Den hete høsten – læreplanmotstanden i 1997

Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Siri Broch Johansen:

Den hete høsten – læreplanmotstanden i 1997

Siri Broch Johansen, Deatnu 2007
(Foto: Basia Głowacka)

Fra 1997 skulle alle skolene i forvaltningsområdet for samisk språk bruke en læreplan som var laget spesielt for samiske barn. Hvorfor ble det så mye bråk om dette i noen av kommunene? Hvorfor ble foreldre så sinte at de holdt barna sine hjemme fra skolen? Hvorfor ble bølgene så høye at de førte til førstesideoppslag i selveste Aftenposten?

Disse spørsmåla stiller Siri Broch Johansen i denne artikkelen. Hun er oppvokst og bosatt i Tana. Under læreplanstriden var hun bosatt i Kåfjord. Her skriver hun om striden med hovedvekt på disse to kommunene ut fra egne erfaringer og skriftlige kilder, i første rekke avisoppslag i Aftenposten, Finnmarken, Finnmark Dagblad, Nordlys og Ságat samt Paul Pedersens og Asle Høgmos bok Kamp, krise og forsoning – Evaluering av samepolitiske tiltak i Kåfjord.[1] Siri Broch Johansen er medredaktør i Samisk skolehistorie og nærmere presentert i Samisk skolehistorie 2.

Samepolitisk forspill

Sameloven kom i 1988. I 1989 kom grunnlovsparagraf 110A, som forplikta staten Norge i forhold til samenes språklige, materielle og kulturelle utvikling. Samme år ble Sametinget oppretta. I 1992 ble samisk forvaltningsområde oppretta. Innafor dette området skulle befolkninga få svar på samisk dersom de henvendte seg muntlig eller skriftlig til myndighetene på samisk. Det er lett nå, tjue år seinere, å glømme hvor revolusjonerende denne reformen var. Kommunene fikk tilført ekstra midler for å bli i stand til å oppfylle samelovens språkregler. I januar 1997 kom Samerettsutvalgets innstilling om land og vann i Finnmark.[2] Disse hendingene førte til usikkerhet hos mange om hvordan framtida i Finnmark skulle bli. Med usikkerhet kommer frykt. Med frykt kommer sinne.

Tana våren 1997

En av reaksjonene på Samerettsutvalgets utredninger var Tana-aksjonen «Nei til Sameland», som ble formelt konstituert 22. mai 1997.[3] Dette var tilfeldigvis bare ei god uke før Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet (KUF) uttalte at alle grunnskolene i de seks kommunene innafor samisk forvaltningsområde skulle bruke samisk læreplan – heretter kalt L97S.

I løpet av skoleåret 1996/97 pågikk en diskusjon rundt hvorvidt samisk- eller finskundervisning skulle være obligatorisk for elevene ved skolene i Tana. I fire år, fra 1993, hadde alle skoleelever i Tana hatt enten samisk- eller finskundervisning. Under behandlinga av tiltaksplanen for samelovens språkregler fikk Høyre kommunestyreflertallet med seg i å gjøre denne undervisninga frivillig igjen. Gruppeleder for Samefolkets liste, Ingrid Nordal, mente at «Nei til Sameland» spøkte i bakgrunnen da kommunestyret vedtok å oppheve den fire år gamle ordninga.[4]

Oppslag i Aftenposten 11.09.1997.

Prosessen rundt innføringa av L97S

Man hadde hatt en samisk læreplan tidligere òg, M87S. Denne planen ble brukt av ei lita gruppe[5]. Nå ble det laget en ny læreplan som bygde på M87S. Planens uttalte mål i den første versjonen var å oppdra nye generasjoner samer. Det var ikke fra begynnelsen av bestemt hvor planen skulle brukes.

Etter at man i Tana hadde hatt en lang demokratisk prosess rundt spørsmålet om valg av læreplan, og hver skole hadde valgt vilken læreplan de så det som naturlig å følge, kom departementet 2. juni med dokumentet hvor det sto at alle kommunene innafor forvaltningsområdet skulle følge samisk læreplan.[6] Timingen kunne ikke vært mer uheldig. I Finnmarken 17. juni forteller trebarnsmor Grete Erlandsen hvordan foreldrene ved Seida skole følte departementets avgjørelse: «– Vi følte oss fullstendig latterliggjort. Her hadde vi hatt flere møter og grundige diskusjoner, samt avstemning blant både elever og foreldre. ... Departementet burde sagt fra om sitt syn med en gang.»

Dette er nok mye av grunnen til den voldsomme motstanden som kom i Tana. Folk følte seg ført bak lyset, og de opplevde at de ble utsatt for et maktovergrep. «Nei til Sameland» hang seg på, og dermed ble dette til en antisamisk motstand. Men det var ikke «Nei til Sameland» som jobba mest med skolesaken. Det var det «Foreldreaksjonen for nasjonal læreplan» som gjorde. Denne gruppa besto både av foreldre som var medlemmer i «Nei til Sameland», og av foreldre som ikke var det. De hadde én sak på dagsordenen, og det var å få nasjonal læreplan innført ved de tre tanaskolene som ønska det. Leder i Tana Venstre, Fred Johnsen, beskriver kjernen i motstanden i et avisinnlegg i Finnmarken medio juli 1997: «... Samisk utdanningsråd var til stede på kommunestyremøtet i april og redegjorde for Samisk og Nasjonal læreplan. Da fikk jeg som kommunestyrerepresentant et klart inntrykk av at vårt lokale demokrati fikk ta beslutningen om hvilke elever som skulle følge hvilke læreplaner. ... Når departementet nå har snudd om i sin mening om hvem som skal kunne vedta læreplan, ... Det er uakseptabelt at kommunen skal finne seg i en slik behandling. Tana Venstre mener det er helt rett at samiske barn skal få følge en samisk læreplan. Slik kan de styrke sin samiske identitet. At de skoleelever som ikke er samer skal få kjennskap til samisk kulturhistorie og også velge å lære seg språket, er selvsagt i vår kommune. Men språkopplæring må skje frivillig, og dette er faktisk tatt hensyn til i den samiske læreplanen. Men det kan ikke være meningen at ikke-samiske barn skal få en «samisk identitet», slik det faktisk står i Samisk Læreplan? Det vil være å gjøre de gamle fornorskningssyndene om igjen.»

Departementet hadde altså hatt en uryddig prosess overfor kommunene, og plantekstens målformulering viste et indre-Finnmark-perspektiv på samisk skole. Læreplanen forelå heller ikke i sin helhet da det ble bestemt at alle skolene skulle følge den. Lærerne gikk til sommerferie uten å ha sett det fullstendige styringsdokumentet for neste undervisningsår. Først 16.juli kom regjeringsvedtaket på at L97S skulle gjelde innafor hele det samiske forvaltningsområdet. Den trykte utgaven av den nye læreplanen forelå ikke før medio august 1997.[7]

Usikkerheten rundt den nye læreplanen var derfor naturligvis stor. Samtidig verserte det mange forestillinger om hva samisk læreplan ville innebære. Torstein Erlandsen, firebarnsfar ved Seida skole og medlem i «Nei til Sameland», uttalte: »Jeg mener at mine barn har mer bruk for nasjonal læreplan. Hvis de skal utdanne seg innen data har de mer bruk for vanlig engelsk enn et engelskfag der de skal lære å snakke engelsk om gammer og lavvoer».[8]

Ved skolestart i august 1997 var det demonstrasjoner foran rådhuset i Tana. Samtidig ble barn fra tre barneskoler i Tana holdt hjemme på grunn av misnøye med den nye planen. På den tida var det fem grunnskoler i Tana: Seida, Austertana, Boftsa, Sirma og Buolbmát sámeskuvla. Det var barn fra de tre førstnevnte skolene, de som lå i tidligere Tana kommune, som ble tatt ut av undervisninga. – Vi er ikke samer og aksepterer ikke at våre barn skal bli påtvunget en samisk identitet, sa Jan Olsen fra «Nei til Sameland» til cirka 50 frammøtte foreldre og barn.[9]

Foreldre i den delen av Tana kommune som tidligere var Polmak kommune, reagerte med å tenke høyt: – Om ikke myndighetene sørger for at deres lov om samisk språk og kultur blir fulgt, bør vi diskutere en kommunedeling, sa Viktor Trosten, leder i Tana sameforening – NSR[10].

I følge Aftenposten var det opptil 70 elever som ikke møtte til undervisning. Det var sprikende virkelighetsoppfatning blant debattantene. Aksjonisten Eldbjørg Jørgensen sa: «Vår familie har ingen samisk bakgrunn. Det er helt galt å tvinge norske barn til å få samisk identitet.» Samtidig slo Viktor Trosten fast: «I alle år har samiske elever fulgt den norske skole. Det kan virke ufarliggjørende at norske elever nå lærer litt om samisk språk, kultur og historie.»[11]

Man var altså ikke enige om hva den nye læreplanen var, eller kunne komme til å bli. Og læreplanen la opp til fem mulige språkvalg: Samisk som førstespråk med norsk som andrespråk, norsk som førstespråk med samisk som andrespråk, norsk som førstespråk med samisk språk og kultur som fag, norsk som førstespråk med finsk som andrespråk eller bare norsk som førstespråk.

Til tross for alle disse valgene, som også innebar at man kunne velge bort samisk helt og holdent, slo altså læreplanens prinsippdel fast at målet med planen var å «...sikre en positiv identitetsutvikling og funksjonell tospråklighet.» Dette illustrerer at planen ikke var godt nok gjennomarbeida. Punktet om tospråklighet ble tatt ut i den endelige versjonen av læreplanen.

Mens foreldre holdt barna sine hjemme fra skolen, tok tanker om å starte privatskole form, og i tillegg kom en aksjon mot aksjonen på banen. I september var det to underskriftslister i sirkulasjon i nedre Tana. Den ene lista sto «Foreldreaksjonen for nasjonal læreplan» for. Den andre lista, som kom som en reaksjon på denne, var et brev som het «Ja til samisk læreplan». De foreldrene ved Boftsa, Austertana og Seida skoler som ønsket samisk læreplan sto bak brevet. De ba om å ikke bli glømt når departementet hadde samtaler med Foreldreaksjonen.[12]

Jon Lilletun, som da var leder i kirke- og undervisningskomiteen, viste forståelse for «Foreldreaksjonen for nasjonal læreplan» sine krav. 3. september uttalte han til avisa Dagen: «Løsningen er å utsette reformen et år og satse på et venteår når man oppdaget den sterke motstanden. Dette venteåret kunne de to skolekretsene med flertall for samisk hatt samisk læreplan, og de tre skolekretsene med flertall for nasjonal læreplan hatt nasjonal læreplan. I løpet av dette året kunne man ha brukt tid til å finne fram til en minnelig ordning. Etter mitt syn burde det fortsatt være muligheter for et slikt forlik.»

Daværende kirke- og utdanningsminister Reidar Sandal prøvde å roe gemyttene med et brev til Tana kommune hvor han blant annet forklarte hva han forsto med læreplanens formulering om at skolen skal fremme samisk identitet: «Det samiske læreplanverket, som er laget for den norske enhetsskolen, legger vekt på fleksibilitet og åpenhet for det mangfold av språk og kulturer som lever side om side i det samiske forvaltningsområdet. Samtidig som læreplanverket skal ivareta samisk språk, kultur og identitet for samiske elever, skal opplæringen også ivareta og styrke identiteten hos elever med norsk og kvensk bakgrunn.» [13]

For noen toppet striden seg i begynnelsen av september. De rykka inn en rubrikkannonse i Finnmarken 10.09.97: «KUNNGJØRING. Gårder i Tana vurderes byttet mot tilsvarende gårder sørpå, grunnet hets fra samepolitikere. Bill.mrk. Tana.» I alt elleve bolighus og gårder ble annonsert til salgs i Finnmarken denne dagen.[14] Samtidig varslet «Nei til Sameland» at de skulle demonstrere foran Stortinget påfølgende søndag og mandag. Men med dette var noe av lufta gått ut av ballongen. Mandag 15. september kan Aftenposten melde at aksjonistene fra Tana aldri dukket opp foran Stortinget. Etter denne datoen har jeg ikke funnet flere saker om Tana-konflikten i Aftenposten.

Utover høsten og vinteren ble det jobba fra departementshold med å gjøre planen spiselig for de fleste. Da Lilletun overtok styringa av departementet høsten 1997, åpnet han for en begrenset høringsrunde om L97S. Denne skulle være sluttført 1. mars 1998. Departementet holdt et møte i Lakselv 8. januar 1998 i Lakselv med representanter fra alle kommunene innafor samisk forvaltningsområde.[15]

Først i juni 1998 var kampen ugjenkallelig over. Stortingsflertallet vedtok da at den reviderte L97S skulle brukes på alle offentlige skoler innenfor det samiske forvaltningsområdet. I den første utgaven av L97S het det: «Å vokse opp vil si å vokse inn i det samiske og etter hvert den norske felleskulturen». Dette ble i den endelige versjonen endret til: «For samiske elever vil det si å vokse inn i den samiske og etter hvert den norske felleskulturen». Formuleringen om at læreplanen skulle gi elevene en samisk identitet, ble også endret.

Små, men viktige endringer. Det ble altså etter høylydte protester og nye høringsrunder gjort de justeringene som skulle til for å gjøre læreplanen spiselig for de fleste av innbyggerne i de samiske kommunene.

Seida skole var en av de tre skolene i Tana der flertallet av foreldrene ønska nasjonal læreplan.
(Foto: Svein Lund)

Hva gikk galt?

Hvordan kunne dette arbeidet komme så skeivt ut? En faktor er nok mangfoldigheten i det samiske samfunnet. Kåfjord, Porsanger og tidligere Tana kommune er mer fornorska områder enn Karasjok, Kautokeino og tidligere Polmak kommune. Det hører med til bildet at det kom noen protester fra Nesseby og Porsanger også. Disse fikk imidlertid ikke så dramatiske uttrykk som i Tana og Kåfjord, og ble derfor heller ikke omskrevet i samme grad.

I Tana lever vi fortsatt med det skillet som eksisterte før sammenslåinga av innlandskommunen Polmak og fjordkommunen Tana i 1964. Tana bru, som krysser Tanaelva ved Øvre Seida, ligger høvelig til på den gamle kommunegrensa. Stedet har blitt et knutepunkt både for trafikken i Øst-Finnmark og for folk fra øvre og nedre del av nåtidens Tana kommune, men det er fortsatt store forskjeller mellom «gamle Polmak» og «gamle Tana». Disse forskjellene nærmest eksploderte våren 1997. Det var folk fra tidligere Tana kommune som følte at det ble for mye samisk, at det ble for fremmed, for feil, for tøft – det var mange grunner til å aksjonere. På bilder fra demonstrasjoner kan jeg tyde ansiktene til søskenbarn av min far. Hvorfor de stiller seg opp for å demonstrere mot det de vitterlig kommer fra, kan jeg bare gjette meg til, men jeg vil her lene meg på en uttalelse som Paul Pedersen siterer fra Kåfjord. Her var det en mor som tok barnet sitt ut av samiskundervisninga. Læreren forteller: «Så gikk jeg hjem til foreldrene. De første jeg kom til, spurte jeg ungen om hvorfor han hadde sluttet. Ungen svarte at han ikke fikk lov av foreldrene. Jeg spurte så mora, som svarte: Ja, jeg vil ikke at mine unger skal oppleve det jeg har opplevd. Jeg vil ikke det. Men moren føyde til at hun syntes det var grusomt at hun mente det. Med andre ord, fornorskningsprosessen hadde virket...»[16]

Kåfjord våren 1997

I Kåfjord hadde det pågått en lengre debatt om «det samiske». Alt ved innføringa av samemanntallet begynte stridighetene innad i familier. Ved å melde seg inn i manntallet kunne en person stemple hele slekta si. I noen familier kunne ikke søsken eller foreldre og barn snakke med hverandre lenger. Man sto da foran en lang prosess som blant annet innebar omkoding av tradisjoner som til da hadde blitt oppfatta som lokale. Nå begynte noen å kalle de samme måtene å gjøre ting på, den samme materielle arven, for samisk eller sjøsamisk. Samtidig begynte man å diskutere hva stedene i kommunen skulle hete, eller egentlig het. Da samelovens språkregler trådte i kraft 1.1.1992 startet en lengre identitetsstrid i kommunen for alvor. Generelt kan man si at ytre, mer norske deler av kommunen sto mot indre, mer samiskprega bygder, men det var også adskillig konfliktstoff innad i bygdene, og som nevnt innad i familier. «Jagi vai Beaivvi», som senere ble «Riddu Riđđu», var så til de grader omstridt. Festivalen og dens eier, Gáivuona Sámi Nuorat (GSN), ble motarbeidet på de underligste måter, og en del innbyggere hadde helt utrolige forestillinger om hva det kunne innebære å befatte seg med GSN: «Den 20.3. d.å. fikk jeg et brev, en stor gul konvolutt, poststemplet i Olderdalen. Adressen var Agnes Eriksen, 9074 Olmmáivággi. Avsender var Gáivuona Sámenuorat, Olderdalen. Jeg har aldri vært medlem der eller bestilt noe fra de. De provoserte rett og slett. Jeg tok straks brevet nedover til posten og sendte det i retur, uåpnet. Dagen etter ringte jeg til lensmannen. Jeg sa at brevet kunne inneholde eksplosiver. «Det kunne det», svarte han.»[17]

Lyngenkofta ble rekonstruert og tatt i bruk fra 1995. En kvinne som stilte i lyngenkofte på 17. mai-feiring i Olderdalen fortalte meg i et radiointervju at hun da ble fullstendig usynlig. Ingen snakket til henne. Ingen svarte henne når hun henvendte seg til dem. Først da hun gikk hjem og skiftet og kom tilbake i «sivil», ble hun et menneske igjen. Ved lokalvalget seinere samme år ble hun kasta fra kommunestyret i en ren strykeaksjon. I et avisinnlegg i Framtid i Nord skrev Eilif Johansen i sakas anledning at han ikke forsto hvordan noen kunne regne med å komme inn i kommunestyret når man hadde stilt seg opp i samekofte 17. mai.[18] Gjennom hele denne perioden pågikk også en kampanje mot de nye kommuneskiltene. I sørenden av kommunen, mot Skibotn, ble Gáivuona suohkan-skiltet beskutt. På fergekaia i Olderdalen ble skiltet malt over. Og i nordenden av kommunen, mot Nordreisa, ble skiltet rett og slett fjernet – flere ganger. Striden rundt skiltene som symbol på den nysamiske tida, var så tøff at den til og med ble teater.[19] Det var tungt å være prosamisk.

Kristendommen i Kåfjord er sterkt preget av læstadianismen. I 1992 kom det til splittelse innafor Lyngen-retninga.[20] Splittelsen gikk tvers gjennom indre Kåfjord, og skapte dype sår. Når man er sterkt troende og uenige om grunnleggende ting, er det sjelens evige frelse det handler om. Så da stridighetene rundt samiske spørsmål toppa seg rundt 1997, var det en del dypt sårede mennesker som ble kasta inn i en ny opprivende strid.

Kåfjordinger som ser på seg sjøl som sjøsamer, er ikke udelt begeistra for det som kommer fra Kautokeino. Den samiske læreplanen ble sett på som et direktiv fra innlandet, og sjøsamene kjente ikke seg sjøl igjen i det bildet av det samiske som læreplanen ga. Både bildebruken og ordbruken i planen, og også læringsmålene, opplevdes som tilpassa en virkelighet på indre strøk. Prosamiske kåfjordinger kan nok ofte føle at de står i skvis mellom det innlandssamiske og det kystnorske. Sjelden har dette blitt så tydelig som da den første versjonen av den samiske læreplanen lå på bordet. Den ble vanskelig å forsvare.

Striden i Kåfjord

Foreldre i Kåfjord reagerte på mye av det samme som foreldre i Tana. Et hovedpunkt i kritikken mot planen var at den krenket foreldreretten. I Kåfjord hadde man ikke hatt en forutgående prosess hvor hver skole hadde diskutert hvilken læreplan de ønsket å følge. Men kommunen formidlet signaler om departementets holdning i brev til samtlige foreldre alt 6. mai, og holdt særskilte informasjonsmøter om saka ved tre av kommunens fem skoler seinere samme vår.

Ikke overraskende kom protestene mot samisk læreplan til å få en annen form i Kåfjord enn i Tana. I Kåfjord hadde man et forum som het «Foreldrearbeidsutvalget i Kåfjord kommune». I et avisinnlegg i Nordlys 22.09.1997 gjorde de rede for sitt syn: «Alle foreldre føler seg overkjørt av departementet. Vi har ikke på noe tidspunkt fått uttale oss om L97 eller innføringen av denne. Vi har merket oss at statsråd Sandal har innhentet råd fra ulike hold. Det er merkelig at han ikke har innhentet råd fra oss som læreplanen skal gjelde for. At han har lagt vekt på Sametingets mening, finner vi enda mer underlig. Sametinget er ikke et demokratisk organ for oss. Kun et lite mindretall av de stemmeberettigede stemmer ved sametingsvalgene i Kåfjord. Vi har demokratiske organer i vår kommune som vi mener skal uttale seg i slike saker. Det er foreldrene som har ansvaret for sine barn. Derfor burde KUF/Sandal høre mer på oss enn på et Sameting som ikke på noen måte skal følge læreplanen i skoleverket. Departementet må i sin iver etter å rette opp overgrep mot den samiske delen av befolkningen, ikke begå et nytt overgrep mot den norske delen av befolkningen.»

I Kåfjord, som i Tana, var det formuleringer i planens prinsipielle del som vakte mest harme. Men også sider ved stoffutvalget var egnet til å provosere. Paul Pedersen og Asle Høgmo har i arbeidet med sin rapport «Kamp, krise og forsoning» intervjuet en del lærere i Kåfjord. Lærerne mener at «L97S har en skjevhet i stoffutvalg for det som angår samene i favør av Indre Finnmark. Dette mener de både skyldtes sammensetningen av de som skapte planen, og manglende høringer.»[21]

Tilleggsstøy til læreplankonflikten skoleåret 1997/98 var høringsrunden for ny handlingsplan for samisk språk og kultur. Alle samiske forvaltningskommuner er pålagt å ha en slik plan, og den skal rulleres med jevne mellomrom. Den nye planen skulle gjelde fra 1998 til 2001, og høringsrunden for denne planen sammenfalt med den nye høringsrunden for L97S. Dermed ble disse to sakene koblet sammen. Ved en feil fra kommunens samepolitiske utvalg ble handlingsplanen sendt ut på høring uten forutgående behandling i formannskapet. Dette medførte mer enn murring blant de ansatte på rådhuset. Alt i 1992 hadde hele 22 ansatte i sentraladministrasjonen gått til åpen motstand mot språkloven. Nå ble det en ny runde med følelsesladet debatt rundt «det samiske». Trivselen på arbeidsplassen sank mot frysepunktet. Mange sa at de ville slutte. Mange klarte ikke å utføre jobben sin. En av de tingene de ansatte fryktet, var at de skulle bli nødt til å svare «Gáivuona suohkan, Kåfjord kommune» på oppringninger til sentralbordet. Ordfører Åge B. Pedersen måtte berolige med at ingen skulle bli pålagt å si disse to ordene på samisk.[22] Mens man ganske raskt forlot ideen om en livssynsskole i Tana, og faktisk startet opp Tana Montessoriskole, ville man i Kåfjord ha en kristen skole med basis i læstadianske verdier. En foreldregruppe søkte om å få opprette en privat skole i kommunen. Pedersen/Høgmo skriver at når kommunens økonomiske situasjon var presset, så var denne søknaden noe som påskyndet en avgjørelse som før eller siden måtte komme. Skattvoll og Djupvik skoler ble lagt ned fra og med skolestart høsten 2000. Først da ble det skolestreik i Kåfjord, og dette var en kort streik som noen foreldre ved tidligere Skattvoll skole gjennomførte. Selv om nedleggelsen av Skattvoll skole medførte at det ble stående et tomt skolebygg midt i læstadianernes kjerneområde, ble det aldri startet en kristen privatskole i Kåfjord.

Det kan være flere grunner til dette. Personlig tror jeg at splittelsen innen Lyngen-retninga er en viktig grunn. Når man ikke kan feire gudstjeneste ilag, kan man vanskelig bygge opp en privatskole sammen. Den gjensidige tilliten et slikt samarbeid fordrer, er ikke tilstede.

Riddu Riđđu har virkelig satt Kåfjord og Manndalen på kartet.
(Festivalplakat fra 2001, tegna av Asbjørn Forsøget. Gjengitt etter Lene Hansen: Storm på kysten.)
Tana Montessoriskole blei starta i protest mot samiske læreplaner
(Foto: Svein Lund)

Kåfjord og Tana – fellestrekk og ulikheter

Hvis man skal dømme etter medieoppslag, bølget striden i Tana med en helt annen støy enn i Kåfjord. Men Kåfjord hadde allerede vært i media gjennom hele 90-tallet med konflikter rundt samesaker, det hadde vært mer eller mindre sammenhengende konflikt der gjennom et tiår. For NRK Sámi Radio var det helt sikkert lettere å finne samisktalende intervjuobjekter i Tana, og lettere å finne folk som i det hele tatt var villige til å uttale seg offentlig. Som radiojournalist i Kåfjord vinteren 1997/98 hadde jeg ved flere anledninger problemer med å finne folk som var villige til å snakke med meg, og mange av de som tross alt ville snakke med meg, ville slett ikke uttale seg «på lufta». Dette var nok ikke et problem i Tana.

Både i Tana og Kåfjord var det andre konflikter og traumer som hadde påvirka folk de siste årene opp mot 1997. I Tana hadde den åpnere grensa mot Russland ført til sprit- og tobakksmugling og prostitusjon. Skiippagurra var landskjent som et sentrum for åpenlyst salg av disse «varene». Denne trafikken var en stor prøvelse for lokalsamfunnet. Familier ble splitta, gikk i oppløsning, mange ble tungt utfordra på verdighet. I Kåfjord var det splittelsen blant læstadianerne og det at det samiske begynte å bli mer synlig, som hadde tatt på. Utfordringene for enkeltpersoner var nok vel så store i Kåfjord som i Tana. Det å overhodet nevne det samiske i Kåfjord, opplevdes så smertefullt for mange at de måtte avvise totalt alt som kunne minne om dette. I tidens løp har flere og flere «fått litt mer forståelse for den blindheten som ligger i den massive fornorskningsprosessen som fant sted, og som faktisk fortsatt er virkende inntil denne dag.»[23]

Derfor har prosamiske krefter i Kåfjord jobbet på mange felt. Salmesang på samisk har vært en viktig inngang til aksept av arven. Kulturskolens leder, Liv Rundberg, har hatt salmesang på sykehjemmet i mange år. Der har beboerne fått høre salmesang på sitt eget morsmål, samtidig som yngre tilstedeværende både har fått oppleve at samisk og kristendom kan gå hånd i hånd, og at den lokale salmeskatten har blitt løfta fram. Dette arbeidet har medført at tradisjonelle Kåfjord-salmer er med i den nye samiske kirkesalmeboka[24]Paul Pedersen og Asle Høgmo: Kamp, krise og forsoning s. 90.
, og slik blir også de kristne i Kåfjord i større grad en del av det allsamiske fellesskapet.

Deanu sámeskuvla blei bygd «så stor som det var politisk mulig». Etter kort tid måtte Tana kommune utvide skolen. Her ser vi skolen etter påbygginga.
(Foto: Siri Broch Johansen)
Manndalen skole i Kåfjord
(Foto: Hege Siri)

Politisk etterspill – kommunevalget 1999 og tida etterpå

I Kåfjord ble også innføringa av L97S sett på som en konsekvens av at kommunen var innafor det samiske forvaltningsområdet. For noen ble dermed det egentlige målet å få kommunen ut av forvaltningsområdet. Før kommunevalget i 1999 sendte Ytre Kåfjord Bygdeliste (YKBL) ut et spørreskjema til samtlige velgere i kommunen hvor de ble bedt om å svare på spørsmål rundt sin holdning til bruk av samisk i forvaltninga, skolen, barnehagene og på skilt. Spørsmålsstillinga ble av prosamer oppfattet å være tendensiøs, og undersøkelsen ble boikotta av de prosamiske miljøene. Likevel hadde undersøkelsen en svarprosent på hele 59, og hele 88 % av de som svarte, ønska ikke at kommunen skulle være innafor samisk forvaltningsområde. Resultatet av kommunevalget ble slik at YKBL fikk ordføreren, så man kan ikke se bort fra at de fikk en del stemmer på grunn av sitt fokus på samisk språklov som noe negativt for kommunens innbyggere. Det var flere saker som hadde innvirkning her, blant annet en forskyving av det kommunale tjenestetilbudet fra Ytre mot Indre Kåfjord, men YKBL gjorde samesak til sin hovedvalgkampsak og hadde fokus på det gjennom hele valgkampen. Et av punktene på YKBLs program var å få Kåfjord ut av samisk forvaltningsområde.

I Tana ble ikke «det samiske» tematisert på samme måten. Men aksjonene fikk sitt ekko i kommunevalget 1999 også der. Tana Fremskrittsparti ble opprettet, og i løpet av kommunestyreperioden 1995–99 tok flere representanter fra andre partier overgang til FrP. FrP kom inn i kommunestyret i 1999 med hele sju representanter. I samme periode var det fem representanter i Høyres gruppe. Høyre hadde ordføreren i denne perioden.

Det var i denne perioden saken om bygging av ny sameskole ved Tana bru skulle avgjøres. Skolen ble bygget, og den ble innviet høsten 2003. Men allerede i 2009 måtte den utvides, etter at elever fra skolen i flere år hadde ført en nomadetilværelse rundt omkring i bygda. En av Arbeiderpartiets daværende kommunestyrerepresentanter har uttalt at Deanu sámeskuvla ikke ble bygget så stor som elevtallet tilsa, men så stor som det var politisk mulig å få til.

Det siste tiåret har både Kåfjord og Tana jobba mye med samiske saker. Men det er stor forskjell på hvordan de to kommunene gjør dette. Det har vært forskjellig holdning til slike saker, og forskjellig temperatur og vilje fra kommuneledelsen. Mens Tana kommune stadig ligger i strid med Sametinget om bruken av tospråklighetsmidlene, har Kåfjord blitt et forbilde med sine målretta tiltak, synlige resultater og korrekt rapportering. Tana kommune bruker mest penger på den særskilte sameskolen, og ettersom tospråklighetsmidlene ikke skal brukes på skole, har kommunen problemer med å få Sametingets aksept for sin måte å jobbe med tospråklighet på. Kåfjord ligger stadig fremst i å finne på nye målretta tiltak som viser seg å virke. De var den første kommunen som tilbød samiskkurs for sine ansatte, med full permisjon med lønn over åtte uker per kurs. Tana kommune har ikke ønsket å gi heltidspermisjoner, og har derfor svært få kommunalt ansatte som gjennom kursing har kommet opp på et språknivå hvor de kan gå videre og lære samisk så godt at de blir språkbærere. Kåfjord kommune var den første kommunen som valgte et eget samepolitisk utvalg. Tana kommune har ment at det ikke er behov for det. Kåfjord kommune var den første kommunen som betalte abonnement på en samiskspråklig avis for de innbyggerne som ønsket å lese samisk. Tana kommunes samisklesende innbyggere betaler sine aviser sjøl.

I 2009 ble Kåfjord kommune den første kommunen som tok et samfunnsansvar utover arbeidsgiveransvaret – da ble det mulig for foreldre med barn som har samisk på skolen å ta samiskkurs med lønnskompensasjon sjøl om de ikke er ansatt i kommunen. Dette er fortsatt utenkelig i Tana. Noe av bakgrunnen for disse forskjellene er at man i Kåfjord har erkjent at språket er skjørt som glass. I Tana føler man fortsatt at det er nok folk som kan samisk likevel. Kåfjord har erkjent at de sjøl må lære opp nye samisklærere blant sine egne innbyggere, og har gjort det. Tana har hatt sameskolen, som de forsåvidt bruker langt mer ressurser på enn Kåfjord noen gang har gjort på kursing. Sameskolen har i løpet av sin 30-årige historie bidratt med grunnskolering for mange som seinere har blitt samiske lærere. I Kåfjord har man hatt en befolkning som stort sett var passivspråklige. I Tana har man hatt mange aktivt samiskspråklige, så man har ikke sett det nødvendig å bruke så mye ressurser på de passivspråklige. Man kan si at Tana kommune satser på skolering av barna, mens Kåfjord satser på skolering av de voksne, og det siste er mer i tråd med reglene for bruk av tospråklighetsmidler. Derfor fremstår Kåfjord som langt «flinkere» enn Tana, selv om Tana egentlig bruker langt større ressurser på samisk språk enn Kåfjord.

Kåfjord har også hatt en helt spesiell seminarrekke for ansatte i helse- og omsorgssektoren. I løpet av fire år, fra 1998 til 2002, deltok samtlige ansatte på seminarer hvor mange sider av den samiske historien, kulturen, traumene og språket ble gjennomdrøftet. Dette har ført til en helt annen forståelse for slike problemstillinger. Avdelingslederen på sykehjemmet, Agnes Nilsen, sier: «Vi står på en annen plattform i dag enn vi gjorde for fem år siden. Det har skjedd mye. Vi har i dag positive holdninger til både språket, kulturen og oss selv. Det samiske språket høres mer på sykehjemmet enn før. Vi sliter litt med det finske språket. Utfordringen blir å ta det samiske språket mer i bruk. Den samiske salmesangen har vært viktig.»[25]

I Tana har det ikke vært holdt en lignende seminarrekke. Kommunens ansatte har dermed også gått glipp av den fellesforståelsen et slikt utdanningsprogram gir.

Oppsummert kan man si at Kåfjord kommune var kommet til et punkt hvor det ble helt nødvendig å ta noen grep. Konfliktene var store, og dyp smerte i store deler av befolkningen førte til at man måtte gjennomgå noen prosesser for å komme fram til en mer felles forståelse. Det er ikke slutt på samehets og konflikter i Kåfjord, men det er på et nivå som er til å leve med.

Tana kommune kom aldri til dette punktet. Derfor har Tana kommune som arbeidsgiver aldri sett det nødvendig å sette i verk slike tiltak som Kåfjord kommune har gjort. I helsesektoren nyter man godt av blant annet flerspråklig pleiepersonell fra nabokommunen Utsjok, og det er alltids samisktalende pleiere å få tak i. Derfor ser det heller ikke ut som om Tana kommune, deler av befolkninga eller deler av arbeidsstokken har gjennomgått noen bevisstgjøringsprosess. Ting er mer ved det gamle. Og med Tana Montessoriskole [26] har de som ønsker et alternativ, sin skole. Tana kommune har fortsatt ikke hatt sin katarsis.

Hvor står Tana og Kåfjord i dag i forhold til «det samiske»?

Hvis sentralbordet er kommunens ansikt utad, er det ikke tvil om hvilken kommune av disse to som ligger best an i å implementere samelovens språkregler. Sjøl i dag, i 2011, blir du møtt av følgende forhåndsinnspilte beskjed når du ringer Kåfjord kommune: «Velkommen til Kåfjord kommune.» I Tana blir du møtt av: «Velkommen til Tana kommune. Tast to for samisk. Tast en for norsk, eller vent på svar.»

Likevel, når man i dag tenker på Kåfjord kommune, er tanken på «det samiske» ikke langt unna. Kommunen er aller mest kjent for Riddu Riđđu, og samisk er en naturlig del av driften til blant annet Nord-Troms museum, Kåfjord kulturskole, Manndalen husflidslag og ikke minst kommunen selv. Kåfjord er det samiske navet i Nord-Troms, og de samiske miljøene i Tromsø og Kåfjord har mange treffpunkter.

Til tross for at samisk språk har en langt større og mer sjølsagt plass i tanasamfunnet, er Tana fortsatt en kommune som vakler i sin omgang med «det samiske». Sporene fra Polmak/Tana-kommunesammenslåingen i 1964 er fortsatt synlige. Men det undervises i samisk på alle skoler i kommunen, og de barna som får sin skolegang ved Deanu sámeskuvla blir trygge på sin samiskhet og gode språkbærere. Elevene ved Sirpmá skuvla har i tillegg en riksgrenseoverskridende oppvekst, som dermed vektlegger det samiske fellesskapet forholdsvis mer enn det nasjonale norske fellesskapet.

I Kåfjord må man fortsatt kunne norsk for å klare seg. Selv om det er levedyktige samiske «lommer» i samfunnet, har ikke kommunen den naturlige bredden man finner i Tana, og det vil den sannsynligvis aldri få, geografisk adskilt som den er fra de andre kommunene som omfattes av samelovens språkregler.

En ting som har vært lite synlig i historieskrivinga rundt striden om det samiske i Kåfjord, er det store framskrittet som har skjedd i grunnskolen med hensyn til samisktilbud. I løpet av perioden fra samisk språksenter ble oppretta i 1994 og fram til i dag har antallet lærere med samisk i fagkretsen nærmest eksplodert. I 1994 var det såvidt Manndalen skole og Trollvik skole var i stand til å tilby andrespråksundervisning. I 1997 ble det opprettet en egen samisk avdeling i Fossen barnehage i Manndalen, og samme høst ble den første klassen med samisk som førstespråk oppretta ved Manndalen skole. Alle elevene i denne klassen hadde minst en samiskspråklig forelder som kom fra det «kjernesamiske» området. Nå, skoleåret 2010/11, er det to slike klasser ved skolen, en med tre førsteklassinger, og en med tre 4.–5.-klassinger. Disse elevene har foreldre fra Kåfjord som har lært samisk i varierende grad som voksne. I skrivende stund er 6 av 12 lærere ved Manndalen skole i stand til å undervise på samisk. På Olderdalen skole har halvparten av førsteklassingene valgt samisk som fag. Disse enkle tallene forteller mer enn noe annet at ting går seg til. Det bare tar litt tid.


[1] Norut-rapport 4/2004.
[2] NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur og NOU 1997:5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett.
[3] Finnmarken 24.05.1997
[4] Finnmarken 20.06.1997
[5] Skolene i Nesseby, Karasjok, Porsanger og Kautokeino, samt to skoler i Tana brukte M87S i større eller mindre grad. I tillegg blei planen brukt på sameskolene i Troms, Hattfjelldal og Snåsa.
[6] Finnmarken 05.06.1997
[7] Paul Pedersen og Asle Høgmo: Kamp, krise og forsoning s. 58
[8] Finnmarken 17.06.1997
[9] Aftenposten 25.08.1997
[10] Aftenposten 26.08.1997.
[11] Aftenposten 26.08.1997.
[12] Finnmarken 25.09.1997.
[13] Nordlys 05.09.1997.
[14] Aftenposten 11.09.1997.
[15] Paul Pedersen og Asle Høgmo: Kamp, krise og forsoning s. 61.
[16] Paul Pedersen og Asle Høgmo: Kamp, krise og forsoning s. 107
[17] Framtid i Nord 08.04.1995.
[18] Paul Pedersen og Asle Høgmo: Kamp, krise og forsoning, s. 53.
[19] Totalteatrets forestilling Siste kveld med mamma inneholdt blant annet sangen Skiltskyttera.
[20] Egen læstadiansk retning. Erik Johnsen var hovedpredikanten innen denne retningen, som hovedsaklig har medlemmer i Nord-Troms.
[21] Paul Pedersen og Asle Høgmo: Kamp, krise og forsoning s. 60.
[22] Paul Pedersen og Asle Høgmo: Kamp, krise og forsoning s. 65.
[23] Paul Pedersen og Asle Høgmo: Kamp, krise og forsoning s. 55.
[24] Sálbmagirji II, Verbum 2005. Salmene nr. 745, 746 og 751 er Kåfjord-salmer. Både tekst og tone er laget i Kåfjord. Salmene er en del av den rike læstadianske tradisjonen, og avspeiler også den selvfølgelige plassen samisk språk hadde i Kåfjord rundt år 1900. Det er også andre salmer i salmeboka som har egen tone fra Kåfjord, blant annet salme nr. 544.
[25] Paul Pedersen og Asle Høgmo: Kamp, krise og forsoning s. 90.
[26] Tana Montessoriskole er omtalt i Samisk skolehistorie 2.


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5