for Mikkel. Han skaper sin egen samiskhet ved å transformere tilsynelatende nøytrale objekter og opplevelser til samiske elementer. Mikkel har også skapt sin egen samiske sfære der han er same, men han er same på sin egen måte.

Jeg er same, men det er noe som ligger i min sjel. Selv har jeg aldri hatt noen tvil om det. Jeg trenger ikke å bevise det for noen. Av og til tenker jeg på det. Jeg vil ikke ha noe press og mas til å være verken det ene eller det andre (redigert intervjuutsagn med Mikkel våren 2004).

Han føler ikke noe behov for etnisk markering, eller en aktiv utøvelse av etnisitet som skiller ham ut fra [13] i Alta eller Tana. Eneste synlige markering av etnisk identitet som jeg har registrert er at han ved spesielle anledninger, som juleavslutning på skolen, feiring av samefolketsdag og lignende kler seg i samekofte og skaller.

Nordlysets velsignelse eller stállus forbannelse: empiri materiell i kategori II, frykten for å bli ekskludert

Ken-Inge er 17 år og kommer opprinnelig fra Nesseby. Han går andre året på videregående skole i Vadsø, allmennfaglig studieretning. Jeg har også hatt noen hyggelige samtaler med foreldrene hans om mitt feltarbeid. Begge foreldrene til Ken-Inge er samiske og kombinerer fiske og småbruk som hovednæring. Familien har egen fiskebåt. De har også fått tildelt kvote for å fiske etter russekrabbe[14]. Dette innebærer en økonomisk velstand for familien i et bygdesamfunn som ellers er preget av fraflytting. Foreldrene har ikke formell utdannelse utover obligatorisk folkeskole. Etter mange treff og småprating med ham og familien følte jeg våren 2004 at vi var på en bølgelengde som kan brukes til å utføre dybdeintervju med ham.

Vi startet med prat om vær og vind, og om skolen generelt. Samtalen mellom oss foregikk noe anstrengt. Jeg fikk svar på det jeg spurte om, men jeg ville vite mer. Jeg ønsket å se mer av det indre landskapet. Jeg ville vite om samiske ungdommers drømmer, deres virkelighetsoppfatning og om deres identitetsfølelse og tilværelse. Jeg ønsket ikke å drive noen form for avhør med spørsmål - svar opplegg. Jeg ønsket dybdeintervjuer i en hermeneutisk forstand som fører til forståelse og ikke til en fasit. Ken-Inge svarer på alle mine spørsmål som en pliktoppfyllende elev, men han utdyper ikke svarene sine. Intervjujournalen min ble fylt opp med mye; ja, nei, ikke så nøye, det er bare sånn, det er sikkert sånn som du sier. Vi kom ikke videre.

Ken-Inge snakket om snøscooter rallycross i Tana. Han oppdaget sikkert at min kunnskap om snøscooter ikke var tilstrekkelig til å videreføre noen givende og meningsfull samtale. Ken-Inge pratet jo meget ivrig om alt mulig annet enn det jeg anså som relevant empiri.

Underkommuniserte han sin samiskhet? Eller var det jeg som la mening i hans atferd og utsagn som fremhevet en undereksponering av etnisk identitet?

Det ble ingen skidag[15] men vi fant tonen; prosesser og fortellinger

En dag fant jeg Ken-Inge sittende alene i kantina mens resten av skolen hadde skidag. ”Har ikke du dratt på ski? Nei, æ orker ikke å gå på ski. Stikker innom skolen bare for å sjekke mailen min. Datarommet er stengt i dag sier ho dama som vasker”.

Jeg så etter hvert at Ken-Inge likevel fikk tilgang til datarommet da noen med nøkler gikk inn i rommet. Jeg kom tilbake etter en stund og så at han satt på datarommet og chattet på internett. Jeg opprettholdt en anstendig avstand for å ikke virke påtrengende og begynte å se etter nyheter fra hjemlandet mitt på internett. Vi småpratet litt. Plutselig fattet Ken-Inge interesse for de bokstavene som han så mens jeg leste bangladeshiske aviser på nettet.

Han spurte om man leser bengali fra høyre mot venstre. Han fortalte også at det finnes språk der man leser fra nedside og oppover osv. Jeg skrev Ken-Inge på mitt morsmål, bengali, på et ark og gav det til ham. Denne dagen fikk vi snakket en hel masse som han selv uttrykte det senere. Nedenfor presenterer jeg en redigert versjon av det Ken-Inge sa. Dette er en historie om en gutt som fremdeles leter etter sitt etniske ståsted. Han sier blant annet:

Det er ikke noen tvil om at vi er samer vi. Koffor skal vi ikke si det? Men er det noe poeng i å si det til alle til en hver tid? Det er ingen som gjør det. Æ synes ikke at det spiller noen rolle om vi er samer eller nordmenn. Det er så dumt at folk spør og graver …mange snakker om det bestandig. Om rettighetter og sånn. Noen vil ha pæng[16] for at dem ikke fikk gå på skolen under krigen. Slik provoserer folk. Har hørt om dette så mange ganger da vi gikk på skolen i Karlebotn. Det er så slitsomt. Vi er jo norske alle sammen. Det er i Norge vi bor som jeg pleier å si.

Etter spørsmål fra meg om mer utdypning av hva det er han har hørt så mange ganger ved skolen i Karlebotn, svarer han:

Det at vi samer er så forbaska forskjellige fra dem. Æ ser ikke noen forskjell. Vi var jo bare guttunger, alle sammen. Noen voksne var også litt småekle. Pratet samisk til mæ bare for å erte. De kunne ikke samisk selv. Det var bare på faenskap. Nei da, de var ikke sånn voldelige og sånn. Vi kjenner jo dem, hele gjengen. Noen er til og med i slekt med oss. Det er mye bedre her i Vadsø. Æ føler mæ mye friere her i Vadsø . Men æ har likevel lyst til bli boende i Nesseby. Æ vil jobbe med reindrift. Æ liker også å være ute sammen med gamlingen[17] og fiske med garn. Men æ kan ikke bruke nåt av det vi lærer her på skolen. Ser ikke noen vits i det vi gjør her.

Du nevnte om noe som provoserer folk. Kan du si litt mer om det?

Nei..æ vet ikke helt. Men det er jo helt opplagt. Det skjønner vel du og. Det maset om samisk barnehage og samisk domsstol i Tana, det har æ hørt mye om. Slikt splitter jo folk. Æ liker det ikke at noen tror at æ vil ha mer enn dem. Æ krever ingenting fra noen. Æ vil bare holde på med mitt. Æ vil være i fred.

Fortell meg om dine tanker om fremtiden, sa jeg til Ken-Inge;

Ansiktsutrykket til Ken-Inge virket alvorlig da han snakket om fremtiden. Er ikke det for tidlig å tenke på fremtiden på en så konkret måte i en så ung alder, tenkte jeg mens han fortsatte:

..Det spørs om æ får bli boende her og drive med det æ kan best. Alt blir jo nedlagt. Trist å se at så mange flytter. Det er heller ikke sikkert at vi får kvote[18] til neste år. Vi fisker litt også. Æ vet ikke om vi kan leve av det? Vi må vel betale for alt. Banken vil ha sitt. Vi har alt vi trenger. Det er ikke det at vi har det så tungt. Vi har det bra, men æ ser at gamlingen sliter med sitt. Vi gjør alt sjøl. Reparerer og herjer med små ting… Æ vet nå ikke om det er noen vits i det. Æ har nå bestemt mæ for å prøve. Æ vil ikke flytte. Æ har lyst til å jobbe med reindrift - spørs om det går. Skolen er æ drittlei av.

Denne ungdommen ønsker selv å bli reineier og fisker etter at han er ferdig på skolen. Gjentatte ganger gir han utrykk for kjedsomheten ved skolen. Han opplever skolen som lite motiverende og har derfor vært mye borte fra skolen. På spørsmålet om hvordan det går med han i forhold til venner, sier han at han trives på skolen og har mange venner. Det er det faglige ved skolen som han vantrives med. Han føler at han kaster bort mye tid på skolen. Opplæringen oppleves ikke som relevant i forhold til det han ønsker å bli.

Da jeg spurte ham om interesser, regnet jeg med at han ville snakke om dataspill, fotball, snøscooter og lignende. Han nevnte næringsutøvelse og arbeidsoppgaver knyttet til småbruket hver gang jeg spurte etter interesser. Ordet interesse ledet tankene hans mot å gjøre noe som vil gi ham livsgrunnlag, og ikke til fritidsinteresser som dataspill, trening og lignende. Omformulering av spørsmålet mitt førte også til samme type respons.

Mine observasjoner fra oppholdet i Karasjok og Kautokeino bekreftet også Ken-Inges funksjonelle forhold til fritid og arbeid. Fritidsinteresser, næringsvirksomhet og dagligdagse gjøremål virker som en integrert del av hverdagen for mange ungdommer med samisk bakgrunn. Dette forstås ikke av disse ungdommene som fragmenterte enheter som fritid, rekreasjon, profesjonsutøvelse, samvær med andre osv.

Materiell fra andre informanter i kategori II

De tre andre informantene i denne kategorien er kjønnsmessig fordelt mellom to gutter og en jente. Guttene er 19 år gamle og går 3. året ved videregående skole i Kirkenes. Jenta er også 19 år og hun er avgangselev ved Alta videregående skole. Guttene har vokst opp i henholdsvis Lakselv og Tana. Jenta er født i Karasjok, men har vokst opp i Kirkenes. Jentas foreldre er skilt. Hun har regelmessig kontakt med sin far som bor i Karasjok. Faren hennes snakker samisk. Moren snakker norsk, selv om hun opprinnelig kommer fra Tornedalen i nord Sverige. Moren anser finsk som sitt morsmål. Kjernen i fortellingene deres fremhever følgende egenskaper ved denne kategorien:

Det samiske repertoaret i form av språk og kultur er kamuflert, enten bevisst eller ubevisst. Den samiske kulturen er undereksponert i betydning av at ingen av disse tre ungdommene viste noen tegn for interesse eller begeistring for det samiske.
Alle tre ungdommene gir utrykk for vantrivsel ved skolen. Graden av mistrivsel varierer.
Ungdommene i denne kategorien sliter tydelig med det faglige på skolen.
Ingen av disse tre informantene har klare mål for fremtiden i forhold til yrkesvalg.
Foreldrene har variert skolegang. Faren til en av guttene har fullført grunnskole og har gjennomført yrkesrettet attføring. Moren kan etter informantens utsagn en hel masse, men mangler formalisert skolegang. Den andre gutten oppgir farens utdannelse som vanlig skolegang på grunnskolenivå, samt kursvirksomhet gjennom Aetat og fagforeningskurs. Jenta oppgir ikke informasjon om foreldrenes skolegang, bortsett fra at de har gått på livets skole og er kloke mennesker.
Foreldrene forvalter sin kulturelle tilknytning og preferanser på en måte som tyder på fornekting av samisk tilknytning og tilsvarende følelse av stigma knyttet til samiske slektsrelasjoner.

I et tilfelle er det registrert direkte skolefiendtlige utsagn fra en far. Denne faren mente at det utdannes til arbeidsledighet ved skolen, man lærer ingenting på skolen og lignende. Generaliserte og ubekreftete påstander om narkotikabruk på skolen ble også nevnt med utsagn som hasj og faenskap er det de holder på med der på skolen. Isolerte episoder knyttet til påstått narkotikabruk av en lærer som skjedde for mange år tilbake ble også brukt for å stigmatisere skolegang og utdanning.

Det ble tatt høyde for at noen av disse utsagnene er overdramatisert, spissformulert og at informasjonsmaterialet ikke er tilstrekkelig til å trekke valide konklusjoner.

Konstruksjon og kamuflering av identitet: hele pluss litt til: empirimateriell i kategori III

Maijjas fortellinger

Maijja er en jente på 19 år. Jeg fikk også anledning til å hilse på hennes mor. Jeg har tilfeldigvis studert sammen med en tante av Maijja som nå bor i Karasjok. Mitt bekjentskap med Maijjas tante og mor har bidratt til å etablere en trygg ramme rundt dybdeintervjuet.

Maijja går siste året ved videregående skole i Alta. Begge foreldrene er samer. Hun er selv født og oppvokst i Karasjok, som er en høyt profilert samisk kommune. Hun snakker samisk hjemme, men benytter også norsk i sitt daglige virke avhengig av hvem hun snakker med. Etter egen vurdering gjør hun det bra på skolen både faglig og sosialt. Etter avsluttet videregående skole ønsker hun å ta en pause på ett år. Maijja planlegger å reise ut i verden for å se, oppleve og bli voksen som hun selv sier. Hun har ikke planlagt noe konkret om reisen ennå. Det blir kanskje aktuelt å jobbe litt på meieriet i Alta før hun reiser.

Maijja gir tydelig utrykk for en kulturell selvtillit som er solid forankret i hennes bevissthet i form av anerkjennelse av sin tilhørighet til det samiske samfunnet. Ut i fra et slikt ståsted tillater hun seg også å være en del av ungdommenes mainstream-[19] der hun ser seg selv også som en vanlig norsk ungdom. Elegant gled Maijja over fra sitt samiske ståsted, som også var utgangspunktet for dette intervjuet, til å være en vanlig norsk ungdom. Jeg utgir et redigert[20] utdrag fra intervjuet:

Æ ser ikke noe problem i å være både norsk og samisk. Er det virkelig nødvendig å være så firkanta som det nå er blitt. Æ har nu vokst opp i Karasjok. Det var fint å vokse opp der. Æ har aldri opplevd noe negativt ved å være same. Æ kan snakke samisk. Det syns æ er veldig viktig. Æ snakker samisk med de som snakker det språket, ellers snakker æ norsk. Æ tenker ikke så mye på det.

I Karasjok gjorde vi alle de vanlige tingan som alle andre ungdommer gjør. Det spilte liksom ikke noen rolle om du er norsk eller same. Det var ikke alltid slik i Karasjok. Før var det mye konflikter blant ungdom, og også blant de voksne. Mine foreldre var veldig opps på det at vi ungan fikk leke sammen med alle.
Vi har også vært andre steder på ferie. Det er artig å reise. Da føler ikke æ noe spesielt behov for å være verken samisk eller norsk. Da er vi bare ungdom. Æ syns at det føles deilig å være anonym i en stor by. Der er det ingen som bryr seg om ka du er eller hvilken slekt du hører til. Du er liksom den du er, dermed basta.

Jeg antydet forsiktig ovenfor Maijja om hun opplever sin identitet og sin etnisitet som en ekstra belastning, da hun gir utrykk for at det er så behagelig å bevege seg på arenaer hvor hun føler seg anonym. Maijja ser ut av vinduet, tenker, gestikulerer, smiler forsiktig, puster tungt og ser litt trist ut. Hun fortsetter [21]:

Nei, aldeles ikke. Ingen kan ta fra mæ det æ er. Æ har tenkt mye på det, særlig da æ gikk siste året på ungdomsskolen. Æ og muttern har snakka mye om disse tingan. Det er så mye vakkert i det samiske. Det har også skjedd så mye med oss saman i det siste. Men ungdomman i dag tenker ikke så mye på dette. Æ bruker jo samme type klær som mine jevnaldrende. Vi spiser samme mat og hører på samme musikk. Æ vet ikke sikkert. Det er kanskje litt skummelt å tenke på at vi er blitt så like. Trendene skifter så fort. Det fins faktisk forventninger blant venner om ka slags musikk du bør høre, eller ka slags klær du bør bruke. Æ mener at du blir liksom påvirket av andre hele tida. Da er man liksom inne i varmen. Da er vi liksom moderne. Mange forstår ikke dette med presset. Det er ikke bare å stå i mot presset. Nå opplever ungdom så mye. Gud vet korsen dette vil gå. Ungdom blir voksne veldig tidlig. De tenker på jobb, egen leilighet, økonomi og alt det der. Det er hardt arbeid å få det til. Det er lett å føle sæ mislykka.

Æ tror ikke at vi gjør alt vi gjør bare fordi vi har så voldsomt lyst til det. Vi gjør det kanskje fordi alle andre gjør det. Vi vil føle oss fri, også økonomisk. Det æ holdt på å si er at disse kravene kveler kem du er og sånn. Det hjelper liksom ikke om du er same eller norsk hvis du ikke får det til, det som forventes av andre.

Vi handler ut i fra en slags tvang. Det vi gjør - det vi er blitt - er mer påvirka av andre enn av oss selv. Er ikke det skummelt?

Æ har mine egne tanker om en hel masse ting. Det som er samisk med mæ det beskytter æ på en måte. Det er bare det som er mæ, som er mitt. Alt annet flyter. Det som er inne i sjelen min er min sameidentitet. Det er slik som æ forstår det. Æ vil gjerne skjule dem fra påvirkninger utenfra. Æ kan ikke påvirke noen andre. Det som er mitt er veldig sårbart, hvis du skjønner.

Æ vil likevel ikke anstrenge mæ for å være eller ikke være en same. Æ vil være det som er naturlig for min tilværelse. Æ er både samisk og norsk, og ungdom. Alt ettersom det som føles riktig der og da. Alt er avhengig av kor æ er, ka æ gjør, og også kem æ er sammen med.

Materiell fra andre informanter i kategori III

De tre andre informantene i denne kategorien er også jenter. To av disse jentene er 19 år gamle og går 3. året på Vadsø videregående skole. Den tredje er 18 år gammel og er elev ved Tana videregående skole. Alle tre har vokst opp i det som kalles for det samiske kjerneområdet. Kjernen i intervjuutsagnene fra disse tre jenter fremhever følgende egenskaper ved denne kategorien;

-Varierende grad av etnisk lojalitet. Jentene er trygge på å være same, men forvalter likevel sin identitet i forhold til den situasjonen de befinner seg i, og den posisjonen de inntar. Identitetsforvaltningen for denne gruppen er en kreativ syntese der de trekker de beste elementene ut av kulturer de anser som relevante. De oppfatter ikke seg selv som halvnorske eller halvsamiske, men heller hele, pluss litt til.
Samtlige av disse informantene viser ferdigheter i å skape egne symboler som forsterker deres etniske uavhengighet. For eksempel kan det nevnes at ungdommene i denne kategorien i stor grad orienterer seg mot storbykulturen, og også internasjonalt i form av ønske om å studere i utlandet, oppholde seg i utlandet for å få språktrening, opplevelsesreiser til fremmede land osv.
-De ønsker å ivareta det samiske språket og kulturen. Samtidig gir de uttrykk for at dette gjør de på hver sin måte. Utøvelse av den samiske kulturen i denne gruppen er ikke et kollektivt fenomen. Disse ungdommene er individualister på mange områder, også innenfor identitetsforvaltning og forståelse av etnisitet
-Etter eget utsagn trives de på skolen og gjør det bra faglig
-Tre av disse fire informantene har klare mål for fremtiden i forbindelse med skolegang.
-To av tre har foreldre som har utdannelse på høgskolenivå. Foreldrene til den tredje er selvstendig næringsdrivende. Moren til denne jenta er for tiden sykemeldt. Det generelle trekket ved denne gruppen er at begge foreldrene er i arbeid og oppmuntrer ungdommene til å ta utdanning.
-Samtlige foreldre er bevisste på sin kulturelle tilknytning og sine verdipreferanser.

Noen av informantene nevnte at deres etniske usikkerhet skyldes at de ikke lengre har noe forhold til reindrift, joik og lignende samiske markører. Stedstilhørigheten som identitetsmarkør har også etter hvert mistet sin relevans, ettersom ungdom blir sikker på at de ikke kommer tilbake til hjembygda. Tilbakevending blir da mer som et ferieopphold, der det ikke er nødvendig med verken etnisk markering eller distansering. De føler at de er blitt aktører på andre arenaer og opptrer etter andre regler og normer.

Konklusjon

Neste kategori representerer en gruppe som ennå ikke har inntatt et avklart forhold til sin etnisitet. Deres identitetsforvaltning er også preget av dette. Det å være same oppleves av aktørene i denne kategorien som problematisk. Dette utrykkes ved blant annet benektelse eller underkommunikasjon av egen etnisitet, overidentifisering ved majoritetskulturen, reelle og innbilte overbevisninger om at det ikke går an å kombinere modernitet og etnisitet. Denne kategorien er betegnet under navnet nordlysets velsignelse eller stállus forbannelse: frykten for å bli ekskludert.

Den tredje og siste kategorien er en gruppe ungdom som forvalter sin identitet tilpasset den sosiokulturelle virkeligheten de befinner seg i. De shopper sin identitet eller jeget/selvet og forståelse av sin etnisitet bestemmes av motiver og interesser. Informantene i denne gruppen ønsker ikke å tildele seg selv noen permanente merkelapper som samisk eller norsk. De føler seg bekvemt med en multippel forvaltning av etnisitet og identitet. Det spesielle ved denne gruppen at de ikke gir utrykk for at dette er problematisk. Denne kategorien har fått navnet Konstruksjon og kamuflering av identitet: hele, pluss litt til.

Narrativene som er brukt er reflekterte fortellinger og meninger. Disse bør etter min mening ikke overanalyseres. Da forsterker man faren for at min forutforståelse og private preferanser tåkelegger det som ellers er valid data. Derfor vil jeg prøve å ivareta narrativenes styrke som selvstendig analyseredskap. Dette innebærer at leseren får anledning til å reflektere over disse fortellingene.

I mine samtaler med ungdom og voksne viste det seg at begreper som identitetsutvikling forvaltning av identitet, identitetsforståelse og etnisitet ikke inneholder samme meningsinnhold for alle. Meningsinnhold i begrepene etnisitet og identitet lar seg ikke å fange med ord. Disse begrepene er etter min mening kontekstavhengig. Både identitet og etnisitetsforståelse virker som et verktøy til å definere seg selv og sine relasjoner til andre og annet også omverdenen. Utvikling og forvaltning av identitet er dermed en personlig, men er på ingen måte en privat sak. Identitetsbegrepet i denne artikkelen anses som både en personlig egenskap hos aktøren og et fenomen som er sosialt skapt. Det er kommunikasjon i sosiale sammenhenger som gir mening til identitet og etnisitet.

Forståelse av identitet og etnisitet viser seg ofte til å være utsatt for kontinuerlig fornyelser og er temporær og kontekstavhengig. Med andre ord foreligger det et avvik mellom politiske og juridiske forståelse av begrepene etnisitet og identitet og en privat og personlig forståelse av disse begrepene. Jeg har i denne artikkelen brukt disse begrepene som sosio- kulturelle og språklige konstruksjoner som ungdom til enhver tid skaper, forvalter, fornyer og gjenskaper. Meningsmangfoldet ved disse begrepene krever at vi bør forsøke å forstå disse som en kontinuerlig prosess som foregår hele livet og ikke som en oppnådd tilstand.

Jeg vil i avslutningsfasen konkludere med at arbeidet mitt ikke fører til en entydig besvarelse av problemstillingen. Datagrunnlaget er ikke tilstrekkelig til dette. Jeg håper på at denne artikkelen skaper en del refleksjoner rundt problemstillingen. Jeg avslutter med Ringdals (2001) erkjennelse:

Vitenskapen er en evig søken etter sannhet med den begrensning at sannheten aldri fullt ut kan finnes. Det betyr også at vitenskapene aldri kan gi oss sikker kunnskap, men at vi må nøye oss med foreløpige og ikke endelige svar (s.58 ).

[1] Elever ved videregående skoler i aldersgruppen 16-19 år
[2] Sápmi er samenes navn på sitt landområde og etniske fellesskap.
[3] Dáža og søringer var utrykket informantene brukte.
[4] Utrykket Solens morgendans er gjengitt etter diktsamlingen Beaivváža bajásdánsun av Kirsti Paltto (f. 1947 i Utsjok).
[5] Samisk eventyrfigur, symboliserer ofte det onde
[6] Viser til lokalavis i Finnmark
[7] Bassevuovdi på samisk
[8] Bestemor på samisk
[9] Samisk vokalmusikk
[10] Refererer til diktsamling av Kirsti Palto: Guhtoset dearvan min bohccot (Måtte våre rein få beite i fred)
[11] Refererer til diktsamling av Kirsti Palto: Leago jerron goaskimis? (Har noen spurt ørnen?)
[12] Viser til analysedelen i hovedavhandlingen om hva dette innebærer.
[13] I betydning det gjennomsnittlige, de som ikke skiller seg ut.
[14] Paralithodes Camtschatica
[15] 30. mars 2004
[16] Penger
[17] Refererer til faren
[18] Kvote til å fange russekrabbe
[19] Mainstream-kultur innbefatter den euroamerikanske ungdomskulturen som appellerer til ungdom generelt, uavhengig av nasjonale grenser.
[20] Repeterende utsagn og utsagn som ikke inneholder relevant informasjon i henhold til problemstillingen, er redigert bort.
[21] Avklarende utsagn og spørsmål underveis er redigert bort.
[22] I hovedfagsoppgaven det ble gitt en begrunnelse for både valg av navnet på forskjellige kategorier og denne formen for presentasjon av data.

Samisk skolehistorie 5