Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 Solveig Hætta, 2012
|
Solveig Kristine Hætta er født i 1947 og oppvokst i Siebe i Kautokeino. Hun har utdanning som førskolelærer fra Oslo kommunale barnevernskole og har studert spesialpedagogikk og førskolepedagogikk ved universiteta i Oslo og Trondheim. Fra 1978 til 2011 underviste hun ved førskolelærerutdanninga ved Høgskolen i Finnmark. |
Praksisveileder Solveig Kristine Hætta ved Alta lærerhøgskole tar i denne artikkelen opp behovet for forskoletibud blant samiske barn som bor i den norske delen av Sameland.
Hun ser på hvordan de eksisterende tilbud fungerer, og drøfter hva slags type tilbud det er behov for å få i stand.
Det har ikke vært mulig å få opplysninger fra andre kommuner.
Barnehagene fungerer som barnehager i andre strøk av landet. Man har prøvd å gjøre dem noe lokal/samiskpreget ved å kjøpe inn samiske bøker og leker.
Innholdet er det vanskeligere å få lokalpreget. Dette vil en nå forsøke å bøte på. Det er satt ned en arbeidsgruppe som skal prøve å lage en metodikk for samiske barnehager.
Det er for øvrig én barnehage som fungerer ganske godt etter forholdene. Det er den ambulerende barnehagen i Kautokeino. De som har arbeidet der, har hele tiden prøvd å fange opp lokalpreget og prøvd å gjøre barnehagen til en forlengelse av hjemmet. Det betyr at de ikke bare bruker samisk språk og samiske leker, men også i den grad de greier det, ord og uttrykk som er spesielle for stedet. Barna trives svært godt der. De har klart å unngå å bli en fornorskningsfaktor på bygdene.
Videre bør vi ta opp alle «barnehagebegreper» til revisjon, f. eks. «dagsrytme». Hva betyr det, og hvorfor brukes det? Det er for å ordne dagen for barna, men hvorfor ikke bruke begrepet «timeplan», som jo egentlig er det samme? Timeplan forplikter mer. Vi onsker at barna skal lære noe i barnehagen, vi oppdrar dem. Når vi setter klare ord på det vi ønsker, vil vi kanskje også i storre grad bli tvunget til å planlegge oppdragelsen av barna.
Innenfor dagsrytmen har vi «beskjeftigelse», som i de fleste tilfeller er en eller annen form for forming. I en samisk barnehage vil vi kunne kalle dette «duodji», og dermed må vi tenke gjennom hvilke former for «duodji» barn kan gjøre. Videre vil vi, når en samisk metodikk skal utarbeides, måtte se på hvordan den samiske kulturen fungerer og hvordan den samiske tenkemåten er. Hvordan skal den kunne overføres til barna, hvordan «samarbeide med barnas hjem»? Det hjelper ikke å ha samiske medarbeidere hvis de ikke klarer å «tenke» samisk.
Barnehagebygningene bør kanskje også tas opp til revisjon. Nå har vi dem som samene kaller «fyrstikkesker», laget for en annen kultur. Man bør muligens ta i bruk vanlige hus med flere mindre rom hvor ulike aktiviteter kan settes i gang.
Barnehagen bør bli atskillig mer åpen mot samfunnet enn den hittil har vært. Den er fortsatt et fremmedelement i lokalmiljøene.
Arbeidsgruppen som skal utarbeide en ny metodikk vil i første omgang anbefale at barna blir delt etter språk og deretter se på innholdet og hvordan det kan gjøres mer lokalorientert.
La oss håpe at de tilbudene vi gir forskolebarn og også skolebarn, for ettertiden vil være mindre fornorskende enn de hittil har vært.