Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
| På 1950-tallet var det svært vanskelig for samisk ungdom å få utdanning utover folke- og framhaldsskolen. For å få vidre utdanning måtte man reise bort. De fleste samiske familier hadde lite penger og det var dårlig med stipend og lån. Vi gjengir her to brev fra Samisk råd for Finnmark der de tar opp disse problemene og ber om at det blir satt igang ordning med utdanningsstønad for samisk ungdom. Begge breva er funnet i Hans J. Henriksens arkiv i Samisk arkiv. |
SAMISK RÅD FOR FINNMARK
Jnr. 157/54. 3. august 1954.
Til
Det kgl. Kirke- og Undervisningsdepartement,
Skoleavdelingen
Bygdøy allé 1
Oslo
Særordning for utdannelsesstønad for samisk ungdom.
De sosiale og økonomiske forhold blant den fastboende samiske befolkning i Finnmark er svært vanskelig idag og må ha samfunnets særlige oppmerksomhet. En mener det er av allerstørste betydning i den oppståtte situasjon at samisk ungdom blir hjulpet fram til utdannelse og yrkesopplæring.
I det næringsmessige grunnlaget i samestrøk er det skjedd en helt avgjørende endring som spesielt berører den fastboende samiske befolkning. Den utgjør over 90% av Finnmarkens samer. Fangst, særlig rypefangst, og ferskvannsfiske har helt opp til de seneste årene utgjort deres viktigste næringsgrunnlag. Samiske oppsittere har riktignok også drevet med husdyrhold, men det har på avsides stedene vil binæring. Det kommer tydelig fram idag. Når fangst og fiske svikter er det tendens til at avsidesboende oppsittere, f.eks. i indre Finnmark, vil oppgi sine småbruk og flytte til bygdesentrene. Der mener de igjen å ta fatt med husdyrhold, men det tør være vanskelig fordi den dyrkbare jorden omkring disse stedene allerede er opptatt. Ellers settes det lit til at nødvendig inntekt kan oppnås ved lønnet arbeid.
Barnekullene i samefamiliene er store. Det har også vært sterk nedgang i spebarndødeligheten. I de siste årtier har det vart en uvanlig sterk befolkningstilvekst i samestrøkene. Folketellingen viser at befolkningen i Karasjok, Kautokeino og Polmak herreder har økt med nesten 50% i perioden 1930 - 1950. Sysselsettingssituasjonen i bygdesentrene i indre Finnmark er blitt stadig vanskeligere. Det er ikke nok sysselsetting til alle som allerede bor der. Flyttetendensene fra utkantene inn til bygdesentrene er foruroligende fordi tilflytting vil fort drive tallet på arbeidssøkende opp og vil skape uholdbare økonomiske tilstander i disse distrikter.
I takt med utviklingen av kommunikasjoner og teknisk framskritt må antas at det oppstår nye næringer også i samestrøk i Finnmark, og de bestående (eks. jordbruk) blir effektivisert. Det tas jo også særlige skritt fra samfunnets side for å styrke og utvide næringsgrunnlaget, således med tiltak under Utbyggingsfondet for Nord-Norge. Det er også mulig at det kan bli bergverksdrift (grubedrift) i samestrøk.
Dette stiller samene overfor kravet omstilling og opplæring. Men omstillingen må skje raskt fordi en stor del av samene allerede er oppe i en nødssituasjon. En må også ha for øye at det neppe er mulig å utbygge næringsgrunnlaget der i takt med den uvanlige sterke folketilveksten. Det må således tas sikte på at samene må kunne ta arbeid også utenfor hjemstedsdistriktene. Samene står idag overfor den situasjon at de må skatte seg levebrød på arbeidsområder hvor det stilles dem samme krav som til den øvrige norske befolkning, i kunnskaper og yrkesdyktighet. Det er det omstillingen først og fremst gjelder.
I den samfunnsmessige utviklingen i Finnmark ned gjennom tidene har samene betydd mye, selv om deres medvirkning samfunnspolitisk sett har vært - eller har måttet være - av passiv art. Samenes fangst og jakt om vinteren har like opp til våre dager være betydningsfull og utjevnende for hele Finnmarkens økonomi som ellers var helt avhengig av de sterkt sesongbetonte fiskerier. Nu er samene i en vanskelig situasjon fordi deres gamle erverv fangst og jakt svikter. Vi mener at samfunnet plikter å medvirke til løsning av problemer for den samiske minoritet. Det som er nødvendig er for det første at samfunnet erkjenner det faktum at samenes vansker er av spesiell art. De kan ikke bli løst bare ved generelle foranstaltninger, slike som tar sikte på hele Finnmarks samfunn eller hele det norske samfunn i sin alminnelighet. Det andre som er nødvendig vil følge denne erkjennelsen helt av seg selv, at det må treffes særskilte samfunnsmessige tiltak for å løse de vansker som er spesielle for den samiske befolkning.
Det er ikke nødvendig å drøfte hvilke rettigheter minoriteten måtte ha. Det som det er behov for i samenes nuværende situasjon, er ens enten en ser det fra moderlandets eller minoritetens synspunkt. Det gjelder å øke minoritetens medborgerlige kompetanse, aktivisere den og øke dens mulighet til produktiv virke i det samfunn den tilhører. Norge vil kunne løse minoritetens problemer forbilledlig, i samsvar med voksende internasjonal anerkjennelse av menneskerettigheter.
Opplysningsmessig står samene meget svakere enn andre norske borgere gjennomsnittlig. Det skyldes vesentlig minoritetens språkvansker. Samisk ungdom går ut av folke- og framhaldsskolen med adskillig mindre utbytte i elementære kunnskaper enn ungdom fra norsktalende hjem. Det kommer tydeligst fram når det gjelder ferdighet i norsk, men samisk ungdom har selvsagt også lavere utbytte i andre folkeskolefag. Etter folkeskolen har samisk ungdom et svakere startgrunnlag i samfunnet, spesielt når det gjelder videre utdannelse. Den må før den kan begynne på videre utdannelse oftest først søke tilleggsutdannelse som norsktalende ungdom ikke trenger. Dette ekstrautlegg til barnas utdannelse som andre norske borgere ikke behøver, makter f. t. ikke de samiske foreldre. Det tør være helt åpenbart at samfunnsutviklingen i det finnmarkske samfunn ikke har levnet den samiske minoritet slik økonomisk mulighet. Følgen er at samene er blitt stående tilbake. Samisk ungdom får heller ikke idag den teoretisk og yrkesmessig utdannelse som den har krav på for å vare likt stilt med den øvrige norske ungdom.
Nu er det samfunnsmessig og sosialt uomgjengellg nødvendig å rette på dette misforhold. Samisk råd for Finnmark har drøftet dette og er kommet til den slutning at en av de viktigste utveier for løsning av samenes vansker - sett på lengere sikt - er at samisk ungdom må få utdanne seg på like fot med annen norsk ungdom, og den må både oppmuntres til å søke utdannelse og få den nødvendige hjelp økonomisk. Og en har sett det som helt nødvendig at denne utveien ble åpnet så snart som mulig. En måtte imidlertid regne med at det ikke lot seg gjøre å skaffe midler over Kirke- og Undervisningsdepartementets budsjett straks. Derfor søkte Samisk råd gjennom Fylkesmannen i Finnmark om å få midler av Utbyggingsfondet for Nord-Norge for kommende skoleår. Om søknaden fører til noe resultat er rådet ikke kjent med ennå.
Under Finnmark fylkesting på Skaidi i år holdt Samisk råd møter 25. - 26. juni, og det ble bl. a. fattet vedtak om å henstille til Kirke- og Undervisningsdepartementet at det oppretter et offentlig fond som særstønad til utdannelse for samisk undom, i første rekke til nødvendige forskoler.
På dette grunnlag tillater en seg herved å søke det ærede departement om at sådant utdannelsesfond snarest blir opprettet.
Ærbødigst
Til
Utbyggingsfondet for Nord-Norge
Grensen 3
OSLO
Særlig stønad til samisk skoleungdom for skoleåret 1954/55.
En tillater seg å vise til søknad fra Samisk råd for Finnmark gjennom her Fylkesmannen i Finnmark til Utbyggingsfondet, datert 12. mars 1954, og Finnmark Fylkesråds ekspedering av 28. juli 1954.
Videre vises til søknad fra Samisk råd for Finnmark til Kirkedepartementet, datert 3. august 1954, hvorav Utbyggingsfondet er tilstillet gjenpart, og Utbyggingsfondets sekretariats skriv (EE/MN, arkiv: O div S) av 28.august 1954 til Kirkedepartementet.
Generelle samfunnsmessige tiltak for yrkes- og fagopplæring viser seg ikke å være tilstrekkelige til at den samisktalende ungdom kan få utdannelse på like fot med den øvrige ungdom i vårt land. Det skyldes språkvansker. Samisktalende barn makter ikke å tilegne seg almenkunnskaper i folke- og framhaldsskolen like godt som barn fra norsktalende hjem, og makter heller ikke å overvinne språkvanskene. Derfor må samisk ungdom før videreutdannelse ta tilleggsskole (forskole) som norsktalende ungdom ikke trenger. De dårlige økonomiske forhold hos samene hindrer samiske foreldre fra å koste på barna slik tilleggsskolegang. Denne omstendighet rammer samisk ungdom.
Forskolene (ungdoms- og folkehøyskoler) har inntil utgangen av skoleåret 1953/54 hatt etterskolingsmidlene som ble nyttet i spesielle tilfelle, slik at andre stipendieordninger fikk mere effekt ellers som særlig stønad. Etterskolingsmidler gjelder ikke lenger, og skoleåret 1954/55 blir derfor spesielt vanskelig år for disse skoler og ubemidlede elever ved disse skoler.
Det arbeides nå fra flere hold for å få fast ordning for særlig stønad til samisk ungdom over Kirkedepartementets budsjett. Eventuell stønadsordning gjenom Kirkedepartementet kan av budsjettmessige grunner imidlertid ikke påregnes før tidligst fra skoleåret 1955/56.
Samisk råd for Finnmark har fått en rekke henvendelser fra samiske foreldre og ungdom om økonomisk hjelp til skolegang i inneværende skoleår, også når det gjelder yrkesskoler. En del samisk ungdom har dessverre sett seg nødt til å avstå fra å søke på skoler, fordi en i Samisk råd ikke har hatt grunnlag for å stille økonomisk hjelp i utsikt. Men mange unge har meldt seg på skoler i tillit til at det kan bli en ordning likevel. Trass i de vansker for skolene som er oppstått i og med at etterskolingsmidlene er falt bort, har skolene i Finnmark tatt ungdommen i mot med det samme håp.
En tillater seg igjen å anmode Utbyggingsfondet for Nord-Norge om å overveie mulighet for en engangsbevilgning for skoleåret 1954/55 til særlig skolestønad for samisk ungdom. Nu er det samfunnsmessig og sosialt uomgjengellg nødvendig å rette på dette misforhold.
Samisk råd for Finnmark har drøftet dette og er kommet til den slutning at en av de viktigste utveier for løsning av samenes vansker - sett på lengere sikt - er at samisk ungdom må få utdanne seg på like fot med armen norsk ungdom, og den må både oppmuntres til å søke utdannelse og få den nødvendige hjelp økonomisk. Og en har sett det som helt nødvendig at denne utveien ble åpnet så snart som mulig. En måtte imidlertid regne med at det ikke lot seg gjøre å skaffe midler over Kirke- og Undervisningsdepartementets budsjett straks. Derfor søkte Samisk råd gjennom Fylkesmannen i Finnmark om å få midler av Utbyggingsfondet for Nord-Norge for kommende skoleår. Om søknaden fører til noe resultat er rådet ikke kjent med ennå.
Under Finnmark fylkesting på Skaidi i år holdt Samisk råd møter 25. - 26. juni, og det ble bl. a. fattet vedtak om å henstille til Kirke- og Undervisningsdepartementet at det oppretter et offentlig fond som særstønad til utdannelse for samisk undom, i første rekke til nødvendige forskoler.
På dette grunnlag tillater en seg herved å søke det ærede departement om at sådant utdannelsesfond snarest blir opprettet.
Ærbødigst
Per Fokstad
Formann
Hans J. Henriksen.
Konsulent for Samisk råd
Innsendes gjennom herr Fylkesmannen i Finnmark, Vadsø.
Gjenparter til :