Rektor ved videregående skole og fylkesskolesjef

Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Ole Einar Olsen:

Rektor ved videregående skole og fylkesskolesjef

Fortalt til Svein Lund
Til norsk ved Siri Broch Johansen

Ole Einar Olsen, Nesseby 2003
(Foto: Svein Lund)

Ole Einar Olsen (Márjá-Jovnna-Ovlá Einar) er født i 1936 og oppvokst i Bonakas, Tana. Han arbeida i Forsvaret og på anlegg før han gikk Sagene lærerskole 1968–70. I tillegg har han studert i Trondheim og lest samisk ved Universitetet i Oslo. Han har undervist ved Målselv statsrealskole og Kautokeino barne- og ungdomsskole. I 1975–82 var han rektor ved Samisk videregående skole i Kautokeino, og etter det var han fylkesskolesjef i Finnmark fram til han gikk av med pensjon i 2001.

Samisk i nedre Tana

Min folkeskole var i Bonakas. Blant elevene snakket de fleste samisk, noen få snakket norsk, jeg kan ikke huske at noen elever snakket finsk. Sjøl hadde jeg lært litt norsk før jeg begynte på skolen gjennom lek med en nabogutt som ikke kunne samisk. Jeg husker at det var barn der som kunne enda mindre norsk enn meg. Det var noen få elever som hadde norsk som hjemmespråk, men som likevel kunne samisk, for samisk var det vanligste lekespråket blant barna i Bonakas før brenninga.

Krig og evakuering

Bestemor leste Nuorttanaste, og på fanget hennes lærte jeg å lese bokstavene, og derfor fikk jeg begynne på skolen litt før jeg skulle i 1943. På den tida var skolen hjemme hos folk, for tyskerne hadde tatt skolehuset. Skolen ble drevet på denne måten fram til september 1944.

Jeg har min første skoledag friskt i minne. Læreren her Johannes Schrøen. Jeg vet ikke hvor mye samisk han kunne. På skolen snakka han ihvertfall bare norsk. Jeg husker at han spurte meg om jeg visste hvor Jesus ble født. Jeg hadde hørt mange bibelfortellinger av bestemor, men når det ble spurt på norsk, og jeg ikke visste hva «krubbá» het på norsk, så torde jeg ikke å svare. Og jeg følte meg veldig dum. Slike hendelser var svært vanlige mens jeg gikk på skolen, ihvertfall de første årene.

Under brenninga bodde vi hos bestemor i Hillagurra, for der brant ikke tyskerne. Vi kom hjem igjen til Bonakas sommeren 1945. Skolen ble reparert og startet opp igjen våren 1946. Skolen var tredelt. Småskolen holdt på i fire uker av gangen. De større barna gikk på skolen hele tida, men de gikk annen hver dag.

Fokstad som lærer

Etter krigen fikk jeg den kjente Per Fokstad til lærer, og han var læreren min fram til jeg ble ferdig med folkeskolen. Jeg synes han var en dyktig lærer, som krevde at vi skulle lære, og spesielt de skoleflinke lærte veldig mye av han. Han brukte ikke samisk i undervisninga, men fulgte datidas bestemmelser. Lenge tenkte jeg ikke engang over muligheten for at han kunne samisk. Men han fortalte om samisk kultur og historie. Enkelte ganger joiket han òg, men det var alltid den samme joiken. Det viktigste var likevel matematikk, norsk med grammatikk, og lesing. De andre fagene var ikke like viktige. Vi hadde ikke mer enn noen få timer fysikk i løpet av hele skoletida. Jeg husker at Fokstad en gang satte i gang en liten dampmaskin. Vi fikk ikke gjøre forsøk sjøl. Sjøl om skolen var veldig annerledes enn da jeg sjøl ble lærer, husker jeg skoletida mi i Bonakas som ei fin tid. Jeg fikk et godt grunnlag for videre skolegang.

Tana realskole

Etter krigen ble Tana kommunale realskole startet, og jeg begynte der i 1950. Det første året var skolen litt nedenfor landbruksskolen, seinere ble den flyttet til Rustefjelbma. Skolen fulgte norsk normalplan, det var ikke noe slags samisk innhold. De fleste lærerne var sørfra.

Etter det igjen tok jeg utdanning i Forsvaret og jobbet der i sju–åtte år. Så gikk jeg gymnas på Nordfjordeid, studerte i Trondheim og Oslo og arbeidet litt mange steder, før jeg i 1970 kom til Kautokeino som lærer.

Tana realskole - 3.klasse 1953. Fra venstre: Ole Einar Olsen, Børre Midtlid, Ingjerd Bertheussen, Britt Olsen og Arnulf Gabrielsen.
(Foto: Tana kommunale realskole 1947-57)

Rektor ved videregående skole

I 1975 arbeidet jeg ved Kautokeino barneskole. Så sluttet rektor ved videregående skole midt i skoleåret, og jeg fant ut at jeg skulle søke stillinga. Jeg hadde vært timelærer der, og før jeg kom til Kautokeino, hadde jeg jobbet noen år som lærer ved Målselv statsrealskole. Bortsett fra det hadde jeg ikke jobbet på videregående skole. Skolen, som da het «Den samiske yrkes- og husflidsskole», var en praktisk skole med snekkerlinje, mekanikerlinje, søm- og vevlinje og «husmorskole». Jeg hadde ikke utdanning innenfor noen av disse fagene, men departementet sa at det viktigste var at jeg hadde fagbrev, som jeg hadde skaffet meg gjennom utdanningen i Forsvaret, for da kjente jeg yrkesfagene bedre enn reine akademikere gjorde.

Jeg syntes det var mye lettere å jobbe på videregående skole enn på ungdomsskolen. Elevene var mer motiverte, de var mer modne og fikk lære de fagene de var interesserte i. Jeg trivdes godt der, og ble på videregående skole i over sju år, fram til 1982.

I tillegg til de kursene som alt var i gang, startet vi opp såkalt kombinert grunnkurs i 1976. Over to år fikk elevene et år med allmenne fag, et halvt år tegning-form-farge og et halvt år duodji [1]. Etter dette kunne de som ønsket det, fortsette med 2. klasse allmennfag. Dette var viktig fordi det fram til da ikke hadde vært mulighet til å begynne på gymnas eller allmennfag i Kautokeino, og derfor var det svært få ungdommer som fikk kompetanse til å komme inn på høgskole eller universitet. Etter vårt kurs hadde de blitt mer voksne, og de torde i større grad å fortsette på skoler andre steder. Samtidig var dette første gang det samiske ordet duodji ble brukt som det offisielle navnet på et skoletilbud. Man kunne fortsatt ikke snakke om noen læreplan, for den ble ikke ferdig før i 1980. Da var det ikke lenger kombinert grunnkurs, men grunnkurs i tegning–form–farge / duodji. Det var skolens egne lærere som utformet læreplanen i duodji.

Bortsett fra dette ble det undervist i henhold til de vanlige godkjente planene som andre videregående skoler også brukte. Tanken var at elevene skulle kunne fortsette ved andre skoler som tilbød videregående kurs.

Vi hadde også mange kurs for voksne. Det var reindriftsfaglige kurs, som daværende statskonsulent Loyd Villmo var ansvarlig for. Vi hadde tømrerkurs i samarbeid med Alta voksenopplæringssenter, utmarksnæringskurs osv.

I starten var samisk et fag bare på søm- og vevlinja. Språkopplæringen ble gitt i to grupper – for morsmålselever og fremmedspråklige. Jeg underviste dem i samisk, og husker at også enkelte av de fremmedspråklige ble veldig flinke, både til å snakke, lese og skrive.

Da jeg begynte var det rektor og en halv stilling kontormedarbeider som utgjorde skolens administrasjon. Da loven om videregående skole trådte i kraft i 1976, ble administrasjonen styrket med en inspektør og hovedlærere.

Vi hadde dårlig med plass på skolen, men ellers hadde vi god økonomi. Elevene fikk låne skolebøkene gratis fra skolen, og de bodde svært rimelig på internatet. Budsjettkontrollen var heller ikke så streng på den tida. Vi fikk tilleggsbevilgninger når vi trengte det.

Etterhvert som nye planer og nye krav til fagene kom, begynte det å bli veldig trangt på skolen. Det var helt nødvendig å utvide skolen. Styret jobbet ivrig med denne saken, og det tok heller ikke lang tid før planene var klare og byggearbeidene startet opp. Byggeperioden var en stor utfordring for alle ved skolen. Samtidig ble også flyttinga av Statens reindriftsskole til Kautokeino en realitet. Spørsmålet for oss var hvor vi skulle presse den inn. Vi manglet både klasserom og husrom. Vi tok kontakt med Samemisjonen, som eide Kautokeino fjellstue, for å høre om vi kunne få leie lokaler hos dem. Vi ble enige, og Reindriftsskolen fikk både klasserom og husrom på fjellstua.

Jeg husker at det en gang kom krav om at de som ikke var samer, ikke skulle få lære duodji. Men når nå skolen ikke skilte mellom elevene ved opptak, så syntes jeg at alle og enhver skulle få den utdanninga de ville ha, og som skolen tilbød. De skulle også få lære å sy samiske klær hvis de ville. Det var mye diskusjon om dette. Jeg synes det hadde vært lettere å godta det dersom man hadde krevd samiskkunnskaper av dem som ville lære samisk håndverk, men det ble aldri gjort. Jeg synes å huske at skolens styre også diskuterte dette. De ønsket heller ikke å endre reglene.

Jeg husker at det var svært vanskelig å få tak i mønstre til samiske klær. Jeg forsto det slik at enkelte mente at mønster, det er slikt som skal finnes inne i hodet på den enkelte syeren. Da var det ikke så lett å gi god lærdom om dette på skolen. Jeg husker at det var umulig å få tak i sørsamiske mønstre.

Det var også en stor utfordring å få tak i lærere til skolen. Teorifaglærere brukte ikke å bli lenger enn ett år, så kom det nye. Et år var det alt sommer, og det var krise, for vi hadde ikke fått tak i lærer til husstellinja. Jeg oppdaget i papirene at en av søkerne til vevlinja hadde gått husmorskole. Jeg ringte og spurte om hun ikke kunne ta lærerjobb et år og heller gå vevlinja året etter. Det gjorde hun. Og slik redda vi den linja det året. Den unge jenta klarte seg godt som lærer. Vi hadde et internat hvor guttene bodde i første etasje og jentene i overetasjen. Internatbetjeninga vaska guttenes rom, mens jentene vaska rommene sine sjøl. Så var jeg på en konferanse hvor likestilling mellom kjønnene var et viktig tema. Den siste dagen fikk jeg vite at jeg hadde fått ukebladet NÅs kaktus, fordi det var forskjell mellom guttene og jentene ved skolen. Det var noen som hadde sendt denne saken til bladet. Men andre jenter likte ikke dette, og de skreiv en støtteuttalelse til meg. Det var faktisk sånn at jentene også hadde fått tilbud om romvask, men de ønska å vaske sjøl.

Det var mange andre episoder på skolen. Noen hadde hørt «spøkelser» på skolen, og noen hadde til og med sett det. På vevavdelinga kunne man av og til høre en merkelig lyd. Noen mente at det var «spøkelser» der fordi huset ikke var velsignet – de forslo at jeg skulle be presten om å gjøre det. Jeg grublet på dette i ett år før jeg fant ut hva det var. Det var en ekspansjonstank i varmeanlegget som enkelte ganger, avhengig av været, lagde lyder og var «spøkelse».

Som fylkesskolesjef var Ole Einar Olsen med og avgjorde hvilke linjer som skulle opprettes, nedlegges og flyttes mellom videregående skoler i fylket. Det var det mange som ville ha ei mening om, ikke minst blant elevene. Her blir han og fylkesskolestyret møtt med demonstrasjon ved Hammerfest videregående skole, skoleåret 1986/87.
(Foto: Svein Lund)

Fylkesskolesjef

Det kom spørsmål om jeg kunne tenke meg å søke jobben som fylkesskolesjef. Jeg hadde alt begynt å leke med tanken på å bytte jobb. Hovedgrunnene til dette var at faren min i Bonakas hadde blitt gammel, og når så NSR trakk ut medlemmet sitt fra skolens styre [2], og det i tillegg var styrelederen, så var tida kommet for å flytte. Og ettersom familien min var enig, søkte jeg stillingen og fikk den. Vi trivdes godt i Kautokeino, og det var trist å flytte derfra. Jeg arbeidet i Vadsø fra 1982 til 2001. Der jobbet jeg med alle videregående skolene i Finnmark, unntatt de samiske videregående skolene, Finnmark landbruksskole i Tana, Statens fiskarfagskole i Honningsvåg og Statens fagskole for fiskeindustri i Vardø. Disse skolene var statlige og hadde egne styrer.

Da jeg tiltrådte stillingen, merket jeg i starten en viss spenning blant mine nye medarbeidere. Enkelte tenkte kanskje: «Her kommer denne «sameradikaleren»». Sjøl hadde jeg prøvd å forestille meg hvordan den nye jobben kom til å bli. Jeg visste godt at jeg måtte følge de bestemmelsene som myndighetene og fylkespolitikerne gjorde. Jeg følte at om jeg nå var en «sameradikaler», så har jeg sjøl valgt å ta imot en administrativ stilling hvor jeg må være like forsiktig som kommunister og andre «radikalere» som også kan være under «oppsyn». Det er alltid noen som vil klage og leite etter feil. Men jeg gjorde jobben min så godt jeg kunne, og fikk raskt et meget godt, humørfylt og faglig stimulerende samarbeid på arbeidsplassen. Jeg hadde en stor fordel i det at jeg på forhånd kjente rektorene ved de videregående skolene svært godt. De var svært viktige når skolens aktiviteter skulle gjennomføres. Jeg hadde også i alle år et svært nært og godt samarbeid med og god støtte fra mine overordna.

Etter Alta-striden var det en slags modningstid. Samiske saker var ikke en del av fylkeskommunens skolefaglige saksbehandling. Jeg husker at vi som en del av arbeidet med fylkesplanen foreslo blant annet følgende punkt: Styrke samisk- og finskundervisninga. Da planen kom tilbake var alt som angikk samiske og finske saker i skoledelen, strøket.

Da jeg jobbet i Vadsø, hadde jeg selvsagt den videregående skolen i Kautokeino i tankene. Derfor var det svært interessant da jeg i noen år fikk være medlem i skolens styre. Og jeg fikk også lede utvalget som la fram forslag om samisk ungdoms utdanningsmuligheter, NOU 1987:20. Den forsvant nok i en eller annen skuff.

Jeg må også nevne at det ofte var vanskelig for oss når det kom spørsmål om undervisning for eller om samer. Vi følte at vi måtte støtte skolene i Karasjok og Kautokeino, vi måtte ikke konkurrere med dem. Men på den annen side var det også lett å si at «den undervisninga er de samiske videregående skolenes ansvar». På den tida kunne dette medføre at nødvendig undervisning ikke ble gjennomført.

I 1984 kom Samerettsutvalgets første uttalelse. Den ble diskutert også i fylkeskommunen, og jeg husker godt at fylkestinget gjorde et vedtak som hadde stor betydning for både fylkespolitikernes og byråkratenes syn på samesaker.

Da jeg begynte i jobben, hadde det ikke vært samiskundervisning ved fylkets videregående skoler. Utover 1980-tallet kom tilbudene etterhvert i gang, først i Alta, deretter i Vadsø og Kirkenes. Det var opp til skolen å foreslå og organisere undervisninga.

Ved noen skoler fantes det intern motstand mot det samiske, og det ble diskusjoner på skolene angående samiskundervisning, og også når andre samiske temaer skulle bli en del av undervisninga. Slike holdninger fantes både blant lærere og elever. Man kan forstå slike diskusjoner ved skolene når man tenker på at økonomien var en sentral faktor her òg.

Bevilgninger var en gjenganger blant sakene mens jeg jobbet i fylkeskommunen. Det var alltid en utfordring å finne gode argumenter når man skulle få bevilgninger. De første ti åra var det mange ungdommer som skulle få et skoletilbud. Det var ikke alltid så lett å finne undervisningslokaler, men det ble gradvis bedre. Skolene ble gjort større, og de ble utbedret. Fylkeskommunen tok også etterhvert over statens skoler i Honningsvåg, Vardø og Tana. Det var bestandig viktig at finnmarksungdommen fikk mulighet til å komme inn på skoler, og at den undervisninga som ble gitt, holdt god kvalitet. Vi hadde også som mål at det skulle være gode valgmuligheter. For de linjene som hadde få elever gjorde de seks nordligste fylkene en avtale om å tilby elevplasser til de andre fylkene. På denne måten kunne finnmarksungdom komme inn på skoler som hadde det tilbudet de ønsket seg, f.eks. gullsmed, dans og enkelte idrettslinjer. Og når vi hadde gode fagtilbud, så var det selvsagt et gode for samisk ungdom også.

De siste årene jeg arbeidet i fylkeskommunen hadde samiske saker blitt en del av den vanlige saksbehandlinga. Jeg husker at når vi skulle lage planer, så spurte fylkesrådmannen ofte om vi hadde tenkt på følgende to saker: likestilling og det samiske perspektivet. Ting går framover.

[1] Samisk husflid
[2] Styret for Den samiske yrkes- og husflidsskole / Samisk videregående skole, Kautokeino blei formelt oppnevnt av departementet, men etter forslag fra bl.a. samiske organisasjoner og kommunen. Under konflikten om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget var det ei tid svært dårlig forhold mellom staten og Norske Samers Riksforbund. I 1980 vedtok NSR å trekke alle sine medlemmer fra statlige organ og annet samarbeid med staten. Dette gjaldt da blant annet styreleder for Samisk videregående skole, Kautokeino, Jan Henry Keskitalo. Boikotten blei oppheva etter et år. (red.)


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5