Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Kirke- og undervisningsdepartementet

Innstilling fra komiteen til å utrede samespørsmål

II. Prinsipielle sider av de samfunnsspørsmål som knytter seg til samene.

A) Komiteens grunnsyn.

Oppgaven for komiteen må være å finne fram til retningslinjer og en målsetting for myndighetenes politikk overfor samene som kan styrke den samiske minoriteten økonomisk, sosialt og kulturelt. Ingen av disse spørsmålene kan bli sett isolert, fordi de alle er vevd intimt inn i hverandre. Heller ikke er det mulig å se reinsamenes problem isolert fra de fastboendes, dersom en skal kunne nå fram til en styrkelse av den samiske minoriteten som helhet. Det er en kjent sak at den overveiende del av samene bor innenfor Norges grenser, og at reinsamene igjen bare utgjør en liten del av de norske samene. Sier en at 10 % av de norske samene lever av reindrift, er det høyt regnet.

Dette at om lag 2/3 av det samlede antall samer bor i Norge, legger et særlig stort ansvar på norske myndigheter. Problemene er her av helt annen størrelsesorden og også mer komplisert enn i grannelandene, og den målsetting som blir valgt her, kan lett komme til å bli retningsgivende i Sverige og Finnland og.

Reinsamene er de som i sterkest grad har kunnet bevare en samisk preget livsform. Dette har flere årsaker. En av de viktigste er at de gjennom sitt yrke nyttiggjør områder av landet som ellers ikke ville kunne ha bidradd nevneverdig til landets økonomi. Dermed er reindriften blitt arbeidd inn i landets økonomiske system ved markedsføring av viktige produkt. Her er det viktig å være oppmerksom på at reinsamen «er trass i sin særegne kulturtradisjon i ferd med å bli en yrkesgruppe på linje med andre yrkesgrupper i landet. Hans økonomiske interesser er andre enn de bofastes, og han organiserer seg ikke med sine folkefeller, men med sine yrkesbrødre. Slik blir reinnæringen beskyttet og dermed de kulturelementer som knytter seg til den». (Kolsrud, Sámiid Dilit, s. 122).

Men disse kulturelementer vil bare være en del av samisk kultur. De kan ikke bli en samlende livsform for samene som folk. Kultur er dessuten noe mer enn en livsform, det er i første rekke en samlivsform. Derfor må samisk kultur, om den skal kunne leve. bygge på et organisert samfunn, samtidig som den selv gir dette samfunnet styrke og solidaritet. Dette vil igjen si at samisk kultur bare kan eksistere dersom den gir rom for ulike erverv og for muligheter for å skape trygghet for seg selv og ens nærmeste innenfor sin egen samlivsform.

Forutsetningen for denne tryggheten er at folk vokser opp i den uten å komme i for store personlige konflikter. Det må mest mulig bli skapt vilkår for at barnet gjennom oppdragelse og samvær blir lært inn i en livsform som blir levd og godtatt av de andre innenfor synskretsen, slik at det ikke en vakker dag kommer i den situasjon at det får en mistanke om at det er annerledes enn de andre, at det det selv tenker, tror, sier og gjøler dårligere enn det de andre gjør. «Det er denne nedvurderingen i egnes og andres øyne som skaper flukten ut eller resignasjonen, som avler rotløshet, forakt for det egne og dreper initiativet.» (Kolsrud)

Den samiske livsformen er igjen et ledd i hele landets struktur. En må derfor komme fram til en integrering av de samiske kulturverdier med de norske, slik at begge folkegrupper respekterer hverandres egenart, samtidig som den indre solidariteten blir bevart.

Dette fører til at det samiske samfunnet må organiseres slik at det blir rimelig differensiert, blir tilstrekkelig oppdelt i yrker, til at de ulike mennesker med ulike interesser og evner kan finne sin plass, og at de i sitt eget samfunn kan finne utløp for den framdrift de måtte ha. Slik er ikke situasjonen idag.

Reinnomadismen har for lenge siden nådd metningspunktet for den mengde mennesker næringen kan underholde. Vi kjenner vel til det store tilsiget av reinsamer til kysten og fjordstrøkene, hvor de har slått seg ned som fiskere med litt gårdsbruk som støttenæring. Dette er en prosess som har pågått i noen århundrer. Men samtidig er samene blitt presset innover i fjordene av den norske bosetting langsmed den ytre kysten. Samene er med andre ord trengt sammen i innfjordene og innlandet.

Samtidig har utflyttingen vært hindret. Harald Eidheim har i sin undersøkelse over Polmak vist at når folketallet her er økt sterkt den siste mannsalderen uten at det fram til 1950 har ført til nevneverdig utflytting trass i at økonomien i kommunen ikke er bedret tilsvarende, så må det for en stor del skyldes at det sosiale presset utefra har holdt folk i Polmak innenbygds.

Men dette område har for tiden ikke økonomiske muligheter til å fange opp folkeveksten. Følgen har vært at samenes økonomi jamtover har vært dårligere enn nordmenns ellers. Dette har igjen vært en av de viktigste grunnene til at samene ikke har kunnet hevde seg på linje med andre. De er blitt stående lavere nede i det sosiale hierarkiet enn nordmennene. Yrkesfordelingen mellom samene i forhold til den norsktalende del av befolkningen viser dette klart nok. Foruten den tradisjonelle yrkeskombinasjonen på et lite gårdsbruk, finner en samer først og fremst som mer eller mindre ufaglært arbeidskraft. De som klarer å slå seg gjennom den sosiale muren, og som flytter ut for lettere å kunne gli inn i en norsktalende befolkning, er gjerne ungdom eller folk i sin beste alder, de produktive som har tiltak og skal holde inntekt og kjøpeevne oppe hos befolkningen. Her er et av faremomentene ved å stimulere for stor utflytting. De som blir igjen, blir da gjerne de gamle, noe som gjør det hjemlige samfunnet stivt og uelastisk, tiltakslyst og initiativ blir mindre, samtidig som utflyttingen skaper en kjensle av ikke å strekke til hos dem som blir igjen. På den annen side vil en overbefolkning i jordbruket føre til en så stor fattigdom at disse bygdene alltid vil innta den nederste plassen i det sosiale hierarkiet, ikke først og fremst fordi de er samer, men fordi de ikke i nevneverdig grad greier å bidra med noe positivt til samfunnets husholdning. Men dette vil igjen bli knyttet sammen med det faktum at de er samer.

Dette vil igjen øke avstanden mellom fastboende og nomader. Reinsamene er en viktig produktiv gruppe med sin faste plass i det norske økonomiske system, og de vil i stadig økende grad kjenne seg mer som en yrkesgruppe med særlig status i stedet for som samer. Folkesolidariteten mellom de to samegruppene vil derfor bli svekket, og vil snautt nok kunne spille noen rolle for den felles velferd.

Skal en oppnå å gjøre samene trygge i sin egen kultur på en slik måte at samisk kultur samtidig er trygg innenfor den fellesnorske kulturen, må en derfor både skape vokster- muligheter for en felles-samisk solidaritets- kjensle og økonomiske og sosiale vilkår som kan bringe samene på høyde med resten av den norske befolkning. Det siste kan ikke oppnås bare med forbedringer av samisk reindrift og jordbruk. En må finne fram til andre ervervsgrunnlag, det vil si at det må bli skapt muligheter for industrielle og kommersielle erverv og tjenesteyrker som faller inn i en moderne yrkesstruktur. En må bygge ut næringslivet i samebygdene hvor det er mulig, slik at de får et allsidig sammensatt næringsliv med industri, omsetting og tjenesteyrker i hendene på samer. Men samtidig må dette bli gjort på en måte som virker solidaritetsskap- ende, på en måte som skaper trygghet. Her er det ikke minst viktig at en stimulerer samene til høyere utdanning, samtidig som de blir oppfordret til å virke i samisk områder. Det gjelder embetsverk og andre offentlige stillinger, og det gjelder den kommersielle og industrielle utvikling. En må derfor søke å utdanne en samisk intelektuell gruppe, som kan se det som sin oppgavearbeide for og i sitt eget folk. Vi skal senere komme tilbake til noen av de midlene som kan brukes i dette arbeid. Det må i hvert fall skje på en langt mer effektiv måte enn hittil. Det kan ikke ses som annet enn et nedslående vitnemål om norsk samepolitikk at den samiske avisen Ságat har hatt alvorlige vansker fordi det har vært vanskelig å finne en samisk redaktør skikket for oppgaven. Det vesentlige er at en etter hvert kommer fram til en samisk administrasjon hos samene. Ikke minst viktig er det at rettsvesenet blir administrert av samer, slik at lovbestemmelser praktiseres slik at de minst mulig støter mot samisk rettskjensle. Uten at en kjenner full trygghet overfor rettsvesenet er det vanskelig å skape indre, personlig trygghet i et samfunn.

Men, som allerede sagt, må det kan hende først og fremst skapes økonomisk trygghet. Samene må være trygge for at ikke deres økonomi blir undergravd utefra. Dette er særlig viktig i en så dynamisk tid som vår, hvor mineralressurser, kraftkilder og teknikk betyr mer og mer i vårt kulturelle verdisystem. Det må skaffes sikkerhet for at de områdene som skaffer levemåten for samene ikke blir tatt fra dem, — enten det nå blir oppdage drivverdige mineralforekomster eller ved vassdragsutbygging. Økende trafikkkrav med veibygging, buss- og biltrafikk kan og komme til å bryte ned mye av det økonomiske grunnlaget, dersom det ikke blir tatt tilstrekkelig omsyn til samenes tradisjonelle interesser. Det kan ikke være statsadministrasjonens sak å søke å hindre at det samiske område blir nyttet ut i den moderne økonomis tjeneste, men den må i alle høve søke å hindre at samene og blir nyttet ut. Hvordan dette best vil kunne skje, vil bli utviklet senere. Så sterk som industri-sivilisasjonens ekspansjonstrang er, ligger det her en avgjort fare. Det en må søke å nå fram til i den økonomiske politikken, er med andre ord en form for symbiose, gjensidig avhengighet og gjensidig utbytte.

Utviklingen i reindriften har, som nevnt, vist en tendens til yrkessolidaritet i stedet for folkesolidaritet. Men skal samene kjenne seg trygge i sin egen kultur, må også folkesolidariteten utvikles. Det må bli skapt jamvekt mellom de to solidaritetsformene. Det som skaper folkesolidariteten, er alt det som er felles i livsform og livsstil. De fleste av relasjonene mellom mennesker er basert på språket, derfor er felles språk av uvurderlig betydning når det gjelder å skape solidaritet mellom mennesker. Uten at ens språk er godkjent av samfunnet som brukbart og likeverdig, kan det ikke bli skapt kulturell trygghet. Betydningen av å konsolidere samisk språk kan derfor vanskelig framheves for sterkt. Her vil skoleproblemene naturligvis bli av grunnleggende betydning. En må finne fram til en ordning av undervisningen som skaper muligheter for å lære begge språk uten vansker. At dette lar seg gjøre, er vist innom de mange land som har løst problem- Men det er naturligvis mulig at det må lik gjennom en viss omlegging av undervisningssystemet i samiske områder. Dette vil bli drøftet senere. Viktig er det og å øke det arbeid som er satt inn på å styrke samisk håndverk og kunstindustri. Dette kommer av at språket og etiske og estetiske normer hører til de ting som først læres under innlæringsprosessen i ens egen kultur. De blir i det hele tatt innlært så tidlig at overleveringen fra ættledd til ættledd for en stor del foregår i barnegenerasjonen.

En parallell utvikling av folke- og yrkessolidariteten vil kunne øke trygghetskjenslen også på sosiale og økonomiske felt, slik at tiltakslyst og tiltaksevne blir styrket. Dette betyr igjen, med andre ord, at en styrkelse av den kulturelle egenart vil kunne påskynde i overgangen til et moderne økonomisk system uten å skape personlige og kulturelle konfliktsituasjoner av nevneverdig omfang.

Ved enhver planlegging av dette slaget er det viktig å være oppmerksom på at en utvikling i retning av et moderne, industrialisert samfunn ikke nødvendigvis trenger å gå langs en smal sti: Sovjetsamveldet har vist at det kan foregå på statskapitalistisk grunnlag. Men jamvel i de vestlige landene har veiene vært nokså ulike, noe som går tydelig fram av forskjellen i sosial struktur og kulturelt verdisystem mellom f.eks. Sambandsstatene og England. Atter en helt annen vei går India, som legger stor vekt på å bygge videre på landets egne tradisjoner, for å si det med den indiske filosof, statsvitenskapsmann og politiker, D. V. Gundappa: «Det Gode India kan gjøre i verden er å forbli India, - å bevare sin egen Dharma — og ikke bli et annet Russland eller Amerika. Indias verdisystem er et annet. Det har mye å lære både fra Europa og Amerika. Ukritisk etterligning kan bare gjøre India, ikke til et mer verdifullt India, men til et hybrid India.»

IV. Konkrete tiltak av kulturell art.

a) Skolen.

Innledning.

Kort kan en si at skolemyndighetene for den siste verdenskrig hadde språklig fornorsking som mål, mens det etter krigen er gitt mer rom for samisk språk og kultur, uten at kravet til kunnskap i norsk er minsket. Myndighetene er blitt klar over at økt kjennskap til eget språk ikke svekker opplæringen i norsk — heller tvert om.

Den norske språkpolitikken i tidligere tider har sammen med utbygging av kommunikasjonene ført til en innsnevring av det område der det tales samisk.

Komiteen har ved spørreskjema sendt de kommuner som etter folketellingen i 1930 hadde samisk bosetning, prøvd å få klarlagt den språklige situasjon mellom nybegynnerne blant skolebarna i 1955 og 1956. Fra mange kommuner har en dessverre mottatt ufullstendige oppgaver, og andre kommuner har ikke svart i det hele. Likevel gir nevnte oppgaver visse holdepunkter når det gjelder språksituasjonen. Ved gjennomgåing av de innkomne svar er en kommet fram til følgende:

Finnmark

For de enkelte kommuner gir oppgavene følgende opplysninger:

Kautokeino
I denne kommune oppgis for nybegynnere i 1955 og 1956: 84 % samisktalende, 4 % tospråklig og 12 % norsktalende. For de høyere klasser er sannsynligvis prosenttalet for barn med samisk som heimespråk enda høyere. En merker seg ellers at det mellom fedrene ser ut til å være flere som kan både norsk og samisk enn mellom mødrene. Mange av fedrene som er oppført som to-språklige, har samisk som morsmål. Den samisk-norske abc brukes av alle barn.

Karasjok
Tallet på norsktalende barn synes her å ligge høyere for de yngste årskull enn for alle årskull sett under ett. De norsktalende barna finner en bare i skolen for Karasjok kirkested, mens det i flyttsameskolen og de andre internatskoleordningene bare er samisktalende barn. Også i Karasjok er fedrene mer språkmektige enn mødrene. Av de barna som kommer inn under undersøkelsen taler 72 % bare samisk, 10 % begge språk og omkring 18 % norsk. En del av de sistnevnte kan også sikkert en del samisk Den samisk-norske abc brukes ved alle skoler og av alle barn.

Polmak
I denne kommunen kan et større antall barn begge språk når de begynner på skolen enn Kautokeino og Karasjok. Prosentvis fordeling: samisktalende 69 %, to-språklig 21% og norsktalende 10 %. De fleste av de to-språklige kan en regne med har samisk som morsmål. De fleste norsktalende fins i Skipagurra skolekrets. Den samisk-norske abc oppgis brukt bare ved Sirma skole.

Kistrand
For Kistrand mangler oppgavene for Smørfjord, Lakselv og Olderfjord. Bare oppgaven fra Børselv ser ut til å gi et noenlunde rett bilde av de språklige forhold. De fleste som er ført opp som to-språklige i Billefjord, har sannsynligvis samisk som morsmål. Lokalkjente folk mener at minst 60 % av befolkningen i Kistrand har samisk som heimespråk. Båtsfjord og Berlevåg oppgis ikke å ha noen samisktalende. Dette er vel rett for Båtsfjords vedkommende, mens folk i Gulgofjorden i Berlevåg kommune taler samisk.

Sørøysund
Ufullstendige oppgaver. Flest samisktalende barn i Kårhamn krets, men ellers samisktalende barn spredt utover hele kommunen.

Nordkapp
For denne kommune oppgis 4 samisktalende barn for 2. årskull ved Repvåg skole. Sarnes har sannsynligvis også en del samisktalende barn.

Hasvik
For denne kommune oppgis samisktalende barn bare for Børfjord skole.

Måsøy
For denne kommune oppgis ingen samisktalende barn. Dette kan knapt være rett. Det fins så vidt en vet mange samisktalende i Snefjord.

Lebesby
For Veidnes oppgis de fleste foreldre å snakke både samisk og norsk, men ingen av barna snakker samisk. Det samme gjelder Lebesby der 50 % av foreldrene oppgis å snakke samisk seg imellom, men bare norsk med barna. Dette er vel nærmest utenkelig.

Nord-Varanger
Oppgir ingen samisktalende barn.

Kvalsund
I denne kommune oppgis samisktalende barn bare i tre skolekretser, nemlig Stallogargo, Komagnes og Kokelv. En antar at det også fins samisktalende barn i de andre skolekretsene — muligens med unntak av Halsen krets.

Talvik
I Korsfjord oppgis en del voksne å snakke samisk, mens barna bare snakker norsk. I Lille Lerresfjord oppgis alle foreldre å kunne både samisk og norsk, mens barna oppgis å kunne norsk best. Oppgavene er ellers ufullstendig utfylt.

Tana
Oppgavene delvis ufullstendige. Oppgave fra Vestertana og Boftsa kretser, som begge har mange samer, mangler. For Austertana oppgis norsk som talespråk heime, samtidig som det opplyses at foreldrene kan både finsk og samisk. Bonakas, Vidjenes, Smalfjord og Seida, kretser oppgir samisktalende elever uten at en tør si noe bestemt om antallet for alle årskull tilsammen. Lokalkjente folk mener at minst 60 % av innbyggerne i Tana har samisk som heimespråk.

Sør-Varanger
Oppgavene er ufullstendige, men det er tydelig at det enda snakkes mye samisk i følgende kretser: Ropelv, Neiden, Sandnes og Jarfjord. For Bugøyfjord må oppgaven være direkte feil da folk der oppgis som finsktalende, mens de, så vidt en kjenner til, er samisktalende. I Bugøynes oppgis talespråket å være finsk. Det samme gjelder i noen utstrekning Skogfoss krets. Den samisk-norske abc brukes ikke.

Nesseby
Kommunen har mellom 80 og 90 % samisktalende befolkning. For å få rette tall å bygge på, burde sannsynligvis undersøkelsen for Finnmark foretas av en enkelt mann. Dette burde være en oppgave å ta seg av for Samisk Råd.

Troms

Fra følgende kommuner som har samisktalende heimer i 1950 og 1930, mangler oppgave: Skånland, Astafjord, Gratangen, Lavangen, Lyngen, Nordreisa og Sørfjord. Det ser ut som kommuner med ingen eller liten samisk folkesetnad har hatt lettest for å svare. Bare 4 kommuner melder å ha samisktalende innbyggere. Til disse kommer så sannsynligvis de kommuner som hadde samisktalende heimer i 1950, men som ikke har svart.

Salangen
For Masterbakken krets oppgis 4 barn fra de to første årskull å kunne samisk.

Kåfjord
Trollvik krets oppgir 8 barn med samiske kunnskaper i de to første årskull. Det ser videre ut til at de fleste foreldrene i kretsen kan samisk.

Tromsøysund
Ramfjordbotn krets oppgir 2 barn som kan samisk.

Storfjord
For Storfjord kommune vises til følgende uttalelse fra Storfjord skolestyre: Det er nemlig skjedd en radikal forandring i språksituasjonen i løpet av de siste 20—30 år i Storfjord. I kretsene Skibotn, Horsnes, Kitdal og Signaldal finnes det neppe ett eneste barn i skolealderen som kan tale samisk eller finsk, eller forstår annet enn norsk. Av foreldre er det også bare noen av de eldste som kan sies å være to- (eller tre-)språklige, og det fins neppe et hjem mer hvor dagligtalen er annet enn norsk. I kretsene Oteren og Elvevoll brukes det ennå en hel del samisk, selv om det nå lenger ikke kan sies å være talespråk i hjemmene. Noen foreldre fins det nok enda blandt de eldre som taler bedre samisk enn norsk, men de blir etter hvert færre og færre. Noen av folkeskole-elevene i Oteren (og sannsynligvis også i Elvevoll krets) kan nok endel samisk, men sikkert ikke så mye at de kan kalles to-språklige.

Sett under ett gir oppgavene fra Troms lite holdepunkter for å vurdere hvor mange samisktalende barn som fins. Det ser ut som om både skolestyrer og lærere mangler oversyn da det neppe kan antas at et språk forsvinner så fort. Det kan også være at barna delvis skjuler at det snakkes samisk i heimen og at oppgavene av den grunn er blitt misvisende.

Nordland

Hammarøy
Uteide skole oppgir 3 barn som kan samisk for de to første årskull. Kalvåg skole oppgir 4 barn som kan samisk bedre enn norsk. Det samme gjelder foreldrene deres.

Korgen
Det oppgis ett barn med samisktalende mor. Barnet har vært ved sameskolen i Hattfjelldal.

Lødingen
Kanstad skole oppgir to barn som kan en del samisk. Foreldrene er to-språklige.

Grane
Her oppgis 3 samisktalende barn. De også norsk. Det samme gjelder foreldrene.

Velfjord
Oppgir ett samisktalende barn.

Tysfjord
Disse fem skolekretsene oppgir samisktalende barn: Musken, Hulløy, Drag, Hau Rørvik. I alt oppgis 19 samisktalende barn for de to første årskull. Dette skulle, dersom antallet forholdsvis er det samme for de andre årskull, gi omkring 70 skolebarn som har samisk som heimemål. De fleste av disse finnes i Musken krets.

Bodin
Oppgir 1 samisktalende barn.

Hemnes
Oppgir 2 flyttsamebarn som taler samisk

Ankenes
Det oppgis samisktalende barn i Vassdal Beisfjord. I siste tilfelle gjelder det en flytterfamilie. Om Vassdal uttaler skoleinspektør Gabrielsen: Grenda Vassdal har mellom 90 og 100 samisk folkesetnad. Skulen er f.t. 2-delt, m 35 elevar. Frå hausten 1957 blir skulen 3-delt med 40 elevar. Dei gamle nyttar helst samisk seg imellom. Folk under 50 år nytter begge språk, men vistnok mest norsk, seg imellom. I sume heimar i allfall lærer dei barna samisk enno. Men dagligspråket mellom dei unge er norsk (ofotdialekt). For kring 30 år sidan hadde næmingane i skulen nokså store vansker med norsken til å bvrja med. Opplæringsmålet — både munnleg og skriftleg — har i allfall dei siste 60 år vore norsk.

For Trøndelag er det ikke sendt spørreskjemaer. En viser derfor til de opp gaver en har fra folketellingene.

Kunnskapsnivået mellom samebarna nå

Skolemyndighetene har vært merksam pa dette og har av den grunn satt i verk tiltak for å bøte på vanskene. Av slike tiltak kan nevnes: ordningen med statsinternater, redusert elevtall pr. klasse, hjelpegrupper og utviding av lesetiden.

Størst innvirkning på resultatet har vel imidlertid lærersituasjonen og klasseromsituasjonen hatt. En statistikk offentliggjort i NPT nr. 4, 1954 over eksamensresultatene ved felleseksamen for skolene i indre Finnmark viser bedre enn noe annet hva gode skolelokaler, kvalifiserte lærere og utvidet lesetid har hatt å bety for framgangen i skolen.

Det må etter dette være klart at en styrking av skolen er nødvendig først og fremst i de kommuner der den ligger lengst tilbake, men også i alle kommuner med språkvansker. Det som her er pekt på, gjelder resultat som kan registreres, men språksituasjonen kan ha ført til langt større armod på kjensle- og viljelivets område, bare det at denne fattigdom ikke kan måles. Vi må også når det gjelder samebarna ha skolens tosidige mål klart for oss. Skolen skal både gi opplæring og oppseding. Dette tosidige mål gjør at vi ikke kan gjøre skolen til en fornorskingsskole.

Målsetting for samisk skolepolitikk

Komiteen vil ellers uttale som sitt syn:

Ethvert barn har en menneskelig rett til å få den første opplæring på sitt morsmål. Praktiske vansker kan i mange høve hindre dette, men en må likevel ikke miste denne rett av syne. Når det gjelder samisktalende barn, kan det på grunn av spredt busetnad og fordi det i enkelte kommuner gjelder et lite antall barn, by på store vansker å oppfylle dette menneskelige krav. En kan heller ikke se bort fra det faktum at mange samer ønsker at deres barn skal få opplæring bare på landets hovedspråk. Dette har det til sine tider også vært myndighetenes ønske å gjennomføre. Barnets rett er likevel et faktum ut fra vår tids menneskelige og pedagogiske prinsipper.

Som retningslinje for norsk skolepolitikk i framtiden vil komiteen tilrå at skolen for samebarna i framtiden må bygge på hjemlig grunn. Dette fører med seg at barna må få høve til å nytte sitt morsmål både i lek og skolearbeid. Komiteen er likevel klar over at samebarna, for å kunne greie seg i det norske samfunn, også har bruk for å lære seg norsk så tidlig som mulig. Skolen må derfor være klar til å fylle sin tosidige oppgave — å ta vare på den samiske kulturarv og å gi barna høve til å få del i norsk språk og kultur.

Leseopplæringen må, ut fra det som er nevnt ovenfor, ta sikte på at barna i folkeskolen både skal lære å lese samisk og norsk, og det bør på alle linjer i den linjedelte ungdomsskolen være høve til å få opplæring i samisk skriftlig. Målet må være at samebarna etter endt skolegang skal kunne greie å uttrykke seg klart og riktig på begge språk. Videre må skolen legge vekt på å skape vyrdnad for samisk sed og skikk og på å føre videre til kommende ættledd det verdifulle i samisk kultur.

Skoleordning og skoletid

Kravet fra flyttsamene om egne flyttsame- skoler står framleis ved makt, og komiteen mener at de fleste flyttsamebarn kommer fra et så vidt særmerkt miljø, og senere kommer til å gå inn i et så særmerkt yrke, at det kan være grunn til å opprettholde egne skoler eller klasseordninger for disse barna. Dog bør flyttsameforeldre som vil at deres barn skal gå i skole sammen med fastboende barn, få høve til dette.

Dersom skolen i framtiden i samiske områder skal makte sin tosidige oppgave — nemlig å ta vare på den samiske kulturarv og å gi den nødvendige innføring i norsk språk og kultur, må skoletiden utvides til det maksimum som er forsvarlig for barn på de ulike alderstrinn. Komiteen vil der peke på at det for de fem første skoleår kan bli tale om en viss desentralisering av skolen, slik at flest mulig barn kan bo heime under skolegangen. Dette må nemlig anses for å være nødvendig, om en f. eks. skal gå til innføring av helårig skole for de fem første årskull med 4—5 skoledager pr. uke, noe som vil være en veldig styrking av skolen. Skoletiden for elever i samisktalende og språkblandede områder bør snarest utvides til ni år — med linjevalg for de 2—3 siste skoleår. Vilkårene bør også legges til rette slik at alle som ønsker det, kan få et frivillig 10. skoleår uten personlig utgift. Det bør etter komiteens mening ikke bli tale om eksamen i tysk før etter 10. skoleår.

Blandede klasser og samisktalende klasser bør ikke i noe høve ha mer enn 15 elever pr. klasse i de fem første skoleår, og ikke over 20 elever pr. klasse for de senere skoleår.

Det vil bli nødvendig med et utstrakt samarbeid mellom forskjellige kommuner (eventuelt fylker) når det gjelder skolegangen for de øverste årskull — særlig for 10. — eventuelt også for 9. skoleår. Komiteen vil kort peke på områder der vilkårene skulle ligge til rette for et slikt samarbeid:

I. Indre Finnmark.
Med til indre Finnmark vil en i denne sammenheng regne følgende kommuner som har en befolkning som overveiende er av samisk ætt og har samisk som morsmål: Kautokeino, Karasjok, Polmak, Kistrand, Tana, Nesseby og indre deler av Lebesby.

1. For disse kommuner bør følgende skoler gi plass for frivi11ig 10. skoleår som ledd i linjedelt ungdomsskole:
a) Den samiske ungdomsskole i Karasjok for den almene (gymnasførebuende) linje med eksamen i tysk (for engelsk forutsettes eksamen etter ni skoleår.)
b) Heimeyrkeskolen i Kautokeino — 10. skoleår for reindriftslinje og samisk håndarbeid og sløyd.
c) Tana landbruksskole — 10. skoleår for jordbrukslinje.
d) Husflidsskolen i Lakselv — 10. skoleår for kvinnelig håndarbeid.
e) Ved en av de linjedelte ungdomsskolene i området gis plass for et 10. skoleår for handel- og kontorlinje.

En forutsetter at det offentlige bærer utgiftene til 10. skoleår etter samme regler som for den obligatoriske skolegang.

2. Skolerådet for Indre Finnmark, som opprinnelig var et interkommunalt organ for Kautokeino, Karasjok og Polmak, foreslås utvidet til også å omfatte Kistrand, Tana og Nesseby. Skolerådet føres sammensatt av 3 medlemmer fra hver kommune. Hver kommune blir representert skolestyrets formann, skoleinspektøren og. medlem valgt av kommunestyret. Rådet til oppgave å samordne felles skoletiltak og å avgi uttalelse i skolespørsmål til de kommunale myndigheter i de respektive kommuner. Rådet bør også kunne ta opp skolespørsmål komme med framlegg for det enkelte skolestyre.

3. Skolepsykolog og yrkesrettleier. Komiteen vil foreslå at det for nevnte kommuner tilsettes en felles skolepsykolog og felles yrkesrettleier. For begge stillinger bør det kreves kjennskap til samisk — særlig er dette nødvendig for skolepsykologen.

II. Troms og Nordland
Det har vist seg vanskelig å få inn sikre oppgaver om antall samebarn i Troms Nordland. Komiteen er imidlertid merksam at den samiske bosetningen særlig er konsentrert i følgende strøk:
a) Indre Nord-Troms i kommunene: Lyngen, Kåfjord, Storfjord og Ullsfjord.
b) I indre Sør-Troms i kommunene: Skånland, Astafjord, Gratangen, Lavangen, Salangen. Til dette område sokner naturlig også kommunene Evenes og Ankenes i Ofoten.
c) I Nordland er samene særlig konsentrert i Tysfjord, Hamarøy og Nordfold.

Komiteen vil foreslå følgende:
1. I de nevnte områder bør det snarest mulig planlegges linjedelte ungdomsskoler det på timeplanen også blir gitt rom for samisk språk. Det bør tas sikte på et interkommunalt samarbeid.
2. Det foretas en grundig kartlegging av språklige forhold i de nevnte kommuner og i andre kommuner i Troms og Nordland der det er samisk bosetning.
3. Skoletiltak for kommuner med samisktalende befolkning gis prioritet, da en aner at ungdommen i disse kommuner har større vansker med den videre utdanning enn ungdom ellers.

III. Skolemessige tiltak for reindriftssamene i Nordland og Trøndelag
Komiteen er kjent med at det rår en god del misnøye med at skolen for reindriftssamene i de nevnte strøk er plasert i Hattfjelldal. Videre har skolen ikke i den utstrekning det er ønskelig, fått preg av å være en skole for reindriftssamer. Komiteen er av den oppfatning at Trøndelag må få sin egen flyttsameskole for samene. Skolen i Hattfjelldal kan eventuelt bli en skole for reindriftssamene i Nordland eller gi plass for en reindriftslinje for 8 og 9 skoleår som ledd i linjedelt ungdomskole for flyttsamene i Nordland og Trøndelag. Det 10. skoleåret bør flyttsameungdom fra Nordland og Trøndelag få høve til å ta ved Heimeyrkeskolen i Kautokeino på samme vilkår som foreslått for sameungdom i Finnmark. Sørsamene bør få opplæring i sørsamisk.

Internatordningen for samebarn

Komiteen vil tilrå at staten overtar driften av alle internater for samebarn, da dette vil være en garanti for forsvarlig drift og for at det blir tatt tilbørlig omsyn til de spesielle samiske krav.

Ved internatskolene for samebarn bør en ta sikte på at disse — samtidig som de har en forsvarlig standard — ikke unødig avviker fra det heimlige når det gjelder mat, sed og skikk. Kravet bør være at enten husmoren eller husmorassistenten skal kunne samisk.

Internatene bør framleis gi vilkår for stell av fottøy og de klær som hittil har vært vanlig i bruk i samedistriktene, og ellers prøve å få barna til å sette pris på den samiske klesdrakten. Vilkårene bør legges til rette for så god kontakt som mulig med heimen, f.eks. ved innføring av heimfaredager der dette er gjennomførlig, og ved å stimulere foreldrebesøk ved skolen.

Samisk språk og kultur som fag i skolen

Samisk gymnaslinje

I tilslutning til foranstående vil en uttale ønsket om at det blir foranlediget at det blir undervist i samisk på realskolene i Finnmarks innlandsdistrikter. En vil kreve at det blir opprettet en samisk linje (samisk språk, historie og kultur) ved Finnmark offentlige landsgymnas i Alta. Samisk Råd kjenner seg imidlertid ikke kompetent til å trekke opp linjene for denne faggruppe, eller ha en mening om hvordan den skal innpasses i undervisningsplanen. Men en vil imidlertid på det innstendigste oppmode de norske statsmakter om at det blir gjort fortgang med de for samene så viktige saker som ovenfor er påpekt.

Komiteen vil gi tanken om en samisk linje ved Finnmark gymnas sin tilslutning og mener at den bør komme som en naturlig overbygning for de linjedelte ungdomsskolene. For å få det nødvendige timetall frigjort for samisk språk og kultur, må det foretas en omlegging av timeplanen enten i henhold til lov om forsøk i skolen eller etter nødvendig endring av § 5 i lov om hegre almenskoler slik at elever på samisk linje kan fritas for enkelte fag eller deler av fag. Komiteen ser det likevel slik at i den monn de ymse tiltak på skolesektoren ikke kan løses samtidig, bør tiltak som gjelder grunnskolen, gis prioritet.

Lærebøker

Lærerutdanningen

2. Gi utdanning i samisk til lærere fra andre kanter av landet som tar skolearbeid i områder der det snakkes samisk. Begge disse muligheter bør utnyttes. Tilleggsutdanning i samisk bør etter komiteens mening skje etter avsluttet lærerutdanning da det ikke er tilrådelig at samisktalende elever ved lærerskolen skal få samisk som tilleggsfag uten å bli fritatt for tilsvarende arbeid.

Komiteen foreslår:
1. Lærere tilsatt i folkeskolen får permisjon med full lønn i 1 år for å ta samisk ved Universitetet i Oslo.
2. Lærere som skal arbeide i den linjedelte ungdomsskolen med samisk som fag, får høve til å ta mellomfagseksamen i samisk etter 3 semester ved Universitetet. For ett år av denne tiden gis full lønn og for resten av tiden vanlige permisjonsvilkår.
Begge ordninger forutsetter 5 års tjeneste etter endt utdanning.

Samebarn og sameungdom i typiske minoritetsområder.

Tilsynsmann og planutvalg for opplæring av samebarn

Ny instruks for bruken av samisk

Instruks for bruken av samisk og norsk ved skoler og internat i samisktalende og språkblandede distrikter. Alle som har med oppseding av ban gjøre, skal i all sin gjerning vise respekt for det enkelte barns morsmål. Den første kontakt mellom et samisktalende barn og skolen bør så vidt mulig skje med samisk språk som meddelelsesmiddel. Der dette ikke er mulig, brukes tolk.

Ved skoler i samisktalende eller språkblandede distrikter må lærere som ikke kan samisk, få høve til å lære seg dette språket, slik at best mulig direkte kontakt mellom dem og barna kan oppnås også i de første skoleår.

Den første undervisning i rene samisktalende klasser bør for det meste foregå på samisk og i språkblandede klasser både på samisk og norsk. Det kan ellers være en skilnad fra fag til fag. I heimstadlære og kristendomskunnskap bør morsmålet være hovedmål i alle år, mens en så tidlig som mulig øver inn norske tall- og regneuttrykk. undervisning skal fra første stund ta sikte på å lære samebarna å lese både norsk og samisk. Det skal være høve til å bruke samisk skriftlig som ledd i en metodisk undervisning: i norsk skriftlig. I framhaldsskolen og linjedelte ungdomsskolen gis samisktalende elever høve til å få opplæring i samisk muntlig og skriftlig —- eventuelt ved å frita disse elever for skriftlig opplæring i et fremmed språk.

I leseopplæringen skal lesebøker med dobbel tekst vanligvis brukes ut 4. skoleår, men likevel slik at lesebøker med bare norsk tekst kan brukes for utfyllende lesning, og slik at elever som ikke har nådd et forsvarlig kunnskapsnivå i norsk, fremdeles får bruke de tospråklige lesebøker i høyere klasser. På den samisk-språklige linje i den linjedelte ungdomsskolen kan også rene samiske språktekster brukes, men som regel bør det legges vinn på at de bøker og skrifter som utgis, både har norsk og samisk tekst.

I all norskopplæring bør det foruten de tiltak som alt er nevnt, legges stor vekt på å skaffe høvelig billedstoff og på en utstrakt bruk av illustrasjoner i form av tegning og film for å bygge opp et sikkert grunnlag for språklig forståing.

I lek og fritid skal barna fritt få bruke det språk som de finner naturlig for seg.

Skolen skal gjennom alt sitt arbeid prøve å elske fram språklig toleranse både hos norsktalende og samisktalende barn ved samme skole. Det legges vinn på å få de unge til å forstå verdien i å kunne mer enn ett språk, enten morsmålet er samisk eller norsk, men samtidig understrekes det tap det vil innebære dersom et språk går til grunne.

Utdanningsstipend for samisk ungdom.

Av slike henvendelser kan nevnes: Brev fra Samisk Råd av 12. mars 1954 til fylkesmannen i Finnmark og søknad av 3. august 1954 til Kirke- og undervisningsdepartementet, brev av 2. april 1954 fra Den samiske ungdomsskole til Statens yrkesopplæringsråd og brev av 9. september 1954 fra Arbeidernes Ungdomsfylking til Industridepartementet, Kirkedepartementet og Landbruksdepartementet.

Komiteen vil ellers minne om at det ennå fins en god del ungdom under 20 år og oppover som ikke har fått en fullverdig folkeskole. Videre vil komiteen peke på den svake rekruttering av sameungdom til alle slags videregående skoler. Dette forhold skyldes for en stor del økonomiske vansker. Komiteen ser det som svært viktig at sameungdommen gis muligheter for å skape seg en framtid enten i heimbygda eller i landet ellers. Det vil, om dette mål skal kunne nås, bli nødvendig med særordninger for sameungdom noen år framover.

Komiteen vil foreslå:

1. Sameungdom med mangelfull almenutdanning som søker yrkesutdanning, gis høve til å få utfyllende opplæring uten personlige utgifter ved en av de vanlige skolene for ungdom.
2. Oppretting av en egen stipendordning for sameungdom som omfatter:
a) yrkesutdanning
b) almendannende skoler
c) akademisk utdanning.
Denne særordning gis en virketid på minst 20 år.

Samisk skolehistorie 6