Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 Leif Sjetsjøe på 1970-tallet |
Trass i at tittelen kunne tyde på nyere tid, er denne fortellinga fra 1946, og handler om hvordan en erstatningslærer sørfra opplevde skolen for samiske elever i Nesseby.
I Samisk skolehistorie 1 er ei annen fortelling om å være lærer i Nesseby i fornorskingstida. Denne er også fra 1946, fra Meskelv skole[1]. Begge disse erstatningslærerne, som ikke kunne noe samisk, blei plassert i samisktalende kretser. Kommunen hadde da en eneste lærer med samisk som morsmål, men hun var plassert i den kretsen som var mest norskspråklig[2]. Forfatteren Leif Sletsjøe (1921–82) vokste opp i Larvik. Før tida i Nesseby hadde han tatt artium som privatist. I manuset, som er skrevet vel et år etter at han forlot Finnmark, presenterer han seg som «stud.mag.art.», og nevner at han «er meget språkinteressert». Som den første i Norden tok Sletsjøe magistergrad i romansk filologi med fagene portugisisk, spansk og fransk og underviste seinere i disse språka ved Universitetet i Oslo og Handelshøgskolen i Bergen. I tillegg til en stor vitenskapelig produksjon oversatte han en rekke skjønnlitterære verk fra fransk, spansk og portugisisk. Dette er avskrift av et handskrevet manus som vi har funnet i Samisk arkiv, i Hans J. Henriksens[3] etterlatte papirer. Når det i innledninga står at «et medlem av Komiteen har bedt meg skrive litt...», er det sannsynligvis snakk om Samordningsnemnda for skoleverket. Manuset er skrevet i november 1947, og så vidt vi vet ikke offentliggjort tidligere. |
Et medlem av Komiteen har bedt meg skrive litt om mine erfaringer fra en klasse av samebarn i Øst-Finnmark, hvor jeg var konstituert lærer fra januar 1946 og ut skoleåret.
Da jeg meldte meg nyttårskveld 1945 for å reise til Finnmark som lærer, visste jeg ingenting om hvor jeg ville havne. Jeg drog nordover uten å vite noe om de forholda jeg ville komme til å leve under, og jeg var da også fullstendig uvitende om hvilken skole jeg skulle ansettes ved. Jeg havnet ved en skole i et reint samedistrikt, Karlebotn i Nesseby herred. Her drev jeg skole i 5 måneder. Læreren på stedet trengte hjelp. Han var aleine, mens han før hadde hatt to med-lærere. Karlebotn hadde før ødeleggelsen nytt internat og lå meget godt an hva undervisning angår.
Jeg skal her skrive litt om hva jeg har erfart når det gjelder språkproblemet der nord og spørsmålet om undervisningsmålet i skolen.
Som enhver nok vil forstå, kunne jeg ikke et ord lappisk da jeg kom til Karlebotn. Jeg prøvde å lære litt, fordi jeg er meget språkinteressert. Jeg fikk oppover Konrad Nielsens Lærebok i lappisk. Det gikk imidlertid ynkelig smått for meg, og den dag i dag kan jeg ikke noe lappisk.
Grunnen til at resultatet ble så dårlig, er at jeg ikke skulle si noe på lappisk i skolen. Jeg skulle snakke norsk, tale langsomt og tydelig og prøve å gjøre meg forståelig med det. Det var derfor ikke nødvendig, jeg tror heller ikke ønskelig, at jeg lærte noe av barnas språk.
Jeg hadde mange ganger vondt av 8–9-åringer i klassen min. Mange forsto lite av hva jeg sa. Og jeg må erkjenne at jeg nok ble utålmodig noen ganger. Jeg tenker da nærmest på norsk-diktatene i klassen for 12–13-åringer. Det var jo ganger jeg glemte meg, men det hendte det skjedde når en elev, etter at jeg gjentagne ganger hadde lest et norsk ord, ikke kunne få skrevet det ned. Barna hadde det nok ikke godt i slike stunder.
 |
 |
| Karlebotn brakkeskole 1945 (Foto: Knut Kobbergård / Varanger Samiske Museum) | Karlebotn brakkeskole, med påbygg. Gjenreisningsbrakka ble satt opp i 1945 og blei brukt som skole fram til 1952. (Foto: Ukjent / Varanger Samiske Museum) |
Dette kan høres ut som et slags skriftemål, men det er det ikke. Jeg er klar over at noen hver ville miste fatningen nå og da i slike forhold. Elevene hadde så ynkelig små forutsetninger for å skrive norsk etter diktat. Jeg håper slike vonde minner fra klassen ikke graver seg ned i barnas sinn. Jeg har imidlertid ingen grunn til å håpe det. En gutt, som jeg syntest var spesielt tung i oppfattelsen, så ofte på meg med store, redde øyne når jeg ropte et ord for 6. eller 7. gang. Han hadde ikke tankens bruk lenger da, og jeg forsto det ikke. Han hilste aldri på meg utafor skolen, kanskje fordi han ikke torde.
Øvede lærere har sikkert gjort liknende erfaringer som mine. I åras løp er det i så fall blitt mange som tenker på skoleåra med frykt og beven. Mange flere er det kanskje som ikke har noen bevisst dårlige minner fra skolen (kanskje prøver de å la de gode minnene få overtaket), men som, ubevisst, bærer på minner om nederlag i skoletida.
Jeg har ofte tenkt på hvordan norske barn ville oppføre seg (og hvilke følger det ville ha) hvis de ble nødt til å tale fransk eller russisk fra første dag i skolen.
Jeg har mange gode minner fra min skoletid i Karlebotn. Barna var snille og lærevillige. Gode evner hadde de og, like gode som norske barn. De fleste av dem var meget musikalske. Men språkvansker satte en lei stengsel for dem.
Regning kunne de bli flinke i, fordi øvinga i dette faget er mer uavhengig av lærerens muntlige undervisning enn i andre fag. Tavledemonstrasjoner o.l. inngår jo som en del av undervisninga. Verre er det med orienteringsfag. Jeg husker i øverste klasse i geografi at jeg ba en gutt fortelle litt av leksa. Han reiste seg opp, ramset opp noen setninger, men innimellom undervisningsstoffet hadde han tatt med «se side 15», «se tabell 31» o.s.v. Bare dette eksempelet skulle vise hvor lite skolen er tjent med at undervisninga i sin helhet foregår på norsk.
Mi mening er at samene så snart som mulig må få undervisning på sitt eget språk. Fra det kjente kan de så lettere utvide kunnskapene. Norsk må komme som annet språk. Jeg vil ikke uttale meg om på hvilket alderstrinn de bør få norsk. Dog vil jeg si at de ikke bør få norsk i 1. og 2. klasse. Disse to åra bør helt og holdent brukes til å orientere barna om alle de merkelige ting de skal lære på skolen. Det bør gis mye norskundervisning i de øverste klassene. Jeg tror ferdigheten i dette vil bli like stor og større etter denne ordninga enn den er nå. Kanskje bør elevene i øverste klasse gå over til å snakke bare norsk.
Jeg er ikke den rette til å uttale meg om en slik ting som en særegen kulturs tilbakegang. Men når kjennere av problemet mener samekulturen vil forsvinne hvis vi ikke gjør noe for å hindre det, da er jeg enig etter de erfaringene jeg sjøl har.
Jeg tror det kan tenkes at enkelte gode egenskaper og evner hos samebarna blir forkrøplet ved den skoleordninga som nå er. Språkvansker i skolen + i ungdommen ynkelig liten atspredelse utenom religiøse møter, dette gjør at en sunn sameungdom gjerne viser sine mindre bra sider i samvær med nordmenn.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4
[2]
[3]