Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 Ragnhild Sandøy |
Da skolestyret i Tana i 1892 innførte forbud mot samisk i skolen, vakte det stor harme i allmuen, og motstanden varte ved i flere tiår. Likevel blei seks samtidige samer fra Vestertana[1] lærere, og til sammen virka de som lærere fra 1912 til sist på 1960-tallet. En av dem var Pavel Anderssen, og her skriver hans datterdatter om de seks og hvordan de var med og fornorska Finnmark. Ragnhild Sandøy er født i 1953 og vokste opp i Sørøysund, på Sunnmøre og i Salten. Ho er naturforvaltningskandidat fra Norges landbrukshøgskole, og har studert arkeologi og samisk ved Universitetet i Tromsø. Ho har arbeida bl. a. i Reindriftsadministrasjonen, Statens Skoger, Forskningsrådet og Tromsø kommune. Ho har bodd i Tromsø siden 1988 og er i dag daglig leder i Ishavskysten friluftsråd. Ragnhild Sandøy har vært samepolitisk engasjert, har deltatt i offentlige utredninger og har redigert og skrevet ei rekke rapporter og artikler i aviser, tidsskrifter og bøker innen ressursforvaltning, landskap og landskapshistorie i nord. I denne boka er ho og medforfatter av artikkelen Hammerfest – by med mange «komagtupper» i skolehistoria og ho har bidratt med å skaffe fram arkivmateriale og eldre tidligere upubliserte artikler. |
Min bestefar Pavel Anderssen, hans søster Anna, og deres søskenbarn Per og Gunhild Pavelsen[2] vokste opp i Bonjákas. Forfedrene flytta i generasjoner med rein mellom Utsjoki og Inari og Nordkynhalvøya/Digermullandet (Čorgas/Johkan) og Vestertana. Siidaen blei sterkt berørt av grensestengningene i 1852, og bestefaren, Pavel Olsen Ravne, og hans brødre tok tilhold ved Tanafjorden, med fiske, fedrift og båtbygging som leveveg. I 1883 solgte han og kona eiendommen i Gárggogeahči i Vestertana som skoletomt til Tana kommune og kjøpte en stor eiendom i Bonjákas som alle barna etter hvert fikk sin del av. Pavel Olsen Ravne sine etterkommere («Bávvalaččat») var politikere, forretningsfolk og karismatiske personligheter som manøvrerte mellom myndigheter, menighet og etnopolitikk.[3]
Per Fokstad er kjent som forkjemper for samisk språk og kultur. Jeg visste at bestefar på mange vis vendte seg bort fra det samiske. Tilsynelatende gjorde de svært ulike valg. Hvorfor? Jeg ville vite mer. Jeg kryssforhørte mine foreldre og oppsøkte slektninger og tidligere elever av de seks, samt lokalhistorikere. Jeg leste alt jeg kom over om Finnmark og om lokal historie, dukka ned i mappene til Finnefondet[4] og Skoledirektøren på Statsarkivet. Jeg vandra på gjengrodde stier og reiste i tid og rom, etter hvert kunne jeg se deres liv, i skolen og i landskapet rundt.
Lærernes rapporter i første del av 1900-tallet viser at med unntak av de store fiskeværene, var språket på kysten samisk. De som gikk på skole i Tana fram til 1880-tallet lærte å lese og skrive samisk. I tråd med Stockfleth[6] var skolelærerne lesekyndige samer, og fram til omlag 1870 blei lærebøkene gitt ut med tekst på norsk og samisk.
Fra 1860 var det stor vekst innen fiskeri og handel, og pomorhandelen var livsnerven langs kysten. Havnevesen, merkevesen og fyrvesen sørga for sikrere ferdsel på sjøen, og fra 1880 blei kommunikasjonene revolusjonert med post, telegraf og rutebåter. Her var penger å tjene, folk strømma nordover, fiskeværene blei nye knutepunkter fra Vesterålen til Varanger.
Samtidig befesta staten stillinga overfor den samiske allmuen med lovverk og «vesener». Jordsalgskontoret dreiv salg av "Statens grunn", og Landbruksselskapet belærte folk om jordbruk. Topografiske kart med nye stedsnavn[7] blei utgitt. Skolen blei styrka med utvida undervisningstid, flere lærere og Finnefondet som finansierte internater og lønnstillegg til lærerne.
Embetsspråket, handelsspråket og skolespråket var norsk[8], likevel holdt samisk stand som morsmål på kysten til 2. verdenskrig. Mannfolkene var borte på sesongarbeid og fiske, mens kvinnfolkene rådde heime i hus og fjøs.
 |  |
| Finnkongkeila (Sieidevuotna) var et fiskevær ytterst i Tanafjorden, nåværende Gamvik kommune. Plassen hadde vært brukt av samene i Tanafjorden og helt fra Utsjok under vårfisket i lang tid. Midt på 1800-tallet etablerte norske fiskekjøpere seg her, og det blei fast bosetting i været. På det meste rodde omlag 1000 fiskere fra Finnkongkeila. Fiskeværet blei brent under krigen, men ikke bygd opp igjen. Bildet er tatt omlag 1910. (Foto: Johannes Øwre / Finmarksbiblioteket) | Sjøsamer i Nesseby, 1867 (Foto: Knud Knudsen / Varanger Samiske Museum) |
Bygdene ved Tanafjorden var sentrale i den samiske kulturreisinga i tiårene rundt 1900. Johan Eriksen Soffa i Stáhpogieddi redigerte sammen med Christian Andreassen den første samiske avisa, «Muitalægje» i 1873–1875, og Ole A. Andersen redigerte «Nuorttanaste» fra Lávvonjárga i årene 1912–1916. Flere i Tana var aktive debattanter i disse samiske organene. I juli 1919 blei den andre samekonferansen holdt i Bonjákas, med deltakere helt fra Sør-Norge.[10]
 | T. v.: Johan Eriksen Soffa i Stáhpogieddi var omgangsskolelærer i Tanafjorden sist på 1800-tallet, men skolestyret erstatta han med en norsk seminarist. Han var med å stifta og redigere den første samiske avisa, «Muitalægje» (1873–1875), og blei seinere den første samiske emmisæren for Norsk Finnemisjon. (Foto utlånt av Aage Solbakk) T. h.: Ole A. Andersen fra Lávvonjárga var redaktør av Nuorttanaste 1912-16
|  |
I Tanafjorden var samisk så godt som enerådende språk. Etter grensestengningene kom flere kvenfamilier til Tanadalen, og i Bonjákas, i Boftsa og oppover i dalen blei det i tillegg til samisk snakka finsk/ kvensk. Langnes var en norsk enklave med prest, doktor, sorenskriver, handel, post og telegraf. Flere av familiene der holdt norske huslærere. I skolestuer og -gammer underviste samiske lærere. Rundt 1900 kom innvandrere sørfra; lærere, vegarbeidere til anlegget over Ifjordfjellet og bureisere i Masjok og Luftjok.
 |  |
| Både i 1919 og 1920 blei det arrangert samiske stormøter i Bonakas. Bildet viser 1920-møtet, som hadde omlag 100 deltakere. Til dette møtet hadde kvinneforeninga i Bonakas sydd ein fane med innskrift på samisk. I norsk oversetting: Mors hjerte blør når hennes barn ikke vil kjennes ved henne. Personene på bildet er: 1. Klemet Pedersen Solbakken, 2. Hans Baukop, 3. Ole Erik Nilsen Tapio, 4. Kristine Pavelsen g Lukkasen, 5. Marie Laura, 6. Berit Siri, 7. Karen Johansen, 8. Hansine Ravna g Krogh, 9. Anna Mathisen, 10. Agnes Ravna g Øvre, 11. Sofie Olsen, 12. Louise Gakko, 13. Ragnhild Andersen g Jensen, 14. Henrik Ravna, 15. Per Pavelsen Fokstad, 16. Nils Pavelsen, 17. Sabba Sabbasen, 18. Jakob Tapio, 19. Gunhild Mathisen g Solheim, 20. Marit Olsen, 21. A. O. Henriksen Lavonjarg, 22. Anna Pavelsen g Samuelsen, 23. Marit Sofie Pavelsen g Henriksen, 24. Gunhild Anderssen g Hirsti, 25. Samuel Olsen, 26. … Pavelsen, 27. Ragnhild Katrine Lavde g Børresen, 28. Josef Pedersen, 29. Hans Lavde?, 30. Ole Johansen, 31. Magga Henriksen, 32. Journalist-par, 33. John Haug, 34. Elsa Laula Renberg, 35. Daniel Mortenson, 36. Lars Pedersen, 37. Marit .. , 38. Per Hirsti, 39. Isak Hirsti, 40. Inga Iversen 41. Anna Samuelsen, 42. Ellen Marit Wigelius, 43. Ellila, bak nr. 15.: Ole Henriksen (Foto: J. W. Holm. Utlånt av Noras govvavuorká. Tegninga er tatt fra boka Solbakk: - dasgo eallin gáibida min soahtái / - selve livet kalder os til kamp. Cálliidlágádus 1999. Artikkelforfatteren har lagt til noen flere navn.) |
Foreldrene i Vestertana og Stáhpogieddi skolekrets skreiv 13. januar 1896 et brev til Tana skolestyre[14], der de refsa presten og autoritetene i bibelske vendinger. De framsatte sin motstand mot 1) at undervisninga i alle fag var på norsk, 2) at dr. Erik Pontoppidans forklaring var lagt til side og 3) at Nordahl Rolfsens lesebok blei brukt som lesebok. Brevet var ført i pennen av John Samuelsen Måsø (Gándda-Jovnna), kjøpmann i Gárggogeahči. Formannen la aldri brevet fram for skolestyret. Brevet blei trykt i «Nuorttanaste» 28. februar 1903. Debatten som fulgte nørte opp under uroen staten hadde forårsaka med å sette inn restriksjoner på tanasamenes bruk av land og vann.[15]
Vedtaket i Tana skolestyre blei stående og satte strenge rammer for lærernes praksis i skolen, der de aller fleste starta uten å kunne norsk. Tross dette ville seks unge fra Tanafjorden utdanne seg. Lærerskolen var eneste alternativet, og dit var vegen lang og kronglete. Deretter var det et slit å komme gjennom og klare eksamen. Både Per og Gunhild Fokstad og Pavel og Anna Anderssen utdanna seg ved seminaret i Tromsø. Av dem måtte Anna nøye seg med 1-årig lærerinnekurs. Gunnar Olsen (Lille) fra Geresgohppi i Austertana og Per Erik Saraksen fra Auskarnes/Ávskár tok lærerutdanning i Kristiania (Oslo). Her portretteres de seks og deres gjerning i skole og samfunn.
 |
Familiebilde fra 1908 eller 1909. Foreldra er Anders Anderssen, (Stáhpogietti-Ánde), og Anna Pavelsen Ravna, (Bávval-Ánne), Foran Petter Erik, de fire jentene fra v. Ragnhild Kristine, Gunhild, Anna Katrine, Marit, de fire guttene; fra v. Ole, Pavel, Nils og Anders. (Foto utlånt av Ragnhild Sandøy) |
Pavel la opp penger på fiske fra Finnkongkeila, og trass farens skepsis begynte han på lærerskole i Tromsø. Han ville ”virke oppe i Finmarken iblandt min nation (laperne)” skriver han i stipendsøknad til skoledirektøren. Etter eksamen i 1913 vikarierte han i kretsen Finnkongkeila–Kvitnes ytterst i Tanafjorden. I 1914 fikk han lærerpost i Hammerfest landsogn i Vinna–Storvik–Mefjord, seinere i Rypefjord–Storvik. Han hadde flere studieopphold på Askov højskole[16] og på landbruksskolen i Bodø. Han var først og fremst opptatt av håndverksfag og jorddyrking. I 1920 tiltrådte han som styrer på det staselige statsinternatet i Kårhamn.
 | T. v.: Ungdomsbilde av Pavel Anderssen.
(Foto utlånt av Ragnhild Sandøy) T. h.: Dette brevet som Pavel Anderssen skreiv til skoledirektøren i 1910 viser hvor vanskelig det kunne være å finansiere lærerutdanning. Merk at han ønsker å arbeide "iblandt min nation (laperne)". |  |
Han gifta seg i 1927 med Gerda Hartvigsen, som blei min bestemor. Ho var fra Akkarfjord på Kvaløya, var 13 år yngre enn bestefar og av «blanda herkomst». De hadde to barn som levde opp. Kårhamn lå sentralt i leia og var et stort sted med fisketilvirking, doktor, jordmor, rutebåt og handel. Bestemor hadde tjent hos nessekongen Bull i Repvåg og på Grand hotell i Hammerfest og vikarierte flere ganger som internathusmor. De hadde gårdsdrift og bygde sæter. De trivdes i Kårhamn.
Pavel Anderssen satt for Venstre i kommunestyre og formannskap, skolestyre og vergeråd. Han var revisor for kommunen og trygdekassa og formann i Sørøysund sparebanks forstanderskap.
I november 1944 blei familien evakuert til Helgeland, derfra dro de til Bergen der bestemor hadde tre søsken. I Hammerfest og Sørøysund brente tyskerne så godt som alle bygg. Bare kapellet i Hammerfest, setra til bestemor og bestefar og et par hus ellers blei stående. Bestefar blei beordra til Finnfjordbotn skoleleir. Der han var til leiren blei avvikla høsten 1949, store deler av tida var han styrer. Bestemor vikarierte som internathusmor på Finnfjordbotn og seinere på flere av de midlertidige internata i Sørøysund.
Som styrer ved Fjordtun og skoleinspektør fra 1950 til 1956 var bestefar sentral i gjenreisinga av skolesystemet, og flere år etter pensjonsalder satt han fortsatt som skoleinspektør. Han brukte mye krefter for å gjenreise Kårhamn og statsinternatet, men etterkrigstidas Sørøysund var prega av strid. Med skoledirektør Gjermundsens[17] medvirkning blei sentralisering av skolestrukturen vedtatt i 1958. Denne løysinga var sår for Pavel. Ved Fjordtun blei det problemer, det gikk inn på han. Sårt var det og at barna med familier forlot kommunen. Derfor vantrivdes de og planla å flytte sørover etter barna. Men etter et besøk på Møre våren 1959 skreiv han: «... Jeg lengtet nordover til Finnmark. Jeg er nemlig 100 % finnmarking. Jeg kunne aldri bli fortrulig med folket der nede og deres skikker og seder.» De hadde bygd hus i Rypefjord i 1951, og der blei de. Hele sitt yrkesaktive liv virka han i skolen i Sørøysund, i 1963 mottok han Kongens fortjenestemedalje i sølv.
 |  |
| Kårhamn internat 1925. Pavel Anderssen til venstre. (Foto utlånt av Ulf Jacobsen) |
Pavel Anderssen var en ivrig turmann. Her poserer han i Kårhamn med
ørret han har fiska i Tverrfjordelva på Seiland. (Foto: Frida Evjen) |
Han omtales som en respektert og rettferdig lærer. Han snakka samisk med de eldre, men brukte ikke samisk i skolen. Per Fokstads idéer om samisk skole hadde han lita tru på.
Han gikk med hatt og frakk, og omgikkes øvrighet og kulturpersoner. Selv om bestemor kunne samisk i oppveksten, brukte de aldri samisk heime. Når han i det offentlige rom blei konfrontert med det norske og samiske samtidig, valgte han bort det samiske. Det må ha vært ei stor personlig påkjenning. Begge barna tok lærerutdanning og skolte i Sørøysund noen år, men flytta så sørover. Etterslekta bor spredt fra Stord til Alta.
Han fortalte gjerne om Kårhamn, om skoler og lærere i Finnmark, og om krig og evakuering. Han og far min hadde mange samtaler; om livet i Tana, om folk og predikanter, om Finnkongkeila, fiske og fangst. De diskuterte også samisk språk og grammatikk. Far min fortalte bestefar var en av Just Qvigstads informanter i samiske ord og stedsnavn. Bestefar hadde mye kontakt med Qvigstad og hadde mange av Qvigstads bøker.
Bestefar hadde kjøpt en eiendom etter foreldrene, og drømte om et enkelt liv i Tana. Men dit ville bestemor ikke, ho ville til Tromsø. I 1963 døde han etter et lengre sykeleie. Den siste tida snakka han bare med bestemor - på samisk. De er begge gravlagt i Rypefjord.
 | Ungdomsportrett av Per Fokstad (Foto utlånt av Aage Solbakk.) |
Unge Per tok lærereksamen i 1912 og fikk lærerpost på Norskholmen skole i heimkommunen. Norskholmen, samisk Dárosuolu, var da et lite senter midt i Tanaelva med handel, poståpneri og skole et par kilometer sør for Ruostefielbmá.
Han hadde fire ganger permisjon fra lærerjobben for å studere: ved Askov folkehøjskole i 1915–16, ved Statens 4-maanedlige sangkursus i Oslo i 1917, ved Woodbrooke College i Birmingham i 1919–20 og ved Institut du pantheon de France i Paris i 1920–21. I København kom han i kontakt med grønlandske miljø.
I 1933 gifta han seg med den 22 år yngre Aslaug Schøn fra Kiby utenfor Vadsø. De fikk fem barn. Høsten 1944 blei familien evakuert til Narvik der eldste dattera døde av tyfoidfeber..
Skolen på Norskholmen blei brent i 1944 og ikke gjenoppbygd. Bonakas skole blei derimot ikke brent, og undervisninga kom raskt i gang her i 1945. Her fikk Per Fokstad stilling som skolestyrer. I 1951 blei det bygd ny skole i Bonjákas, og Langnes skolekrets blei lagt ned. Den nye skolen fikk navnet Tana skole, der var Fokstad skolestyrer til 1961.
Per Fokstad markerte seg tidlig som forkjemper for samisk morsmålsopplæring i skolen, blant annet i 1917 gjennom artikkelen Hvordan fornorskningen i barneskolen grep ind i mit liv.[18] På samekonferansen i 1919 bidro han til en resolusjon med krav om a) samisk som undervisningsspråk de tre første skoleårene, b) all religionsundervisning på samisk og c) norsk som fremmedspråk. Sitt program for samisk skole la han fram i artikkelen Samiske tankar og krav[19] i 1923, og i en betenkning til Den parlamentariske skolekommisjon (1923–26). Han ivra også for en samisk ungdomsskole (folkehøgskole). Skoledirektør Chr. Brygfjeld motarbeidde «denne sameagitator» i krasse vendinger. I 1937 foreslo Fokstad et «kulturinstitutt for samene». I 1948 deltok han i Tilråding om samiske skole- og opplysningsspørsmål til Samordningsnemnda for skoleverket.
Fokstad hadde sentrale verv gjennom Arbeiderpartiet, bl.a. var han ordfører i Tana, leder av fylkesskolestyret, leder av Samisk råd for Finnmark og medlem i den regjeringsoppnevnte Samekomiteen (1956–59). Han deltok og var en av talerne ved den første nordiske samekonferansen i Jokkmokk i 1953. I sine siste år orienterte han seg bort fra AP og støtta opp om den nye samepolitiske bevegelsen. Han var med på stiftinga av Norske Samers Riksforbund i 1968 og ved stortingsvalget i 1969 støtta han Samefolkets liste .
Han fikk statsstipend i 1960 og året etter Kongens fortjenestemedalje i gull.
 |  |
| Per Fokstad (Foto: Ragnhild Ravna) |
Per Fokstad med familie. Bildet er tatt utenfor huset til Per Fokstad i 1960. Fra venstre sønnen Are Fokstad, Per Fokstad, hans kone Aslaug Fokstad, datter Unni Fokstad, Kirsti Foss, Karin Simonsen og Sigrid Bertheussen. (Foto: Ragnhild Ravna) |
Han var mer filosof enn pedagog, og det var nok heller ikke så lett å omsette idéene i praksis. Fornorskingsinstruksen var gjeldende politikk, og som de fleste lærene på den tida, så han nok på norskkunnskaper som nødvendig for at samene skulle komme seg fram i livet. Nils Biti og Kjell Ballari forteller at han aldri underviste i samisk språk. Han snakka heller aldri om det samiske i skolen før i sine siste år som lærer.[20] Derimot drilla han elevene i korrekt norsk, også i kristendomstimene. «Norsk er det viktigste», sa han til elevene. Han var en streng lærer, og flere forteller at han var hard mot de som var dårlige i norsk, spesielt de finsktalende. Det likte foreldrene dårlig. Det blei aksjonert for å få han avsatt som lærer, og Per Hirsti sendte barna sine bort på skole, forteller Øivind og Harald Hirsti. Barna til Per Fokstad merka lite til dette, forteller dattera Unni. De opplevde høylydte diskusjoner mellom slektninger, men følte at familien nøt respekt i lokalsamfunnet. Reisene og bøkene de hadde heime åpna verden, og faren blei sett som en spennende mann.
Han tok et norsk etternavn. Kofte blei bare brukt i spesielle anledninger. Alpelua og dokumentmappa var hans kjennetegn. Kona var norsk, samisk språk blei ikke brukt heime, og han lærte ikke barna samisk. Barna flytta til Sør-Norge og Danmark, og kona flytta sørover kort tid etter hans død.
Fokstad var kontroversiell i si samtid. Han huskes som forkjemper for samisk skolepolitikk og evna å se ideelle løsninger for samisk språk. Han satte likevel ikke teoriene ut i livet. Også Per Fokstad var en effektiv fornorsker i sin livsgjerning.
I 1943 opplyste man fra skolestyret at Gunhild Fokstad var den eneste samiske læreren i Nesseby kommune. Ho underviste i den delen av kommunen der det var flest norsktalende, mens norske lærere skolte der de fleste elevene var samisktalende. På 20-tallet var elevene fra sørsida av fjorden internert på Fuglåsen, og ho underviste alle barna i kommunen i håndarbeid i Karlebotn. Ho fikk nok bruke sin samisk.
 |  |
| Utafor forretningen i Bergeby i Nesseby ca. 1925. F. v.: Hjørdis Nilssen, Gunhild Fokstad, ukjent, ukjent, Birgit
Henriksen, ukjent, ukjent, Marie Henriksen, Matti Nilssen, Elise Nessan, Johannes Nessan. (Foto: Henrik Nilssen / Varanger Samiske Museum) |
Bildet er trolig fra et lærermøte på 1930-tallet. Gunhild Fokstad helt til høyre foran, til venstre for henne er Hjørdis Nilsen, som da var lærer på Nesseby skole. (Foto utlånt av Varanger Samiske Museum) |
I 1928 deltok ho i utarbeidelsen av skoleplan for folkeskolen i Nesseby. Noen få år før hadde broren Per lagt fram sin samiske skoleplan, og Gunhild må ha kjent til den. Men den planen som blei vedtatt i Nesseby er verken prega av samiske eller lokale forhold. Vi har ikke klart å finne noen informasjon om Gunhild her forsøkte å fremme andre ideer enn de som blei vedtatt.
Under siste del av krigen blei skolen tatt til proviantlager, da var det ingen undervisning. Tyskerne sprengte bruene, men rømte så og dermed blei bygda spart i 1944. Fuglåsen skole var den eneste skolen i kommunen som ikke blei brent, og undervisninga kom raskt i gang igjen. Skolebygget står der ennå, ikke langt fra Ceavccageađgi, det berømte kulturminnet på Mortensnes.
Gunhild var myndig og flink med barn. Det var artig å gå på skolen hos henne, forteller Solbjørg Hirsti. Ho var ei stram, litt rund dame, alltid pent kledt i kjoler. Ho bodde i lærerleiligheta på skolen i alle år. Øystein Nilsen forteller at ho brukta samisk med samisktalende. Ho var en dyktig pedagog, underviste på norsk og snakka samisk, forteller Anton Hoëm. Bjarne Hirsti meiner at ho levde et stillferdig liv som ei ”alminnelig lærerinne”. Ho var ikke aktiv fagpolitisk. I 1934 meldte ho seg ut av Nesseby lærerlag. Ho var heller ikke politisk aktiv, skjønt ho var verdikonservativ og Høyre-velger i alle år.
 |
Fuglåsen skole (Foto Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
Gunhild forblei ugift og hadde ikke egne barn. Da søstera Marit fikk tvillinger, tok ho til seg den ene, Inga, som vokste opp og gikk på skole på Mortensnes. Gunhild holdt fast ved det samiske og dro til familien i Bonjákas så snart ho hadde fri. Her var ho aktiv på mange måter, før krigen kjørte ho hesteskyss for faren. Niesa Astrid forteller at ho var ei snill og gavmild tante for en stor familie. Ho forguda niesene, og Inga var hennes hjertebarn. Som voksen bosatte Inga seg i Rogaland.
Som pensjonist flytta Gunhild til Ruostefielbmá der ho hadde bygd hus. Da ho blei dement, delte niesene på å ha henne hos seg. Ho døde i Stavanger, men er gravlagt i Bonjákas.
Etter påtrykk fra mora, hjalp broren Pavel til så Anna fikk skolegang. Ho gikk amtsskole i Vadsø, Halsøy folkehøgskole i Mosjøen og 1-årig lærerinnekurs i Tromsø i 1920/21. I 1921/22 fikk ho post i Sørøysund kommune, i kretsene Vinna-Mefjord. I 1922 dro ho til Nord-Varanger, men kom tilbake og skolte i Mefjord-Kårhamn. Ho fikk post Fjordtun - Kårhamn[22] i 1927 da Fjordtun internat stod ferdig. Ho underviste både i små- og storskole.
 |  |
| Anna Anderssen, antatt fotografert i 1922 i Tromsø, like før hun begynte som lærer i Sørøysund. (Foto utlånt av Ragnhild Sandøy) |
Anna Andersen i midten, foran Kårhamn skole. Helt til høgre Frøken Isaksen, "Issa", som var den første husmora på Kårhamn internat. (Foto: Pavel Anderssen) |
Tyskerne rekvirerte Fjordtun internat, og skolen måtte finne midlertidige lokaler. Høsten 1944 blei ho og husmor Elise Solvang evakuert til Kvæfjord. Høsten 1945 samla ho, Kvalsundlæreren Isak Leiros, og søster Lydia i Hammerfest sammen ungene i distriktet og reiste med dem til Finnfjordbotn. Fra 1949 til ho gikk av med pensjon i 1961 skolte ho ved Fjordtun, unntatt skoleåret 1951–52 da ho skolte i Alta.
Kanskje sleit ho med forestillinger om disiplin og prestasjoner? Flere forteller at ho var slem som lærer. Niesa Laila Jensen fortalte at da tante Anna skolte i Krampenes, sendte ho formanende brev til foreldrene vedlagt hodelus fra ungene deres!
Ho brukte ikke samisk i skolen, men tok heller ikke avstand fra det samiske. I 1957 var det et stort lærerstevne i Karasjok. Der deltok både ho, mine besteforeldre og foreldre. Far min fortalte at Anna dro mamma og han bygda rundt for å presentere dem for slekta.
På 70-tallet kjøpte ho platene til Tanabreddens ungdom og sang med. Tanaelva var hellig. Ho sympatiserte med elveredderne og var mot utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget. At sambygdingen og partifellen Haakon Henriksen[23] var aktiv motstander, medvirka nok til dette. Når Anna spanderte, kom laks, multer, ryper og reinkjøtt fra Tana på bordet. Ho kjøpte foreldregården der ho i 1957 bygde hytte. Dit reiste ho minst en gang i året, men ho blei nok på mange måter en fremmed i heimbygda.
 |  |
| Anna og Pavel Anderssen i Karasjok på 1930-tallet (Foto utlånt av Ragnhild Sandøy) |
Anna Andersen, fotografert 1991, siste gang familien tok henne med hjem fra sykehjemmet. (Foto: Torgerd Sandøy) |
Anna Anderssen forblei ugift. Ho bygde hus i Rypefjord i 1953/54 og blei boende. Ho var aktiv i det lokale lærerlaget og i Finnmark lærerlag. Ho holdt seg godt orientert og kommenterte dem som satt med makta lokalt. Gjennom 40 år i skolen hadde ho hatt de fleste av dem som elever.
Ho la seg borti mangt og fordømte det ho mente var ukristelig. Ho hadde ei skarp tunge som nok førte til beklemte situasjoner. Forholdet til broren Pavel blei etter hvert anstrengt.
Ho hadde god økonomi og likte å kle seg i pels og skinnlue. Ho «finska»[24], og med sitt spesielle utseende og ganglag var ho en markant skikkelse. Ho var tante for flere generasjoner og besøkte ofte tantebarna. Nevøen Reidar som var redaktør i Arbeiderbladet var ho svært stolt av. Ho hadde god hukommelse og fortalte gjerne om hendelser og skikkelser. Ho var gjestfri og sjenerøs. Eiendommen i Tana forærte ho nevøen Erling i Tromsø. Ho var tøff og uredd og reiste med fly rundt i landet helt til de siste årene. 95 år gammel døde ho på sykehjemmet i Indrefjorden og blei stedt til kvile i Bonjákas, ved siden av foreldrene.
Gunnar gikk på Øytun ungdomsskole[26] i Havøysund i 1917. Skolen var eid av Indremisjonen, som også ga han lån for å ta lærerutdanning. Han hadde store problemer med å skrive norsk på lærerskolen, men fikk hjelp av klassekamerater. Etter eksamen i 1919, søkte han poster og hadde noen vikariater i Øst-Finnmark.
 |  |
| Gunnar Olsen som nyutdanna lærer i 1921 (Foto utlånt av Magnhild Andreassen) | Snefjord internat da det var nybygd i 1911.
(Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
I 1921 fikk han post som styrer på statsinternatet i den sjøsamiske kretsen Snefjord i Måsøy kommune. Her hadde det da i flere år vært konflikt mellom bygdefolket og læreren, og foreldrene hadde gått til skolestreik. Gunnar Olsen kommuniserte på bygdefolkets språk, og det blei satt pris på. Magna Johnsen fra Alta var internathusmor. De to gifta seg i 1925 og fikk etter hvert sju barn. De kjøpte eiendom i Pålbukta, ca. 1 km fra skolen, og på 30-tallet bygde familien her. De drev gårdsbruk og leverte melk til internatet. Bygda lå utenom skipsleia, og den gang var der ingen handelsmann på stedet, alt måtte fraktes med båt. Internatet var et samlingspunkt i bygda.
 |  |
| Gunnar Olsen som lærer med elevene sine ved Snefjord internat 1939. Skolen holdt til i Gárggu ved Snefjordelva. Lærerinna som står til venstre er frøken Hånes. (Foto utlånt av Ole Bernt Lile) | Internattomta i Snefjord. Tyskerne brente internatet i 1944, og det blei ikke bygd opp igjen her. I dag står bare restene av murene igjen. (Foto: Ola Graff) |
Gunnar Olsen beskreiv fjorden slik: «Snefjord er en ualminnelig vakker fjord, fjellene er lave og skråner jevnt nedover mot sjøen. Den lange strandlinjen er vidunderlig.» Snefjord var nok et kjært sted for han. Magna var oppvokst med furuskog og dro ofte til Alta om sommeren. Hennes søster Julie blei gift i Snefjord, og dermed blei de del av bygdas familier. Gunnar Olsen var folkelig, og six-pencen var hans hodeplagg.
I 1944 blei familien evakuert til Steigen. Etter virke i Finnfjordbotn 1945–1946, var de tilbake i Snefjord høsten 1946. Den nye internatskolen blei påbegynt samme år, ikke på Gargoneset (Gárgonjárga) der den hadde stått før krigen, men i Pålbukta med kai og pakkhus og eget vassverk. I mars 1947 begynte undervisning av 15–16-åringer som hadde fått avbrutt skolegang på slutten av krigen, og fra høsten 1947 var det normal skole.
De fleste elevene i Snefjord var samiskspråklige. Gunnar var pertentlig med norskundervisninga og snakka stivt riksmål. Magna hadde nok lært noe samisk, men norsk blei heimespråket, og ingen av barna lærte samisk. Dattera Magnhild mener at han ønska at barna skulle ha det enklere i framtidige studier enn han hadde hatt det. Han hadde kanskje et håp om at de skulle lære samisk seinere. Han lot ungene lese samiske tekster i Bibelen. De forstod ikke noe, men faren var fornøyd med uttalen! Flere av barna blei pedagoger. Ingen bor i Finnmark.
 |  |
| Etter krigen blei den nye internatskolen i Snefjord bygd i Pålbukta. (Foto: Anny Karlstrøm) | Gunnar Olsen med elevene sine ved Snefjord skole, 1960.
(Foto utlånt av Magnhild Andreassen) |
Gunnar Olsen var med å etablere ski- og idrettslag, og satt i kommunestyret for Venstre. Han drev søndagsskole, og under gudstjenestene i Slotten kapell tolka han, var ofte forsanger og spilte orgel etter noter. Han foretok heimedåp og forretta i begravelser. Han var engasjert i Finnemisjonen[27] heile livet, solgte «Lappernes Ven»[28], oversatte salmer og Ole Hallesbys andakter[29]. Da han blei pensjonist i 1963, flytta de til Alta, der han tok noen vikariater. Han tok språkkurs i engelsk og finsk, og høsten 1963 studerte han samisk ved Universitetet i Oslo. I Norges Finnemisjonsselskaps 75-års jubileum i 1963 framførte han «Samefolkets hilsen og takk». «Hærra Gånagas», Kong Olav, var blant gjestene. Han holdt også samiske andakter i radioen.
I «Fornorskningen i kystdistriktene» viser han respekt for det samiske. Han, som andre, overvurderte imidlertid den sjøsamiske kulturens evne til motstand. Han er gravlagt i Alta.
På skolen i Gárggogeahči blei han og de andre ungene internerte på loftet og overlatt mye til seg sjøl.[30] Etter folkeskolen arbeidde han som gjeter og fisker. Etter Amtsskolen i Tana i 1919, følte han at han beherska norsk godt nok til å søke seg videre og i 1919/20 gikk han på Trondarnes folkehøgskole. I 1920/21 hadde han post som omgangsskolelærer i Nord-Varanger. For å forbedre norsken tok han et år på Solborg ungdomsskole ved Stavanger. Mora solgte ei ku for å skaffe reisepenger. Etter nok en sesong på fiske søkte han Henrich Lyches 2-årige lærerskole i Kristiania (Oslo) 1922–1924.
 |  |
| Ungdomsbilde av Per Erik Saraksen og Sabba Olsen. (Foto utlånt av Turid Heimen) |
Kiberg skole før krigen. (Foto utlånt av Turid Heimen) |
Høsten 1924 vikarierte han i Kiberg. I 1925 skolte han i Masjok-Luftjok i Tana. Både skole og innkvartering var dårlig, og han søkte og fikk skolepost i Kiberg i 1926. I 1930 blei det bygd ny skole i Kiberg, og den gamle skolen blei etter det brukt som bolig. Samme år gifta han og Inger Sabbasen fra Guivesgieddi i Vestertana seg. De fikk etter hvert fire døtre. I 1932 blei det statsinternat, og han fikk stillinga som styrer.
Kibergs befolkning var av norsk, samisk og finsk avstamning. Hans Kr. Eriksen forteller at i sesongen hørtes alle Finnmarks språk og dialekter i været, og i mindre grupper blei alle språk brukt. De aller fleste elever var fortrulige med norsk når de begynte på skolen. Da Thor Frette [31] var i Kiberg i 1955 traff han mange finsktalende i været, mens både Saraksen og kollegaen Eriksen hevda at finsk ikke var brukt på mange år. Kiberg var et vitalt fiskevær med et blomstrende foreningsliv, og familien trivdes godt. Han og kona var et stilig par og vel ansett. Saraksen satt for Venstre i herredsstyret i flere perioder, samt i skolestyret og forliksrådet. Han organiserte skoleboksamlingene i kommunen. Under krigen bygde tyskerne et stort batteri på Kibergneset. Bygda blei ikke brent i 1944, og etter noen uker i Karasjok kom de tilbake, og i februar 1946 var skolen i gang igjen.
Saraksen var en dyktig lærer, og Oddvar Støme og Hans Kr. Eriksen forteller at han inspirerte elevene, spesielt i norsk og historie.
 |  |
| 17. mai-feiring på Kiberg internat 1960. (Foto utlånt av Turid Heimen) |
Per Erik Saraksen med sine elever ved Kiberg skole. (Foto utlånt av Turid Heimen) |
Livet som internatstyrer var arbeidsomt, og han så seg om etter andre poster, bl.a. i Tana. I 1958 fikk han arbeid i Kåfjord i Alta, der han blei til 1965 da han flytta til Bossekop skole. I 1963 fikk han Kongens fortjenestemedalje i sølv.
Samisk var parets morsmål, men i dagligtale snakka de godt norsk. I Vestertana slo de over på samisk når de traff bygdefolk. Også de valgte norsk som heimespråk, og ingen av barna lærte samisk. Dattera Turid Heimen forteller at ho ikke opplevde at det blei snakka samisk i Kiberg, og at det var vanskelig å kommunisere med besteforeldrene. Tre av døtrene bor i Finnmark, ei på Sørlandet, to blei lærere.
Saraksen holdt mange kåserier i Sameradioen fra 1956 til 1972; om fiske og fangst i Tanafjorden, på Lofoten og Vestlandet, om sjøsamene og skolehistoria i Tanafjorden. Opptakene er dessverre borte, men manusene er bevart og er viktige beretninger om sjøsamisk kulturarv. I kåseriene har han et kritisk syn på fornorskinga, også ut fra egne opplevelser. Det virker ikke som han assosierte det med egen gjerning i skolen.
Per Erik og Inger Saraksen er begge gravlagt i Alta.
Lærerne hadde fast lønn, og hørte slik de til de privilegerte i lokalsamfunna. Særlig blei internatstyrerne sett på som storkarer.
Lærerinnene hadde ofte ett-årig lærerinnekurs, og vanligvis underviste de småskolen. De skulle gi små samebarn norskferdigheter og gi dem trygghet i en ny og ukjent hverdag. De var nøkkelpersoner, men hadde lavere lønn enn sine mannlige kollegaer. Siden få av dem var fra Finnmark og ennå færre forsto samisk, må det ofte ha vært svært vanskelig for dem å kommunisere med barna.
Internatene var sentrale institusjoner i bygdene. De ga arbeidsplasser og de kjøpte varer og tjenester fra lokalbefolkninga. Internatstyrerne hadde ansvar for forpleining av barn, administrasjon av lærere, husmor og hushjelper, regnskap, brensel til oppvarming og belysning. Internatdrifta tok mye tid og krefter. Flere internatstyrere drev også jordbruk med fehold både for internatet og eget hushold. Blant dem var Gunnar Olsen og Pavel Anderssen. De og Per Erik Saraksen var styrere i en mannsalder, og de sleit seg alle ut i arbeidet.
Alt tyder på at de seks utøvde sin gjerning som lærere flest. De var arbeidsomme og dyktige lærere. Alle søkte lønnstillegget fra Finnefondet, og rapporterte framgang i fornorskningsarbeidet. Oppdraget var ”fornorskningen”, dvs. å lære barna godt norsk, gi de muligheter som gode nordmenn. Samtlige virka som fornorskere, både i skolen og heimen. Livene deres var eventyr, forankra i naturen og i den velsigna fisken. De opplevde blomstringa langs Ishavskysten med russehandel, tørrfisk, prektige skoleinternater, gode kommunikasjoner og impulser fra den store verden. Krigen med okkupasjon, rasering og flukt levna lite tid til samiske spørsmål. I etterkrigstida blei dagsorden styrt av industrialisering, sentralisering, kald krig og enhetsskolen. I Vest-Finnmark blei internering i Finnfjordbotn skoleleir og gjenreisning en påkjenning. I Øst-Finnmark var det flere bygder og skoler som ikke blei brent, og for dem som var lærere her blei etterkrigstida ikke like krevende som i vest.
De så ei ny tid og gjorde sitt beste. De tok nok for gitt at samisk, morsmålet, blei ivaretatt i heimen og at den samiske livsformen ville bestå. Deres tanker og valg må betraktes i lys av finnmarksbygdenes historie og storsamfunnets fornorskende kraft.
I 1940 kom tyskerne og krigens drama. Høsten 1944 blei folk jaga fra hus og heim og 50 000 deportert sørover, der de fikk nye inntrykk og impulser. Etterkrigstida var prega av anleggsvirksomhet, et nytt og bedre Finnmark skulle gjenreises. Under den kalde krigen blei radikale elementer overvåka og kriminalisert, og dette virka hemmende også på samisk kulturreisning.
De offentlige vesener vokste og blei omfattende med fiskeri- og jordbruksforvaltning, kommuneadministrasjon og helsevesen. Norsk var enerådende språk i offentlig administrasjon og partiapparater. Fra først på 1950-tallet blei samisk brukt bare voksne i mellom, og samisk som morsmål var på vikende front på kysten.
Radiosendinger på samisk starta i 1946, og der blei Kathrine Johnsen fra Vestertana en ledende skikkelse i mange år. De samiske sendingene hjalp likevel lite til å motvirke språkskiftet som nå var i gang.
Fornorskinga har foregått i skolen, men fornorskninga har vært et større samfunnsendrende prosjekt utøvd på mange arenaer. I ettertid kan vi se at de seks og deres samtidige var naive overfor den samiske kulturens evne til å overleve.
I dag har samiske elever rett til opplæring i samisk, men noe revitaliseringsprogram for de mange som har mista språk og tradisjon er fortsatt ikke organisert. Språk- og kulturpåvirkninger foregår på stadig nye arenaer og med massiv gjennomslagskraft.
Råderetten over fiskeriene og de nye kraftnæringene ligger utenfor lokalsamfunnene. Stadig færre samer lever av eller nær den naturen som formidles i samisk forskning, kunst og turistindustri. Altasaka brakte vern av land og vann på dagsorden. Nytt lovverk er vedtatt og nye institusjoner som Sametinget, Finnmarkseiendommen og Finnmarkskommisjonen er etablert. Hvilke konsekvenser disse nye institusjonene vil få for kultur og næringer i de samiske landskaper vet vi lite om i dag.
Rypefjord, Kårhamn, Snefjord, Kiberg, Mortensnes og Bonakas er blitt andre steder. Sørøysundet, Tanafjorden og Varanger er blitt andre landskap, Finnmark et anna land.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]