Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Nils Jernsletten:

Skolemiljø i Finnmark

I et intervju om skoleforholdene i Finnmark, som er gjengitt i Ukens Nytt den 28. juni, og som vi har utdrag av i Ságat, har skoledirektør Trygve Jonsson kommet med et par uttalelser som jeg finner grunn til å stille spørsmålstegn ved.

Først vil jeg sitere det skoledirektøren sier om gymnassøkningen:
«Vi har nu kapasitet til å ta fra 250 til 300 elever hvert år. Kapasiteten er dessverre ikke unyttet, fordi søkningen fra landdistriktene delvis har sviktet. Forholdet har, naturlig nok, sammenheng med skoletradisjoner.» Det er jo riktig nok at tradisjonene er svake når det gjelder høyere utdannelse, særlig i indre Finnmark. Men det blir på ingen måte helt riktig, når skoledirektøren oppgir svake tradisjoner som eneste årsak til liten søkning til gymnasene fra indre landdistriktene i Finnmark, En meget viktig årsak er nemlig at foreldrene ikke har råd til å sende elvene på gymnas.

De siste årene på den niårige folkeskolen får elevene en god del yrkesrettledning. Dette hjelper ikke alle til å bestemme seg for et yrke, men en del finner ut hva de ønsker å bli. Og min erfaring er at mange flere flinke elever ønsker å komme på gymnas enn de som kommer dit. Mange av foreldrene har riktignok ikke så god greie på hva gymnas og andre høyere skoler er eller gir. Men mitt inntrykk er at foreldrene her viser forståelse for barnas ønsker når det gjelder utdannelse, og foreldrene kom mer ofte og spør om råd for hvordan f.eks. en gymnasutdannelse kan finansieres. Og vi lærere kan opplyse at de får stipend, kanskje også det første året hvis det er absolutt behov for det. Men vare det synes å være et uløselig problem hvordan eleven kan greie seg fram til jul, dersom han (hun) da skulle få stipend. Det kan dreie seg om 500 eller 1000 kroner, men det er store penger for den som ingen penger har. — Våre elever lærer nok i samfunnskunnskap at alle i vårt land kan få arbeid, og at alle kan ta den utdannelsen de ønsker. Og teoretisk kan det være riktig, nesten. Men skoledirektøren har vel også oppdaget at ikke er selvangivelseslureri, at det ikke bare er en spøk, at rnange har skattbar inntekt null, og at gjennomsnittsinntekten i indre Finnmark er under det som i vårt land regnes for eksistensminimum, likevel greier folk seg, så lenge de er hjemme hvor de halvveis lever i naturalhusholdning. Men når de skal skaffe seg penger, f.eks. til sin sønns eller datters skolegang, så er det umulig. Å ta lån, det er en mulighet bare for dem som senere kan betale det tilbake.

Nei, populært er det vel ikke å framheve dette med dårlig økonomi som en alvorlig realitet i vårt samfunn. Men yrkesrettledere, og lærere, i Indre Finnmark kan nok fortelle om eksempler på at dårlig økonomi har stengt veien for de unge til videre utdannelse. Og enda skal man være oppmerksom på at mange ikke liker å komme fram med slike problemer. Og så kan det se ut for utenforstående som om foreldrene bare tenker på å få barna sine i en jobb hvor de kan tjene noen kroner, så snart de er ferdig med skolen.

Den andre uttalelsen av skoledirektøren som jeg har lyst til å kommentere, - gjelder flyttsamebarnas miljø. Jeg siterer:
«De (flyttsamebarna) vokser opp i et egenartet miljø, de lar seg ikke så lett tilpasse norsk skolegang. Disse barna kommer svært ofte ti1 kort, har vanskelig for å finne seg til rette. Sprogvanskelighetene er en av årsakene. Mange av barna kommer fra et nokså fattigslig miljø, slik som forholdene nu en gang er, et miljø som ikke kan gi den nødvendige stimulans. Det betyr et vesentlig handicap, som slår kraftig ut i skolesituasjonen, ja så sterkt — etter mitt syn — at vi i dag ikke er klar over hvordan vi skal greie å løse dette problemet.»
Vår norske skole er tildels formet etter de krav som næringslivet stiller, og på tradisjoner. Både disse kravene, og tradisjonene, er helt annerledes enn de som flyttsamenes levesett representerer. Og da er det jo bare naturlig at deres barn ikke finner seg til rette uten videre i norsk skole. At noen likevel gjør det, forteller bare om en usedvanlig tilpasningsevne. Men når skoledirektøren sier at de ikke lar seg tilpasse norsk skole, så høres det ut for rneg som om problemet er å tilpasse barna til skolen. Men jeg har jo i de senere år trodd at vår skole, også i Indre Finnmark, hadde kommet ut av den problemstillingen? Allerede fra gammelt av har jo problemet for pedagogene vært å tilpasse skolen etter barna, å skape en skole etter livet. Og man har jo trodd, og håpet, at den norske skole har greidd å tilpasse seg barna fra et vanlig norsk miljø. Skolens problem i samedistriktene er vei ikke dette: å tilpasse barna etter skolen? Selv om det nok er en av skolens oppgaver.

«Mange av barna kommer fra et nokså fattigslig miljø» —, ja, noen kommer fra et fattig miljø, såvel blant samene som i norske bygder og byer. Men folk andre steder fra som leser skoledirektørens uttalelse, bør ikke misforstå han slik at alle flyttsamebarn kommer fra fattigslig miljø. Da kommer fra et miljø som ikke stemmer overens med den norske skoles. Men miljøet kan være både rikt og stimulerende, og er ofte det. Skolens problem er da, i alle fall særlig de første skoleår, å kunne skape et miljø som mest mulig harmonerer med barnas hjemmemiljø. Da blir barna stimulert til innsats og en harmonisk utvikling. Og skolen i Indre Finnmark skrider fram mot dette mål.

De ting jeg her har pekt på, er på ingen måte noe nytt for skoledirektøren. Men intervjuet inneholdt slike formuleringer at de meget lett kan misforståes, og at de for en utenforstående kan gi et bilde som etter min mening er uheldig.

Samisk skolehistorie 6