Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Asbjørn Nesheim:

Samisk dilemma

Asbjørn Nesheim (Foto: )

Asbjørn Nesheim (1906-1989) vokste opp i Trondheim, der han gikk gymnaset ved katedralskolen. Han studerte finsk-ugriske språk i Norge, Finland og Ungarn og tok doktorgraden i 1942 på ei avhandling om samiske to-tallsformer. Nesheim arbeida ved Institutt for sammenlignende kulturforskning, Den samiske ungdomsskole i Karasjok, Norsk Folkemuseum (styrer for den samiske samlinga 1951–76) og Universitetet i Oslo (professor i samisk 1959–76). Han var medforfatter av Konrad Nielsens Lappisk ordbok, og utga sjøl ei rekke skrifter, bl.a. om samisk språk og kultur. Han var formann i Samisk Selskap / Sámi Searvi, redaktør for årboka Sameliv / Sámi ællin og formann i Samekomiteen 1956–59. Denne artikkelen sto i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet 2-1967.

Samen som vil melde seg ut av det samiske fellesskap, er et ikke uvanlig fenomen. Hans ønske er full og hel fornorskning, så hurtig som mulig. Av og til møter man også samen som ikke vil være ved sin samiske herkomst, ja til og med gjør narr av sine stammefrender. Den siste type vil vel vekke uvilje hos de fleste. På meg har også møtet med den førstnevnte representant for samene vakt til live motforestillinger. Men det er naturligvis berettiget å spørre hva ikke-samer egentlig har med dette å gjøre. Kjenner ikke samene selv best hvor skoen trykker, og lever vi ikke i et demokratisk samfunn, hvor dets medlemmer selv får ta avgjørelsen i slike spørsmål? Her må det straks innskytes at det også finnes mange samer som ikke ønsker full fornorskning.

I denne artikkel skal jeg forsøke å drøfte denne situasjon litt nærmere og se den både fra samisk og en mer almen synsvinkel. Jeg er takknemlig for å ha fått anledning til en slik drøftelse. Likesom professor Gjessing, var jeg medlem av Samekomitéen, som fra enkelte hold er blitt beskyldt for å ville isolere samene og hindre deres tilpasning til det moderne samfunn.

Objektivt å vurdere verdien av det som går tapt ved full fornorskning, er selvsagt vanskelig. Så meget avhenger av sinnelaget hos den som vurderer. Men det kan i alle fall fastslåes at et høyst egenartet innslag i nordisk kultur forsvinner, et sprog som overhodet ikke er beslektet med de nordiske, men avspeiler fremmede kultursammenhenger, dessuten særpregede tradisjoner i drakt, sløyd, reindrift osv. Til sist vil også det «indre kulturpreg» forsvinne: den samiske måte å oppfatte omverdenen på. Kort sagt, samene vil bli kopier av andre nordmenn i sine forskjellige yrker. De dype røtter som forbinder dem med deres forfedre, vil være rykket opp. I denne forbindelse vil jeg tilføye at jeg personlig synes at de samer som vedkjenner seg sin samiske egenart, virker friere og mer helstøpte, enn de som ikke gjør det.

Men la meg nå forsøke å se saken fra en vanlig sames synspunkt, en same som har hatt liten anledning til utdannelse, som har nok med å skaffe seg det daglige brød, og derfor har vanskelig for å se sin egen situasjon i et videre perspektiv. En slik same vil stort sett oppleve sin egen kultur som en hemsko i det moderne samfunn, som mer og mer gjør seg gjeldende i tidligere isolerte samestrøk. I våre samiske majoritetsområder er det nå et betydelig fødselsoverskudd, som medfører at en del av ungdommen må flytte ut. Disse utflyttere gjør den erfaring at deres eget sprog ingensteds fører hen, og at de må være perfekte i norsk, hvis de vil konkurrere om arbeidsplassene. Dette forhold virker tilbake på hjembygden, hvor foreldre forståelig nok blir meget opptatt av at deres barn skal lære skikkelig norsk. Dette er forøvrig alle enige om idag. At utflyttede samer også opplever å bli sjikanert, fordi de er samer, bidrar naturligvis også til følelsen av at det samiske er mindreverdig og lite å samle på. Ved full fornorskning oppnår de på den annen side å komme mer på linje med andre norske borgere i kampen om arbeidsplassene, og de slipper følelsen av å være outsidere.

Det kan altså ikke forundre noen at mange samer ønsker hurtig og fullstendig fornorskning, slik som situasjonen er idag. Men denne situasjon er igjen for en stor del fremkalt av ikke-samenes holdning til det samiske, og av den kulturpolitikk som har vært ført. Den gjennomsnittlige nordmanns innstilling til samene kan det kanskje ikke gjøres så meget ved, enda nordmennene ved sine tallrike resolusjoner i andre lands minoritetsspørsmål har fått et visst ord på seg for å være liberale. Kulturpolitikken kan det imidlertid gjøres ganske meget ved. Det kunne bl. a. tenkes at samene gjennom skolen oppnådde full to-sproglighet, slik som tilfellet er andre steder i verden. La meg se litt nærmere på den politiske side av saken.

Fra et prinsipielt demokratisk standpunkt kan det fastslåes at det norske samfunn plikter å gjøre sitt ytterste for at ikke samene skal være tvunget til å oppgi sitt sprog og sin kultur. De må med andre ord få et alternativ til den tvangssituasjon de nå befinner seg i. Dette alternativ forutsetter et konsolidert samisk samfunn med fri passasje til ho-vedsamfunnet, altså likeverdighet i norskkunnskaper og almendannelse. Man kan sammenfatte det i slagordet: fast fot både i det samiske og norske. At dette er en ganske omfattende oppgave sier seg selv, og fremfor alt vil det koste penger å løse den. Så spørs det da, om vi er villige til å betale omkostningene. Dette burde vi jo være, eftersom staten jo både har tilegnet seg gammelt samisk busetnadsområde, og mer eller mindre klart har påtatt seg formynderrollen, når det gjelder samisk sprog og kultur, herunder reindriften.

Her kommer jeg uunngåelig til det punkt i Samekomitéens innstilling, som kanskje vakte mest strid: konsolideringen av samiske kjerneområder, hvor samisk sprog og kultur har mulighet for å leve videre. Dette ble utlagt som et forsøk på isolasjon og reservatpolitikk. Nå, navnet skjemmer ingen, og for meg må det gjerne snakkes om reservat, bare det ikke tas i betydningen isolat. Det er å sette saken fullstendig på hodet.

Det er imidlertid helt klart at en forutsetning for at de samiske kulturelle kjennetegn skal kunne bevares, er eksistensen av samiske befolkningskonsentrasjoner av en viss størrelse, og at disse har et bærekraftig økonomisk underlag. De områder som i første rekke kommer i betraktning, er de samiske sentrene i indre Finnmark, Kautokeino, Karasjok og Polmak. Disse kommunene hører til de fattigste i landet og faller inn under den almindelige utkantproblematikk i vårt land. Men dertil kommer altså at storparten av befolkningen her hører til en sproglig og kulturell minoritet. Om denne befolkningsgruppe nå og i fremtiden vil være stor nok til å motstå fornorskningen, er ingen gitt å forutsi. Ett er i alle fall sikkert: den nødvendige utbygging av næringslivet må skje på en slik måte at den ikke automatisk virker fornorskende. Det vil igjen bl. a. si at stedets befolkning må få fortrinnsrett til arbeidsplasser ved eventuell industrireisning.

En videre utbygging av samiskpregede næringer vil utvilsomt bidra til å styrke samisk kulturbevissthet. Jeg tenker her f. eks. på anlegg for ytterligere foredling av reindriftens produkter. Videre kan sikkert norsk samesløyd bringes opp på et helt annet nivå enn idag, både kvalitativt og kvantitativt. Her ligger vi langt efter vårt granneland Sverige, hvor samesløyden ved et energisk og målbevisst arbeid har nådd et høyt nivå og betales godt. På ett år er der omsatt samisk brukskunst og kunsthåndverk til en verdi av 700 000 svenske kroner på første hånd, det vil si ca. 1 million i siste omsetningsledd.

Men en kultur har så mange røtter, som alle trenger næring, hvis den ikke skal begynne å skrante. I alle kultursamfunn vies skolen og utdannelsesspørsmålene en stadig større oppmerksomhet. Her har samene vært sterkt handicappet på grunn av sprogvanskelighetene og et foreldet undervisningssystem. Først nylig har våre myndigheter for alvor tatt opp studiet av tosproglig undervisning i andre land. Her må man gå videre og investere både i pedagogisk forskning og nye lærebøker.

Heller ikke dette er nok til å gi det samiske virkelig prestisje i samenes øyne. Samisk sprog må også tas i bruk ved siden av norsk i administrasjonen, og det må sørges for at samer får så høy utdannelse at de kan rykke inn i toppstillinger i stats- og kommuneadministrasjon og i private bedrifter. Dessuten, og det har hittil vært lite påaktet, må samene som en minoritet få en egen politisk, faglig og rettslig representasjon i hovedsamfunnet.

Allerede nå synes vel leseren at de krav jeg setter opp, begynner å bli vel stive. Men i sannhetens navn må det sies at det kreves adskillig mer. Vi lever i en tid preget av massemedia og utbygging av kommunikasjonene mellom land og landsdeler. Og helt sikkert vil det samiske lide kvelningsdøden, hvis ikke innflytelsen fra disse trekk i samfunnslivet får en adekvat motvekt. Jeg tenker da på etablering av en samisk avis, som fyller moderne krav, og utvidelse av de samiske sendingene i kringkastingen. Igjen må det penger til! Den orienterte leser vil vite at det alt eksisterer en statsunderstøttet samisk avis. Det må imidlertid være et minimumskrav at den har en journalistisk utdannet redaktør i heldagsstilling, den må ha mer og allsidigere stoff, og den må utkomme oftere enn den nå gjør.

La meg fortsette min lange ønskeliste: «Kjerneområdet» må få flere kulturinstitusjoner med samisk preg. Et av de første krav er et samisk gymnas, hvor sameungdommen kan studere samisk sprog og kultur ved siden av vanlige gymnasiefag. Samekomitéen nøyde seg først med å foreslå opprettelse av en samisk gymnasiumslinje ved Alta gymnasium. Det kom imidlertid henstillinger fra samisk hold om at vi istedet skulle foreslå et nytt gymnasium i et samisk område. Det ble påpekt at de fleste unge samer ville betenke seg på å søke seg inn på en samisk gymnasiumslinje, i et så norskpreget miljø som Alta. «Klimaet» innbød ikke til at noen skulle betone sin samiske egenart. Dette var en ganske vond pille å svelge, men vi fant å måtte ta hensyn til denne meningsytring, og foreslo i en tilleggsinnstilling at det skulle bygges et gymnasium i et samisk miljø. Efter min mening er Karasjok det beste sted for et slikt gymnasium. Det ligger sentralt i indre Finnmark, det har linjedelt ungdomsskole med egen reindriftslinje, samisk folkehøyskole, et godt bibliotek og et samisk museum. Ikke minst det siste er viktig, fordi det kan gi elevene anskuelig orientering om samisk kulturutvikling. Jeg anser Kulturrådets støtte til en brannsikker utstillingsbygning for dette museum som en virkelig lykkelig begivenhet. Det bør også alvorlig overveies, om ikke en ny lærerskole for Finnmark burde bygges her eller i Kautokeino. Begge steder vil elevene kunne få en førsteklasses øvelse i tosproglig undervisning. Som en overbygning over disse samiskpregede kulturinstitusjoner burde planen om et samisk akademi realiseres som et slags samisk folkeuniversitet. Her kunne da evnerike samer selv delta i kulturforskning og -planlegning. Et slikt akademi må baseres på nordisk samvirke og legges i en by hvor det finnes andre vitenskapelige institusjoner, som Tromsø, Luleå eller Rovaniemi.

Hvis de planer jeg har skissert, settes ut i livet, vil det efter all sannsynlighet bidra til å aktivisere samene og gjøre dem mer interessert både i sine egne og samfunnets anliggender. Idag er de ofte bedrøvelig passive, noe som sikkert henger sammen med statens formynderpolitikk. Heldigvis er det også tegn på at de holder på å våkne til mer aktiv innsats. Jeg kan nevne en organisasjon som Norges reindriftssamers landsforening. Det er egentlig en yrkesorganisasjon, men det viser seg at hvert eneste landsmøte også tar opp saker av mer almen interesse, som skole- og sprogspørsmål. Likeledes har Samisk Selskap fått enkelte lokale underavdelinger.

Det nordiske samarbeid har fått stadig større betydning for samene, som bor spredt i små grupper i Skandinavia og Finland. For dette samarbeid har det uoffisielle Nordisk sameråd vært en nyttig institusjon. Det arrangerer hvert tredje år nordiske samemøter, som går på omgang mellom de tre nordiske land med samer innen sine grenser. Takket være denne begynnende foreningsvirksomhet har mange samer lært seg en høyst nødvendig debatt- og møteteknikk. Som en honnør til statsmaktene må jeg også nevne at det er blitt oppnevnt et nordisk samarbeidsorgan for samespørsmål.

Samarbeid over landegrensene er i det hele tatt blitt stadig viktigere for samene. Dette er i mindre målestokk en gjenspeiling av det samarbeid mellom de nordiske stater, som viser seg stadig mer nødvendig, for hevdelsen av disse lands økonomiske og kulturelle interesser i vår internasjonaliserte verden. For samene er et slikt samarbeid bare så meget nødvendigere, fordi de er så få og bor så spredt. På denne bakgrunn må også den nye, fellessamiske rettskrivning sees, som er autorisert til bruk både i norske og svenske skoler. Den skaffer bøker på samisk en betydelig videre lesekrets, enn den gamle norsk-samiske som er brukt i Bibelen. Utviklingen av samisk sprog og litteratur henger i det hele tatt nøye sammen med samenes fremtid. Uten en utvikling på dette felt vil samenes viktigste identitetsmerke, sproget, visne bort. Det samiske sprog er rikt på ord som har med naturen å gjøre, og med de næringer som er nær knyttet til denne natur, som jakt, fiske og reindrift. Likeledes er den religiøse terminologi godt dekket. Man kan faktisk si at Kirken og det religiøse liv har bidratt til å holde liv i samisk. Tallrike bøker med religiøst innhold er blitt oversatt, det har vært brukt samiske tolker ved gudstjenestene, og læstadianske predikanter har ofte brukt samisk på «samlingene». På andre felter kommer derimot sproget til kort, fordi det mangler ord for mange abstrakte begreper, som man har bruk for i et moderne kultursamfunn. Også denne mangel må avhjelpes, hvis samisk sprog skal kunne utvikle seg videre. Derfor er det også konstituert en nordisk «kulturordkomité», som dels arbeider på å skape nye ord, dels på å gi allerede eksisterende ord en klarere definisjon.

En stor vanskelighet ved arbeidet med samisk sprog er de meget store dialektforskjeller. Alle samer burde derfor i skolen få anledning til å lære den nordsamiske sprogform, som ligger til grunn for den nye fellessamiske rettskrivning.

Som man vil forstå er «samespørsmålet» et ganske innfløkt spørsmål. I og for seg er det et under at samisk sprog har holdt seg i den utstrekning det har gjort. Et enda større under vil det være om det fortsatte å leve med de halve tiltak som er blitt gjort, og med den rådløshet og splittelse som gjør seg gjeldende hos samene selv. Mindre innfløkt er imidlertid spørsmålet om de tiltak vi andre må gjøre, for å skaffe samene virkelige valgmuligheter i deres dilemma. Men disse tiltak vil koste mange penger. Om vi er villige til å påta oss disse utgifter avhenger av vårt sinnelag og styrken i vår demokratiske overbevisning.

Samisk skolehistorie 6