Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
| Etter 2. verdenskrig kom det fra norske myndigheter forsiktige signal om oppmjuking av den harde fornorskingspolitikken overfor samene. Det første tegnet i offentligheten kom da Samordningsnemnda for skoleverket i 1948 avga si innstilling om skolen i språkblandingsområder. Hva var bakgrunnen for dette skiftet? Det går ikke fram av innstillinga. I arkivet til Skoledirektøren i Finnmark har vi imidlertid funnet et maskinskrevet møtereferat som gir noe av forklaringa. Det viser seg at det i 1947 blei holdt et møte initiert av ekspedisjonssjef Einar Boyesen i Kirke- og Undervisningsdepartementet. Han var da nylig oppnevnt som leder av Samordningsnemnda, og denne nemnda er såvidt nevnt i referatet. To av de andre møtedeltakerne var også medlemmer i Samordningsnemnda: skoledirektør i Tromsø M. A. Hellebust og lærer Per Fokstad, som da var leder i Finnmark fylkesskolestyre. De øvrige møtedeltakerne var folk som på forskjellig vis var ansett å ha god kjennskap til samiske språk- og skolespørsmål.
Det er ikke oppgitt i referatet hvem som har skrevet det. Referatet er ordrett gjengitt, med unntak av at vi har skrevet noen forkorta ord fullt ut for å gjøre det lettere leselig. I referatet er det bare brukt etternavn, tildels forbokstaver på de omtalte personene. Vi har da komplettert navna i parentes, samt retta navn som var feil skrevet. Fotnotene er ved redaksjonen. Å samle ei slik forsamling, med både høyere tjenestemenn og folk uten formelle posisjoner var nok kontroversielt i den tida, særlig når møtet samla gikk inn for ei endring av den politikken som hadde ligget fast i generasjoner. I referatet er det presisert: «Dette møte måtte betraktes som absolutt internt, og derfor burde ikke noe slags referat tilflyte pressen.» Så vidt vi kjenner til blei ingen ting offentliggjort om møtet det første tiåret. Først i Sameliv – Samisk selskaps årbok 1956-58 gir Boyesen sjøl i artikkelen Samenes skole- og utdannelsesspørsmål et ganske fyldig referat fra dette møtet. Det fullstendige referatet ser derimot ikke ut til å ha vært offentliggjort før nå. |
 Einar Boyesen
|
 Israel Ruong
|
 Lyder Aarseth
|
 Matias Hellebust
|
 Per Fokstad
|
 Alf Wiig
|
 Margarethe Wiig
|
 Knut Bergsland
|
Møtet var sammenkalt etter ønske og initiativ av ekspedisjonssjef i Kirke- og Undervisningsdepartementet, E[inar]. Boyesen, f.t. på embetsreise i Nordland, Troms og Finnmark fylker.
Da disse spørsmål har samme aktualitet på begge sider av Kjølen, hadde ekspedisjonssjefen på henvendelse fått utvirket at fra svensk side møtte nomadskolinspektør dr. I[srael] Ruong og deltok i møtet.
Forøvrig møtte: Professor i finsk-ugriske språk, [Knut] Bergsland, Oslo, fylkesprost [Alf] Wiig og frue [Margarethe], Tromsø, Formann i Finnmark fylkesskolestyre, lærer [Per] Fokstad, Tana, skoledirektør i Finnmark, L[yder] Aarseth, Vadsø, og skoledirektør i Nordland og Troms, M[atias] A[ndreas] Hellebust, Tromsø.
Sistnevnte åpnet møtet med å ønske samtlige framsatte velkommen, i første rekke ekspedisjonssjef Boyesen, som han ønsket et heldig utfall av embetsreisen og et positivt resultat av denne konferanse. Dermed overlot han ordet - og ledelsen av møtet – til
Han hevdet at de spørsmål som her skulle drøftes, var av stor betydning - i første rekke for den stadig minkende folkegruppe som dette møtet egentlig gjaldt, nemlig samene - men kanskje like mye for det folkesamfunn de tilhørte, og som derved hadde såvel det moralske som sosiale ansvar for dem. - Dette møte måtte betraktes som absolutt internt, og derfor burde ikke noe slags referat tilflyte pressen.
I disse spørsmål foreligger et naturlig interessefellesskap Norge og Sverige imellom, og dette skaper grunnlag for et ganske intimt samarbeide mellom de to land, nettopp fordi at problemet er det samme for begge riker. Det er også et 3. av de nordiske land hvor de samme spørsmål er aktuelle, men spesielle forhold legger vansker i veien m.h.t. på nåværende tidspunkt å etablere et tre-sidig samarbeide [1]. Sverige og Norge derimot må kunne samarbeide temmelig intimt når det gjelder løsningen, av de rent praktiske sider ved spørsmålet, uten at politiske momenter og interesser behøver å spille inn eller ha noen betydning.
Ekspedisjonssjefen hadde særlig interesse av å få rede på hvordan dr. Ruong og professor Bergsland – som begge er kapasiteter når det gjelder spørsmålet samisk språk og kultur - ser på mulighetene for å nå fram til et fellesprogram for et arbeide som tar sikte på å gjøre godt igjen noe av den forsømmelse og urett som myndighetene på begge sider av grensen gjennom generasjoner hadde gjort seg skyldig i overfor denne lille folkestamme med sitt særpreg i levevis og kultur.
Her i Norge er en takknemlig for å få del i de erfaringer vårt nabofolk på den andre siden av Kjølen har hastet i arbeidet med disse spørsmål, bl.a. når det gjaldt den samiske folkehøgskole. En er jo klar over at vårt naboland, står atskillig lengere framme enn vi på skolens område, så meget mer son okkupasjonstiden og de ødeleggelser som fulgte med den ytterligere økte forspranget.
M.h.t. ekspedisjonssjefens rosende omtale av svensk skolevesen ville han peke på at Norge var i den heldige stilling at samisk språk og kultur her hadde vært underkastet videnskabelig forskning i større utstrekning enn tilfelle var for Sveriges vedkommende. Sverige har ikke hatt noen Stockfleth eller Qvigstad, for å nevne noen av de nordmenn som har vunnet anerkjennelse for sitt videnskabelige arbeide på dette felt. Norge har tradisjon her, noe som Sverige med sine 8500 samer mangler. En følge av dette for de svenske samers vedkommende er bl.a. at det i de nordlige samedistrikter i Sverige brukes finsk som undervisningsspråk i sameskolene.
Nomadskoler av nyere mønster ble i Sverige satt i gang omkr. i 1915. De svenske skolemyndigheter gikk inn for den linje at det ikke skulle undervises i samisk språk, i normalskolen. Dette ble begrunnet med at lappens matte føres grundigst mulig inn i svensk språk for å hevde seg i konkurransen som svenske borgere. Resultatet er at de svenske lapper klarer seg bra på svensk både i tale og skrift, men samtidig forsvinner lappisk mere og mere, særlig som skriftspråk, og særlig i de sørlige lappedistrikter.
De svenske myndigheter er omsider blitt av den oppfatning: at det vil være et stort tap kulturelt sett både for lappene og for samfunnet som helhet om deres språk og dermed deres særpregede kultur skulle gå tapt. I den senere tid har en derfor gått til undervisning i lappisk i de høyere klasser i nomadskolen. Og i sammenheng med dette har en i det siste drevet med sommerkurs for lærere med lappisk som hovedfag Denne sommer har det vært holdt et sådant 3-ukers kurs, og til neste sommer blir det et i Uppsala.
Da det lappiske språk har mange dialekter, blir det spørsmål om hvilken dialekt som skal legges til grunn for en lappisk skriftspråknormal. De forflytninger som er blitt følgen av reinbeiteoverenskomsten av 1919, har skapt en sammenblanding av dialekter og visse språklige forurensninger. Det nord-lappiske element er det sterkeste både språklig og befolkningsmessig. Således har de svenske nord-lapper flere barn enn sør-lappene. Denne omstendighet gjør det naturlig at de lappiske skriftspråknormal bør bygges på nord-lappiske dialekter - på svensk side vil dette være ensbetydende med finnmark-dialektene, på norsk side den nærbeslektede Kautokeino-dialekten.
M.o.t. den planlagte skriftspråknormals ortografi, ble det på nevnte lærerkurs vedtatt å anmode professor Bergsland, Konrad Nielsen og rektor [Just Knud] Qvigstad om å utarbeide forslag til felles skriftspråk for norske og svenske lapper.
På norsk side kan også samene - synonymt med hva som ifl. dr. Ruong er tilfelle i Sverige - bedre greie landets språk i de sørlige distrikter enn deres stammebrødre i de nordlige, Det vil være det mest formålstjenlige på norsk side å legge Kautokeino-dialekten til grunn for et moderne samisk skriftspråk. Skriftspråket fra Stockfleths og Friis' tid har lagt grunnen fra først av. Det vil også for Kautokeino-lappene bety et prestisjespørsmål.
Den nyeste samiske rettskrivningsnorm – v. Konrad Nielsen - ligger nær uttalen og er utarbeidet særlig av omsyn til prestene i samedistrikter.
Det første krav til en skriftspråknormal er at skrivemåten må bli så enkel som mulig. Taleren har selv forsøkt seg med en forenkling av det gamle skriftspråket og autoritetene har uttalt sin anerkjennelse over for arbeidet, - en betingelse for at samene kan lære seg et eget skriftspråk, er som før sagt, at dette blir enkelt.
Er det nødvendig med et eget samisk skriftspråk? Det er en kjensgjerning at samene som en del av det norske folk står i fare for å bukke under, særlig fordi de ikke betraktes som jevnbyrdige med sine øvrige landsmenn, Dette skaper komplekser, og det følelsesmessige moment må en også ta hensyn til.
Alle mennesker har trang til å yte. Det er en naturlig trang, og denne trang må [få] rom. Samene har fått inntrykk av at de bare kan ta i mot, og dette er noe av det som skaper kompleksene. Finnemisjonerns virksomhet har, sett under denne synsvinkel, vært preget av liten pedagogisk og psykologisk innsikt, dessverre.
Det er særs viktig at statsmaktene legger forholdene slik til rette [slik] at også samene kan være med å yte noe i det felles kulturliv. Når de bare blir gitt høve til det, viser også samene at de kan klare oppgaver godt til dels utmerket,
Kompleksene som hemmer samene i deres kulturutfoldelse, må vekk, og nå er tiden inne for å gjøre et alvorlig forsøk på å oppnå dette. Okkupasjonstiden viste at samene reagerte minst likså sunt nasjonalt sett som deres norske samfunnsfeller,
Det er gledelig å se at statsmyndighetene på begge sider av grensen nå viser en våknende interesse og forståelse overfor disse spørsmål.
Samene kan nok mislike denne utvikling rent følelsesmessig sett, men de er samtidig klar over og er seg bevisst at de kan hevde seg sammen med nordmennene når de lærer å beherske språket. De kan følge med i utviklingen både når det gjelder teknikk og andre områder av kulturlivet. Og i det daglige livet møter de stadig det norske språk i forretning, samferdsel, i fiskerbåten, i sport og idrett. I vår nasjonale kamp viste samene, som før er sagt at deres nasjonale instinkt er i orden. Det var mindre N.S.-prosent blant samene - både de fastboende og nomadene - enn blant den norske befolkning. I det hele er samene et verdifullt element i det norske folkesamfunn. De er mere oppvakte og intelligente og viser større åndelig plastisitet enn f.eks. kvenene.
Fra samisk hold blir ofte den oppfatning hevdet at skolespråket bør være norsk, for samisk behøver de ikke skoleundervisning for å lære. Spørsmålet om oppretting av en samisk folkehøgskole har vært drøftet også i Finnmark. Meningene m.h.t nødvendigheten av en sådan er delte - også blant samene.
Når samene får barn, tar de ofte norsk som heimespråk. Grunnen er at ved eventuell skoleutdannelse skal deres barn kunne hevde seg uten at språkvansker legger for store hindringer i veien, ellers var taleren av den mening at samebarn i sine første skoleår i allfall burde undervises på samisk. Å tvinge små barn inn i et fremmed språk er bortimot grusomhet.
Når samene først lærer å lese, greier de også det norske målet når de har bøker med dobbelt tekst. Rent automatisk lærer de også å skrive sitt eget språk, selv om de har skriftlig opplæring bare i norsk. Ortografien blir underlig og inkonsekvent, men språket blir hjelpelig.
Språkspørsmålet er mest av et problem i de typiske samebygder, Kautokeino, Karasjok og Polmak, Skal det bli noe av et svensk-norsk samarbeide i retning av en felle samisks språknormal, må der fra norsk side selvsagt bygges på Kautokeino-dialekten, som er bortimot identisk med Karesuando- og Torneå Lappmark-dialekten.
Etter krigen er undervisningsarbeidet blant samene i Finnmark kommet inn i en dødperiode. Dette har to årsaker:
Samene sakner i særlig grad "Spørsmålsboka", som har vært av stor betydning for dem i religiøs og moralsk lei.
Videre saknes førkrigstidens populære opplysningsskrifter på samisk. Disse omhandlet spørsmål av interesse for samenes daglige liv, såsom betydningen av renslighet, edruelighet, det forkastelige i sulteforing, o.s.v, - Det er høyaktuelt å få gjenopprettet og utbygget denne viktig side av folkeopplysningen.
Noe som er særlig aktuelt, er å besørge utgitt opplysningsskrifter m.m. beregnet på de samiske kvinner. De går tilbake og synker ned i det trivielle hverdagsstrev fordi de mangler høve til å utvikle seg åndelig og utvide sin horisont.
Under sin Nesseby-tid lærte fruen å forstå at hvor enkelt en ABC for samebarn ble skrevet, så blir den enda ikke enkel nok.
Skal en få samebarna i begynnerklassen i tale, så må læreren kunne samisk. Det viser seg dessverre ofte at samebarn etter hvert som de blir større, kommer i fare for å vanvyrde sitt eget, og deriblant morsmålet.
En bør ikke skille samebarn fra de norske barn i folkeskolen. Ved samvær og samarbeid skal de leve seg sammen og lære å respektere hverandre og hverandres kultur.
Samer som bor i norsk miljø, lærer norsk og hevder seg fullstendig i konkurransen med de norske. De kan f.eks. bli svært flinke kontorfolk, men det sørgelige er at de ofte ikke holder på sitt morsmål, men glemmer etterhvert både dette og det øvrige de har brakt med seg hjemmefra.
Sameproblemet i dag er ikke et isolert problem, Språkspørsmålet i Finnmark er derimot et aktuelt Finnmarks-problem. Samene bør lære norsk, og norske barn i Finnmark bør ved siden av det norske språket også lære samisk.
Kulturarbeidet blant og for samene bør ikke lenger overlates til private og halvprivate institusjoner, men må bli et statsanliggende.
Taleren siterte noen avsnitt av en forestilling han i 1939 hadde sendt daværende statsråd Hjelmtveit. I denne ble det bl.a. forfektet som et prinsipp et samiske barn ved sin inntreden i skolen såvidt mulig må møte sitt eget miljø og få være i sin egen tankeverden, og dette skal også de første skolebøker medvirke til. - Det samiske kulturpreg må bevares, og samenes mindreverdighetskomplekser må elimineres. Disse er mye mer alminnelig enn de fleste tror.
Taleren uttrykte sin glede over den forståelse hans hustrus arbeide med en ny samisk ABC har møtt både blant dem som står i det daglige arbeide i skolen og hos våre høyere statsmyndigheter. Denne boka er et forsøk på å bringe samebarna over det vanskelige overgangspunkt når de gjennom skolen skal føres inn i fellesskapet med sine norske medborgere, og derved løfte dem opp og bevare dem som fullverdige og bevisste lemmer av det norske samfunn uten at de mister sitt kulturelle særpreg.
Her gjelder det for det første å finne både en språklig og en pedagogisk fellesform hvorved er kan oppnå størst mulig slagkraft og effektivitet i arbeidet mot målet. Skal vi gjøre regning med opposisjon mot en slik fellesform?
Hovedspørsmålet er å komme til enighet om en språknormal som er enklest mulig. Det vil f.eks. ikke være noe i veien for bent fram å skape nye ord på samisk for dermed å kunne danne et brukbart samisk skriftspråk som kan anvendes når det gjelder de forskjelligste emner - også videnskapelige.
Samene bør gis adgang til å bli med - og bør bli med - på samvirke her når det gjelder å skape grunnlaget for det arbeide som skal gi de ønskede resultater.
Det ville ellers være hensiktsmessig om en fra respektive faglige hold kunne få framlagt betenkninger m.o.t. de forskjellige spørsmål ved arbeidsprogrammet. Dette kunne tjene til rettledning for skolekommisjonen når denne skal ta opp arbeidet med disse spørsmål. I denne forbindelse ville han henstille til Dr. Ruong og professor Bergsland å komme med en betenkning omkring spørsmålet fellespråk og skoledirektør Aarseth og fylkesprost Wiik m/frue å legge fram en ditto vedrørende den praktisk-pedagogiske side.
Dette ville kunne skape grunnlag for skolekommisjonens innstilling i saken i sin tid.
Ellers kunne han nevne at i Sverige hadde en satt i gang lærerkurser som før nevnt. Denne sommer hadde det vært avholdt et, og til neste sommer blir det et i Uppsala.
Når det gjaldt lappebarnas opplæring, opplyste han at i Sverige hadde en i normalskolens øverste klasser følgende bøker for lappebarn:
For ca. 5 år siden startet selskapet en samisk folkehøgskole, som nå er stasjonert i Jokkmokk. Skolen bygger på kristelig grunn. Kristendom og moralkunnskap danner hovedlinjen i skolens undervisningplan. Forøvrig søker skolen å styrke kontakten mellom lapper og svensker. Med det første kommer skolen til å få statstilskott,
Den driver med 5-måneders kurs, og tar 15-20 elever på hvert. Programmet for skolen kan ellers skisseres slik: Målet er innenfor den svenske kulturs ramme å gi den lappiske ungdom en riktig oppfatning av lappenes egen kultur og dens verd, og lære og hjelpe dem til å styrke og odle denne kultur. Samtidig skal de lære å forstå sin egen stammes plass og betydning innenfor fellessamfunnet. Den korte tid skolen har virket, har ikke gitt fullt overblikk over resultatet. Men det er klart at det har sin betydning at lappisk ungdom fra de forskjellige distrikter kommer sammen og drøfter spørsmål av felles interesse.
Enkelte kretser i Sverige inntar en viss opposisjonell holdning overfor denne skolen. Således f.eks. lappefogdene. De mener at skolen drar den lappiske ungdom bort fra dens rette miljø. Denne betraktning har også gjort seg gjeldende overfor internatskolene blant lappene (statsinternatene). Blant lappene - og særlig blant ungdommen som søker høgskolen - forekommer også reaksjon mot den sterkt kristendomsbetonte plan for denne.
Ellers er lappene jevnt over interessert i å lære mest mulig svensk på skolene. I de sørlige distrikter, hvor det særpreget lappiske holder på å dø ut, merkes derimot en våknende interesse for lappisk undervisning i skolene,
Programmet for en lappisk folkehøgskole må i det vesentlige følge de linjer som er satt opp for førnevnte.
Lynne og kjensleliv er forskjellig hos samer og nordmenn. Dette må en ta hensyn til ved planleggingen av en slik skole. En bør komme bort fra at Finnemisjonsselskapet skal ha ledelsen, når dat gjelder å ta seg av sameungdommens skolegang og utdannelse. Dette er også den alminnelige mening blant samene selv.
En samisk folkehøgskole - noe á la Askov - hvor samisk ungdom gjennom foredrag om både samisk og norsk (europeisk) kulturliv fikk og utvidet sin horisont, ville etter talerens mening bli av stor betydning.
Finnmark, og samene der oppe, har berettiget krav på også høyere kulturanstalter. Spesialanstalter, som f.eks. en veterinærhøgskole, er svært påkrevet og bør bli opprettet så snart landets økonomi tillater det.
Tilbake til tanken om en samisk folkehøgskole: Er det sjanser for å få satt en slik skole i gang - i liten eller større målestokk - med "statens stempel"?
Behovet er nok til stede, men vanskene synes å være mange. Undervisningen måtte foreløbig foregå på norsk, eventuelt med samisk som særfag, idet mangel på lærerkrefter f .t. umuliggjør at samisk kan være undervisningsspråk. Senere kunne en etter hvert som det ble aktuelt, utvide skolens samiske særpreg så langt en fant dette ønskelig og nødvendig.
En slik skole bør bli en høgborg for samisk kulturliv og danne grunnlaget for eventuelt senere utbygging av særlige undervisningsanstalter og - om mulig - institutter for videnskapelig forskning.
Møtet slutt.