Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Hans Ragnar Mathisen

Undervisning i samisk/norsk utkant

Glimt fra mine vandringer i skolevesenet

Hans Ragnar Mathisen (Foto utlånt av Hans Ragnar Mathisen)

Hans Ragnar Mathisen (Elle-Hánsa, Keviselie) er født i 1945 i Narvik og oppvokst i Vestertana og Tromsø, der han i mange år var tuberkulosepasient på Kysthospitalet. Dette forteller han om i Samisk skolehistorie 4. Seinere har han gått videregående skole i Tromsø, lest samisk på Tromsø lærerskole, studert ved Tromsø musikkonservatorium og tatt kunstutdanning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo og på Statens Kunstakademi. Fra da av har han arbeida som billedkunstner. Han bruker mange teknikker, maling, tegning, grafikk og foto. Han har blant annet laga mange kart med samiske stedsnavn og illustrasjoner. Han har deltatt i mange utstillinger og hans kunst har utsmykka mange offentlige bygg. Han har illustrert mange bøker og også sjøl skrevet flere bøker. Hans Ragnar Mathisen har deltatt i mye samisk organisasjonsarbeid og han har bl.a. vært styremedlem i Samisk kunstnerforbund og leder for Oslo og Tromsø sameforeninger. Her forteller han om sine erfaringer som lærer uten utdanning i 1967 i ei lita sjøsamisk bygd på Reinøya i Karlsøy kommune i Troms.

Å undervise kan sammenlignes med å gjøre det usynlige synlig. Som ung lærer var utfordringene jeg møtte en vanskelig men viktig erfaring jeg ikke ville vært foruten. Det har gjort det mer interessant å takle utfordringer senere i livet. Men det er ikke bra om problem som andre skulle løse, skyves over på deg. Og problemene i samfunnet for øvrig gjenspeiles ofte ganske klart i skolen. Men her er også stedet de kan bearbeides og forandres, og kanskje tilmed løses. For om de ikke løses i skolen, er sjansene dessverre mindre for at de kan løses på en tilfredsstillende måte senere. Samfunnet har utviklet seg radikalt i kompliserende retning på bare noen få tiår. Derfor kan de kanskje ha interesse å høre hvordan læresituasjonen kunne være her nord for knappe førti år siden. Den var definitivt annerledes enn idag.

Etter eksamen artium i 1966 måtte jeg motvillig innse at noen universitetskarriere ikke var mulig da, selv om jeg hadde tatt forberedende i filosofi og blitt imatrikulert sammen med det første kullet studenter ved et fremtidig universitet i Tromsø, foreløpig under Universitetet i Oslo , og «slått til student» av selveste professor Arne Næss. Nå var det å se seg om etter noe som kunne skaffe inntekter. Det var jo også svak økonomi som i utgangspunktet hadde vært det største hindret til min prosjekterte akademiske løpebane. Nå var det å se seg om etter strøjobber, og jeg prøvde flere. En av mine medstudenter foreslo at jeg skulle søke som lærer i skolen, de tok ofte gymnasiaster, fordi det var stor mangel på fagutdannede lærere dengang. Så høsten 1967 ble jeg for første gang lærer, ikke på en stor skole der jeg kunne få hjelp og støtte fra kolleger på lærerværelset, eller får råd og veiledning hos en forståelsesfull og kunnskapsrik rektor. Denne skolen hadde bare en ansatt lærer, meg.

Stedet het Finnkroken, på samisk Niehkut. Det var ikke noen drømmejobb jeg var kommet til i denne vakre bygda med de vennlige menneskene. Dette var en typisk nordnorsk bygd, det vil si hadde blitt det, etter først å ha vært en overveiende samisk kystbygd, noe navnet indikerer allerede. Jeg kunne merke det i befolkningen, der det av og til kom frem spenninger mellom de ulike gruppene. Det var klar forskjell på de norske som bodde på selve handelsstedet, etterkommere av de første «nessekongene» av gammel nordnorsk, det vil si hanseatisk handelsslekt. Litt lenger unna sentrum bodde det familier der det samiske ennå ikke var utvisket, selv om språket tilsynelatende var borte. Iallfall hørte ikke jeg det. Og på den tiden var det ikke opplagt at en fersk gymnasiast skulle drive med antropologiske undersøkelser eller sameaktivisme. Det kom først senere i mitt liv. Men det var fra en av disse foreldrene fra Jamteby at jeg ble gjort oppmerksom på at det var stor uenighet om skolen blant foreldrene, og jeg ble advart med at jeg måtte regne med motbør fra en viss kant. Men den kom ikke der jeg ventet. Alle de norske i bygda virket svært så fornøyd med meg, og ba meg på besøk. En av de familiene hadde jo slektninger i Tromsdalen som jeg kjente.

Utsikt over Finnkroken. (Foto: Hans Ragnar Mathisen)

Selve stedet Finnkroken eller Niehkut ligger utrolig fint til. Det er en kjent sak at de gamle samer valgte de vakreste steder å bosette seg på, og det stemmer absolutt i dette tilfellet. Dessuten kunne de ikke funnet et mer strategisk sted, det overgår tilmed Tromsø i så måte. Stedet ligger på sørspissen av Ráidna/Reinøya, den østligste store øya i rekken fra Sážža/Senja og nordover til Ittufávli/Lyngen. Lenger nord og øst ligger andre store øyer. Fra Niehkut/Finnkroken er utsikten god både til fastlandet med nordre del av Ittovárit/Lyngsfjellan, Moskavuotna/Ullsfjord og selveste Ádjit/Ulstind, «Stuorranjárggas far» slik den gamle flyttsamen Ola Omma betegnet den. I likhet med Sálaščohkka/Tromsdalstinden, som også sees herfra, noe jeg satte spesielt stor pris på, et hellig samisk fjell. Videre sees nordre del av Romssasuolu/Tromsøya, Sállirsuolu/Kvaløya med Fálanuorri/Kvalsundet som skiller den fra Ráneš/Ringvassøya. Juonuorri/Langsundet skiller Ránnccasuolu, et annet samisk navn på Ringvassøya fra Ráidna/Reinøya. Men på dette tidspunktet var de fleste av disse navnene ukjent for de fleste, inkludert meg selv. Jeg hadde riktignok sett på et gammelt kart over Tromsø Amt at disse stedene hadde samiske navn, takket være J. A. Friis, så jeg visste noe om det. Dette var en viktig inspirasjon til de kartene med samiske navn jeg senere skulle produsere.

Skolen hadde 12 elever, og de var spredt på første, andre, tredje, fjerde, femte og sjette klasse. Jeg skulle altså undervise dem alle samtidig i samme rom. Hadde det vært en elev til, altså tretten, ville det ha blitt todelt skole, altså to lærere, så jeg fikk det vanskeligste som kunne tilbys arbeidsmessig. Mens jeg tok meg av første og andre klassingene, tre elever ialt, lot jeg femte og sjetteklassingene hjelpe de i tredje og fjerde. Etter at småklassingene var ferdig, som regel etter to, tre timer, kunne jeg konsentrere meg om de andre mer. Det hendte jeg leste og fortalte for dem. Jeg underviste dem mye i det jeg kunne best, så det ble en god del om klassisk musikk, noe kommunens musikksjef Sigvart Steen roste meg for. Når det var fint vær gikk vi ut i naturen, i fjæra, eller på enga nær skolen, der det var fullt av spor etter tidligere generasjoner, gammetufter og eldgamle boplasser. Jeg tror ikke noen av ungene tok skade av min undervisning, men at den ble mangelfull sier seg selv. Jeg gjorde iallfall så godt jeg kunne. Og ble godt kjent med en del av foreldrene. De tok meg med til den største av de tre små øyene, Niehkosullot utenfor Niehkut/Finnkroken, Nipøya. På Nipøya så vi tuftene etter en kvalstasjon fra senmiddelalderen, som ble en fiasko, og den er faktisk benevnt av Petter Dass i Nordlands Trompet: Den andre litt mindre øya heter Kirkegårdsøya. De gamle samer begravde sine døde på holmer, fordi de mente vannet rundt sikret at de holdt seg der.

En av de siste helgene jeg var der, dro jeg ut på en lang fottur til Grøtnesdalen, dette var lenge før det var kommet bilvei hit. Stedvis gikk jeg langs bygdeveier, stedvis langs fjære. Hadde fotoapparat med, så hele turen er godt dokumentert. Det var litt vått i været, som det er vanligvis om høsten. Ikke slik det mangen morgen var der ute med blikk stille sjø, sol og lysende himmel, medisin for sjel og sinn. Når jeg nærmet meg målet var det begynt å bli gråvær. Jeg ville se hvor langt jeg kunne se, men var blitt sulten og trett, og tok sjansen på å banke på i en gård i bygda. Jeg fikk kaffe og mat, og vi snakket hyggelig sammen., De hadde tatt meg for en engelsk turist, «engelskmain» som de sa. Fiskerbondebygda ved utløpet av Rudnisvággi/Grøtnesdalen hadde enda mer av den atmosfære jeg forbinder med kystsamiske samfunn.

Hadde jeg snakket samisk da, ville de sikkert forstått meg. Men dette var før jeg tok samiskkurs med spesialtillatelse fra departementet på Tromsø Lærerskole med Nils Jernsletten som ypperlig lærer. Jeg gikk videre og ville så pass langt at jeg kunne se nordover, i håp om å se Hovli/Nordfugløya før det ble for mørkt. Jeg gikk opp på en bakke og fikk øye på den bak Gálsa/Karlsøya. Der ute lenger øst lå Árdni/Arnøya, og hit for den selveste Iddu/Lyngstua, som en gang var skille mellom de områder som den russiske tsar og den dansk-norske kongen hevdet rett til å skattlegge samer her. Joda, jeg var midt inne i Sjøsameland! Men jeg var forsiktig. Av erfaring visste jeg hvor problematisk det ble oppfattet å pensle samtaler inn på dette. Jeg oppdaget snart at de fleste ungene hadde sjøsamisk bakgrunn en generasjon eller to tilbake. Jeg fikk liksom med en gang en fin kontakt med dem. De hadde humor og en indre ro og trygghet som skapte et fint miljø oss i mellom og elevene imellom. Det var lite eller ingen disiplinære problemer å snakke om. Det fikk jeg først merke da jeg hadde undervisning i byen.

Fra klasserommet og skolegården på skolen i Finnkroken (Foto: Hans Ragnar Mathisen)

Den andre ansatte var pedellen som også vasket, og hun var ikke særlig fornøyd med meg. For meg så hun ikke særlig norsk ut, så jeg antok at hun tilhørte «urbefolkningen». At jeg skulle få motstand herfra både overrasket og skuffet meg. Men det bunnet mer i at hun ville ha bedre faglige forhold, hun var naturlig nok bekymret for sønnen som gikk i fjerde klasse. Og jeg forstår henne så godt, hun hadde all grunn til å være kritisk. Det ble sammenkalt til et møte på skolen, der hun kritiserte min undervisning, men fikk motbør fra skolemyndighetene som mente at jeg gjorde det beste ut av det, og at forholdene ville bedres om situasjonen hadde vært en annen. Det var urettferdig at jeg skulle svi for at det var lærermangel.

Likevel sa jeg opp etter to måneder, og begynte selv på skole, musikkskolen som ble begynnelsen til Musikkonservatorium i Tromsø. Da rektor døde, ble det et avbrekk, og jeg tok meg ny jobb, som assisterende tegner ved et arkitektkontor. I Tromsdalen ble jeg spurt om jeg kunne ta timer på skolen, og litt etter litt, kom jeg tilbake som vikarlærer,der og andre steder. Jeg fant fort ut at på tross av min interesse for billedkunst som jeg nå for alvor var begynt med, så fikk jeg skrekken for å undervise i forming etter en eneste time på Sommerlyst skole i byen. Det forekom meg som tortur å skulle undervise umotiverte elever i det faget jeg likte best. Mange år senere tok jeg pedagogisk seminar på Universitet i Tromsø, for å ha noe å falle tilbake på, om kunstnerbanen ikke skulle lykkes. Jeg var nå faktisk utdannet til formingslærer, men er bare glad til at jeg ikke har undervist i dette faget etter det. Bortsett fra frittstående kurser og deltagelse i «Den kulturelle skolesekken» de senere år.

Samisk skolehistorie 6