Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

Johannes Reiersen:

Skolearbeidet i Finnmark

Johannes Reiersen (Foto: Finmarksbiblioteket)

Denne artikkelen er henta fra boka Nordlandet, som kom ut i 1920 og var redigert av Carl Schøyen og utgitt av Aschehougs forlag i samarbeid med Oplysningsfondet av 1914. Forfatteren Johannes Reiersen (1873–1937) var oppvokst i Skjervøy i Nord-Troms, som sønn av den samisk-kvenske læreren Ole Johan Reiersen. Rundt 1905 var han lærer i Tana. Han var styrer ved Øst-Finnmark amtsskole (folkehøgskole) 1911–1919. Fra 1919 var han skolestyrer i Namsos. I 1915 ga han ut boka Skolen i Finmarken. Kortfattet fremstilling av skolevæsenets utvikling i Finmarken fra 1814 til 1914. Kortere utdrag av denne er gjengitt i boka Samisk skolehistorie 4 og lengre utdrag i internettutgava av samme bok.

Man kan neppe tale om nogen skolevirksomhet i Finnmark før i begynnelsen av det 18. århundrede. Så vel de verdslige som de geistlige embedsmenn hadde da fått forståelsen av at det ikke gikk an med lovbud å få finnerne til å holde op med avgudsdyrkelsen og gå over til kristendommen. Der måtte oplysning til. Prestene nådde ikke folket, slik at de kunde bibringe det tilstrekkelig lærdom om de kristnes Gud; derfor måtte der ansettes lærere, som kunde reise om fra sted til sted. Nordmannen Isak Olsen, den første egentlige lærer blandt finnerne i Finnmark, virket der oppe fra 1703 til 1716, fornemmelig i distriktene omkring Varangerfjord; men hans distrikt strakte sig dog over hele Østfinnmark, ja et stykke inn i Vestfinnmark. Det var amtmannen, som med løfter om god løn og forfremmelse hadde fått Isak Olsen overtalt til å overta dette byrdefulle hverv. Ja, byrdefullt og besværlig var det. Han måtte gi avkald på så meget. Og løftene om lønn syntes ikke å ville bli innfridd; forfremmelse hørte han ikke mere tale om fra den kant. Og han opnådde heller ikke å bli likt av det folk han virket blandt.

Da Thomas v. Westen begynte sin misjonvirksomhet i Finnmark, traff han Isak Olsen, som hadde det beste skudsmål av sine overordnede.

Uten tanke på de løfter denne lærer hadde fått om forfremmelse, tok v. Westen ham med sig til Trondhjem, hvor han blev lærer i finsk ved seminarium scholasticum, hvilken læreanstalt var ledet av v. Westen. Oplysningsarbeidet i Finnmark blev nu ordnet således: Der oprettedes 2 misjonærdistrikter; fra 1724 til 1728 var der 3, men senere igjen bare 2. I hvert distrikt var der en misjonær, som ledet oplysningsarbeidet, og han hadde 2 til 3 skoleholdere under sig. I 1724 var der 7 lærere for finner. Så lenge v. Westen levde, var han sjelen i denne misjonsvirksomhet. Han reiste meget blandt finnerne; men heller ikke han var likt av dem, slett ikke i den første tid. Seminarium scholasticum gikk inn kort efter v. Westens død i 1727, og oplysningsarbeidet i Finnmark dreves ikke med synderlig kraft før Knud Leem atter satte fart i det. Leem var først misjonær og prest der oppe, og blev siden leder av seminarium lapponicum i Trondhjem. Denne læreanstalt som hadde v. Westens seminarium som forbillede, blev oprettet i 1752 og hadde til formål å utdanne lærere som skulde undervise finnerne på deres eget sprog. Men der var dem som fremholdt at finnerne burde undervises på norsk. Disse seiret, og seminarium lapponicum blev nedlagt straks efter Leems død i 1774. Fra nu av blev det norske sprog benyttet både i kirken og i skolen.

Oplysningen stod ikke høit ved århundredets slutning. Det var svært få som kunde lese i en "dansk bok". Det lille man hadde lært, var efter hukommelsen.

Da M. B. Krogh i 1804 blev bisp i det nyoprettede Tromsø stift, var det hans hensikt å ta sig av oplysningsarbeidet. Men krigsårene kom, og skolearbeidet gikk tilbake, inntil det næsten helt forsvant.

Det var prost Deinboll i Vadsø som tok det tyngste tak med å gjenreise skolen i Finnmark. Det gjorde ham ondt å se det dype vankundighets mørke som hadde tatt overhånd efter religionens og skolens forfall, og allerede i 1816 inngav han et forslag til ordning av skolevesenet i Finnmark. Og da han i 1821 møtte på stortinget som tingmann, fremsatte han forslag om oprettelse av seminarium på Tromsø med særlig henblikk på å få utdannet lærere for den nordligste landsdel. Han flyttet imidlertid fra Finnmark allerede i 1824. Men Stockfleth fortsatte oplysningsarbeidet der. Han tok sig av finnerne som ingen annen. Han mente det måtte kunne gå an å skape en finsk litteratur, så finnerne kunde få en god undervisning og dannelse på sitt eget sprog. Senere vilde de av sig selv strebe efter å lære det norske sprog. Stockfleth gjorde hvad han kunde for å skape en finsk litteratur. Han foretok inngående studier av det finske sprog og skrev både læres og opbyggelsesbøker for finnerne; men man så ikke stort til fremgang på oplysningens område.

Omkring 1850 hevet der sig røster mot Stockfleths fremgangsmåte. Saken kom inn for stortinget som gikk med på, at der skulde gåes i gang med å lære finnerne i de distrikter hvor der også bodde norske folk, norsk efter en plan. Det norske sprog skulde ikke påtvinges finnerne i den hensikt å berøve dem deres eget sprog; men det skulde tjene som meddelelsesmiddel og senere være finnerne til nytte i det daglige liv. Der hvor det derimot var bare finner, skulde all undervisning foregå på finsk.

Efter disse i store trekk optrukne fremgangslinjer har der da vært arbeidet videre.

Efterhvert som norske folk har satt sig ned i Finnmark, er fler og fler skoledistrikter kommet inn under benevnelsen blandede sprogdistrikter, hvor finsk har vært benyttet ved siden av norsk i skolen. Og senere har disse distrikter litt efter litt gått over til helt norske distrikter.

For å skaffe lærere som skulde kunne makte å undervise i de sprogblandede distrikter blev der allerede i begynnelsen av 50-årene oprettet 8 friplasser ved Tromsø seminarium. De som fikk friplass, måtte lære et pensum finsk og forplikte sig til å tjenstgjøre som lærere i et bestemt antall år i distrikter hvor det var nødvendig å kunne finsk. Efter 1870 har man også hatt friplasser for kvænsk, da innvandringen av kvæner tiltok slik at der måtte tas hensyn til dem.

Efter loven om almueskolevesenet av 1860 måtte skoleordningen i Finnmark helt omlegges. Man gikk over fra omgangsskoler til faste skoler, og det ganske fort. I 1861 var der 56 omgangsskoledistrikter der oppe; men 5 år senere var det bare 7 igjen. Til de faste skoler måtte man leie lokaler, og disse var ofte skrøpelige. Men det at der skulde holdes skole på bestemte steder, førte til at forsømmelserne blev store. Den faste skole kunde ikke nå alle barn. En stor del uteblev helt fra skolen. Det viste sig også vanskelig å få uteksaminerte lærere. Den overveiende del av lærerne hadde ikke fått lærerutdanneise; derfor blev der i 1863 oprettet en lærerskole i Alten. Hvert kursus varte 11/4 til 11/2 år. Men de som blev optatt på skolen hadde små forkunnskaper og nådde ikke langt. Dette kursus blev nedlagt i 1870.

I 1877 foretok ekspedisjonschef Hertzberg en reise gjennem Finnmark for å se hvilke frukter oplysningsarbeidet hadde båret. Efter hans formening var oplysningen ikke gått frem, og hvad kjenskapet til norsk angikk, var det snarere gått tilbake.

Skolevesenet i Finnmark blev tatt under revisjon og det førte til
1. Skoletidens utvidelse,
2. Inndeling av kretsene slik at de som hadde lang vei fikk egen skolekrets,
3. Inndeling i særskilte avdelinger,
4. Oprettelse av småbarnskoler.

Denne skoleordning hadde til følge at de fleste barn fikk anledning til å søke skolen, og en stor del fikk lengere skoletid enn før. Oplysningen skulde derfor synes å ville gå jevnt frem. Men fra finnernes side blev der ytret misnøie med benyttelsen av norsk i skolen.

Skoledirektør Killengreen opholdt sig i 1886 i lengere tid i Finnmark for riktig å sette sig inn i skoleforholdene der. Han gav en fyldig beretning om skoleforholdene og de vanskeligheter skolen hadde å kjempe med. På mange steder var det smått stell, især der hvor befolkningen hovedsakelig bestod av kvæner. Men på andre steder var man kommet langt, og det var tildels rent forbausende hvor langt man var kommet i å overvinne sprogvanskelighetene. Tildels stod finnebarn over de norske hvad kunnskaper angikk. Finnene stilte sig som regel mot bruken av norsk i skolen, både av nasjonale og religiøse grunner.

Da Skår var blitt biskop, fremsatte han forslag om at finnerne skulde få kristendomsundervisningen på sitt eget sprog. Departementet forela saken for Tromsø stiftsdireksjon, hvis flertall ikke kunde tiltre biskopens forslag, da man antok at skolens arbeide for å lære finnebarnene norsk var anlagt således at deres fremgang i kristendomskunnskap ikke blev hemmet, og da veien til å heve finnen i åndelig utvikling og levesett måtte gå gjennem norsk sprog og kultur.

Hver gang der har vært gjort et nytt fremstøt på skolens område, har forholdet til de fremmede nasjonaliteter vært drøftet.

Efter skoleloven av 1889 kom folket mere i direkte forbindelse med skolen og dens gjerning. Det bevirket at spørsmålet om bruken av finsk i skolen atter blev fremsatt, og der opstod en ivrig diskusjon om den sak. Dette førte til at statsråd Wexelsen i 1899 sammenkalte en kommisjon som skulde uttale sig om hvad der burde gjøres for skolevesenet i Finnmark. Følgen av denne kommisjons arbeider blev at stortinget bevilget midler til:
1. Utvidelse av skoletiden i enkelte kretser i de sprogblandede distrikter.
2. Innlosjering av trengende skolebarn under skoletiden.
3. Forøkelse av lærerlønnen for lærere i de blandede sprogdistrikter.
4. Oprettelse av en ny amtsskole i Finnmark.
5. Stipendier til trengende elever til ophold ved ungdomsskoler.

Et par år efter blev der også bevilget til opførelse at 2 skoleinternater. Og i 1902 blev der endelig bevilget til eget skoledirektorat for Finnmark. Nogen forandring i den gjeldende instruks for lærerne i de blandede sprogdistrikter blev der ikke foretatt.

At man oprettet et eget skoledirektørembede for Finnmark, betegnet et stort fremskritt.

Og man var også så heldig i B. Thomassen å få en serdeles dyktig skoledirektør. Han tok sin stilling meget alvorlig og anstrengte sig for i en fart å lære Finnmark, folket og skolen å kjenne. Han besøkte skolene og fikk høre skolefolkets meninger om skolens arbeide.

Skolen var i mange kommuner forsømt, og det gjaldt da først å vekke skole- og herredsstyrenes interesse for skolen. Der trengtes reparasjoner av skolehus og bygning av nye. Skolene måtte forsynes med læremidler, og barnene trengte å få skolebøker. Der måtte også sørges for at barnene fikk anledning til å gå på skole. Skoledirektøren fikk snart det kjedelige hverv å måtte foreslå friplassene ved Tromsø lærerskole ophevet. Det var så visst ikke hans mening at den som skulde være lærer blandt finner, ikke behøvde å kunne finsk. Men det viste sig at friplassene ikke lenger svarte til hensikten, idet de fleste lærerkandidater som hadde gått på friplass og lest finsk, ikke tok ansettelse blandt finner. Skoledirektøren har fått uberettiget kritikk for sitt standpunkt til denne sak; men han har hatt praktisk talt hele lærerstanden i Finnmark på sin side.

Skolen i Finnmark har hatt mange vanskeligheter å kjempe med. På de fleste steder har det vært så langt mellem naboene, at skulde skolekretsene deles slik at der kunde bli en flerdelt skole, vilde en fjernet av barnene få så lang skolevei at de umulig kunde gå hjem daglig. Oparbeidede veier er der lite av, og enn mindre broer over elvene; hertil kommer vinterkulden og mørket. Yderst vanskelig har det også vært for barn å få losji nær skolen. I flere kommuner har man derfor måttet ty til den utvei å oprette mange skolekretser. Men foruten at en sådan skoleordning ikke kan bli god, da barn må undervises under ett, skjønt de står på høist forskjellig utviklings- og kunnskapstrin, så blir den allikevel kostbar. Der må nemlig skaffes flere skolehus og oprettes flere lærerposter. Den omstendighet at der bor flere nationaliteter har man alltid måttet regne med. I en hel del nabolag snakkes der to til tre forskjellige sprog. I skolen møter da altså barn av to eller tre nasjonaliteter med forskjellig tenkesett og livssyn. Der hvor alle kan gjøre sig forståelig på norsk, kan det enda gå an. Men der er desverre ennu flere steder hvor barnene kan svært lite eller intet av det norske sprog når de begynner sin skolegang. Hvis man snakket norsk i hjemmene, så vilde skolens arbeide i høi grad bli lettet; men sålenge barnene ikke får anledning til å høre norsk utenfor skoletimene, blir resultatet ikke godt.

Den skolepolitikk som har vært ført i Finnmark i det 20de århundrede, kan sammenfattes i disse ord:

Et forstandig og målbevisst arbeide for å overvinne alle vanskeligheter. De første skoleinternater blev ferdige i 1905, begge i Sør-Varanger. Siden er der bygget flere. Til et internat møter barnene fra et større distrikt, som tidligere utgjorde flere skolekretser. Der blir da så mange barn at man kan få en god klasseinndeling. De fleste barn blir innlosjert på internatet, hvor de foruten kost og losji får hjelp til å lese sine lekser om eftermiddagene, lærer orden og renslighet og lærer å omgåes hinannen som kamerater og likestillede, samtidig som de får høre og øve sig i norsk også utenfor skoletimene. Til internatet kan foreldrene trygt sende sine barn. Opholdet er fritt. Internatene er også godt utstyrt med læremidler. Der hvor man har fått internat, er vanskelighetene ved å søke skolen praktisk talt fjernet, barnene får anledning til at omgåes sine likestillede og sine overordnede, og utgiftene til skolen er blitt mindre både for foreldre og kommunen. Og skolen har på sin side utført sin første opgave: den har nådd barnene og satt dem på like fot.

Den næste og kanskje likeså viktige opgave er å skaffe skolen dyktige lærere.

Det har lenge vært erkjent at finnmarksskolen stiller store fordringer til en lærers dyktighet. Om den sak uttalte skoledirektør Killengreen i sin tid bl. a.:

"Ikke enhver lærer der har de fornødne kvalifikasjoner for ansettelse, og som vilde gjøre fyldest for sig i en norsk lærerpost, er skikket for sprogdistriktene. Arbeidet for fornorskningen kræver særegen lærerbegavelse, og den stadige arbeiden med håp mot håp kræver større enn almindelig utholdenhet og enersji."

For å opnå dette å skaffe Finnmark dyktige lærere har den nuværende skoledirektør der gjort store anstrengelser. Efter forslag fra ham har lønnsvilkårene gjentagne ganger vært forbedret. Men han har desverre ikke alltid fått de bevilgende myndigheter til å gå med på forslagene. Og følgerne er ikke uteblitt.

I Finnmark har der i årtiere vært dyktige lærere. Tidligere var det en kappestrid blandt unge lærere om å få ansettelse der oppe, og til meget almindelige poster var der en tid ansøkere i nær sagt snesevis. Den gang var det lønnen som trakk, og vi kan også si at lønnen bandt lærerne til stedet. Få andre steder kunde by på så gode lønnsvilkår, og lærerne har som regel ikke hatt råd til å gi avkald på den lønn de engang har fått. Men efterhvert som lønnen er steget over det hele land, mens lønnen i Finnmark ikke er steget i tilsvarende grad, er tilgangen på lærerkraft der oppe tatt av.

I de siste 15 til 20 år har oplysningen gått jevnt frem i Finnmark. Internatene har sin gode del i æren for det. Ved disse anstalter er der praktisk talt ingen skoleforsømmelser av ugyldig grunn. De enkelte kommuner har tatt sig sammen og yder store ofre til skolen. På nogen steder har man således gått til kommunal internering av skolebarn. Kommunen skaffer barnene fritt hus med lys og brensel, og lønner folk til å ha tilsyn med barnene og stelle for dem. Skolene er blitt bedre utstyrt med undervisningsmateriell, og i flere kommuner har barnene allerede i flere år fått delvis fritt skolemateriell. Verneplikten, som blev innført der oppe i 1898, og de forbedrede kommunikasjoner har også hatt sin betydning, kanskje særlig hvad angår utbredelsen av kjennskapet til det norske sprog. Kravet om bruken av finsk i skolen er derfor tatt av. Ganske visst er der ennu steder hvor kjennskapet til norsk sprog er dårlig. Men for det første er det blitt ferre og ferre sådanne; for det annet er det næsten ikke å få ansøkere som kan finsk, og for det tredje er det mer og mer gått op for folk at det ingen undervisning vil kunne bli, hvis læreren skal stå og snakke 2-3 sprog i en og samme undervisningstime. Det skal også sies at folk har god forståelse av at det gjelder å få dyktige lærere. Og selv de som har fremholdt at lærere for finnnebarn bør kunne finsk, ansetter lærere efter dyktighet forøvrig, uansett om vedkommende har kjennskap til det finske sprog.

Finnmark er i de senere år gått frem også i folketall og velstand. Flere av fiskeværene er vokset slik at man der har kunnet få velordnede skoler, og de 2 største fiskevær, Honningsvåg og Berlevåg, har endog håp om å kunne få byrettigheter om ikke svært lenge. Kirkenes i Sør-Varanger er kommet ennu lengere. Der er skolen allerede ordnet som byskole. Og der er kommunal middelskole bygget på avsluttet folkeskole. Sør-Varanger har lengst undervisningstid. I kommunen er der nu 15 lærere og 11 lærerinner, mot henholdsvis 8 og 7 i 1914. Dernæst kommer Berlevåg, hvor man har 18 ukers undervisning i storskolen i alle kretser.

På de fleste steder bor folk fremdeles spredt. Skal der på disse steder kunne bli en velordnet skole med klasseinndeling, må skolebarn interneres. I 1914 hadde staten opført 8 skoleinternater. Det 9de blev ferdig i 1915. Det er meningen å fortsette med opførelsen av sådanne anstalter; men i de siste år har det likesom så meget annet byggearbeide ligget nede. Det skyldes i høi grad internatene at forsømmelsesprosenten, som ved århundredskiftet nærmet sig 17, var kommet ned i omtrent 9 før krigen brøt ut.

I finnmarksbyene, Hammerfest, Vardø og Vadsø, er skoleforholdene gode. Skolen i de 2 førstnevnte byer har dog lite husrum. Vadsø har derimot tidsmessige gode lokaler. I alle byer har barnene helt fritt skolemateriell, og skolen er godt utstyrt med læremidler, især Vardø. Før krigen inntrådte, steg barneantallet; men i tiden fra 1914 til 1917 er det gått tilbake i alle tre byer.

I Finnmarks landdistrikter arbeider skolen under høist ulike vilkår. Sør-Varanger har som nevnt 1 byskole, og desuten 3 skoleinternater. På nogen få steder er skolen 6 eller også 7-delt, på flere steder 4- og 5-delt; men de fleste skoler er 2-delt, eller også undervises alle årsklasser under ett. Utstyret er likeledes høist forskjellig. Også på dette område står Sør=Varanger høiest med helt fritt skolemateriell.

Å være lærer på de steder hvor alt er velordnet, og alle folk snakker norsk, det er ikke så vanskelig; dog kan livet i fiskeværene og arbeidet der bli trettende for mange som ikke ér vokset op under sådanne forhold.

Men et langt vanskeligere arbeide har de lærere som skal virke blandt de blandede nasjonaliteter, og der hvor skolens klasseinndeling er mindre god og hjelpemidlene få. De lærer bedre enn nogen annen å forstå hvor mange og store vanskeligheter oplysningsarbeidet i Finnmark har hatt å kjempe med gjennem årene. De forskjellige nasjonaliteter har sin raceeiendommelighet. Og dette vil snart vise sig for den som skal opdrage og undervise alle under ett. Selv der hvor de største sprogvanskeligheter er fjernet, vil man erfare at det er vanskelig å få alle smeltet sammen, slik at det nasjonaleiendommelige ikke skal bli et skille. Læreren får her en vanskelig opgave å løse, og han har fått liten eller ingen veiledning i hvordan han skal gå frem. Det blir hans egen person og personlige evne det kommer an på. Ofte har det derfor hendt nye lærere at de i den første tid har sett alt så mørkt og håpløst hvad selve undervisningen angår. Når så hertil kommer den trykkende ensomhet som ofte gjør sig gjeldende på grunn av de store avstander og svære vidder der oppe, langt mellem folk og ennu lenger mellem likemenn, langt borte fra „verdenu, da er det ikke å undres over at man kan føle sig ensom og forlatt. Ja, at der finnes mangen bra og dyktig lærer som slett ikke kan holde ut eller passe under sådanne forhold, det bør man villig erkjenne.

Men har lærerne i Finnmark bekymringer og vanskeligheter å overvinne, så har de også sine gleder. Det må ikke glemmes.

Selv om lønnen der oppe ikke nettop kan sies å være stor nok i forhold til arbeidet, savn og besværligheter, så er den dog så god at man fra den side sett kan leve sorgløst. En større løn er desuten arbeidsglæden. Og nettop dette å arbeide med flere uensartede, det skjerper tenkningen og iagttagelsesevnen, og ansporer til opfinsomhet. Og den som føler at han går frem i åndelig vekst, gleder sig ved sitt arbeide. Det blir ikke ofte en kan treffe sammen med kolleger; men så er til gjengjeld det kollegiale forhold godt og gjestfriheten stor der oppe; så når man kommer sammen, kan man ha det hyggelig og more sig anderledes fritt enn på mange andre steder. Der har folk et lett og fritt livssyn. Og slik må det være. Det er koldt, mørkt og barskt nok allikevel. Som en motvekt mot dette er det vel at folk er muntre, ser lyst på livet, og forsøker efter evne å skape hygge både for sig selv og andre. Ingen steder kan læreren føle sig så fri og selvstendig i sitt "rike" som i Finnmark.

Både finner og kvæner er religiøse folk. De helder til den lestadianske lære, og de har ofte møter og religiøse sammenkomster. Der har tidligere stått en viss skrekk av denne religiøse retning. Men lestadianerne i Finnmark er såmen ikke farlige, og slett ikke finnerne. Disse er av naturen godmodige folk. De glæder sig ved sine religiøse sammenkomster. Og når de får dyrke Gud i fred og ro, så forstyrrer de heller ikke andre. Læreren behøver ikke å føle sig forpliktet til å være med. Han kan stå helt utenfor, og nyter dog tilbørlig aktelse, bare han kan sin gjerning.

Isak Olsen og v. Westen var ikke likt av finnerne. Nu ser disse folk op til sin lærer, og vil gjerne ha ham boende blandt sig. Der er stigende trang til oplysning over hele Finnmark, ikke minst blandt finnerne, som mer og mer trakter efter en høiere skolegang enn folkeskolen. De bør få hjelp i størst mulig utstrekning.

Det som egentlig har vært trist for finnmarkslæreren, det er dette at han så vanskelig har kunnet få reise derfra om han engang måtte ønske det. Det har desverre til denne tid vært slik at folk sydpå ikke har kjent stort til den nordligste landsdel og til skolen der oppe. Man lever kanskje ennu i den sørgelige villfarelse, at der oppe holder de til, som ikke duger til noget, de som har måttet ty dit hen da ingen annen har villet ha dem i sin tjeneste, og at der ikke er utviklingsmuligheter. Således er det jo aldeles ikke, og engang må vel dette kunne gå op for vårt folk.

Forholdene er imidlertid slike at en lærer såvel som andre kan gå trett av arbeidet, og da kan det ikke være hyggelig å vite at døren skulde være stengt: ansettelse sydpå kunde der ikke bli tale om. Når man betenker det, vil man nok kunne forstå at lærere i Finnmark har fremholdt at en bør betenke sig vel før en tar ansettelse der oppe. Og det har også vist sig at tilgangen av lærerkraft til finnmarksskolen har tatt av i en uhyggelig grad. Allerede før krigen og de med den vanskelige tider inntrådte, måtte man ta ikke utlærte til lærere, mens enkelte poster stod helt ledige. Senere er det blitt enda verre. Det har sett ut som om de ovenfor Isak Olsen brutte løfter har villet hevne sig, om enn sent.

Skoledirektøren har et våkent øie for den fare som truer skolen der oppe. Han taler ved enhver anledning lærernes sak, og han har bedt både departementet, fylket og de enkelte kommunale myndigheter om å ta sig av skolens og lærernes sak, slik at lærerne kan få følelsen av at man setter pris på dem, skatter deres arbeide og lønner dem efter fortjeneste.

Jeg vil benytte anledningen til tilslutt å rette en opfordring til unge lærere om å ta ansettelse i Finnmark. Vær ikke bange for å reise dit op! Der er meget å lære, og virkefeltet er stort og godt. Engang må vi vel alle kunne se stort på dette at man av kjærlighet til folk og fedreland velger som virkefelt de mest avsidesliggende steder, de som helst trenger dyktige og kraftige folk.

Samisk skolehistorie 4