Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Stein Henriksen som sokneprest i Lebesby på 1960-talet. |
Stein Henriksen er født 1922 i Oslo. Han var lærer på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok noen år på 1950-tallet. Videre var han prest (residerende kapellan) i Tana 1958–1960 og sogneprest i Lebesby 1960–67, Fosnes i Trøndelag 1967–75 og så i Farsund til han blei pensjonert i 1985. Han bor nå i Spangereid i Vest-Agder. Ved sida av teologi har han studert samisk ved Universitetet i Oslo.
I 1959 skreiv han dette innlegget. Det er skrevet i forbindelse med diskusjonen om oppretting av et samisk gymnas, men sier også mye om språkforhold og forholdet mellom folkegruppene i Finnmark på den tida. Vi har fått manuset av Sigmund Steenbuch, som har tatt vare på det fra han var lærer i Karasjok først på 60-tallet. |
Minoritetsproblemer er ikke et fenomen av ny dato. Det har fulgt menneskeheten som en skygge i tusenvis av år, født som det er av nasjonenes og enkeltpersonenes selviskhet og egoisme. I våre dager er det dessverre ikke mindre aktuelt enn før. Vi trenger bare å nevne navn som Sør-Afrika-sambandet, Algerie og Little Rock.
Samene i Finnmark, Troms og de andre fjellstrøk av Nordland og Trøndelag er et folk helt forskjellig fra det norske. Det har sitt eget språk, sin egen måte å tenke og føle på, sin spesielle historiske og og kulturelle utvikling, kort sagt, sitt nasjonale særpreg. Og dette særpreget er det vår sak å tolerere og respektere. Det spørres ikke om du som enkeltmenneske og vi nordmenn som helhet kjenner oss tiltrukket av den samiske kultur eller ikke. Men bare om dette, hvorvidt vi overfor samene vil oppføre oss som det kulturfolk vi ønsker å være. Blant de viktigste grunnpilarer for den vesteuropeiske sivilisasjon står toleranse og frihet for så vel enkeltmenneske som nasjoner og befolkningsgrupper til å bestemme over sitt liv og sin lagnad. Dette var de idealer og ideer som var seiersmålet for de store demokratier i to verdenskriger og de bærende krefter bak både Nasjonenes Forbund og FN. Tanker som Norge alltid har gått helhjertet inn for, og i sin utenriks- så vel som i sin innenrikspolitikk vært blant de første til å kjempe frem. Det vil derfor være litt merkelig om vi skulle bryte med det bærende prinsipp nettopp der hvor vi har vårt største ansvar, overfor den minoritet som bor innenfor våre egne grenser.
Nå har ganske visst synet på samene endret seg svært, og det til det bedre, særlig i årene etter krigen. Spesielt kan vi merke en betydelig klimaforandring hos myndighetene, ikke minst i sentraladministrasjonen. Og det er gledelig, men meget står likevel igjen. Vi har dem, og de er ikke fåtallige heller – særlig her nord – som hevder følgende: Selvsagt må vi hjelpe samene. Det er ikke mer enn rett og riktig. Den beste måten en kan oppnå det på, er så fort som mulig å få dem assimilert i det norske samfunnet, så de kan forsvinne som selvstendig befolkningsgruppe. Til støtte for sitt syn anfører de gjerne to ting. For det første at samekulturen ingen muligheter har for å hevde seg i en moderne verden, og for det andre at flertallet av samene selv ønsker å bli fornorsket. Ikke minst det siste lyder jo besnærende. La oss derfor se litt på det først.
Er det da virkelig så, at den store masse av det samiske folk akter sin fedrearv så ringe at de intet heller vil enn å bli kvitt den så fort som mulig? Dessverre er vi nok nødt til å svare delvis bekreftende på det spørsmålet. Dette er jo nettopp de nedslående erfaringene vi har gjort noen hver av oss både på det ene og det andre sted hvor samene bor. Jevnt over er det nok ungdommen som svikter mest, men de har ofte altfor god hjelp av sine voksne frender. Stort sett kan vi vel si det slik at der hvor norsktalende befolkningsgrupper er i flertall, vil samene vanligvis søke å skjule sin herkomst. Først og fremst gjelder dette kysten med dens byer og store fiskevær, men omfatter også enkelte fjordstrøk. Der, derimot, hvor de samisktalende er mer jevnbyrdige, eller endog i flertall, møter vi en langt større frimodighet til å tone rent flagg.
Dette skulle gi oss en pekepinn. Når en såvidt stor prosent av samene mer eller mindre frivillig går inn for assimilasjon, bunner dette ikke egentlig i mangel på kjærlighet til sine fedres språk og kultur. Det henger sammen med den politikk som i årevis er blitt ført overfor samene fra de norske myndigheters side, ikke minst i skolesektoren. Jeg sikter her til tvangsfornorskningen og alt det den innebærer. Til dette kommer den faktiske diskriminering som samene i århundrer har vært utsatt for fra den norske befolkning i Nord-Norge. Alle disse ting til sammen har ført til at samene, både som enkeltmenneske og som nasjon har fått meislet et dypt følt mindreverdskompleks inn i sin karakter. Det er noe som barnet nesten får i seg med morsmelken at det å være same er langt uslere enn å være norsk. Er det da så underlig at den jevne mann og kvinne blant samefolket, ung som gammel, til slutt er ved å segne under trykket? (Skjønt alle har langt fra gjort det.) Er det så merkelig at ungdommen, som gjerne vil frem og opp i samfunnet, som ønsker å skape seg en fremtid, søker å skjule det rasemerket som truer med å ødelegge deres liv? Nei, det er sannelig ikke merkelig.
Men om samene i dag, tvunget av diskriminering og delvis forfølgelse, ønsker å bli assimilert i det norske samfunn, fordi dette samfunn ikke gir dem menneskeverdige leveforhold innenfor sin egen kulturkrets, så betyr ikke dette at de hilser fornorskningen velkommen for dens egen skyld. Gi samene den status innen våre grenser som de etter folkeretten har krav på, og det kommer nok ikke til å bli mer snakk om assimilasjon fra deres side.
Men er da den samiske kultur av en slik art og kvalitet at den bør bevares? Kan den hevde seg i en moderne verden? Kort sagt, er den levedyktig i dag ? Her vil sikkert mange ryste tvilende på hodet. Og en kan forstå det.
I århundrer har samefolket levet isolert i Skandinavias fjellområder og arktiske ødemarker. Dette er grunnen til at deres gamle kultur er blitt så godt bevart som den er, helt frem til våre dager. Men samtidig har avsondringen ført til at utviklingen har gått dem forbi. Samekulturen står i dag, i alt vesentlig, på samme utviklingstrinn som den gjorde for hundrevis av år siden. Det vil si, den hører ennå middelalderen til. Her må en være varsom, så en ikke misforstår. Jeg taler hele tiden om kulturen, ikke om folket. I de siste årtier har, som nevnt, store deler av dette vendt seg bort fra fedrenes veier, kastet arven overbord, og søkt å finne seg til rette i den moderne vest-europeiske kulturverden så godt de har kunnet. Hos den enkelte mann og kvinne finner en derfor i dag, når en ser bort fra en del av fjellsamene på vidda, en blandingskultur som i mange tilfeller hverken er det ene eller det andre, men som iallfall har en moderne ferniss.
Hva er det så vi mener? Vil du skru utviklingen tilbake? Ønsker vi å danne et reservat inne på vidda hvor samene skulle få leve presist som de gjorde på 1200-tallet, uforstyrret av all utvikling og alle fremskritt? Langt derifra. I så fall hadde nemlig de hatt rett som påstår at assimilasjonen er det beste for samene selv. Nei, vi ønsker nettopp fremskritt. Vi er fullt klar over at samekulturen i sin gamle skikkelse ikke er brukbar som livsform for folket i dag. Men vi vil at utviklingen skal bli noe samene selv får ordne med. Ikke noe som skjer under direkte eller indirekte press, og med en følelse av at jo lenger en kommer bort fra det gamle særpreget samiske dess bedre. Vi ønsker at samene skal få lov til å besinne seg på de blivende verdier i sin gamle kultur, og få øynene opp for at denne har like stor eksistensberettigelse i folkefellesskapet som en hver annen kulturform. Men samtidig vil vi søke å hjelpe dem til å bygge opp en moderne nasjonal sivilisasjon, sammensatt som den må bli av det levedyktige i den gamle og det beste i den nye vesteuropeiske felleskulturen.
Synes du dette lyder umulig? Kanskje er det noen som mener det er unødvendig og? Som likesom ikke kan få inn i hodet sitt at fedrearven har noen verdi? Imidlertid, den danner bakgrunnen for hele det samiske folk i dag. Den er den grunnvoll det står på. De eneste livsverdier de kan kalle sine. Derfor må den få klinge med. Bare derved blir det nye som skapes samisk, bare derved blir det en livsform folket kan kjenne seg hjemme i. Og umulig er det langtfra. En hver som er litt historisk orientert, vet at samenes kulturelle situasjon i dag i mangt minner om vår egen i begynnelsen av forrige århundre. Den gang hadde også vi to forskjellige kulturformer innen våre grenser som var vidt forskjellige, både med hensyn til innhold og opprinnelse. Den ene var bondekulturen på landsbygden, som hadde det ved seg at den var norsk. Men samtidig var den håpløst gammeldags, rent ut akterutseilt. Den hadde nemlig ikke forandret seg nevneverdig siden senmiddelalderen. Den andre var den moderne felleseuropeiske som særlig hadde vunnet innpass blant embetsmennene og i byene.
Hvilken av dem skulle en så velge? For det var atskillige røster som hevet seg for at her måtte det bli et enten eller. Og hadde det blitt det, skjønner vi jo hvordan det hadde gått. Men heldigvis besinnet nordmennene seg på de levedyktige verdier ved fedrearven og lot utviklingen stå i sammensmeltingens tegn. Derfor er vår kultur i dag både moderne og norsk. Vi har fått en livsstil som kan hevde seg og som vi samtidig finner oss til rette i. Men glem ikke det: Forutsetningen for det hele var at vi i den 150 år lange utviklingsperioden fikk være oss selv, fri for sjenerende innblanding fra andre. Skulle da ikke vi som har satt og fortsatt setter frihet og selvstendighet så høyt, gi samefolket de samme livsvilkår som våre store naboer den gang som nå innrømmer oss? Svaret kan ikke bli annet enn jo.
Men hvordan skal oppgaven løses i praksis? Det må skje gjennom skolen. Samene må få et skoleverk de med rette kan kalle sitt, der samisk språk og samisk kultur kan innta den plass som tilkommer dem, ved siden av norsk og de øvrige fag.
Med sorg må vi erkjenne at vi er kommet sørgelig kort her. Det veldige løft som er foretatt i undervisningssektoren etter krigen, har ganske visst også kommet samefolket til gode. Men det har inntil i dag bare i ringe grad formådd å gi det et skolevesen det virkelig kan finne seg til rette i. Tvangsfornorskningen er vel oppgitt, og godt er det. Men i praksis går alt stort sett i det samme spor. Den niårige ungdomsskolen er ennå bare i sin vorden. Vi håper, og det sikkert med rette, at den vil innfri de løfter den synes å gi. Men likevel kan vi ikke stanse her.
Til dags dato har vi nemlig, sier og skriver, bare en skole som på samme tid er samisk og som kan gi en noe høyere utdannelse. Jeg sikter til Den samiske ungdomsskolen i Karasjok. Hva denne har hatt å si for folket, kan vanskelig måles. Men det sier jo litt den kjærlighet og sympati også som den omfattes med fra Finnmark i nord til Femunden i sør. Hva er så grunnen til suksessen? Jo, den er samenes egen skole, den eneste. Her får de være seg selv. Her trenger de ikke å være redd for å bli sett ned på og foraktet. Her er det like bra å være same som norsk. Og ikke minst, her får de undervisning i sitt eget språk, får kjennskap til arven fra fedrene.
Å nei, det er nok ingen grunn til å tvile på at ungdomsskolen i Karasjok har innfridd sine løfter. Men samtidig har den avdekket et veldig behov, behovet for et samisk skolevesen fra bunn til topp. Utdannelsesanstalter der barn og ungdom kan slippe å se fars og mors språk og kultur bli trampet under fot, eller ganske enkelt forbigått i taushet. Der de kan få lov å møte det nye på det gamles grunn, og selv være med på å bygge opp Sameland av i morgen.
Skal vi nå det målet, må vi ikke minst satse på en høyere skole. Folket trenger nemlig ledere. Det trenger dyktige menn og kvinner som fullt ut behersker det norske språket og kjenner seg hjemme i den vesteuropeiske felleskulturen, samtidig som de gjennom grundig innføring i morsmålet og fedrearven har vunnet den nødvendige forutsetning for å vurdere begge kulturkretser mot hverandre. Først da kan de finne frem til en syntese som er i pakt med dagen og fremtiden. Som det nå er, må den mest begavede del av ungdommen søke de norske gymnas i Finnmark eller lengre sør. Hva dette fører til, er klart: de unge vil nok få en forsvarlig orientering i det skolene gir, altså i Vestens kulturskatter. Men arven fra fedrene blir latt ganske ut av betraktning. Og dette skjer samtidig med at de daglig må leve og ånde i et fullstendig norsk miljø. Under slike forhold er det ikke å undres over at de med eller mot sin vilje blir fornorsket. Tenk bare hva som ville ha skjedd om norsk ungdom måtte dra til Tyskland for å få artium. Hadde vi tapt krigen, kunne vi risikert noe slikt. Jeg tror ikke vi hadde likt det.
Og den samiske ungdommen trives heller ikke med forholdene som de er. Det er ikke hyggelig alltid å være annerledes enn de andre. Alltid å skille seg ut. Særlig ikke når en selv og undertiden også omgivelsene mener at dette representerer noe mindreverdig. En kan ikke bebreide de samiske ungdommer som ved norske utdannelsesanstalter forsøker å glemme at de er samer.
Hvor mye annerledes ville det ikke vært om de hadde hatt en skole for seg selv. Men det må være en skole, ikke bare en linje ved et norsk gymnas, som tidligere er foreslått. Slikt ville nesten bli like galt som vi har det. Nei, de må få lov å være seg selv. Slippe fristelsen til å fornekte sin herkomst bare for å være som de andre. De må unnes den soleklare rett å bli akseptert som det de er, og å vite at de blir det.
Men slikt er bare mulig på et samisk gymnas. En høyere skole utelukkende for samer, der nivået ligger helt på linje med et hvilket som helst annet gymnas hva vanlige fag angår, men som i tillegg gir undervisning i deres eget språk og kultur. For at miljøet skal bli mest mulig gunstig, må skolen legges til en utpreget samisktalende bygd, uten at jeg her vil komme med noe konkret forslag. I den utstrekning det er praktisk gjennomførlig, bør lærerstaben så vel som skolens øvrige funksjonærer være samer.
Går en frem etter noenlunde disse retningslinjene, tror jeg det vil bli mulig å bygge opp en læreanstalt der Samelands best rustede ungdom kan få de rette vilkår til å utdannes og modnes til den oppgaven de har fått seg spesielt betrodd, å lede folket mot en bedre og lykkeligere fremtid.
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2