Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

Hans Ragnar Mathisen:

Sjeldne blomster

Hans Ragnar Mathisen (Foto utlånt av Hans Ragnar Mathisen)

Hans Ragnar Mathisen (Elle-Hánsa, Keviselie) er født i 1945 i Narvik og oppvokst i Vestertana og Tromsø, der han i mange år var tuberkulosepasient på Kysthospitalet. Han har, som har sjøl skriver, ikke gått, men ligget på grunnskole der. Seinere har han gått videregående skole i Tromsø, lest samisk på Tromsø lærerskole, studert ved Tromsø musikkonservatorium og tatt kunstutdanning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo og på Statens Kunstakademi. Fra da av har han arbeida som billedkunstner. Han bruker mange teknikker, maling, tegning, grafikk og foto. Han har blant annet laga mange kart med samiske stedsnavn og illustrasjoner. Han har deltatt i mange utstillinger og hans kunst har utsmykka mange offentlige bygg. Han har illustrert mange bøker og også sjøl skrevet flere bøker. Hans Ragnar Mathisen har deltatt i mye samisk organisasjonsarbeid og han har bl.a. vært styremedlem i Samisk kunstnerforbund og leder for Oslo og Tromsø sameforeninger. I Samisk skolehistorie 4 forteller han i artikkelen Skolepasient om tida da han var på Kysthospitalet og hvordan han starta skolegangen som pasient. Denne novella bygger delvis på historier han har hørt fra Vestertana. Den er også lagt ut på Hans Ragnar Mathisens hjemmeside

En tre-fire års gutt står i veikanten like ved inngangen til skolen. Det lyse håret hans flagrer lett i vinden. Men blikket i de mørke store øynene er rolig og mildt. Han tørker svetten av pannen. Det er varmt idag. Det tok på å holde tritt med de eldre søsknene. Han har fulgt de to halvbrødrene sine til en av vårens siste skoledager. Om noen år er det hans tur.
Innenfra høres salmesang. Det var vanlig at elevene begynte dagen med bønn og salmesang på den tiden dette foregår, i en liten fjord i Øst-Finnmark for noen årtier tilbake. Før krigen. Barna synger den litt sørgmodige sangen med vakre klare stemmer som var det en vårsang om fugler og blomster.

– Jeg skal også på skolen snart, tenker den lille gutten idet han begynner å gå hjemover. Sommerfuglene er allerede begynt å fly, og han følger en av dem til en eng mellom veien og fjæra. Han stopper for å lukte på noen markblomster, og synes det er deilig. En tjeld synger sine karakteristiske tebit tebit, og gutten hermer etter lyden. Lenger bort er ea allerede igang med rugingen, og den lille gutten går forsiktig forbi for ikke å uroe mora. I fjæra finner han pene steiner og fine skjell som han tar med seg hjem til sin egen lille lekeplass der.
Han stopper og ser utover fjorden. Det er sol på fjellene langt der ute, de er så vakre, har forskjellige farger. Lett duvende bølger bringer fargene nærmere, og han liker den lille lyden vannet lager når den vasker over stein og tang i fjæra. Han kaster enda et blikk tilbake til skolebygningen, før den er ute av syne bakom knausen.
Naturen er gavmild på en vårdag som dette, selv på den karrige kysten langt nord for polarsirkelen. De som er vant til forholdene sørpå, der våren forlengst har gitt plass til den første sommertørken, finner nok fjordene her nord både hustrig kalde, knudrete fattigslige og lite frodige. Men for et barn med øyne og øre åpne, og sansene på det mest mottakelige, er naturen full av livets gaver og alt er nytt og spennende vakkert.
Så ser han igjen en sommerfugl, og den fanger straks hans oppmerksomhet, og der er en til, og enda en, alle gråhvite. De flakker hit og dit, som om de ikke kan bestemme seg for hvilken blomst eller hvilket blad de skal sette seg på. Han følger en av dem inn i enga, og han har ikke tatt mange steg før det med ett flakser en mye større og finere sommerfugl opp, og den flyr i en bestemt retning uten å flakke så mye som de andre. Den setter seg på en stein på en liten haug i enga, og like ved står noen blomster som gutten aldri har sett før, og han kjente jo at det duftet så rart og godt allerede før han så dem. Han skal til å plukke en av dem, men da flyr den store vakre sommerfuglen videre. Men gutten er allerede i blomstenes verden, og fører den vakre buketten opp mot ansiktet, og snuser fornøyd inn duften. Han blir sittende en lang stund på steinen og bare se på blomstene der de vaier nesten umerkelig, mens sommerfuglene bader i duftene fra dem.

På skolen er første time i full gang. Frøken Bakken underviser barna i plantelære. Nettopp ferdig med en generell innføring i nyttevekstene betydning for kostholdet. Et av hennes yndlingstemaer, noe som nok skulle merkes i hennes hage etter hvert. Hun kan ikke la være å tenke på den innimellom sine belærende setninger i klassen. Hun har nettopp fått den etterlengtede lille pakken sendt fra sine slektninger sørpå. En hel samling av verdifulle frø av forskjellige hage- og prydblomster, som hun gjerne ville prøve å sette ut. Det skulle være et rikholdig assortiment av de vanligste vekstene i enhver hage ispedd et høvelig antall av de mest imponerende vekster fra de store utland. Hun skulle da jommen få hele pakka og vel så det, litt av en utfordring, tenkte avsenderne, så slapp hun å gruble for mye på sin alder og stand som gammeljomfru.
Selv var hun forståelig nok svært spent på om det ville la seg gjøre å få frem slike sjeldne blomster i dette harde klima med sitt karrige arktiske jordsmonn. Ikke det at hun regnet med at alle ville kunne klare seg, noen måtte bukke under for de lokale forhold, mens noen ville klare seg. Akkurat som i skolen, tenkte hun. Hun gleder seg til å komme hjem og arbeide i hagen så hun får sådd ut sine siste og sjeldneste frø. Dem må hun nok plante inne i potter, før hun tør sette dem ut i jorda. Det er en fin balansekunst dette, å vite hvor tidlig de nye spirene skal settes ut, hun har tenkt å la dem stå ute om dagen og så ta dem inn om natta, til de har vent seg til de kjølige vindene som ennå kan bringe overraskende snevær.

Denne spenningen og gleden smitter over på hennes undervisning, som langtfra er preget av hastverk eller utålmodighet. Noe som ikke gjelder alle fag, langt derifra. Hun får med sin iver og innlevelse også ungene interessert. Noe hun legger merke til med tilfredshet. Ikke det at det er et mål i dagens skole i disse distrikter, der en andel av elevene ikke er i stand til å tilegne seg noe, fordi de ikke har lært språket det undervises på. Instruksene sier ikke noe om det, og det reflekterer hun heller aldri over, om barna skulle lide av ikke å få lære på sitt morsmål, samisk. Det er deres egen feil, er den alminnelige oppfatning, og det er politisk farlig å ha en «fremmed» folkegruppe så nært den russiske grensen.

Hun forklarer alt om plantene fra frø til spire og vekst, blomstring, frukt og nye frø. På en slik måte at det er forståelig for de yngste og interessant for de eldre barna.
– Som dere skjønner er plantens liv et evig kretsløp, som gjentar seg, og gjentar seg. En av jentene undres om det er den samme planten som vokser opp om våren, etter at den er visnet om høsten. Uten å trekke for dyptgående sammenligninger, bekrefter lærerinnen det. Men det får henne til å tenke over hvilke vesentlige spørsmål et barn kan komme med.
Hun går videre og gir dem til slutt en liste over navnene på de viktigste nytteplanter, og de stakkars barna må tilmed skrive de latinske navene også. De øverste klassene får i oppgave å lage herbarier som de må ha ferdige innen skoleavslutningen neste måned. Frøken Bakken sender de yngste barna hjem, og har de eldste igjen et par timer til regning og geografi. Der lærer de om Tyrkiet og de muslimske land i Afrika og Asia. Fanatisme, fattigdom, lus og analfabetisme. Ikke så ulik situasjonen i «Taniet», tenker hun med en smule ironi, før hun ringer klokken og barna bukker for henne på vei ut.

En av guttene i 3. klasse stopper igjen og venter til de andre er gått, før han forsiktig spør frøken Bakken om ikke han også kan få lage «Hebrarium», selv om han ikke er kommet opp i 4. klasse ennå.
- Jeg har ingen mapper igjen, men bevares, du kan bare begynne å presse planter du finner, så har du alt klart til neste år.
- Hvordan skal jeg presse dem?
- Mellom bøker, du legger dem i papir, og legger tunge bøker oppå.
- Vi har bare en bok hjemme
- Så legg plantene i den, da, sier lærerinnen skyndsomt, hun vil hjem.
– Den har bestemor på nattbordet sitt, den tør jeg ikke røre. Og mine egne skolebøker skal lillebroren min ha etter meg, han liker ikke at de blir skitne.
Frøken Bakken gir ham noen utslitte bøker, og noen aviser:
- Se her, her har du til å begynne med. Du får spørre de andre. Jeg må gå nå, ha det bra.
- Ha det bra, frøken Bakken, og tusen takk for bøkene og avisene. Nå har også jeg snart herbarium. Glad og fornøyd springer han ut av skolebygningen. Han er glad, for han vet at lillebroren Airek nok vil hjelpe ham med å samle planter. Da får de begge noe å briske seg overfor de eldre søsknene sine med, og mamma og pappa blir stolte av dem også.
– Jeg skal spørre pappa om jeg får litt spekelaks til deg, roper han og danser hjemover og synger fornøyd på dagens åpningssalme, nå spontant forvandlet til en gyngende gavott.

Spekelaks er godt, og fisken er en av grunnene til at Frøken Bakken valgte nettopp dette stedet for sin gjerning. Faren til Thomas, som gutten het, er forresten en av de bedre i bygda. Selv er hun ugift, og egentlig nokså skeptisk til menn, fordi hennes far var så truende og streng. Derfor trives best blant sine egne. Ikke det at hun ikke kunne tenkt seg en flott herre som kunne tatt henne med på reise ut i den store verden, men han måtte iallfall ha forstand på blomster. Og det var det ingen av dem hun visste om, som hadde. Riktignok hadde hun fått en del blomsterbuketter i sin ungdom av ivrige beilere, men hun likte blomstene best når hun kunne følge med dem fra frø i jorda til små spirer og ferdig utsprungne planter med duft og frukt. Når det var overflod i hagen, kunne nok noe tynnes ut, og bli satt i vase på spisebordet som dekorasjon. Men størst pryd var det i en velstelt hage, mente hun. Eller i ditto potteplanter innendørs. Det var derfor hun følte slik tilfredsstillelse ved å vite at hun som lærer egentlig gjorde det samme. Hun sådde kunnskapens frø i de små sarte barnesjeler, så de kunne modnes og gi rik frukt. Faren var jo tilstede at det ikke ville gå slik, og ugress vokser alltid opp der det ikke lukes, tenkte hun. Verst var guttene, deres indre landskap måtte oftere ligne på en slagmark med skyttergraver og voller, enn en aker med planter på rad og rekke.

På vei hjem legger hun såvidt merke til den lille gutten som kommer gående med små halvvisne blomster i den ene hånden, og hun ser straks likheten med Thomas, broren. Hun skal til å spørre hva hen heter, men husker at hun venter besøk fra sin kollega i nabobygda, og må hjem å forberede besøket. De skal blant annet snakke om de nye strengere instrukser som er kommet fra departementet om undervisningen og de fremmede sprog, lappisk og kvensk. Dessuten regner hun med å få ham som elev om et år eller to allikevel. Men aller først skal hennes gjest få æren av å plante de sjeldne frøene i de ferdigstilte blomsterpottene.

Gutten ser på henne med åpent og beundrende blikk. Et blikk hun ikke klarer eller ønsker å gjengjelde, med annet enn et nesten hånlig avvisende
– Jaså, det er litt av en bukett du har der.
Gutten, som virkelig ser opp til lærerinnen rekker frem hendene, både den med buketten og den andre hånden, som han åpner. I den ligger en nydelig hvit liten stein, mykt avrundet som et egg, men hard som flint. Men frøken Bakken har allerede snudd seg og haster hjemover til sine vertslige plikter. Hennes venninne kan komme hvert øyeblikk, om ikke båten er forsinket. Hun stopper i svingen der utsynet åpner seg ut fjorden og ser båten og røyken fra skorsteinen i fjordmunningen.

Tilbake står den vesle pjokken med tomme hender, for han åpnet dem så mye at både blomstene og den vakre runde steinen falt ned på marka. Isteden for straks å ta dem opp, blir han stående og undres over hvorfor ikke lærerinna snakket vennlig til ham, eller ville ta imot gavene han hadde. Med et trist blikk opp mot skolen bøyer han seg til sist ned , tar opp steinen og blomstene og begynner å traske hjemover.
Middagen er allerede ferdig når han kommer inn på kjøkkenet, og selv om det dufter godt, er han ikke lenger så sulten som han trodde. Han protesterer ikke engang da broren Thomas, ivrig etter eget herbarium, nesten river blomstene ut av neven hans. Maten er blitt kald når han tilslutt tar skjeen i hånda og spiser opp porsjonen sin. Moren deres skynder seg å vaske opp, for snart må hun gjøre klar til å lage mat til kafeen som hun driver i en av stuene i huset. Noen andre barn kommer senere, og spør om guttene blir med ut å leke. Så snart de er ferdige med leksene får de gå ut, og minstegutten får også være med å spille ball på lekeplassen litt lenger bort.

Frøken Bakken møter sin venninne og sambygding, de to kom ilag hit nord. De planlegger sommerferien sammen. Gjesten kommer med noen frø hun har fått tak i, samt noen løk. Krokus og tulipaner og svibler som blomstrer til jul.
– Tenk at denne løkklumpen kan bli til en nydelig rød tulipan.
– Med gule striper, korrigerer frøken Bakken, fordi den er krysset med de gule. – Da skulle man jo tro de ville bli oransje. Ja, naturens luner er det ikke godt å bli klok på.
– Du mener vår innblanding i naturens orden, sier frøken Bakken, og undres på om hun bør være for eller imot.
Hennes lærerkollega tar frem et lite kremmerhus stappet med bomull. Nesten andektig åpner hun det og viser fram et frø hun ikke er sikker på hva er, men hun gir det også, selv om hun har bare ett av det. Det ligner på en stjerne og kommer visst fra Asia, eller India eller noe sånt.
– Det passer jo utmerket, vi er jo på en måte i Asia allerede, sier frøken Bakken, og smiler til sin gjests spørrende og måpende fjes. Men likevel ikke villig til å forklare hva hun mener, hun ønsker å teste sin sambygdings tankekapasitet.
Etter en forbausende kort pause sier da denne også, –Å ja, jeg skjønner, fjord- og fjellfinnene her med sitt mongolske utseende, ja de har sannelig hatt en lang vei før de kom så langt som til hit.
– Og vi har fått det privilegium å gjøre dem til siviliserte mennesker, sier frøken Bakken, med ubevisst ekstra trykk på det siste ordet.
– Vi må være tålmodige, vi får ta tiden til hjelp. Det er det eneste vi kan gjøre. Det øvrige får andre ta seg av. Vi er jo ikke de eneste med makt og myndighet i herredet heller.
De fortsetter å plante frø, vanner og plasserer pottene i vinduskarmer og på bord.
– Med tålmodighet og oppofrelse vil belønningen komme. Du har vel lest historien om den sorte tulipan, – en så sjelden kostbarhet krever mye innsats og tid. Bare en sjelden gang lykkes det. Og heldige er vi om vi får være vitne til et slikt under i vår midte. Timene flyr fort, uten at de merker det går dagen over i natt.

Det går flere måneder. Ungene vokser fort, og når lærerinnene kommer tilbake fra sine respektive hjem der sør, synes de at barna er blitt litt annerledes, litt eldre, og de undres over for fort tiden setter spor når man er små. Og barna som i vår lengtet etter ferie og fri, begynte så snart siste sommermåneden kommer med regn og kjølige vinder å mase om når skolen begynner igjen. Flere hadde herbariene sine klare, og var spente på å vise dem til frøken Bakken. Ville hun godta dem, tro?
Den dagen skolen endelig begynner er det varmt og fint ute, og barna synger sammen på vei dit.

Ikke alle barna, forresten. Thomas og den eldre broren Arne er sent ute, for de har kranglet med hverandre. Thomas har nemlig en plante som Arne ikke har, men gjerne vil ha. Det er jo tross alt han som skal levere det, Thomas kan vente til neste år, men vil likevel ikke la Arne få arket. Til sist får han allernådigst låne det etter høytidelig å ha lovet og levere det tilbake neste år. –Da kan du få hele herbariet, for da trenger jeg det ikke mer. – Jeg kan få det, sier lillebror Airek. Moren griper inn og støtter forslaget. Det var jo tross alt Airek som ga deg mange av blomstene dine, iallfall den ene som bare Thomas har, ikke sant Airek.
– Dere må slutte å kalle meg Airek, sier gutten. Det er ikke det jeg heter. Jeg heter Buddá.
– Hva er det du sier, stammer moren meget forbauset, selv om hun er vant til å høre de merkeligste ting fra guttemunnene sine. Men noe så fundamentalt som navnet. Du er jo oppkalt etter faren min, du heter jo Airek, som han!
– Jeg heter Buddá, og jeg vil at dere skal kalle meg det. sier gutten, som også er blitt noen måneder eldre.
- Buddá, Buddá, hermer Thomas, det har han sagt før. Dere kalte jo meg Tommeliten, uten at jeg ba om det.
– Dere må slutte å kalle meg for Airek, det er Buddá som er meg.
– Javel lille Buddá, sier den eldste broren, gjerne for meg.
Moren rister på hodet, og lar barna gå. Senere på dagen forteller hun dette underlige påfunn til mannen sin. Men lille Buddá gjentar utsagnet med alvorlig men vennlig mine, og de kan ikke annet enn undrende godta hans veslevoksenhet.
– La guten få kalle seg det han vil, vi lever da i et fritt land, mener faren, og klapper sønnen på hodet. Men et blikk fra moren får han til å revurdere sitt utsagn. – Hva hjelper det om landet er fritt, hvis folk ikke er frie? Ta deg en tur på kafeen om du får tid, da skal du få høre hva fattigfolk mener.
– Har fattigfolk råd til å gå på kafé? undres faren, men vet svaret. Hans kone driver kafeen mest for å holde kontakten med bygdefolket og for å hjelpe der det trengs. Hun har et stort hjerte, og han unner henne den adspredelse det er, siden han selv er så mye borte hjemmefra i sitt arbeid som sjømann. Han setter seg godt til rette i stolen og nyter sin kopp kaffe vel vitende at han med sitt arbeid holder godt liv i både kone barn og seg selv. Med et smil registrer han at guttene haster avsted til skolen. Lille Buddá følger med, nå klarer han godt å holde følge med sine to eldre halvsøsken.
– Du får ikke gå på skolen ennå, du er for liten…, sier Thomas til Buddá
– Det er ikke så farlig. Jeg skal nå gå på en mye bedre og finere skole enn det der.
– Kor du vaser! Gå no hjem, ellers kommer lærerinna å jager deg, roper Arne etter ham. Men minstebroren svarer kjekt : Lærerinna, ho er æ ikke redd.
Men han går likevel hjem. På veien ser han at ved steinkaia ligger ei lita jolle dradd opp på stranden. Forsiktig går han bort til den, for å prøve å se om han kan rikke den. Og det kan han. Men den viten er nok for ham, og han går videre. Han kan jo gå hjem og på kafeen for å høre nytt fra nabobygdene. Det er en artig adspredelse som han har, men været er fint og han foretrekker å holde seg utendørs.
Etter å ha vært hjemom og spist og «hjulpet» brødrene med hjemmeleksa, går han ut sammen med dem for å finne på et eller annet. I bygda ser de barna springe mot hovedveien fordi en av rikfolkene fra storbygda er kommet med automobil for å hente multer som folk har plukket for salg. Han skal til å springe også, og hoster for den sure røyken som kommer ut av motoren, men stopper etter en stund. Nei, det er noe som fanger ham. Han kjenner dufter han aldri har kjent før. Eller har han det, han er ikke sikker. De er iallfall mye sterkere og behageligere enn eksos. Langsomt følger han duftene til han nærmer seg kilden.

Frøken Bakken er ute i hagen for å stelle plantene sine og luke ugress. Skoledagen er over, og hun storkoser seg med sin hobby. Selv om hun har bedt kona til handelsmannen å luke mens hun har vært borte, er det mye som må ordnes. Noen ugrasplanter har kremmerkona nok trodd var prydblomster, smiler hun og river dem opp med rot.
Hun har godtatt de fleste herbarier, og ga tilmed Thomas skryt. Selv om hun vet at i skolene sørpå ville det vært mye strengere. Mer kan man ikke vente her, tenker hun, og føler seg faktisk stolt over sin makt til å tolke reglementet fleksibelt. Her nord får man også godta ugress som planter. Det siste hun gjør før hun går inn til nylagde boller og ettermiddagste, er å samle alt ugraset hun har røsket opp og legge dem i den store dungen bak huset, der forråtningen er i full gang. Likevel kommer en og annen stilk opp gjennom der også, og hun kan ikke annet enn beundre de krefter slike vekster har. Det er de lyse nettene som gjør alt så frodig, det vet hun. Hun skyller hendene i hagevanningskrukken for å få vekk den grøvste skitten. Før hun går inn for å ta en mer grundigere vask, tar hun en tur foran huset igjen for å beundre den nystelte hagen. Den stråler i sin fulle prakt nå, dette er dens beste tid. Høysommer, bier som surrer, duftene nesten bedøver henne. Dette må være det nærmeste man kan komme paradis, tenker hun, iallfall her oppe. Så beruset er hun av sitt mesterverk at hun ikke har merket at en liten gutt er kommet innenfor gjerdet hennes, og snuser på de vakre blomstene nærmest porten.
Liksom instinktivt merker hun at noen rører plantene, og hun åpner øynene akkurat idet lille Buddá bøyer seg ned for å plukke en av dem. I virkeligheten gjør han ikke det, han vil bare hilse på dem, ja kjærtegne dem. Men for henne ser det ut som om han vil plukke den, altså drepe den, og hun roper i det som hun straks innser er en altfor overspent tone: - Ikke rør blomstene mine, din rakkerunge!
Buddá reiser seg rolig opp, og ser frøken Bakken rett inn i øynene: Du har så fine blomster. De dufter over hele verden. - Ja, jo, sier hun litt forfjamset. Du må bare beundre dem, bevares.
Buddá peker på blomstene hennes, og spør om han kan få noen av dem. – Bare en? – Jeg tror du er helt tullerusk, unge. Vet du hvor mye slit jeg har hatt med dem, hvor sjeldne de er, og kostbare? Og det at de vokser her oppe skyldes ene og alene min omsorg og kjærlighet. De skal få blomstre og visne, og komme opp igjen til neste år. Plukkes de nå, har de ikke kraft nok til det, skjønner du vel. Du får la dem være i fred.

Automobilen kjører forbi, og frøken Bakken vinker hilsende til. Sjåføren spanderer et lystig hornsignal før de er forbi. Lille Buddá kan se at heller ikke hun liker særlig lukten av den, og sier til hennes store forundring: – En gang skal en slik automobil få vinger og falle ned her. Den faller nok ikke ned i hodet på deg, men ikke å langt unna heller. – Hva er det for noe vås du serverer, sier frøken Bakken irritert, mer til seg selv, for hun skjønner at pjokken ikke vet hva han snakker om. Ingen visste at det kom en krig noen år senere, og at et fly skulle styrte nær fjellkanten ovenfor bygda.
– Du får holde deg unna blomstene mine, de er ikke til for å plukkes av sånne som deg!
Lille Buddá reiser seg og går ut grinda. Det gjør ikke noe, det er jo mine blomster likevel, tenker han. Med et irritert Hh! fortsetter hun arbeidet sitt, og er først fornøyd når gutten lukker grinda pent etter seg og går derifra.

Hjemme forteller lille Buddá om hendelsen. -Hun ville ikke gi meg blomster, ikke en engang! Men det er ikke så farlig, de er jo mine alle sammen!
– Ja, da trenger du jo ikke å plukke dem heller, sier faren, hvis de allerede er dine kan de jo bare være der. De andre tenker ikke mer over dette, og mor Ellen er i full gang med servering til kafégjestene. Det er et stort rom ved siden av kjøkkenet, det har vel engang vært en butikk, senere var det lager for fiskeredskaper. Ellen og hennes mann flyttet dit etter at de var gift, de bodde først på et nes lenger ut i fjorden, og ønsket å komme nærmere skole og butikk når de fikk barn.

Hun har sitt å tenke på, men hører likevel på snakket hver gang hun er innom med mat fra kjøkkenet.
- Hva mener du om det, roper en kone fra nabobygda til henne fra et bord der diskusjonen går friskt. De snakker om en av naboene som har dåpsbarn, da bør de navne barnet etter en nå avdød slektning. Men noen mener at det ikke spiller noen rolle hva barnet heter, bare det er pent. Husk at barnet ikke er barn hele livet, det må bære navnet da også. Skal vi kalle ham Sarak eller ikke, det var jo navnet til bestefaren. Ellen får ikke tid å svare grundig, for hun ser en kjenning komme inn døra. Men i all korthet sier hun, Sarak er vel et bra navn…
Det er hennes gode venninne Anddar-Elle fra fjordbygda som kommer og de hilser hverandre hjertelig. Anddar-Elle er en av dem som kan både samisk, finsk og norsk, ikke så mye av det siste, forresten. Hadde hun bare behersket språket noe bedre, ville hun nok fått bekreftet sin mistanke om at handelsfolk og andre lurte mannen hennes når hand solgte fisk eller bær eller ryper.
Hun tar en liten velkomstjoik til sin venninne, de vokste opp i samme bygd, og kjenner hverandre fra de var små.
De minnes yngre dager da de var på Skáddjanjárga som ungpiker. Nå har de begge barn, både i og før sitt nåværende ekteskap.
Anddar-Elle kan fortelle at hennes mann Nils-Ante nylig har vært der, og levert fisk. Nå er han på tur til storkaran på Langnes i spissa si, for å selge kveita han har fått. Anddar-Elle klager på lærerinnen der inne, frøken Bakkens kollega og venninne, hun har slått en av sønnene hennes, og han er blitt syk av det. –Og hva for galt hadde han gjort? spør Ellen. Ingenting, sier Anddar-Elle, han kunne ikke svare på hva hun spurte om, fordi han ikke forsto hva hun mente. Fra en av de andre elevene, Anna, hun kan mer norsk, har hun fått høre at spørsmålet var om hvordan døde Halvdan den Svarte? Hva skal han med slik viten! Denne Halvdan datt visst gjennom isen og druknet i vannet. Og derfor måtte hun slå sønnen min, det er litt av en takk vi får! Jeg håper bare Nils-Ante får solgt fisken til skikkelig pris, ellers jeg får ikke nok til både skatt og medisin.
– Du må bare si fra hvis jeg skal hjelpe! Anddar-Elle avslår høflig, men klager over at hun nå bare har to sønner og to døtre til å plukke i bærmarka. Det er mange munner å mette, og lite når futen skal ha sitt. De har truet med å hente kua vår om vi ikke snart betaler. Ellen går en snartur ut på kjøkkenet og kommer tilbake med en liten bylt, som hun gir til Anddar-Elle. Ved det andre bordet ler de av noe morsomt, så høyt at ingen hører at det ropes utenfra. Ellen nøder Anddar-Elle til å ta imot gaven, hva det nå enn er, og hun tar tilslutt imot.
Akkurat da kommer en jentunge inn og roper: Airek har falt i sjøen, han drukner! Kom og hjelp! Ellen styrter ut, og møter sønnene Arne og Thomas.
- Han er druknet! Lille Buddá er druknet. De kaster seg i armene på henne, og så kommer naboen med den døde gutten. Gjennom tårer spør Ellen hva som har skjedd. Andar-Elle og de andre kafégjestene er kommet til og får høre hvordan det skjedde. Helt alene hadde unggutten klart å skyve ut jolla, han ville leke på sjøen. Men da han skulle gå ombord fra den lille steinvorren, hadde jolla kantret og han falt i sjøen. Det rareste var at de to brødrene som ikke var langt unna ikke hørte noen skrik eller rop, bare plaskingen idet båten kantret. De skjønte ikke hva som hadde skjedd, for de hadde ikke sett lillebroren sin gå dit. Nå så de bare en velvet robåt. Men så snart de kom nærmere så de guttungen ligge der, og Arne halte ham straks opp, mens Thomas ropte etter hjelp fra en nabo som akkurat kom ut. De prøvde å riste liv i gutten, men han var allerede død da de tok ham på land.
Det var stor sorg i den lille bygda da dette ble kjent. Det ble sendt bud etter prest, og begravelse ble fastsatt.

Frøken Bakken hadde tatt noen dager fri, og reist på bærtur med sin venninne. Når hun er tilbake og får høre om tragedien, setter hun straks fra seg de fulle bærspannene på vei til huset.. I noen korte minutter faller et slør fra sinnet hennes, og hun stirrer tomt for seg. Hvis lille Buddá hadde sett henne nå, ville han sett en stor, vidåpen tomhet gapende etter mening. Kanskje han hadde sett det for lenge siden. En tanke slår ned i henne: kanskje det er Herrens straffedom over en ond slekt. Hun tar seg i å mumle det høyt, som for å overbevise fler enn seg selv, og hun kommer til å tenke på den samiske hedendom som alle har fryktet de ikke skulle få fjernet. Men slår irritert vekk disse tankene, og henter en kraftig hagesaks. Resolutt går hun ut i hagen og klipper ned hver eneste prydplante. Hun samler den sammen i en stor kurv. Og når lille Buddá begraves, stør hun blomstene i en ring på graven hans. – Du visste det visst hele tiden, du, mumler hun og går taust derifra.
Senere, når alle blomstene er kuttet vekk, kommer det en liten plante til syne. Men det er ikke sikkert noen vil merke det. Frk Bakken har nemlig tenkt å så poteter der neste år. Hun har allerede skrevet og bestilt settepotet.
Vet ikke om hun forsatte som lærerinne og senere flyttet et annet sted. Men noe i henne ble helt forandret fra denne dagen. Hvert år ser hun nye barneansikter med hver sine individuelle særtrekk. De opptar kunnskapens næring og vokser og forandres. Men det ene ansiktet kan hun aldri få ute av sitt indre blikk. De store alvorlige men milde øynene og den utstrakte lille barnehånden.
Selv om hun ved hver skoleavslutning føler tilfredshet og over at hun lykkes i sitt lærerkall, så vet hun at hun sviktet det ene lille viktige sekund. Hver gang hun ser potetkålen blomstre, hver gang hun kontrollerer elevene herbarier er det liksom hun begynner en slags ordløs dialog med den underlige lille gutten et sted bak alt det nære.
En dag ser hun at like ved potetåkeren er det vokst opp en sjelden liten plante hun ikke har lagt merke til før nå når den står i blomst. Hun smiler og i det hun går bort og bøyer seg helt ned til den for å kjenne dens særegne duft, føler hun seg både renset og tilgitt.

Det var først lenge etterpå at foreldrene og de voksne søsknene begynte å tenke over hva slags underlig barn dette hadde vært. Det de hadde tatt for å være tøv og barnepåfunn, fikk nå en helt annen betydning. Det hadde faktisk vært noe i det han sa. Hvem var han, han hørte jo liksom ikke til her hos dem, fattige fjordfinna. Og det underligste av alt, hvorfor godtok han ikke navnet sitt? Hvor fikk han det fra. Var han fra den andre siden, kanskje. Og hvor var han nå? Gikk han på skole? Eller var det de som hadde gått i skole, hos han?
Moren tok tapet tungt, men på mirakuløst vis klarte hun å kanalisere sorgen til beste for alle i økt innsats og omsorg. Hun ville gjøre sitt beste for barna, selv om hun visste at til syvende å sist måtte de stå på engen hånd når det virkelig gjaldt.
Faren grublet, men ikke særlig lenge. Han kom frem til den enkle konklusjon: Riktig sjel på feil plass og til gal tid antagelig. Han fant ut at han måtte tjære båten bedre så den ialfall ikke lakk.
Etterhvert som tiden gikk forsvant detaljer, og spørsmålene løste seg opp i det daglige og trivielle under presset fra kampen for å klare seg, sånn noenlunde ihvertfall. Men over dem alle henger den kosmiske gåte.

Nede ved steinkaia, der båten kantret, skvulper bølgene mot land. Thomas står og ser ut over. Han går ofte hit for å være alene. Mange tårer har han felt her, men han vil ikke at noen andre skal vite det.
– hadde jeg bare…jeg skulle så gjerne.… Han klarer å holde tårene tilbake, og er mer sint på seg selv for at han ikke var nærmere og kunne forhindret ulykken.
Tåke siger innover fjorden og forandrer alt i sitt billede. Snart er den andre siden borte, men han vet et den er der. Den er bare ikke synlig nå. Tåken speiler seg i sjøen, og blir ett med den bølgende flaten. Det går et gys gjennom ham, det er liksom du blir betraktet. Og han godtar det, og trekker inn den friske duften fra sjøen og tåken, kjenner duften av sjeldne blomster, og blir glad.

Samisk skolehistorie 4