Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.

"Et godt skolevesen for norskheten"

Innstilling IV fra Finnmarksnevnden

Møte avholdtes 22., 23. og 27. mars 1935.

Siden forrige møte i nevnden er opnevnt som nye medlemmer: Fylkesmannen i Finnmark og skogdirektøren, som begge var innkalt og deltok i møtene.

Formannen gav først følgende oversikt over det arbeide som fra landbruksvesenets side var utført i Finnmark på bureisingens område i 1934 samt redegjørelse for de saker som vilde bli forelagt for nevnden.

"Jeg tillater mig å ønske herrene velkommen til dette møte og skal først få meddele at det siden vårt siste møte er foretatt den utvidelse av Finnmarksnevnden at skogdirektøren og fylkesmannen i Finnmark er opnevnt som medlemmer av nevnden. Departementet har nemlig funnet at for det ene vil disse to herrers deltagelse være av stor betydning for nevndens arbeide og for det annet at begge stadig bør være helt á jour med de forhandlinger som her føres og dette opnåes best ved at de deltar i nevndens arbeide. Jeg tillater mig å ønske begge herrer velkommen i vår midte.

Det er forskjellige saker som vi denne gang skal behandle og det vilde ha vært best om saksliste med avskrift av de viktigste dokumenter kunde ha vært oversendt på forhånd, men dette har ikke latt sig gjøre fordi dette møte er kommet istand med kort varsel og jeg må derfor anvende den fremgangsmåte å referere de skrivelser som foreligger og som har betydning for nevndens arbeide.

Først skal jeg imidlertid få lov å gi en ganske kort oversikt over det arbeide som fra landbruksvesenets side er gjort i Pasvikdalen m.v. siden nevnden sist var sammen.

Det er i fjor planert 7,8 km av hovedlinjen Svanvik – Skogfoss + 1,4 km. sidearmer til Melkefoss, til fjellstuen på Skogfoss og til statens hytte på Skogfoss. Dessuten er på anlegget Skogfoss – Nordvestbukta planert 5,5 km. Ialt er det i løpet av sommeren planert 14,7 km vei. Siden 1930 strekker det samlede veiarbeide sig over 31.5 km, hvorav en god del - ca. 15 km - også er ferdiggruset, men enda ikke overlevert til kommunen da man ønsker at veien skal ha satt sig godt før den overleveres.

Kanaliseringen er ikke drevet i synderlig større utstrekning enn nødvendig av hensyn til veien. Av de planlagte ca. 50 km er gravet ca. 26 km, samt utdypet og oprensket 3,4 km bekkefar. Vi vil nemlig gjerne ha så meget kanalarbeide som mulig til å sysselsette folk med når veien er ferdig.
Karttegnings-og boniteringsarbeide for strekningen Kobbfoss - Grensefoss tok til i fjor og blev fullført i marken til Spurvelven, ialt ca. 40.000 dekar. Kart er under utarbeidelse. Arbeidet vil fortsette videre opover til kommende sommer.
Undersøkelse og stikkning av veien videre opover dalen fortsetter og vi går ut fra at vi får bevilgning til byggingen inntil Grensefoss er nådd.

Det blev forrige sommer drevet med en forholdsvis stor arbeidsstyrke, deriblandt en del folk fra Kirkenes, disse viste sig imidlertid å være mindre ønskverdige folk på forskjellig måte og det er bestemt at vi til neste år vesentlig skal drive med de folk som finnes i dalen.
Veiarbeidet kommer derved riktignok til å gå noe senere, men vi vil heller det enn å få forholdene i dalen ødelagt av forsorgsarbeiderne fra Kirkenes.
Nevnden uttalte da også i sin siste innstilling at det ikke var ønskelig å anvende synderlig flere folk enn distriktet kunde skaffe arbeide til efter veiarbeidets slutt.
Det er anskaffet lastebil, grussorterer og traktor til anlegget likesom det er bygget et transportabelt sagbruk og opsatt en liten fabrikk for tilvirkning av cementtaksten da det er stor mangel på taktekningsmateriale i distriktet.
Videre er det bestemt at det skal opføres et forsøksbruk i nærheten av Svanvik. Tomten blev bestemt under mitt ophold deroppe i fjor sommer og tegninger til bygningene er under utarbeidelse.
På samme reise var jeg en tur i Neiden sammen med fylkesmannen og vi blev enige om å sette igang litt forsøksvirksomhet på de tundralignende myrer deroppe. Det er siden gitt en mindre bevilgning til igangsettelse av forsøk med å få isen ut av myren.
I Luftjokdalen pågår veiarbeidet og busetningen videre og det er meningen å fortsette veien så den kommer i forbindelse med hovedveien Tana - Vadsø ved Nyborg.
Det begynner å vise sig ganske store forandringer i Pasvik formedelst statens virksomhet. Foruten vei og kanalgravningen som jeg allerede har omtalt er kirken ferdig og blev innviet i høst. Det er bygget tollstasjon og turiststasjon og man er kommet langt på ungdomsskolen som blir et meget imponerende byggverk. Ny militærkaserne har man også fått og når så forsøksbruket er reist må man si at strøket omkring Svanvik har undergått en veldig forandring i løpet av få år. Det elektriske lys vil visst også snart stråle opover dalen.
Den ytre ramme vil således komme til å bli meget tilfredsstillende. Verre blir det kanskje å skaffe mennene, både de som skal administrere og undervise og de som direkte skal utføre det kroppslige arbeide. Det er de vanskeligste sider ved bureisingen i Pasvik, noe som jo nevnden har vært fullt opmerksom på fra første stund.

1. Mellemriksforbindelsen.

Jeg har fra fylkesmannen i Finnmark fått oversendt gjenpart av en skrivelse av 28.februar i år, som han har sendt Veidirektøren som svar på en oversendt forestilling fra Norges automobilforbund. Jeg skal få lov å referere fylkesmannens svar in ekstenso:

"Idet jeg vedlagt sender tilbake den med Deres påtegning av 9. januar d.å. oversendte forestilling fra Norges Automobilforbund om norske bilers kjøring i Finnland og finske bilers kjøring i Norge, skal jeg tillate mig å henvise til de innhentede uttalelser, fra

1) Sør-Varanger bileierforening, dat, 4. februar d.å.,
2) Knutstad & Søvik A/S (rutebilselskap), dat. 5.februar d.å.
3) Ekspeditør Emil Hansen, " 7. -"- " "
4) Sør-Varanger Turistforening, " 18. -"- " "
5) Politimesteren i Sør-Varanger, " 25. -"- .. "

Som det også fremgår av de avgivne uttalelser, er det to forskjellige forhold som har voldt friksjon i samferdselen mellem de to land i de senere år. 1. De hindringer som fra finsk side har vært reist mot at norske drosje- eller rutevogner får kjøre på finsk område (mot betaling eller uten)

2. Forbudet mot at den norske motorferje over Svanvatn får anløpe finsk Salmijärvi i rutefart (og beskatning av ferjen) ,

3. Ad 1; Angående det første spørsmål er jeg med politimesteren enig i at der såvidt mulig bør søkes istandbragt ensartede regler for begge land. Men skal dette ha tilfølge at enhver rute-, drosje- eller leievogn blir nektet å passere grensen, vil dette foruten å skade den almindelige turisttrafikk, medføre betydelig uheldigere virkninger for de norske enn for de finske bileiere - og for norske interesser i det hele tatt.
For det første er jo det sammenhengende veinett på finsk side så meget større enn det norske - så norske biler av den grunn har langt større fordel av å komme over på finsk side enn finske på norsk. For det annet er det relativt få finske biler som er stasjonert i grensetrakten i forhold til norske. Endelig kommer for det tredje nordmennenes gjennemgående større velstand og reiselyst og den relativt gunstige stilling som norsk valuta inntar i forhold til den finske. Alt dette medfører at trafikken fra Norge til Finnland betydelig overstiger den omvendte, - hvilket selvfølgelig medfører fordeler for norske bileiere.
Det som nu særlig har bragt uvilje og misstemning er såvidt jeg forstår den vilkårlighet som tildels har vært utvist på finsk side - og vanskelighetene med å komme til en ordning på grunn av manglende sprog-kunnskaper m.v. .Det vilde derfor være i høi grad ønskelig om der kunde bli fastsatt bestemte regler - gjerne mot en nærmere fiksert avgift for kjøring med leievogner på det annet lands område. Dessuten bør det vel være forbud mot for sådanne vogner å avhente passasjerer på bestilling eller i det hele å erhverve nye passasjerer under opholdet i det annet land.
Jeg tillater mig å henstille at der blir optatt arbeide for istandbringelse av faste bestemmelser, men gjør opmerksom på at selv den nuværende tilstand antakelig vil være å foretrekke fremfor et absolutt forbud mot å trafikkere det annet lands veier med leievogner.
Å søke å hindre varebilers kjøring på det annet lands veier, bør det vel ikke under noen omstendighet bli spørsmål om fra norsk side.

Ad 2: Ferje- og motorbåttrafikken fra og til Finnland
Sålenge der ingen broforbindelse er mellem norsk og finsk veinett er en god ferjeforbindelse av den største betydning for samferdselen og særlig for turisttrafikken mellem de to land. Det var derfor et stort fremskritt da vi i 1931 fikk ferjeforbindelse med faste rutetider mellom Svanvik og Salmijärvi. Og mange ulemper er opstått på grunn av at denne rutefart sommeren 1933 uten varsel blev stanset av de finske myndigheter.
Denne sak bør nu søkes løst ikke minst av hensyn til den internasjonale turisttrafikk. Det er mange fremmede turister, både norske og utlendinger, som er blitt narret og hatt ubehageligheter og tap på grunn av de vanskeligheter som fra finsk side er laget i forbindelse med denne ferjeforbindelse. Såvidt jeg har hørt var bl.a. fhv. statsminister Lykke vidne til en slik episode sommeren 1934 - og skal efter sigende ha lovet å gjøre innberetning derom til norske myndigheter. Henvendelser om dette spørsmål har forøvrig også tidligere vært innsendt herfra til Utenriksdepartementet.
For mig står det i ethvert fall slik at vi må kunne fremtvinge en tilfredsstillende ordning i Salmijärvi, idet vi i motsatt fall kan nekte den finske motorbåt fra Boris-Gleb å møte på Kirkenes og der avvente de norske rutebåter og la sine folk gå ombord for å kapre reisende.
Å nekte den finske postbåt å legge til på norsk område ovenfor Skoltefoss - og bli liggende der til den igjen avgår i rute, tror jeg neppe vil være til gavn for oss. Et slikt forbud vil nemlig antakelig i første rekke bidra til at finnene påskynner bygningen av veien til Boris-Gleb - og foreløbig tilsier vel nærmest norske interesser at så ikke skjer.

En gjenpart av dette brev - tillikemed gjennemslag av uttalelsen fra Sør-Varanger turistforening har jeg tillatt mig å sende Landbruksdirektøren."

2. Nasjonalitetsspørsmålet

Med skrivelse av 4. januar iår har Justisdepartementet oversendt til nevndens uttalelse en sak angående statsborgerett for finskfødte bosatt i Nord-Norge. Saken har sin begynnelse i en artikkel i Dagbladet for 29/8 1934 hvori en finskfødt mann som heter Einar Mikkelsen (journalist i Arbeiderbladet) klager over at det legges for store vanskeligheter iveien for finskfødte folk som vil bli norske borgere.

Saken har vært oversendt fylkesmannen i Finnmark og jeg skal tillate mig å referere artiklen i Dagbladet og fylkesmannens uttalelse.
"Lengst i nord. Statsborgerett for finsk fødte.
Under overskriften "Lengst i nord." hadde Dagbladet for en tid siden en lederartikkel hvori det blev pekt på noen finske uttalelser angående de "finske stammefrender" i norsk Finnmark og Norrbotten i Sverige.
Det vil kanskje interessere leserne å høre hvordan en som selv efter stamtavlen skulde være en av disse "stammefrender" anskuer saken og føler sig som "stammefrendevenn". Dette gjelder selvsagt forholdene i Finnmark, hvor undertegnede er født og opvokset.
Personlig har jeg inntrykk av at de finske uttalelser om sproglig og mental undertrykkelse er svært overdrevne, både hvad det gjelder tall og realistisk innhold. Men helt ubegrunnet er de ikke. "Der er aldri røk uten ild". Og jeg må få lov å peke på et spesielt av de forhold som er egnet til å skape misstemning hos en del av nevnte befolkningslag. Det gjelder de statsborgerlige rettigheter.
Da Norge var forenet med Danmark var det almindelig praksis, visstnok fra omkring 1700-tallet, at alle innflyttede finner som
1) hadde fast eiendom her og bodde her i landet,
2) hadde sin faste næringsvei, eller
3) på annen måte i gjerning viste at han hadde gjort Norge til sitt nye fedreland og hadde sin familie her, blev automatisk innregistrert som norske statsborgere.
Den samme praksis gjaldt også efter foreningen med Sverige inntil 1888, da statsborgerskap blev gjort til gjenstand for kongelig bevilling mot en bestemt godtgjørelse til statskassen.

Omkring midten av forrige århundre gjorde de finske elementer sig så sterkt gjeldende, særlig i Øst-Finnmark, at myndighetene begynte for alvor å bli nervøse over at det finske innslag både i sprog og sedvaner vilde ta overhand.
Allerede i 1866 gjorde man de første offentlige foranstaltninger mot finnenes deltagelse i Finnmarksfiskeriene. Disse gjaldt nærmest de såkalte "rekerkvener" som kom til Finnmark for å delta i vårfiske og vendte hjem igjen om sommeren.
I 1888 tok man ikke lengre hensyn til den gamle praksis i sin helhet. Alle de som ikke hadde fast eiendom, selvom de hadde sin faste næring, f.eks. lønnsarbeid eller fiskeri og jakt m.m. og bodde her i landet, fikk ikke norsk statsborgerett.
Det er disse mennesker som har følt sig urettferdig behandlet med hensyn til deres borgerlige rettigheter. Men enda verre er det at disse borgerrettsløse forhold har alle deres barn som blev født i tiden 1888 - 1904, måttet lide under. Og deres barnebarn blir visstnok ikke betraktet som norske borgere førenn de har fylt 22 år.

For noen år siden, visstnok efter noen lovvedtak i 1928, oplevde disse menneskene at lensmennene og politiet anmodet dem om å møte på "stasjonen" for å avgi forklaring i anledning deres ophold her i landet.
De var jo født her i landet, gått på norske skoler, lest bare norsk og mange av dem kunde knapt tale finsk, langt mindre lese det skikkelig. De aller fleste hadde gjort sin verneplikt, og ante neppe at de ikke hadde sine statsborgerlige rettigheter i orden.
De blev naturligvis enda mer forbauset når de blev pålagt å skaffe sig opholdsbøker, ellers risikerte de å bli mulktert og utvist. Men hvorhen? Finnland vilde neppe ha dem - undtagen kanskje som "kjærkomne agitasjons-objekter for å bevise den norske undertrykkelsen. Samtlige blev erklært for å være statsrettsløse, og nidkjære tjenestemenn krevde endog 10 kroner for opholdsboken, skjønt det ifølge loven ikke var absolutt påkrevet.
Dette gjelder naturligvis et lite mindretall av de her i landet boende "finske stammefrendevenner". Men det er dog tilstrekkelig mange til å skape den "gjærende ild og røk" som finnene med omhu og nidkjærhet forsøker å blåse op i flammer.
De som ikke har hatt råd til å betale, visstnok 60 kroner for statsborgerbrevet, går fremdeles som statsrettsløse finner eller "kvener", om man vil kalle dem så, i Norge.
Hvad det gjelder denne side av saken og den finske agitasjon, så gjør jo refleksjonene sig selv. Også de sosiale og økonomiske forhold spiller naturligvis inn. Men det vil føre for vidt i denne forbindelse.

På den annen side må det fremheves at de "stammefrendevennene" som har vist evner og anlegg allerede i annen eller tredje generasjon har fått adgang til landets offentlige institusjoner, såsom skolevesenet, militærbefal, polititjeneste ja endog prester og stortingsmenn. Men de har naturligvis hatt anledning til å erhverve sig de statsborgerlige rettigheter.
Det vilde naturligvis være en bagatell for regjering og Storting å bringe slike mindre friksjonsgrunnlag ut av verden ved å innvilge alle de angjeldende personer deres selvfølgelige rettigheter, uansett en del meningsløse paragrafer.
Efter sigende hadde jo kronprinsparet et storartet Finnmarksbesøk iår og som et bevis for sin interesse for denne karrige landsdelen og den blandede befolkning, burde de gjøre sin innflytelse gjeldende, slik at de her påpekte forhold blev ordnet snarest og mest mulig smertefritt.
Det er selvsagt såre godt "å tenke litt mer på disse forholdene -" men det er adskillig mer effektivt å gjøre noe mer for å rette på forholdene."

" Norsk statsborgerrett til finsk-fødte.

Idet jeg hermed tilbakesender den med det ærede departements brev av 27. september d.å. mottatte ekspedisjon fra Generalstabens efterretningskontor av 10. s. mnd., meddeles at jeg i sakens anledning har innhentet uttalelser fra politimestrene i Vestfinnmark, Vadsø og Sør-Varanger, innen hvis distrikter størstedelen av de finsk-fødte personer bor, som ennu ikke har erhvervet norsk statsborgerrett.
Av politimestrenes uttalelser fremgår at de ikke finner det forbundet med noen synderlig betenkelighet å innvilge norsk statsborgerrett til alle sådanne personer som søker derom, forutsatt at de er ustraffet og greier sine forpliktelser.
Av de innsendte opgaver synes det å fremgå at de aller fleste av dem som det kan bli tale om å gi statsborgerrett, sitter i yderst små kår og ihvertfall har vanskelig for a greie sine skatter. En del nyter dessuten fattigunderstøttelse.
Da de fleste av dem sees å være født i 1880-90 årene vil man imidlertid på den annen side i lang tid fremover måtte regne med å ha en forholdsvis stor statsborgerløs befolkning boende innen landets grenser hvis der ikke gjøres noe effektivt for å påskynde en avvikling av forholdet.
Å gå så langt som til en bloc å innvilge alle finskfødte personer som har bodd i landet fra tiden for 1904 norsk statsborgerrett, kan det vel neppe bli spørsmål om, men skal man på den annen side avslå alle dem som f.t. står med skatterestanser blir det heller ikke mange som kommer i betraktning. Ikke å betale sine skatter er imidlertid en foreteelse som disse folk ikke er alene om. Man kan sikkert si at et stort flertall av de norske statsborgere som lever under lignende vilkår, f.t. står i samme stilling. Det kan derfor føles som en urettferdighet at kravet om fullt opgjør for skatter nu oprettholdes som vilkår for opnåelse av statsborgerrett.

Med hensyn til spørsmålet om utvisning av jord på statens grunn, så er det visstnok vanskeligere å avslå andragender derom fra norske statsborgere enn fra andre. Men noen særlig risiko for at de personer det her gjelder skulde opnå å få utvist bruk langs grensen, er det neppe.

Av opgaven fra Sør-Varanger fremgår det at av den her omhandlede gruppe er det bare 5 personer fra Pasvikdalen og 5 fra Neiden. Herav er igjen 5 kvinner. Ansøkning om jordutmål i grensetraktene fra folk fra de øvrige distrikter, kan lett avvises.
Som en almindelig regel vil jeg tillate mig å anbefale at folk av finsk herkomst født for 1904, og som siden den tid har vært bosatt i landet uten avbrytelse, på ansøkning bor tilståes norsk statsborgerrett når deres optreden politisk eller strafferettslig ikke taler derimot og de ikke direkte ligger det offentlige til byrde. Som betingelse kan der yderligere stilles at de treffer en ordning med sine skatterestanser, men dette bør ikke lenger oprettholdes som noen ufravikelig regel. Gebyr for statsborgerbevilling bør i alle disse tilfeller frafalles.
Noen almindelig kunngjøring om at et eventuelt vedtak i denne retning er fattet, bør dog neppe finne sted.
Jeg forutsetter at saken - som av Generalstabens etterretningskontor nevnt - forelegges Finnmarks-nevnden til uttalelse.
Sakens dokumenter vedlegges, tillikemed en gjenpart av dette brev."

I denne forbindelse skal jeg få oplyse at Landbruksdepartementet med skrivelse av 13. november i fjor har fått oversendt fra Forsvarsdepartementet skrivelser fra Varanger Bataljon, 6. divisjon og Kommanderende General angående spørsmålet om uttagning av bureisere i grensetraktene mot Finnland. Chefen for Varanger Bataljon, Oberstløitnant Os som er en meget energisk herre har straks han kom til Finnmark tatt sig av spørsmålet om bureisingen og med sitt ubekjennskap til det som har vært gjort er han jo fremkommet med mange ting som han kunde spart sig dersom han hadde spurt sig fore.

Han har fått det inntrykk gjennom samtale med "rikstenkjande folk" som han sier, at uttagningen ikke foregår på tilstrekkelig betryggende måte og han foreslår at uttagningsnevndon forsterkes med 2 mann, 1 som hadde til særskilt opgave å tilgodese forsvarsinteressene og 1 som var særskilt bureisingskyndig.
6. divisjon - ja vi har jo chefen blandt oss som vel vil redegjøre nærmere for sitt syn - sier at det vel vil virke noe provoserende å sette et militært medlem inn i nevnden og divisjonen tilføier at det neppe går an helt å tilsidesette den kvenske befolkning ved tildelinger av utmålinger i Pasvikdalen.
Kommanderende General uttaler sig i nokså forsiktige vendinger og også han sier at en neppe vilde stå sig på å stenge den kvenske befolkning som er norske statsborgere helt ute fra å erhverve utmål i grensetraktene.
Han antyder at man kan løse spørsmålet uten å øve urett til noen kant derved at man:
for det forsto setter kravene til jordbrukskyndighet så høit at bare de færreste kvener i distriktet uten videre fyller kravene og dernest gir driftig ungdom fra Pasvikdalen høve til å gå igjennom en passende norsk landbruksskole eller lignende for å skaffe sig den forlangte jordbrukskyndighet.

Som svar på dette sendte Landbruksdepartementet den 12. januar sistleden følgende skrivelse til Forsvarsdepartementet:

"Bureisingsarbeidet i Pasvikdalen.

I anledning av det ærede departements skrivelse av 13. november f.a. med bilag vedrørende bureisingsarbeidet i Finnmark - i og utenfor Pasvikdalen, meddeles at forsåvidt nevnte dalføre angår er det av nærværende departement nedsatt en særskilt nevnd bestående av fylkesmannen i Finnmark, formannen i Finnmark jordsalgskommisjon og formannen i Sør-Varanger jordstyre med førstnevnte som formann til å utta bureisere til nevnte dalføre. Om sitt arbeide sender nevnden inn til departementet utskrift av møteboken efter hvert avholdt mote til antagelse av bureisere i Pasvik-dalføret.
Nevnden har i møte den 14. og 15. januar 1932 blitt enig om de prinsipper og bestemmelser som bør følges vedrørende bureisingen i Pasvikdalen og anfører for uttagning av bureisere blandt annet følgende: "Utvalget er fullt klare over at bureisingen blandt annet har til hensikt å skape en sterk norsk bosetning i dette grensestrøk. Til tross herfor er man enstemmig av den opfatning at sønner av de finskfødte opsittere i distriktet vanskelig kan avvises som jordsøkere når de for øvrig i det vesentlige fyller kravene for bureisingsmenn. Nektelse av å imøtekomme ansøkninger fra disse kan lett medføre et motsetningsforhold til den kvenske befolkning både her og i andre deler av fylket, som kan ha følger stikk motsatt av hvad der var tilsiktet. Utvalgets opgave blir derfor i de distrikter hvor finnlenderne fra gammelt av er i flertall (f.eks. på Skrotnes) å søke å anbringe sterke norske celler som kan motvirke finskheten og for øvrig forsøke å anbringe folk med mulige finske sympatier spredt inn i blandt norske opsittere".
Til dette har nærværende departement i skrivelse av 5. februar 1932 til nevnden svart blandt annet at man er enig i "at sønner av finskfødte opsittere i distriktet, forutsatt at foreldrene er norske statsborgere og at sønnene kan tale norsk og bruker norsk i dagligtale vanskelig kan avvises som jordsøkere når de for øvrig fyller kravene for bureisingsmenn, men disse krav má i all fall ikke være mindre overfor finnene enn overfor nordmenn".
Som det fremgår av det citerte skulde de prinsipper som er lagt til grunn for uttagning av bureisere i Pasvikdalen være overensstemmende med hvad der er anført både av Varanger Bataljon, 6. divisjon og Kommanderende General. Departementet vil yderligere tilføie som sin opfatning at anbringelsen av kyndige og vei kvalifiserte menn må ansees å være av den største betydning for bureisingsvirksomheten i dette distrikt og at man derfor anser det nødvendig for å få en sikker og solid fremgang i distriktet at det blir antatt en del bureisere ogsa fra andre kanter av landet som kan ha større øvelse, erfaring og tradisjon i jordbruksdrift enn mange av distriktets egne folk formodes å være i besiddelse av. Disse vil da kunne bli foregangsmenn og veiledere for de andre.
Man er med 6. divisjon enig i at å forsterke nevnden med et militært medlem vil virke provoserende og således uheldig. Spørsmålet om å samle uttagningen av bureisere i alle grensestrøk i Finnmark under en nevnd er under behandling i departementet.
Med hensyn til adgang for ungdom i Pasvikdalen til å dyktiggjøre sig i jordbruk så at de kan komme i betraktning ved uttagning av bureisere vil der, foruten ved landbruksskolen i Tana, hvor der er høve for ungdom å lære denslags, bli oprettet et velutstyrt forsøks- og mønsterbruk ved Svanvik hvor der vil kunne gis plass for et passende antall lærlinger, likesom det for øvrig vil bli adgang for ungdom fra distriktet å søke dette sted for å se og lære.
I anledning av en bemerkning i Kommanderende Generals skrivelse av 8. november f.å. om bureisings-arbeide i andre strøk, enn der hvor det nu foregår, skal oplyses at det er gitt bidrag til dyrkningsforsøk i Neiden".

Videre skal jeg oplyse at fylkesmannen og jeg under mitt ophold i Finnmarken forrige sommer drøftet spørsmålet om å overføre den ordning vi har til uttagning av bureisere i Pasvikdalen til andre distrikter. Uttagningen av bureisere i Pasvikdalen skjer nu som mine herrer vil være bekjent med av en nevnd bestående av fylkesmannen, jordsalgsformannen og vedkommende jordstyreformann.

Fylkesmannen innsendte under 22. desember 1934 en skrivelse angående dette forhold som jeg skal få lov å lese op:
"Under henvisning til personlig konferanse i begynnelsen av oktober måned iår, tillater jeg mig herved å komme tilbake til spørsmålet om der bør søkes istandbragt en særskilt ordning ved uttakningen av kolonister til de bureisingsfelter hvor staten yder spesielle bidrag.
Det blev under konferansen nevnt at man muligens kunde bruke samme ordning som i Pasvikdalen og Luftjokdalen, d.v.s. en nevnd bestående av fylkesmannen, formannen i jordsalgskommisjonen og vedkommende herreds jordstyreformann.

Når det blev forholdt på denne måte i Pasvik, skyldes dette i første rekke de nasjonale hensyn. Lignende forhold vil eventuelt komme til å gjøre sig gjeldende også i andre grensedistrikter, eksempelvis Karpdalen, Munkelvdalen, og Neiden-Bugøyfjord i Sør-Varanger, Vesterelvmyrene i Nesseby o.s.v. For disse områder som alle ligger i nærheten av Vadsø, vil det muligens være formålstjenlig å iverksette samme ordning som i Pasvik og Luftjok.

Utenom disse felter er der, eller vil der antagelig i nær fremtid bli søkt igangsatt arbeide med særskilte bureisningsbidrag pa følgende felter i fylket:

1. Skoddevarre-myrene i Alta herred.
2. Smørfjord - Revsbotnfeltet i Kistrand, Måsøy og Kvalsund herreder.
3. Sukimyrene i Nesseby herred.
4. Karjelmyren i Nord-Varanger herred.
5. Muligens også Solovarre, Gulbokjok, Boftsa-myrene i Tana herred.
Dessuten er Mattisdalen som bekjent under utparsellering av skogvesenet.
Jeg har stort sett inntrykk av at det er en fordel at bureiserne blir uttatt av en fast nevnd slik som i Pasvikdalen. Og videre er det jo naturlig at staten har en mer utstrakt innflydelsc over hvem som skal bosette sig på de felter hvor den yder særlige tilskudd. Hvor spesielle nasjonale hensyn ikke spiller inn, må det vel imidlertid ofte i første rekke legges vekt på å skaffe jord til innbyggerne i vedkommende herred, Uttakningen krever i så fall en større grad av person- og lokalkjennskap enn det fylkesmannen som regel vil være i besiddelse av, likesom hans tid neppe vil tillate ham å delta i slike møter i så stor utstrekning som det her vil bli spørsmål om. Hertil kommer at man vel heller ikke bør gjøre sterkere brudd på den ved loven om avhendelse av statens jord i Finnmark forutsatte ordning, enn strengt nødvendig.
Efter konferanse med jordsalgs formannen vil jeg derfor tillate mig å foreslå at der ved uttakning av bureisere til de felter hvor staten yder særskilt bidrag (utenom Pasvikdalen og muligens de ovenfor nevnte spesielle områder i Sør-Varanger og Nesseby) gås frem pl følgende måte:
Uttakningen foretas her alltid i samlet møte av jordsalgsformannen, distriktets lensmann og det for herredet av fylkesmannen opnevnte medlem av jordsalgskommisjonen under tilkallelse av jordstyrets formann. Spesielle undersøkelser om ansøkernes kvalifikasjoner blir her alltid å innhente på forhånd.
Kommisjonens avgjørelser vil som vanlig være avhengig av fylkesmannens godkjennelse.
Vi var inne på spørsmålet om en landbruksfunksjonær også burde være medlem av uttakningskommisjonen men fant, alle hensyn tatt i betraktning, å burde fraråde dette, bl.a. for ikke å sinke og fordyre ordningen mer enn nødvendig".

På denne skrivelse har departementet den 7. februar sistleden svart med følgende skrivelse:

"Uttagning av bureisere i Finnmark.

I anledning av hr. fylkesmannens skrivelse av 22. desember 1934 til Landbruksdirektøren meddeles at man ikke har noget imot at uttagning av bureisere i grensestrøk uttas på samme måte som nu for Pasvikdalføret, nemlig ved en nevnd bestående av hr. fylkesmannen, jordsalgsformannen og vedkommende jordstyreformann.

Det forutsettes at det gjennom fylkesmannen blir gitt departementet meddelelse i hvert enkelt tilfelle om de felter hvor uttagningen skal foregå som anført.

Hvad angår uttagningen av bureisere på Statens oprinnelige jord i Finnmark for øvrig finner man at det formentlig vil være heldig at bureiserne utpekes av en nevnd i all fall når det gjelder felter med flere bureisingsbruk.

Da skogvesenets funksjonærer i kraft av sin utvisningsvirksomhet kommer i berøring med og får kjennskap til flerheten av opsittere omkring i Finnmark, må det antas at disse má ha gode forutsetninger for å. kunne treffe et heldig valg. Man finner derfor at nevnden bør ha følgende sammensetning:.
1. Jordsalgsformannen eller i hans forfall den av fylkesmannen
opnevnte medlem av jordsalgskommisjonen.
2. Distriktets lensmann.
3. Distriktets skogforvalter eller i hans forfall skogopsynsbetjenten. Har det gjelder større bureisingsforetagender bør vedkommende fylkesagronom tilkalles og gis stemmerett ved avgjørelsen.
Jordstyrets formann tilkalles til møtene. Særundersøkelser om ansøkernes kvalifikasjoner forutsettes innhentet på forhånd.
Et gjennomslag av en hemmelig skrivelse av 12. f. md. til Forsvarsdepartementet vedlegges".

Dette spørsmål skulde nu synes å være ordnet på en betryggende måte men de refererte uttalelser viser at det blandt enkelte gjør sig gjeldende en viss frykt for at de nasjonale hensyn ikke blir tilgodesett. Hr. Os har nok ikke suget de inntrykk som ligger til grunn for hans uttalelser av sitt eget bryst men vi har ingen oplysninger om fra hvem disse inntrykk stammer om det er bare denslags uansvarlig snakk som alltid opstår omkring vanskelige saker eller om det virkelig ligger noen realitet bak. Fylkesmannen som jo har disse forhold like inn på livet på sig vil ganske situert best kunne gi oss en orientering her.
Justisdepartementet har med skrivelse av 20. mars sistleden oversendt nevnden en sak om statsborgersøknad fra en bestemt mann, Karl Tuomainen. Saken har vært behandlet av de lokale myndigheter og anbefalt av alle instanser så vidt jeg kan se og det kunde vel også vi slutte oss til. Men nevnden kan vel vanskelig påta sig å avgi uttalelser om de enkelte ansøkere. Dertil har ikke vi det nødvendige lokal- og personkjennskap og dessuten vilde behandlingen ta for lang tid om saken f.eks. skulde sendes i cirkulasjon til nevndens medlemmer.
Jeg mener at vi får vedta en almindelig uttalelse i spørsmålet om finnernes adgang til å bli norske statsborgere men ikke uttale oss spesiellt om det tilfelle som er oss forelagt.

Så har vi et par andre spørsmål av interesse for det som vi har med å gjøre i nevnden.
Det ene er kringkastingen i Finnmark. Man har nu fått en meget god kringkastingsstasjon i Vadsø men dens rekkevidde er ikke så stor at den kan tas med billige apparater. Følgen av dette er at den fattige befolkning i grensedistriktene ikke får nyte større godt av stasjonen og hvis de anskaffer sig lampeapparater kan de like godt ta de sterke finske stasjoner som Vadsø. Det har derfor vært utkastet den tanke - det er visst sekretær Mosling som har undfanget den - at man skulde oprette en relé-stasjon ved Svanvik og hjelpe befolkningen i Pasvik til å skaffe sig billige apparater som bare kunde ta denne stasjon.

Turisttrafikken.

Som nevnden tidligere bar vært inne pa vilde det være av betydning for Pasvikdalen om man kunde få oparbeidet en turisttrafikk for hvilken næringsvei det der skulde være gode betingelser når veien opover dalen blir ferdig. Men en viktig betingelse mangler, nemlig hoteller. Turiststasjonen på Svanvik er ikke stor og neppe heller komfortabel nok og lenger oppe har man ingen ting. Man er enig om at Skogfoss er et utmerket sted for et hotell som enten kan bygges på tomten til den nuværende fjellstue eller litt lenger syd. Arkitekt Sund som har bygget kirken og er interessert i å få mere arbeide deroppe har utarbeidet et projekt for et hotell ved Skogfoss men vanskeligheten er selvsagt pengene. For midler til å bygge hotell kan vi vel neppe ta av bureisingspengene selv om vi strekker disse nokså langt. Det er jo ikke sa få penger det gjelder.

Jeg har konferert med direktør Lampe i turistforeningen og han er selvsagt meget interessert men ser foreløbig ingen utvei til ordning av den økonomiske side av saken.

Mellemrikshandelen.
Herom har sekretær Mosling i sin beretning om arbeidet i 1934 anført:

"Grendsehandelen.
Den lille grendsehandel er utvilsomt et gode for befolkningen i Pasvikdalføret. Men når den antar former som ifjor og særdeleshet iår synes det ikke bra lengere. Saken er nemlig den at finnene faktisk underholder vårt anlegg ikke bare med proviant, men også med skotøi, klær o.s.v,. Det foregår på den måte at efterhvert som anlegget flytter opover dalen flytter de finske kjøpmenn med på andre siden av elven, vis å vis hvor de slår op sine handelsboder. Arbeiderne reiser da naturlig over elven hvor de gjør sine innkjøp av to grunner: 1. fordi at mange varer især sukker, kaffe, klær o.s.v, er billigere enn på Norge og 2. fordi at der på norskesiden er flere mil til nærmeste kjøpmann. Og er de først kommet over handler de selvsagt alt det de trenger av andre varer også selv om prisene ikke er lavere enn hos oss. Arbeiderne søker naturligvis å få mest mulig varer for minst mulig penger, ingen kan fortenke dem i at de gjør det på denne måten. Og faktisk er det jo en fordel for oss at finnene opretholder et så lavt prisnivå som de gjør, men når lavt regnet to tredjedeler av lønningene går over grendsen p. gr. av at der på norsk side ikke tør slå sig ned noen kjøpmann av frykt for nevnte konkuranse er forhollet neppe som det bør være. Så lenge Finnland oprettholder tollfrihet for Nord-Finnland for en rekke-livsfornødenheter vil prisforskjellen på varer vedbli å være som den er og levelige vilkår for handelsmenn på norsk side neppe eksistere. Det er lite tilfredsstillende under den nuværende krise at pengene går at av landet på denne måten og ekkelt å vite at Finnland for en stor del sørger for underbringelsen av et norsk anlegg. Det eneste som formentlig kan rette på dette er at vi - i likhet med finnene - opretter serskilt tollgrendse for distriktet så prisnivået blir likt på begge sider av grendsen. Derved vilde ikke bare forretningsfolk finne det forsvarlig å begynne å handle, det vilde samtidig være et meget effektivt middel til å få habile bureisere til dalen, De vilde derved opnå en økonomisk fordel som ikke fantes andre steder i landet. Grendsen måtte i tilfelle gå over Langfjordbotn etsteds."

Så har nevnden fått en skrivelse fra general Erichsen av l6. mars hvori han peker på forskjellige spørsmal som han mener bør behandles av nevnden.
Skrivelsen lyder slik:

"Jeg tillater mig herved - efter samråd med Generalstabschefen - å be om at følgende spørsmål blir behandlet på Finnmarksnevndens forestående møte:

1. Forsterkning av politi-og tollopsyn langs grensen.

Det har foregått ulovlig jakt, fangst og fiske av finnlendere pa norsk side av Pasvikdalen, likesom det visstnok har vært litt smugling der. Det vil derfor være av betydning, at staten viser sin autoritet langs grensen.

Det sies, at det finske grenseopsyn er mer effektivt enn det norske.

Det vil formentlig være heldig om Nevnden uttaler sig for en styrkelse av politi- og tollopsyn i Pasvik-dalen, (på budgetforslaget er visstnok ført op tollopsyn ved Skogfoss). Dessuten støtte et forslag fra Distriktstollinspektøren om antagelse av tollopsyn i Polmak, (vet ikke om dette er ført op på kommende budgett).

2. Prinsippet for utvalg av kolonister.

Dette spørsmål bør optas til behandling, og det bør - om nødvendig - avgis en prinsipiell uttalelse herom. Kfr. forøvrig Landbruksdepartementets skrivelse av 12/1. 1935 til Forsvarsdepartementet angående "Bureisingsarbeidet i Pasvikdalen»

3. En fjellstue og grensebetjent ved Grensefoss.

Det vil være av betydning rent nasjonalt sett å få en sådan ved Grensefoss. Dette også av hensyn til efterretningsvesenet.

Fjellstuen vil dessuten være en hjelp for turisttrafikken. Det er mulig at det på Landbruksdepartementets budgett er ført op bevilgning til en fjellstue i Pasvikdalen.

4. Jordbruksforanstaltninger i Neiden og Polmak.

Også i disse strøk vil det være av betydning å sette i verk et fornorskningsarbeide. I Neiden (og i Bugøyfjord) er dette aktuelt idag, men det kan lett bli aktuelt også i Tanadalen, om finsk veiarbeid med kraft settes igang der.

Heldig om man fikk noen enkelte fullt utdannede nasjonalt innstilte jordbrukere til å nedsette sig der i disse trakter. Det vilde bli gode, norske celler. Også et par forsøksgårder (mønsterbruk) vilde det være godt å få igang, men disse blir formentlig kostbare.

5. Jordbruksforanstaltninger i øvre del av Tanadalen og ved Karasjok.

Pa finsk side er det adskillige nye bruk her. Kommer det engang en finsk vei fra Thule til Nittovuopio (likeoverfor "Elvemundingen") tør det bli mer fart i den finske bureising.

Hittil er det neppe noen finsk agitasjon her, men vi bør være ute i tide for å sikre den norske innflytelse i disse trakter,

Et norsk mønsterbruk ved Elvemundingen, -bureismgsvei og

telefon fra Karasjok og kanskje et norsk brevhus og en norsk skogopsynsmann her er å anbefale, som en motvekt mot det finske centrum som må antas å opstå ved Nittovuopio.

6. Forcering av veiarbeidet i Pasvikdalen.

Det vil være en fordel om veien til Grensefoss er ferdig når den finske vei over Töllevi til Boris Gleb er ferdig (1937). Jfr, tidligere diskusjoner herom. Den burde i tilfelle bygges lett til å begynne med for å kunne utbedres senere (bl.a. for å beskjeftige arbeiderne i årene fremover).

Det er en hovedsak at vi likeoverfor Finnland kan peke på, at veien er der, når forhandlingene optas om mellemriksforbindelsen.

7. Veien Karlebotn - Neiden.

Dette er en militært sett meget viktig vei. Det vilde være ønskelig om Finnmarksnevnden kunde presse litt på for å få den bygd snarest mulig.

8. Veien i Tanadalen.

Det er av betydelig nasjonal og militær interesse å få veien lagt på Tanaelvens vestre (venstre) side, og å få veien anlagt helt frem til Roavvegiedde Skogstue (overfor Utsjok) .

Jeg skal få lov til å redegjøre nærmere herfor i Nevndens møte.

9. Riksveien gjennem Finnmark.

Efter den opgjorte plan gjør denne flere store kroker. Det er imidlertid også av stor militær betydning å få den rettet ut mest mulig, og derved forkortet. Særlig vil jeg henlede opmerksomheten på strekningen mellem Alta og Porsanger.

Også for dette skal jeg få lov å redegjøre mundtlig i Finnmarksnevnden.

10. Telefon i grensetraktene.

Telefonen bør i Pasvikdalen føres helt frem til Grensefoss. Den bør følge veiarbeidet her.

Ved Karasjok og Kautokeino bør telefonen forlenges helt frem til grensen (kfr. pkt. 5 foran).

11. Internatskoler i Karasjok og Polmak.

"Samene i Kautokeino er gjennomgående flinkere i norsk enn samene i Karasjok og Polmak. En vesentlig grunn hertil er visselig, at det has skoleinternat i Kautokeino, derimot ikke i Karasjok og Polmak.

Det vil formentlig være heldig, om Finnmarksnevnden avgir en uttalelse om dette spørsmål til fordel for oprettelse av internatskoler i Karasjok og Polmak".

Ja dette var en oversikt over de saker som jeg har å fremlegge og jeg vil foreslå at vi tar diskusjonen om dem i samme orden som jeg har fremlagt dem her. Det er selvsagt anledning til for nevndens medlemmer å fremlegge andre spørsmål enn de som jeg har berørt og forsåvidt de ikke kommer inn under noen av de saker som er nevnt i min oversikt kan vi kanskje ta dem tilslutt dersom det ikke er særlige forhold som tilsier å ta dem før."

Sakene blev derpå behandlet i følgende orden:

1. Mellemriksforbindelsen med Finnland.

Nevnden uttalte i sin innstilling III av 1. november 1933 at spørsmålet om mellemriksforbindelsen var kommet i en noe annen stilling enn før efter at det var bragt på det rene at det er overveiende sannsynlig at finnene akter under enhver omstendighet å bygge veien Töllevi - Boris Gleb, og efter at det er åpnet utsikt til en veibygging i raskere tempo på den norske side av Pasvikelven, således at det blir flere muligheter for hensiktsmessige forbindelser enn før.

Nevnden anbefalte derfor at Norge inntil videre utsatte med å svare på Finnlands anmodning om forhandlinger om mellemriksforbindelsen.

Efter hvad nevndens medlem, byråchef Tostrup, meddeler er det siden nevnden avgav sin uttalelse hverken fra norsk eller finsk side gjort noen henvendelse om denne sak.

Nevnden henholder sig til sin uttalelse av 1. november 1933, og mener at Norge fremdeles bør innta en avventende holdning i dette spørsmål.

Veidirektøren og fylkesmann Gabrielsen henviser til sine særuttalelser i forbindelse med innstillingen av 1. november 1933.

2. Uttagning av bureisere.

I henhold til skrivelse fra Landbruksdepartementet til fylkesmannen i Finnmark av 7. februar 1935 skal uttagning av bureisere i Pasvikdalføret fremdeles foregå på samme måte som nu, nemlig ved en nevnd bestående av fylkesmannen som formann, jordsalgsformannen og formannen i Sør-Varanger jordstyre. På statens jord i Finnmark forøvrig er det bestemt at uttagningen skal skje ved en nevnd, bestående av jordsalgsformannen eller i hans forfall det av fylkesmannen opnevnte medlem av Jordsalgskommisjonen, distriktets lensmann og distriktets skogforvalter, eller i hans forfall vedkommende skogopsynsbetjent. Hvor det gjelder større bureisingsforetagender bør vedkommende fylkesagronom tilkalles og gis stemmerett ved avgjørelsen. Jordstyrets formann tilkalles til møtene. Særundersøkelser om ansøkernes kvalifikasjoner forutsettes innhentet på forhånd.

Nevnden slutter sig til disse regler og skal tilføie at den forutsetter at det gjores alt mulig for å få solide norsksindede menn til bureisere særlig i grensetraktene og i distrikter for øvrig med en tallrik kvensk befolkning.

Nevnden vil anse det meget heldig om det kunde komme en del dyktige bureisere fra distrikter utenom Finnmark.

3. Norsk statsborgerrett for finsk-fødte.

Nevnden vil anbefale det forslag til ordning av denne sak som fylkesmannen har fremsatt i skrivet til Justisdepartementet av 14. desember 1934 og som lyder således:

......"Som en almindelig regel vil jeg tillate mig å anbefale at folk av finsk herkomst født for 1904 og som siden den tid har vært bosatt i landet uten avbrytelse, på ansøkning bor tilståes norsk statsborgerett, når deres optreden politisk eller strafferettslig ikke taler derimot, og de ikke direkte ligger det offentlige til byrde. Som betingelse kan det ytterligere stilles at de treffer en ordning med sine skatterestanser, men dette bør ikke lenger oprettholdes som noen ufravikelig regel. Gebyr for statsborgerbevilling bør i alle disse tilfeller frafalles......."

Nevnden foreslår dog at ordet «politisk» strykes, da dette uttrykk kan lede til misforståelser og at bestemmelsen gjøres gjeldende bare for personer som er født i Norge.

Justisdepartementet har med påtegningsskrivelse av 20. mars 1935 oversendt til nevndens uttalelse statsborgersøknad fra Karl Tuomainen.

Nevnden vil overensstemmende med fylkesmannen anbefale at denne søknad innvilges, men skal samtidig uttale at det neppe vil være praktisk å oversende den slags ansøkninger til nevnden, idet dokumentene i så fall måtte sendes i sirkulasjon blandt nevndens medlemmer, og sakens behandling derved bli meget forsinket.

4. Kringkastingsspørsmålet.

Lederen av bureisingsarbeidet i Pasvikdalføret, sekretær Mosling, har fremholdt at en reléstasjon i Pasvikdalføret for kringkastingen i Vadsø vilde ha stor betydning for fornorskningsarbeidet i disse distrikter. En sådan stasjon vilde muliggjøre bruk av billige apparater som ikke vilde kunne ta de finske stasjoner.

Nevnden er enig med sekretæren i at en sådan ordning vilde være meget ønskelig og anbefaler at saken tas op til overveielse av Kringkastingens myndigheter,

5. Turisttrafikken.

Nevnden anser det av stor betydning for denne landsdels utvikling at turisttrafikken søkes fremmet, og efter at nu veien til Skogfoss er ferdigbygget, er det viktigste grunnlag for arbeidet lagt til rette. Men det mangler steder hvor turistene kan ta inn, og for denne mangel er avhjulpet, kan man ikke regne med noen turisttrafikk av betydning i dette distrikt.

Det er av Sør-Varanger turistforening gjort et godt tiltak ved opførelsen av turiststasjonen ved Svanvik, men bygningen er for liten og delvis mangelfull, for øiemedet, og lenger op i dalen finnes intet sted hvor turister kan ta inn.

Fylkesmann Gabrielsen fremla under behandlingen av denne sak referat av forhandlingene i et møte på Kirkenes 8. mars sistleden, hvor følgende var tilstede:

Fylkesmann Gabrielsen som ledet møtet, chefen for Varanger Bataljon, oberstløitnant Os, skogforvalteren i Østfinnmark, Meidell, overingeniør Fixdal, distriktstollinspektør Moholdt, lappefogd Frette, skoledirektør Aarseth, jordsalgsformann Kåsen, postmester Haave, politimester Holmsen og ordfører Dørum.

Referatet er sålydende:

"1. Ordningen av tollvakter og grensepoliti.

Når veien er nådd til Grensefoss bør det antagelig bli spørsmål om følgende hovedstasjoner for toll og politikontrollen i Pasvikdalen.

1. Ved Elvenes - stasjon for toll - og fremmedkontroll med to manns besetning. Foreløbig er leiet hus hos Tørseth, men når veien Boris Gleb - Elvenes blir bygget, må der også her opføres egen bygning like ved grensen.

2. På Svanvik - stasjon for toll - grensepoliti - og fremmedkontroll med to muligens tre manns besetning, idet besetningen ved denne stasjon vil ha å utføre patruljetjeneste på strekningen Holmfoss – Skogfoss. Tollstasjon er opført på Utnes ved ferjestedet.

3. Ved Skogfoss - tollopsynsbetjent i egen stilling. Hus bør formentlig foreløbig leies i

skogvoktergården eller gjestgivergården.

4. Ved Vagatem - stasjon for toll - grensepoliti - og fremmedkontroll med to eller eventuelt helst tre manns besetning, som også vil ha å utføre patruljetjeneste på strekningen Skogfoss – Grensefoss. Den nuværende skogvoktergård Skogly innkjøpes til grensepolitistasjon og utbygges efterhvert som behovet tilsier.

5. Ved Grensefoss - toll - og fremmedkontroll med to manns besetning.

Egen bygning må i sin tid opføres ved det eventuelle brosted.

Foruten ovennevnte hovedstasjoner er der og vil der efterhvert som bebyggelsen utvides bli nodvendig å oprette mindre kontroll- og rapportstasjoner for såvel toll som politi. Dessuten trenges endel hus hvor patruljer kan søke ly under tjenestgjøringen.

Forelobig nevnes av kontrollstasjoner: 1) Holmfoss, 2) Myrset, 3) Melkefoss (?) 4) Kobbefoss, 5) Jordansfoss, 6) Hestefoss.

Mest ideelt er det å ha helt særskilte toll-og politifolk, men en kombinasjon av disse to stillinger gar også bra. Derimot er det som regel en dårlig ordning og ha stillingen som toll- og polititjenestemann kombinert med skogvokter, fjellstueopsidderhvervet eller tillagt en privat mann. Foreløbig kan dog en slik kombinasjon tenkes å fortsette eller istandbringes ved Holmfoss, Melkefoss, Kobbefoss og Jordanfoss.

Å utføre ordinær patruljetjeneste ved hjelp av militære eller militære i forbindelse med en polititjenestemann, vilde efter det som blev fremholdt av oberstløitnant Os hverken være praktisk eller by på noen økonomiske fordeler. Derimot anførte oberstløitnanten at ved en eventuell omlegning av garnisonskompaniets tjeneste (til jægertjeneste) vilde kompaniet kunne utføre en meget effektiv utfylling av det opsyn politiet utførte.

Nærmere forhandlinger blir å opta herom senere.

II. Fjellstuer, gjestgiverier og lign..

Der er eller vil i Pasvikdalen bli tre slags reisetrafikk som må tilgodesees.

1. Den lokale trafikk av dalens folk, skogsarbeidere og lign..
For disse er det nødvendig foreløbig å ha følgende herberger:
a. Ved Skogfoss,
b. Ved Kobbefoss,
c. Ved Vagatem,

2. Offentlige tjenestemenn på tjenestereiser, vil trenge følgende tilholdssteder, hvortil et rum i almindelighet vil være tilstrekkelig.
a. På Svanvik,
b. Ved Skogfoss,
c. På Kobbefoss,
d. På Skogly,
e. Ved Jordanfoss,
f. Ved Hestefoss,
g. Ved Grensefoss.

3. Turisttrafikken.
For denne vil foruten hotellet på Kirkenes følgende stasjoner være påkrevet:
a. Svanvik,
b. Skogfoss,
c. Skogly ved Vagatem,
d. Grensefoss.
Angående den bebyggelse som må til for å imøtekomme de krav den forskjelligartede trafikk medfører, bemerkes:

Den lokale trafikks behov vil stort sett være tilfredsstillet ved den bebyggelse vi nu har.
Når der allikevel skal foretas nybygninger i distriktet bør folkestuer opføres ved gjestgiveriene på Skogfoss og Skogly.
For offentlige tjenestemenn finnes nu tilfredsstillende rum på Svanvik turiststasjon, Skogfoss skogvoktergård, i Kobbefoss vokterbolig, på Skogly skogvoktergård (selv om denne overgår til politistasjon) og på Nesheim skogvoktergård (ved Jordanfoss). Videre vil der bli et tilfredsstillende rum i den private fjellstue som tenkes oprettet hos Ingvald Eriksen på Nyrud ved Hestefoss. Ved Grensefoss finnes kun en tømmerkoie, og her er ny-bygning påkrevet. Fornødent hus forutsettes skaffet i forbindelse med tollstasjon eller gjestgiveriet. Likeledes bør de offentlige tjenestemenn formentlig forbeholdes fornødne rum i de eventuelle gjestgiverier ved Skogfoss og på Skogly, til avlastning av skogvoktergården og tollstasjonen.

For turisttrafikken kan man nu kun regne med turiststasjonen på Svanvik. Selv om det går an å spise eller overnatte på de under foregående avsnitt omhandlede steder tilfredsstiller disse dog ikke på noen måte de krav som må stilles til gjestgiverier eller turisthoteller for den gjennomgangstrafikk som det her blir tale om og med den konkurranse vi har fra finsk side.

Også Svanvik turiststasjon er i sin nuværende form ikke tilfredsstillende og der må nødvendigvis foretas en utvidelse. Herom er planer utarbeidet og forslag innsendt til Landbruksdepartementet.

På Skogfoss som kommer til å ligge midt i dalens bureisingsstrøk og på en av dens vakreste plasser, bør det søkes opført et større turisthotell beregnet på turister fra mer fjerntliggende egne. I forbindelse dermed bør der bygges et særskilt gjestgiveri for trafikken fra de omliggende distrikter og den egentlige lokaltrafikk.

På eller i nærheten av Skogly bør likeledes søkes opført gjestgiveri med spisesal for turister og noen gjesterum spesielt beregnet på den lokale trafikk.

Ved Grensefoss bør derimot bygges et turisthotell med godt utstyr - ikke minst fordi dette blir det første sted hvor man treffer på Norge efter reisen gjennom Finnland. Stedet har dessuten mange betingelser for å bli et søkt tilholdssted både på grunn av den vakre natur og fordi omegnen byr på relativt bra skiterreng, og hvorfra turer kan tas bl.a. til den gamle treriksrøsen på Mutkavarre. Pasvikdalen har ellers forholdsvis lite av den slags å by på. Videre er det rikelig adgang til jakt og fiske i denne trakt.

Man må videre regne med at det vil bli en almindelig rundtur fra Kirkenes - op på norsk side og ned på finsk, eller omvendt. Grensefoss blir det naturlige hvilested på en slik tur.

"Tar ikke vi offensiven her og bygger noe som er pent og hyggelig, er det å frykte at finnene kommer til å lage et nytt Boris Gleb ved Nautsi". (Oberstløitnant Os).

I henhold til foranstående bør der legges følgende byggeplan:

Ved Skogfoss bør skogvoktergården flyttes allerede til sommeren og gjestgiveri (fjellstue) med folkestue straks opføres på den nuværende skogvoktergårds grunn. Turisthotell opføres såsnart midler hertil kan skaffes.

Ved Skogly: Skogvoktergården innkjøpes straks til toll- og grensepolitistasjon, idet nødvendige utbedringer blir å foreta efterhvert som midler kan skaffes.

Gjestgiveri (fjellstue) opføres i forbindelse med byggning av den veibrakke som man må ha på dette sted, i 1935 eller 1936. Tegning blir å søke utarbeidet av arkitekt snarest mulig.

Ved Grensefoss: Da broarbeidet på dette sted vil kreve en forholdsvis stor arbeidsstyrke, vil det være praktisk også her å planlegge den eventuelle brakkebygning slik at den senere kan benyttes enten som turisthotell eller tollstasjon. Den bør derfor bygges efter tegning utarbeidet av arkitekt.

Påbegynnelsen vil avhenge av når veibygningen er nådd så langt at brakke på dette sted blir nødvendig.

På Svanvik: er det ønskelig å få utvidet turiststasjonen så snart som mulig".

Nevnden er i det vesentlige enig i det som er fremholdt på møtet, og vil sterkt fremholde nødvendigheten av at det snarest mulig gjøres noe for å bedre vilkårene for turisttrafikken i Pasvikdalen. Først og fremst bør det bygges et godt gjestgiveri eller turiststasjon ved Skogfoss antagelig på tomten til den nuværende skogvokterbolig som flyttes. Siden bør de øvrige nevnte byggearbeider utføres så snart de nødvendige midler kan skaffes til veie.

Fylkesmann Gabrielsen meddelte videre at det var innsendt andragende om statsbidrag til et reisekontor for Nord-Norge med sete i Tromsø.

Nevnden mener at et sådant kontor er meget nyttig og nødvendig for fremme av turistvesenet i Nord-Norge og vil anbefale at Landslaget for Reiselivet i Norge søker utvirket det nødvendige statsbidrag til at kontoret kan komme i drift.

6. Veibyggingen i Finnmark. Generalmajor Erichsen fremholdt at veiforbindelsen mellom Hammerfest-avsnittet og Østfinnmark av nasjonale og militære grunner bør fremmes så hurtig som mulig Således bør det settes meget inn på å få den viktige forbindelse Karlebotn - Neiden hurtig ferdig. Han fremholdt videre at man bør ha for øie å få en kortere forbindelse mellem Altafjorden og Porsangerfjorden enn den vei som nu bygges, og som vil bli ca. 100 km. lenger enn den påtenkte veilinje fra Leirbottenvann gjennem Stabursdalen til Stabursnes.

Videre fremholdt general Erichsen at veien langs Tanaelven bør legges på elvens vestre (venstre) side, og at det er meget påkrevet snarest mulig å få bygget vei forbi Storfossen, idet denne strekning nu er meget vanskelig å passere, hvorfor de reisende er henvist til å benytte den på finsk side anlagte vei.

Fylkesmann Gabrielsen oplyste at veien Karlebotn - Neiden er under bygging, og at det vil bli satt mest mulig kraft på å få den fullført.

Nevnden vil sterkt fremholde nødvendigheten av veistykket forbi Storfossen, og vil anbefale at den bevilgning som er foreslått til vei langs Tanaelven i tilfelle blir benyttet til parsellen forbi Storfossen.

For denne parsell bør det ikke kreves distriktsbidrag, da distriktet har meget liten økonomisk evne, og et krav om distriktsbidrag vil utsette byggingen på ubestemt tid.

Nevnden finner ikke på det nuværende tidspunkt å kunne uttale sig om linjevalget for veien for øvrig langs Tanaelven, men vil anbefale at dette spørsmål om mulig blir forelagt for nevnden, for endelig bestemmelse fattes.

"Nevnden vil anbefale at man har opmerksomheten henvendt på senere også å få en kortere veiforbindelse mellem Altafjorden og Porsangerfjorden enn den som nu bygges.

Formannen nevnte i den oversikt han gav til innledning at man i 1934 hadde tatt inn en del arbeidere fra Kirkenes efter anmodning fra Kirkenes forsorgsvesen. Det viste sig imidlertid at disse var mindre ønskverdige i flere retninger, og det var derfor bestemt at man for fremtiden skulde drive vesentlig med folk fra distriktet. Men da vil veiarbeidet gå senere og neppe nå Grensefoss for om 6 år.

Nevndens øvrige medlemmer forstår det hensyn som har vært bestemmende ved denne beslutning, men vil samtidig uttale at byggetiden for veien derved blir adskillig lenger enn heldig, og man vil henstille at det søkes inntatt noen dyktige folk utenfra som kan antas å ville nedsette sig som bureisere efter at veiarbeidet er tilendebragt.

7. Telefonbyggingen

Nevnden foreslår at de nåværende telefonlinjer til Karasjok og Kautokeino strekkes videre mot grensen. Man vil samtidig fremholde at lensmannen i Polmak nu bør få sin telefonforbindelse istand snarest mulig.

8. Skolevesenet.

Nevnden anser et godt skolevesen som et av de viktigste midler i arbeidet for fremme av norskheten i Finnmark, og vil sterkt tilråde systemet med internatskoler, det viser sig at kunnskapene i norsk er betydelig større blandt samene i Kautokeino, hvor det er internat enn f. eks. i Karasjok som intet sådant har.

Nevnden vil samtidig fremholde at man ved opførelse av internatbygninger bør ha for øie at bygningene hvad utseende angår står godt sammen med omgivelsene, hvilket internatet i Kautokeino ikke gjør. Dette er dessuten hvad innredning angår heller ikke hensiktsmessig, idet sovesalene for barna er anbragt i 3dje etasje, hvilket i brandtilfelle medfører betydelig fare.

9. Mellemrikshandelen.

Sekretær Mosling har i sin beretning om bureisingsarbeidet i Pasvik i 1934 klaget over at det meste av arbeidslønningene ved anlegget går til Finnland, idet arbeiderne kjøper sine levnetsmidler og andre fornødenheter på den annen side av grensen, fordi varene der er lettere å få tak i og for mange artiklers vedkommende betydelig billigere i pris enn i Norge.

Nevnden er enig i at dette er et uheldig forhold. Man tillater sig å henlede myndighetenes opmerksomhet på saken.

Nevnden vil i denne forbindelse uttale at den anser det meget påkrevet at der etableres et effektivt grenseopsyn i Pasvikdalen og vil anbefale at de av møtet på Kirkenes foreslåtte tiltak gjennemføres så snart som mulig.

10. Jordbruksforanstaltninger i Neiden, Polmak, Øvre Tanadal og ved Karasjok.

Med hensyn til jordbruksforanstaltninger i Neiden henvises til, hvad formannen uttalte i sin åpningstale. For øvrig kan jordbruksforanstaltninger i de andre nevnte distrikter ennu ikke settes iverk, da andre viktigere krav må gå foran.

Oslo, den 2. mai 1935.
O. T. Bjanes
O. Tostrup
A. Baalsrud
K. Sørhuus
Carl Erichsen
Johan Rivertz
H. Gabrielsen

Samisk skolehistorie 4