Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

Gunnar Olsen:

Fornorskning i kystdistriktene

Gunnar Olsen i snekka si, som han brukte til å frakte varer til internatet i Snefjord. (Foto utlånt av Magnhild Andreassen)

Gunnar Olsen (Lille) (1897–1977) vokste opp i Austertana. Han gikk Øytun ungdomsskole i Havøysund og lærerskole i Kristiania (Oslo). Han var skole- og internatstyrer i Snefjord i Måsøy fra 1921 til 1963. Som pensjonist studerte han samisk ved Universitetet i Oslo. Han er nærmere beskrevet i artikkelen om samiske lærerpionerer i denne boka. Dette er en artikkel han skreiv i 1963, da han studerte samisk ved Universitetet i Oslo. Så vidt vi kjenner til har den tidligere ikke vært trykt. Teksten er her gjengitt i hans egen skrivemåte. I papirutgava av Samisk skolehistorie 4 er det med artikkelen noe forkorta. Her gjengir vi hele artikkelen.

Tre slags lærerdistrikter i Finnmark.
1. Rent norske eller fornorskede med bare norsk som undervisningsspråk.
2. Rent samiske, med bare samisk som undervisningsspråk.
3. Overgangsdistrikter, hvor man tok særlig hensyn (sikte) på å fremme kjennskap til norsk, og hvor det i enkelte kretser ble ansett for nødvendig eller ønskelig at læreren kunne undervise på samisk. (kvensk)

Når man skal skrive om fornorskning i kystdistriktene i Finnmark, kommer man til å koncentrere seg om punkt 3, Overgangsdistrikter. Rent geografisk er det vel vanskelig å trekke grenser for hvad som skal regnes for overgangsdistrikter, for stadig flere kretser ble etter hvert i 1860 årene overført til den siste kategori. Dette hang sammen med en reel framgang i norsk kyndigheten i sjøsamedistriktene.

I 1860 kom Lov om Almueskolevesenet på Landet, som betydde en omorganisering og forbedring av skolevesenet i Finnmark. Omgangsskolen ble etterhvert avskaffet, og timetallet i skolen øket.

I 1889 kom Lov om folkeskolen pa landet. Den delte skolen i to avdelinger, småskole og storskole.

Til bruk i overgangsdistriktene utkom mellom 1860 - 1870 en rekke skolebøker med både samisk og norsk tekst.

Men for å få tilpasset skoleloven her nord i språkblandede skolekretser, måtte der utarbeides Instruks i tillegg til skolelover. Den første Instruks kom ut i l870. Den ga læreren rettledning om bruken av norsk og samisk. I kretser hvor flertallet av barna ikke forstod norsk, skulle barna foruten norsk, også lære å lese samisk eller kvensk. Vel nok innskjerpet den læreren (lærerne) til å bruke mest mulig norsk i sin undervisning, men Instruksen var allikevel mild, så de fleste av lærerne holdt seg til samisk og kvensk.

Dette hadde Stiftsdireksjonen merket seg, at det gikk rent elendig med norskopplæringen, og at framgangen i de siste 20 – 30 år var ringe. Derfor måtte den gamle instruksen i støpeskjeen – og omarbeides. Så ga Tromsø Stiftsdireksjon en ny Instruks for lærerne i de samiske og kvenske overgangsdistrikter i 1880. Mye av de gamle reglene var utelatt, bl.a. at samebarn skulle lære å lese samisk – og kvensk (eller) – som undervisningsspråk – helt utelukket. Bare ved kristendomsundervisningen kunne det i visse tilfelle gjøres unntakelser.

Hittil hadde skolekommisjonene hatt stor myndighet over undervisningen i skolen, men nå blir den skåret ned på flere måter. Nå var det selve Stiftsdireksjonen som skulle overvåke skolens arbeide og språkforholdene på en mer direkte måte enn før. De lærerne som ikke fulgte Instruksen på punkt og prikk, skulle ikke få et lønnstillegg som var eslet til lærerne i de språkblandede distrikter. Det heter nemlig: «Da statens bidrag til skolen i overgangsdistriktene og særlig lønnstilleggene til lærerne der ble gitt for å fremme kjennskapet til norsk, måtte skolekommisjonens erklæring for at en lærer kunne få Finnefondets tillegg heretter også inneholde nærmere uttalelse om den måte læreren fulgte Instruksen på. Fra neste år kunne ingen lærer vente dette tillegg med mindre han med punktlighet og nidkjærhet etterlever Instruksen».

Instruksen var gitt, og den var streng. Men om den ble bokstavelig etterfulgt, er en annen sak. En tror helst at de eldre lærerne fortsatte etter den gamle metoden. Og så en huske på at de alminnelig brukte lærebøkene, bibelhistorie og katekismus hadde dobbel tekst. Endel skolekommisjoner så ikke med blide øyne på de utgitte lærebøkene med dobbelt tekst, for det ble hevdet at det var vanskelig for læreren å få barna til å holde seg til den norske siden. «Barna hadde helst sine øyne på den samiske tekst.»

Men selv om Instruksen var streng og ensidig, så ble lærebøkene fortsatt utgitt med dobbelt tekst, og bestandig norsk tekst på venstre siden, for som det heter «at den norske Tæxt træder Barnet imøde som stillet til venstre.»

Men barna hadde helst sine øyne på den samiske tekst. Og de fleste eldre lærerne fortsatte Stockfleths metode – å bruke samisk, og kanskje enkelte ganger mere enn strengt tatt nødvendig. Det var lettere å lære barna lese på samisk enn på norsk, for da måtte læreren oversette og forklare nesten hvert ord, hvis man underviste på norsk. Mange lærte allikevel å tilegne seg det norske språk, og de ble også flinke både i regning og skrivning. Men kristendomskunnskap var hovedfag, og om de ikke gjorde så stor framgang i de andre fag, så lærte de i all fall sin barnelærdom grundig.

Mottoet ble derfor: «Gud la oss i din kunnskap fremmes, så det vi lærer, aldri glemmes, men vokser med oss dag for dag. At det kan modnes som du sådde, og vi hos deg må finne nåde, og du i oss ditt velbehag».[1]

Instruksen av 1880 ble grunnlaget for fornorskningsarbeidet i lang tid framover. Lektor Helge Dahl har kalt den «En fornorskningens Magna Charta». Og den ble også etterfulgt av den yngre garden. Men på den måten vakte den bitterhet og misnøye hos mange samer. Skoledirektør Killengreen i Tromsø stift skriver om dette i 1886 bl.a.: «Misnøyen har en dobbelt årsak. Dels råder hos samene en frykt for at man legger an på å borttage deres språk, dels formener de at man ved å lade norsk bli undervisningssproget, vil rette et slag mot børnenes tilegnelse av kristendommens sannheter. Man kan også høre uttalelser at Finnen som den eldste Beboer av disse trakter har rett til å kreve sitt sprog opprettholdt som kirke- og skolesprog.»

For samene var skolen det sted der barna lærte sin religion, andre fag interesserte dem ikke. – skriver Helge Dahl i Språkpolitikk og skolestell i Finnmark.

La oss nå se hvordan Skolen og Kirken ser på utviklingen på dette område. Skolens representant er skoledirektør Killengreen, og Kirkens representant er biskop Skår.

I 1886 foretar skoledirektør Killengreen en inspeksjonsreise til Finnmark for å se skolens arbeide på nært hold. Han tegner et nokså lyst bilde av skolens framgang. I reisemeldingen heter det: «Skolens arbeide for fornorskning var kommet i god gang. Det ville ikke av noen, der er kjent med forholdene kunne nektes at kjennskapet til det norske språket har i de senere år taget merkbar Væxt blandt Skoleungdommen i den største del av Finnmark, og det skal heller ikke kunne nektes – at dette er et resultat av Skolens arbeide.»

Men så kommer Kirkens representant, Biskop Skår. Straks etter at skoledirektøren har avsluttet sin inspeksjonsreise, så begir den nye Biskopen i Tromsø Stift, J. N. Skår sig ut på sin første visitas- reise og målet er Finnmark.

Johannes Nilssøn Skaar (Maleri: Keller. Foto utlånt av Norges Samemisjon)

En stund senere har han hatt sitt første møte i Polmak – med samene. Hans første møte med den samiske befolkning i Finnmark, nærmere bestemt Polmak – kan betegnes med Vene Vidi Vici. Jeg kom, jeg så, jeg vant. Da de skulle skilles fra ham, sa samenes ordfører: Kjære Biskop, glem nå ikke oss småfinner.

Nei, biskopen skulle ikke glemme dem. Det viste seg at barna i Polmak var riktig flinke – og leste godt. – og bedre den samiske teksten, enda skolen ikke hadde hjulpet dem med morsmålet. En får det inntrykk at den første visitasen i Polmak var meget vellykket og skapte gjensidig glede og forståelse. Barna og ungdommen var åpne og meddelsomme nu når de fikk bruke sitt morsmål. Men stillingen i Nesseby var ikke riktig så lyst. Den var mørk og trist. I visitasberetningen leser man: «De barn som møtte i Nesseby, var vel skikket til å vekke medlidenhet. Fattige og forkomme så de ut i sine lappete og lasete skinnvamser, fattig og forkrøplet syntes også deres ånd å være. Lesningen i det norske Nytestamente var nærmest en karikatur. Barna greide bare enstavelsesord på et par bokstaver. Lesningen i den samiske tekst gikk mye bedre og ville sannsynligvis ha vært upåklagelig dersom skolen hadde hjulpet dem. Lærernes katekisasjon var for det meste undervisning i norsk. Den ene talte med barna om den hellige dåp. Men hva trøst og kraft og glede kunne vel de arme barn hente av sin dåp når dens «hellige væte» stadig ble grumset til av norsk leksikon og grammatik.»

Så fortsetter han videre østover, helt til Kirkenes. De samme trøstesløse visitasmeldinger. Selv om en del av de mere oppvakte barn kunne lese, så forstod de sørgelig lite. «Det var ondt å se» — skriver biskopen «hvor disse livlige Børn var blevne forkvaklede ved en uheldig Instruks. Hvor flydende var ikke deres Tunge i den innbyrdes Samtale, hvor stammende og stotrende i undervisningstimen.»

Om samebarn i Måsøy skriver Biskopen: De få samebarn som møtte i Måsøy, stod på et lavt kunnskapstrinn.

Men det framgår av Biskopens visitasberetning at det stod dårligere til i Østfinnmark enn i Vestfinnmark. Grunnen til det må en vel søke i at innvandringen fra Finnland kom over Neiden og Bugøyfjord, og den fortsatte helt til århundreskiftet. I Vestfinnmark var forholdene allerede stabiliserte. Det ble for det meste bare brukt norsk og samisk i skolen. Mens forholdene i Østfinnmark var mere kompliserte, for der måtte også kvensk brukes som hjelpespråk.

Men en må heller ikke glemme at en Biskops visitasberetning kan ofte virke litt ensidig. En stor part av disse barn og ungdom som blir stablet på kirkegulv, har kanskje ikke vært i kirken før – og end mindre blitt «kommandert» på kirkegulvet for å bli overhørt i leksene. De kunne kanskje litt før de gikk hjemmefra, men nå kan de ingenting, og de våger ikke å se opp, for alles øyne er rettet på dem – og der kommer bispen stigende nedover i strålende skrud, eller i en lang svart kappe, og med umåtelig store briller på nesen – verdig og alvorlig. Og mange av disse er allerede blitt skremte med den strenge biskopen, som er mye strengere enn presten.

Så står de stakkarene der, redde og skjelvende. Og da blir ofte de svarene bispen får pumpet ut av dem – bakvendte og meningsløse. F. eks. «Han hadde frastet i 40 dager» – «sette ham på templet tine». Når man leser om disse bakvendte svarene, virker de kanskje litt pirkete, og det framgår heller ikke av beretningen at feilene ble rettet og forklart.

Enda et eksempel til: En 13 års gammel jente leste tålelig godt, men med en betoning som tydet på liten forståelse. Det var Joh. 13,38 hun leste. Biskopen: – Hva heter hane på samisk? Intet svar. – Hva er en hane, er det et menneske eller en fisk eller en fugl? Spørsmålet ble oversatt til samisk. Svar: – Guolle (fisk).

Men man må allikevel innrømme at Biskop Skår var en nidkjær kirkens hyrde. Han likte å bli kalt «Finnenes Biskop», og det var han også.

På kirkeferd, Kolvik i Porsanger 1909/1910. (Foto utlånt av Porsanger museum)	Sjøsamer egner line i Kiberg ved Vardø. Bildet er tatt rundt 1900. (Foto: Ellisif Wessel / Universitetsbiblioteket i Bergen)

Fornorskningen fortsatte sin skjeve gang. Instruksen av 1880 måtte overholdes. Resultatet ble som før. Samisktalende barn gikk på skolen år etter år – og tilegnet seg svært lite av sin skolegang. Det gikk noenlunde bra så lenge de hadde den gamle læreren, for ham var Instruksen en plakat som ikke skulle overholdes. Men den yngre lærergarden gikk ivrig inn for fornorskningen. Det samme gjorde den yngre presteslekt også, de fra 1890–1900-årene.

En skal her ta et eksempel på hvor ensidig en del av dem gikk inn for fornorskningen. Omkring århundreskiftet holdt en fornorskningsprest på å skrive inn konfirmanter til konfirmasjonsskolen, som ble holdt i mai og juni. Så kommer en mor med datra si som var i konfirmasjonsalderen. Jo, det gikk greit med innskrivningen. Men det var nå så som så med hennes kunnskaper i norsk. Men det var ikke elevens skyld. Det gamle klokkeren hadde brukt bare samisk som undervisningsspråk i skolen, så den stakkars eleven kunne svært lite norsk. Derfor ville moren at hun måtte få lov å lese på sitt morsmål i konfirmasjonsskolen også, all den stund hun ikke hadde lært norsk på skolen. Nei, det var ikke tale om. I konfirmasjonsskolen brukes bare norsk, var prestens svar. Men da får hun jo ingen nytte av sin seks ukers skolegang, mente den nødstedte moren. Men det hjalp ikke. Den gamle klokkeren hadde reddet så mangen nødstedte mødre før, kanskje det hjalp hvis hun fikk klokkeren til å gå i forbønn for hennes datter, tenkte moren.

Ja, så gikk den nødstedte moren til klokkeren, og klokkeren til prosten og ordla hele situasjonen – om hvor vanskelig det ville bli for disse som ikke har hatt norsk i skolen å måtte nå begynne å lese et for dem fremmed tungemål. Den gamle klokkeren gikk hjem med uforrettet sak.

Den alminnelige regel var jo den at de som ikke fylte minimumskravet i kristendomskunnskap – ble hjemsendt. På samisk heter det čuoldet. Men presten hadde ikke i sinne å čuoldet noen. Nei, alle skulle konfirmeres enten de nå kunne noget eller ikke. Nei, det var ikke det hun var redd for at datra ikke ville bli konfirmert, for hun visste at den unge presten ikke sendte hjem noen ukonfirmert. Ja, så ble den stakkars jenta konfirmert etter seks ukers skolegang – sammen med en hel del andre som stod omtrent på samme kunnskapstrinn i norsk.

Ja, så er vi kommet til det 20. århundre. m.a.o. tiden etter 1905. Et nytt tidsskifte begynner. Finnmark blir eget skoledirektorat med en i alle deler våken og målbevisst skoledirektør. På hans initiativ blir den samiske linjen på Tromsø lærerskole inndratt.

Til å begynne med var det heller en vanskelig tid for mange barn i de språkblandede distrikter. Den gamle lærergarden faller av, og nye rykker inn. De nye går inn for fornorskning uten å bruke samisk som hjelpespråk. I mange skoler var samebarn i majoritet, og samisk hjemmespråk både ute og inne. Men i skolen var bare norsk. I enkelte kretser fortsatte læreren enda en tid å bruke samisk som hjelpespråk, når han ikke øynet noen annen utveg. Atter andre stilte noen stikkprøver nå og da for å forvisse seg om barna hadde forstått. Og så full fart forover, for timeplanen var spekket av et stort fagområde som en måtte få gjennomgått hver dag.

Bokranselen ble tyngre for hvert år, for nye bøker måtte anskaffes ved hvert skoleårs begynnelse. Ingen hadde tid til å snakke samisk mere– og så var den ikke brukbar mere på skolen. ...

La oss nå stanse litt og se tilbake på utviklingen. Har den samiske befolkningen tatt skade av dette hektiske jaget som preger vår tid? Eller at samene er blitt så å sie helt fornorsket i kystdistriktene.

Svaret må bli Nei. En kan med full rett fastslå at samene har klart overgangen. At der er enkelte robotter blant dem, er ikke til å unngå. Men slike finnes jo også blant den norskættede befolkning.

Det viser seg at når den samiske befolkning ble fornorsket og ble revet med av utviklingen, ble de fullt konkurransedyktige med de som er av norsk ætt, både i arbeidslivet og i boklig opplæring.

Mange mener og er av den oppfatning at samene har tatt skade av den overdrevne språkpolitikk, for de vil ikke vedstå sin hærkomst, bl. a. at de nesten skjemmes å snakke sitt opprinnelige hjemmespråk dvs. morsmålet. Hva er grunnen til det?

For det første. De vil være norske borgere og forbinder dette med norsk talemål og norske seder og skikker. Og en ting til – og som kanskje er hovedgrunnen. De samene som nå er kommet opp i 40 årene, tenker tilbake på de trange tider i 20–30 årene. Og uten å vite det selv, forbinder de samisk med de vanskelige forhold de vokste opp i, mens derimot det norske språk, seder og skikker forbindes med den norske overklasse de kjente til.

Og resultatet blir da dette: Å være same er å være fattig og ussel, men å være norsk, betyr velstand. Det er meget mulig at denne tankegangen har festet seg i underbevisstheten uten dog selv å være seg bevist.

Centraliseringen har gjort at mange boplasser er blitt øde. Staten har til og med ydet pengehjelp til nedrivning og flytting av husene til mere centrale steder. Dermed kom de med i arbeidslivet og i full høyde med de andre. Unge gutter som før hadde rodd hjemmefiske med faren, fikk plass på trålere og større bankbåter. Noen har fått fast arbeide som garn- og notbøtere hos de større noteierne. Takket være deres ferdighet i garnbitting. De hadde ikke råd til å kjøpe ferdig monterte torske- og seigarn, mens de drev hjemmefiske. Nei, de kjøpte tråd og snøre og bandt selv det garnbruket de måtte trenge til hjemmefisking. Dermed fikk de utrolig ferdighet i garnbitting. De store noteierne foretrekker derfor ungdommen fra fjordene til mannskap på sine båter. Og mange av dem har også anskaffet seg båter og bruk til å drive bankfiske.

Jeg kjenner en kar fra en av fjordene i Vestfinnmark. Allerede i 6–7 års alderen var han full befaren i garnbitting. Nå er han trålbas.

Disse ungdommer som ovenfor er nevnt, er en stor del sameungdom fra fjordene i Vestfinnmark. Så lenge de gikk der hjemme, var samisk deres heimemål, men de var også så å si full befaren i norsk. Og når de så kom ut i arbeidslivet, var ikke språket lenger til hinder for dem. De ble smeltet sammen med norsk element.

Skøytespråket var norsk, kai-språket og butikk-språket likeså. Og norsk er også blitt heimespråk for disse utflytterne som har slått seg ned der og stiftet familie og egne heimer. Dermed er norsk blitt morsmålet for tredje generasjon.

Så får vi stanse igjen og se tilbake på forholdene i fjordbygdene i Finnmark, og da særlig i Vestfinnmark. Hvordan går det så med disse fjordbygdene, blir de avfolket – eller blir der en liten rest tilbake som fortsetter i fedrenes levevis – hjemmefiske og litt jordbruk? Nei, helt avfolket blir de ikke, i all fall ikke i første omgang. Hvordan går det så med språket? Samisk skulle vel ha alle betingelser for å trives der – så å sie utenfor allfarvegen.

Og det ser ut til at den trives der. Det har gledet meg å kunne legge merke til at samisk blir brukt som heimespråk. Vel nok er språket blitt sørgelig fattig på ord og vendinger, men det er da samisk – og betraktes framleis som modersmålet.

Det skulle derfor være en oppgave for oss å oppmuntre den lille rest av samer her nede i kystdistriktene til å dyrke og verne om denne kulturarven fra fedrene.

«Den dagen samisk språk er borte, er også det avgjørende kjennemerket på samene borte». Måtte alle samene være våkne at så ikke skjer. «Lat oss ikkje forfederne gløyma under alt som me venda og snu, for dei gav oss ein arv til å gøyma, han er større enn mange vil tru.»[2]

[1] Katekismevers fra 1693, Norsk salmebok 548
[2] Desse linjene er skrive av Ivar Aasen, frå songen «Dei vil alltid klaga og kyta»

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4