Christen Brygfjeld
(Foto utlånt av Fylkesmannen i Finnmark)
Denne artikkelen blei trykt i avisa Tromsø 12.04.1930. Det er ikkje oppgitt hvem som har intervjuet.
Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
Christen Brygfjeld
|
Christen Andreas Brygfjeld var skoledirektør i Finnmark 1920-33. Denne artikkelen blei trykt i avisa Tromsø 12.04.1930. Det er ikkje oppgitt hvem som har intervjuet. |
SKOLEN I FINNMARK HAR GOD VIND I SEILENE, OG KRAVENE TIL SKOLEVESENET BLIR STERKERE DAG FOR DAG,
Det er absolutt nødvendig å legge mest mulig vekt på oplæringen i norsk, ellers vil både den kvenske og den lappiske befolkning bli akterutseilt og tape i konkurransen med nordmennene
Skoledirektør Chr. Brygfjeld uttaler sig til «Tromsø»
«Tromsø» har søkt skoledirektøren i Finnmark, Chr. Brygfjeld, og bedt ham fortelle fra skoleforholdene i vårt nordligste fylke. Efter forgjeves, til å begynne med å ha forsøkt å slippe fri for vårt intervju, forsoner han sig dog med den uavvendelige skjebne og gir oss en meget interessant utredning av skoleforholdene i Finnmark.
Finnmark er på grunn av fylkets sterkt raseblandede befolkning uten tvil landets vanskeligste skoledistrikt; og lærerne har derfor i dette fylke en opgave langt mere krevende enn i noen annen landsdel. Til fylkets lærere og skoleadministrasjon stilles sterke personlige krav — skolens utvikling i Finnmark gjennem de siste par menneskealdre er et vidnesbyrd om at skolens menn har forstått sin opgave og derfor også sterkt har bidratt til å løfte fylkets befolkning kulturelt — et arbeide som fremdeles fortsetter og for hver dag setter nye spor.
Vi gir så ordet til skoledirektøren.
Skolen i Finnmark har for tiden god vind i seilene, og kravene til skolevesenet øker stadig og blir sterkere dag for dag. Interessen for en god skoleordning har aldri vært bedre her i distriktet, enn den nu er. Fra alle hold gjør kravet om en bedre skoleordning sig sterkt gjeldende, men i den senere tid er dessverre kommunene og fylkeskommunen så vanskelig stillet at det på langt nær er mulig å kunne tilfredsstille selv de nødvendigste krav.
Det er neppe noen landsdel som har vært i sterkere utvikling i de siste 25 år enn Finnmark. Mens her omkring 1890 kun var noen få klassedelte skoler, er det nu kun et fåtall udelte og disse minker stadig år for år. Skoleordningen i Finnmark må sies å være god. I fiskeværene har vi som regel 6 og 7-delte skoler, dog er ingen ordnet efter byskoleloven. Kun to landsskoler har denne ordning. Det er skolene på Kirkenes og i grubebyen Bjørnevand. Foruten i fiskeværene har man flere større skoler i landdistriktene, således i Bossekop, Elvebakken (7-delt) og de største internatskoler Strand (Sørvaranger, 7-delt), Fosheim (Sørvaranger), Skjånes (Gamvik), Lebesby, Lakselv, Fjordtun (Sørøysund), Kautokeino (6-delt) og Kårhamn (4-delt).
De øvrige 5 internatskoler er 8-delt. Ennvidere er Karasjok folkeskole nokså sterkt klassedelt. Den består av to kretser, de fastboendes og fjellfinnenes krets. De fastboendes krets er 6-delt, fjellfinnenes er 3-delt. I samme kommune er også oprettet en fortsettelsesskole, den første og eneste i sitt slags her i fylket. Fortsettelsesskolen holdes i forbindelse med konfirmantskolen. De fag det undervises i er kristendomskunnskap, norsk, regning dessuten et par andre fag. Gjennemgående har de fleste skolekretser lovens lavmål av skoletid 12 uker i første — og 14 uker i annen avdeling. Men i flere kommuner er innført lovens maksimum med inntil 18 uker klasse, således i Sørvaranger, Gamvik, Berlevåg og i Sørøysund. Såvidt jeg vi ennu flere kommuner komme efter.
I 1880—90-årene var skolelokalene på mange steder yderst primitive, enkelte steder kun en jordgamme med et lite vindu på 1/2 kv.m. Usundt var det derinne og lærerne som var uvant i den slags atmosfære, blev som regel ikke gamle i slike kretser.
Siden Finnmark blev eget skoletilsynsdistrikt og staten tok fatt med bygning av skoleinternater og drift av disse, har skolevesenet tatt sig godt frem. Kommunene har på flere steder tatt statens internatskoler som mønster, dog i mindre målestokk, og innrettet sine skoler pa samme måte, Det er, på grunn av den store interesse for skolen og de sterke krav til en bedre skoleordning der hvor denne står tilbake, ikke med glede man ser de forsøk som gjøres på å sette skolevesenet og utviklingen tilbake, ved å nedsette lesetiden og innskrenke bidragene til lærerlønninger, innlosjering, til bygning av skolehus og utstyr med innbo og læremidler. Formentlig vil disse innskrenkninger, som er en følge av tidens pinaktighet være av forbigående art. Men imidlertid skapes der adskillig misnøie idet innskrenkningene eller besparelsene på statsbudgettet må overføres som forøkelse på kommunenes budgetter, og da disse allerede i forveien har vært spent til det ytterste og utlignet med skatter medlem 15 og 20 prosent, er det lett forståelig at folk ser fremtiden i møte med engstelse og frykt. Alt ligger nu nede. Den økonomiske tilstand blandt befolkningen er ytterst slett. De fleste har vanskelig for å klare sig uten hjelp av kommunen eller andre. Skattene blir stående ubetalt, og kommunenes økonomiske stillinger er som regel i en ynkelig forfatning.
Efter lovforandringen av 1. august 1924 hvorved kommunene blev tilpliktet å utrede halvparten av utgiftene til bygning av skolehus og lærerboliger mot tidligere en fjerdedel, stanset så å si all byggevirksomhet vedkommende disse bygg av sig selv. De kommuner som er dårligst stillet med hensyn til skolehus er de som er dårligst økonomisk stillet. De hadde ikke engang sett sig råd til å bygge da bidraget bare var en fjerdedel. Resultatet var at en hel del av de gamle skolehus forfalt og var i en så dårlig forfatning at helserådet måtte skride inn og stenge dem. Da kommunene ikke maktet å utrede utgiftene til større reparasjoner og nybygg hadde man valget mellem enten å innstille skolen eller å søke statsmyndighetene om hjelp. Den sistnevnte fikk man i form av bevilgning på særbidragsbudgettet for 1927—28 kr. 200.000. Siden har man på dette budgett stadig fått bevilgning til skolebygg og innredning kommunale internater. Og ved hjelp av disse bevilgninger har man nu reist flere tipp-topp moderne skolebygninger med eller uten internat.
Således en skolebygning i Honningsvåg med 7 klasseværelse, lærerværelse, kontor, materialværelse, sløidrum, dusjbad og vaktmesterbolig. Det er i samme skole innlagt centralopvarmning og elektrisk lys. Bygningen koster omkring 100.000 kroner.
I Kiberg er bygget en ny større skole med 4 klasseværelser, internat, kontor, lærerværelse, sløidrum og dampbad. Skolen har centralopvarmning. Gamvik skole med 4 klasseværelser, kontorrom og lærerværelse, sløidrum og dampbad. Måsøy skole med internat, et klasseværelse og lærerværelse. Hasvik skole med 4 klasseværelser, kontor og lærerværelse, og med internat og dampbad i særskilt bygning. — I Kvalsund Halsen skole med internat, 2 klasseværelser, lærerværelse, sløidrum og dampbad. Et mindre bygg på Komagnes i Kvalsund med et klasseværelse. lærerværelse og kjøkken. Til sommeren vil det ved denne skole bli opført internat samt innredet dampbad. Langstrand skole i Sørøysund, delvis opført for særbidragets regning. Den har et klasseværelse, internat og lærerbolig, dampbad, der kan videre innredes sløidrum.
Det forestår nu nybygg av skoler, med særbidrag, i Korsfjord (Talvik), Ytre Øksfjord (Loppa), Sandøybotn (Sørøysund), Bjørnevand (Sørvaranger) og Andersby (Nordvaranger).
Siden jeg høsten 1920 overtok skoledirektørembedet har jeg hatt ikke mindre enn 55 byggeplaner til behandling, av disse er 33 fullført, og resten står for tur og såfremt man fremdeles får bevilgninger av særbidraget har jeg håp om at man i nærmeste fremtid også skal få utført de øvrige godkjente byggeplaner.
Kjennskapet til det norske sprog i de sprogblandede kretser og i de helt lappiske og kvenske har gått sterkt frem i de senere år. Mens det for 30—40 år tilbake var almindelig å treffe kvener og lapper, unge og gamle, som ikke kunde gjøre sig det minste forståelig på norsk, men måtte bruke tolk, hører det nu til sjeldenhetene at noen ikke kan greie sig noenlunde. De yngre som er gått ut av skolen siden 1900, taler det norske sprog noenlunde bra. Det er således sjelden å treffe en fjellfinn som ikke kan norsk. Lengst tilbake står Polmak, hvor det øves adskilt motstand mot norskheten. De har også sørget for å ansette kun lappiske lærere. Polmak, som er den minste skolekommune i fylket, består av 4 skolekretser, som betjenes av 2 lærere. Befolkingen lapper med kvensk raseblanning, vil nødig ha forbindelse med de norske. Av den grunn ønsker de ikke å få noen offentlige veier og minst mulig av telegraf og telefon. Utviklingen i denne kommune er stillestående, for ikke å si i tilbakegang.
I 1886 foretok daværende skoledirektør i Tromsø stift, Jens Killengreen, efter opdrag av Kirkedepartementet, en inspeksjonsreise gjennem Finnmark. Hans opdrag gikk ut på å foreta en undersøkelse av skoleforholdene og skolens administrering. Særlig hadde ham for øie skolens opgave i de sprogblandede distrikter.
(«Tromsø» skal senere komme tilbake til skoledirektør Killengreens meget interessante innberetning).
Bl. a. sier skoledirektør Killengreen: «Skal den i Norge bosatte Kvæn naa frem til et høiere Trin inden Samfundet og komme til at indtage samme sociale Stilling som den, Nordmannen har inde, må han tilegne sig det norske Sprog og den norske Kultur».
Skoledirektøren konkluderer tilslutt med at Finnmark utskilles fra Tromsø stift som eget skoledistrikt og med egen skoledirektør. Det blev dog intet av dette før i året 1900, og som den første skoledirektør i Finnmark utnevntes Bernt Thomassen Overvik[1]. Efter 18 års virke blev han utmevnt til skoledirektør i Nidaros. Han døde ifjor. Hans efterfølger i Finnmark blev skolebestyrer i Vardø, Karl Ivarson, han overtok sitt embede 1. Okt. 1920, men døde allerede i 1922. Under hans fravær på stortinget blev jeg hans vikar og efter hans død ansatt i stillingen.
Efter de skildringer skoledirektør Killengreen fremkom med i sin innberetning synes skoleforholdene på den tid å ha stått på et meget lavt trinn. Efter loven av 26. Juni 1889 kom man over i et bedre gjenge og det er egentlig først fra den tid at man kam spore, noen videre fremgang i den kulturelle fremgang i Finnmark. Det som særlig har bidratt til fremskritt i denne retning er oprettelsen av statsinternater. Det blev skoledirektør Thomassen Overvik som fikk denne opgave å løse. Tiltross for de knappe bevilgninger han fikk blev det dog i de 18 år han virket her bygget og satt i drift ytterligere 2 internater Fjordtun og Skjånes.
Skolens utvikling har foregått så raskt at de fleste skoler allerede er sprengt og må utvides. Internater som var beregnet å strekke til for mange år fremover er alterede nu på grunn av det økede barnetall blitt for små. Som et eksempel på den raske utvikling kan nevnes Strand internat som var et av de første som blev bygget og satt i drift, med et klasseværelse for 2-delt skole siden er ombygget 2 ganger — siste gang i fjor sommer. Denne skole blev da utvidet til 5 klasseværelser, videre blev det innredet sløidrum og dampbad. Det er ved denne skole nu ansatt 2 lærere og to lærerinner. Skolen er 7-delt med 18 uker i hver klasse. Og Fosheim internat blev ifjor sommer ombygget og gjort dobbelt så stor. Bl. a. blev det her innredet skolekjøkken.
Det eneste internat jeg har planlagt er Skjånes internat. Det består av 8 bygninger. Det er en større internatbygning med husholdningsrum, bad, vaskeri og bakeri i kjelleren, i første etasje kjøkken, stor spisesal, og et par stuer for betjeningen — i annen etasje værelse for husmoren, to sovesaler og en daglig stue for jentene og i tredje etasje 2 sovesaler og dagligstue for guttene samt værelser for betjeningen. Det er videre egen bestyrrerbolig inneholdende 6 værelser og kjøkken. Skolebygningen som også er innredet til skolekapell har 8 store klasseværelser, sløidrum for guttene og håndarbeidsrum for jentene, kontor og lærerværelse. Gymnastikklokale med entre og avkledningsrum er innbygget som fløi til skolebygningen. Dette er den eneste landsfolkskole i Finnmark hvor gymnastikklokale er bygget. Anlegget som er opført helt for statens regning koster ca. 200 000 kroner, og er efter mitt skjønn det største og mest velinnredede av alle internater i Finnmark.
Skolesøkningen er ikke så god som den burde være. Årsaken til de store forsømmelser skyldes særlig sykdom, forkjølelsessykdommer (influensa) som hvert år optrer mere eller mindre ondartet. Dessuten har meslinger og andre barnesykdommer gjort sitt til å øke skoleforsømmelsene. Tuberkulosen synes også å utbre sig mere og mere, men så lenge man ikke har noe lovbefalt og ordnet lægetilsyn av skolebarn, er det kun de mest fremtredende og håpløse tilfeller man kan få tak på. Skolemyndighetene har av og til vært klandret fordi de ikke sørget for ordentlig legeundersøkelse av skolebarn, idet det er påstått, at det det var mangel på interesse eller en likegyldighet fra deres side. Lægene skulde være villig til å føreta undersøkelsene, når bare skolemyndighet vilde gjøre sig umake med å anmode dem derom. Dette er dog slett ikke tilfelle. Skolemyndighetene har såvidt jeg vet, gjort sitt beste. Jeg har iallfall selv gjentagne ganger anmodet læger om å foreta sådanne undersøkelser, og det er heller ikke strandet på uvilje fra deres side, men spørsmålet om hvem som skulde bære utgiftene till skyss og kost for lægen, måtte jo først bringes på det rene, og på det har det hele som regel strandet. Kommunene vil ikke yde noe, fylke og stat heller ikke vil ikke påta sig å bære utgifter selv. Så lenge man ikke får noen bevilgning til sådanne lægeundersøkeler, kan man ikke vente at noe skal bli gjort. Forsømmelser uten gyldig grunn inntar også en fremtredende plass på forsømmmelseslistene. Vanskelighetene, med påtale og rettergang for den slags forsømmelser er som oftest så store at skolestyrene heller lar dem passere, enn å gjøre forsøk på å gripe inn. Resultatet av slike saker har ofte vært frifinnelse og man har efterpå stått helt maktesløs. Men man har også hatt eksempler på, at familiefedre som har vært idømt bøter 2-8 ganger for gjentagne skoleforsømmelser, har fortsatt med sin ulovlige trafikk. Og det har aldri vært mulig å få satt mulktene op til så høie beløp, at de kan virke avskrekkende.
Efter at de offentlige bidrag til det fri skolemateriell blev ophevet; har det gått nokså trått og vanskelig med barnas forsyning av lese og bøker, skrive og tegnesaker. En og annen kommune har visstnok gått med på å bevilge, til skrive- og tegnesaker, men lese- og lærebøker må derimot alle barn skaffe sig selv. Dette volder ikke så lite avbrekk for skolen, idet fattige barn som oftest møter frem på skolen uten å eie en bok, og det tar ofte lang tid, før man på en eller annen mate kan få mangelen avhjulpet.
Renholdet i skolen har i det store og hele vært upåklagelig. Derimot er luftvekslingen i enkelte skoler mindre tilfredsstillende, idet der ikke finnes ventiler. Utluftingen må foregå gjennem døren. Den varme luft strømmer da ut og klasseværelset blir på denne måte avkjølet for hver time. Da det som regel tar adskillig lang tid for å få temperaturen i skolerummet op i normal høide efter hver utluftning sitter barna, især de som er mindre velklædd, ofte og hutrer og fryser den første halvdel av undervisningstimen. Særlig slemt er det på de frostkolde og stormfulle vinterdager. Efter hvert som jeg på mine inspeksjonsreiser har funnet sådanne mangler, er de efter pålegg blitt rettet.
Rensligheten blandt folkets brede lag synes å ha gjort fremgang til det bedre. Den er noenlunde tilfredsstillende både blandt den kvenske og den norske befolkning. Blandt den lappiske befolkning er sansen for renslighet meget slett. De fleste er befengt med lus, og på enkelte skoler og skoleinternater er den den verste plage. Lappene har nemlig den overtro at alle mennesker har lus og må ha den for å kunne leve. Lusen skal nemlig gjøre samme tjeneste som koppekjerringer eller blodigler. Den skal suge ut det onde og usunde blod, av kroppen. Derfor synes mange ikke å kunne befinne sig vel med mindre de har en hel skokk av disse tærende skapninger på sig. Ved enkelte internater er man nødt til å føre en stadig lusekrig. Endel av barna kommer som regel fra sine hjem overfylt av utøi. Selv efter at der grundig rengjort er man ikke trygg, idet de stadig får ny forsyning fra hjemmene med de klær som bringes til skifte og som betjeningen på anstaltene ofte ikke får anledning til å undersøke nærmere, før barna tar dem på sig. I Tana og Karasjok er dog rensligheten blandt den lappiske befolkning ganske upåklagelig, men så er de der adskillig opblandet med kvener. I Kautokeino, Nesseby, enkelte deler av Porsanger og Laksefjord står de adskillig tilbake. Verst er urensligheten blandt lappene i Laksefjord. Tuberkulosen er også sterkt utbredt i dette distrikt. Befolkningen er sterkt degenerte og står meget tilbake både åndelig og legemlig. Moralen står ikke høit. En stor del kam vanskelig gjøre forskjel på sin egen og annen manns eiendom.
I Hammerfest er skolehussaken ikke kommet et skritt videre siden 1915. De nuværende 2 skolebygninger er for små og kan på langt nær avgi plass for det barnetall som skal undervises. På grunn av byens dårlige økonomiske stilling, har man ikke sett sig rad til å sette i gang bygging av ny folkeskole. Murtvangen har også gjort sitt til, at dette arbeide er blitt utsatt på ubestemt tid. Et murhus her nord vil koste omtrent det dobbelte av et trehus, og det har ikke så lite å si for en dårlig stillet kommune med en skatteprosent op i 20.
I Vadsø har man en forholdsvis ny og velinnrettet folkeskole med centralsopvarming og bad.
Folkeskolen i Vardø er i knappeste laget. Den økonomiske tilstand er slett ikke bedre, men heller verre, enn i Hammerfest. Vardø er verst stillet og er satt under administrasjon.
Skolesøkningen er lite tilfredsstillende. Forsømmelsesprosenten er nokså stor. Den største årsak til forsømmelsene skyldes den store sykelighet blandt skolebarna. Særlig har forkjølelsessykdommene gjort sig gjeldende. Barna er som regel alt for tynt og dårlig klædd til å kunne holde sig varm ute i den strenge vinterkulde som rader her nord. Og de små og trange boliger skal heller ikke hjelpe til å forbedre sundhetstilstanden hverken for voksne eller barn.
På grunn av de gode lønnsvilkår for lærerne her i fylket har vi hatt tilgang på gode lærerkrefter. Jeg tør nesten si at i Finnmark fylke har vi gjennemgående de beste lærerkrefter som er utgått fra lærerskolene.
Den fremtidige utvikling av skoleforholdene må gå i det samme spor som hittil — med fortsatt bygging av skoler med internater.
På grunn av sprogforholdene anser jeg det nødvendig at man legger mest mulig vinn på oplæringen i det norske sprog.
Jeg anser dette som absolutt nødvendig for ellers vil både den kvenske og den lappiske befolkning bli akterutseilt og tape i konkurransen med nordmennene. Dette hadde man også klart for øie i Karasjok dengang man oprettet fortsettelsesskolen.
[1]